Det kan være vanskelig å se hva grunnloven og barnelitteraturen har felles, men de startet faktisk i samme klasserom, det klasserommet som opplysningstidens menneske- og livssyn utgjorde. Men med tiden forandret samfunnet seg, derfor forandret også loven og litteraturen seg. Mens sistnevnte fulgte med i timen og jevnlig tilpasset seg, endret loven seg i rykk og napp. Gitt deres vidt forskjellige formål er ikke det så rart.
Nasjonen Norge defineres gjennom grunnlovens forordninger, i bestemmelsene om kongeriket, staten, religionen og borgerne. Det er 46 paragrafer om kongen, men Kongen har liten reell makt. De mange bestemmelsene fungerer derfor som en påpekning av historien.
For å bli borgere må barn bli informerte individer, i tillegg til å ha et middel for å benytte seg av sin ytringsfrihet. Hvordan løses det i en kontekst der barnet først og fremst er et vesen som skal beskyttes?
Samiske forfatterskap utfordrer forestillingen om at nordiske land er homogene og består av kulturelt sett ensartete befolkninger. Selv om det er umulig å plassere samisk litteratur i en enkel kategori, finnes det klare lokale, regionale og nasjonale fellestrekk.
Kongen er en viktig person i barnelitteraturen, der han er den ultimate far som barnet vil tro også kan bestemme over barneleserens foreldre; selv om det også er lov å tøyse om han.
Om religionsfrihet og diskriminering med fokus på fremstillingen av jøder i norsk barnelitteratur.
