Navigate / search

Barnelitteraturkritikk og det imaginære fellesskap

Sissel Furuset, foto: Niklas R. Lello
Sissel Furuset, foto: Niklas R. Lello

Litteraturkritikk er kvalitetsvurdering. Litteraturkritikk er kvalifisert lesning. Litteraturkritikk er forbrukerveiledning og informasjon. Men litteraturkritikk er kanskje først og fremst kommunikasjon. Kommunikasjon fra en kritiker til en leser, og kommunikasjon mellom ulike medlemmer av et fellesskap.

Retorikken i kritikken

Nylig arrangerte Barnebokkritikk.no, Norsk barnebokinstitutt og Periskop seminaret Retorikken i kritikken, hvor det ble satt søkelys på mange av barnelitteraturkritikkens utfordringer. Litteraturkritikk av barnelitteratur skiller seg fra kritikk av «voksenbøker» ved at kritikeren ikke befinner seg i aldersmålgruppen. Målgruppen for litteraturen som blir omtalt er ikke den samme som målgruppen for avisen eller mediet hvor anmeldelsen presenteres. Hvordan påvirker dette retorikken i barnelitteraturkritikken? Hva slags konsekvenser får disse utfordringene for fellesskapet som kritikken er en del av? Hvordan kan man som kritiker gå frem for å skape god barnelitteraturkritikk som når frem til et bredt publikum?

Sissel Furuseth innledet seminaret med å snakke om litteraturkritikkens «imaginære fellesskap». Med referanser til Carolyn Millers teorier om sjangre som sosiale handlinger, snakket Furuseth om kritikkens tilhørighet i et sjangersystem med innarbeidede mønstre. De som arbeider innenfor disse mønstrene, inkluderes i «retoriske fellesskap». I kritikken er det, i følge Furuseth, snakk om et implisitt minimumsfellesskap bestående av kritikeren, forfatteren og avisens leser, som også er en potensiell bokkjøper.

Kritikeren kan henvende seg til både forfatteren av boken og leseren av avisen ved hjelp av ulike retoriske vendinger. Dette fellesskapet kan også utvides til å inkludere forlag eller redaktør. Eksempler på dette gjelder signaler om at boken burde ha vært redigert annerledes, eller et fellesskap av kritikere dersom boken har blitt omtalt flere steder. Det kan også være et «implisitt litterært fellesskap», det vil si lesere med de samme litterære referansene som kritikeren.

Utfordringene med barnelitteraturkritikken er at det er vanskelig å inkludere barneleseren i dette implisitte fellesskapet. Mange kritikere henvender seg først og fremst til den voksne leseren: barneleserens foresatte, til forfatteren av boken eller til et kritikerfellesskap. Det blir opp til den foresatte og forfatteren av boken å formidle litteraturen til barneleseren.

Kritikere kan ta et valg om å også henvende seg til barneleseren, og det finnes naturligvis barnelitteraturkritikere som gjør dette valget, i alle fall vekselsvis i anmeldelsene av barnelitteratur. Men anmeldelsene formidles først og fremst gjennom kanaler der voksne er målgruppen, og det blir dermed ikke like naturlig å skulle henvende seg til barn i en tekst som leses nesten utelukkende av voksne.

«Mer enn porno»

Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus’ Sesam, sesam har blitt omtalt i mange kanaler i høst. I Sesam, sesam møter vi Al som ved et uhell oppdager porno på datamaskinen han deler med storebroren Kas. Dahles litterære prosjekt er å fremstille barns møte med pornografi på en mest mulig ufarlig måte, og presentere noen verktøy voksne kan bruke når de snakker med barn om porno på nettet. Als mor forteller ham at porno ikke er ekte, men «skuespill for voksne».

På seminaret ble anmeldelsene av Sesam, sesam tatt opp til diskusjon på flere av postene i programmet. Det er ikke ofte at barnelitteratur blir anmeldt så mye, så når det eksisterer såpass mange omtaler av den samme boken er det spennende å sammenligne dem. Etter å ha deltatt på seminaret, ble jeg interessert i å undersøke disse anmeldelsene videre, for å se hvem som var inkludert i deres «imaginære fellesskap» – om det var kun kritiker, forfatter, illustratør, og voksenleser, eller om andre instanser som barneleser eller et kritikerfellesskap også var tilstede. Kritikeren selv er jo som regel tilstede med et subjektivt ståsted i dagens anmeldelser, og det samme gjelder anmeldelsene av Dahle og Nyhus’ nye bok. Ellers fant jeg at kritikeren hovedsakelig forholdt seg til forfatter og illustratør, samt til en voksenleser. Når kritikeren henvendte seg til voksenleseren var det først og fremst som en informativ veileder – en guide som kanskje kunne svare på hva dette er for slags bok, og hvordan den kan «brukes» for barneleseren. Med en bok som har blitt såpass mye debattert blir det aktuelt med en slik veiledning som kan hjelpe foresatte til å gjøre seg opp en mening om utgivelsen.

Fra boka Sesam, sesam av Gor Dahle og Kaia Dahle Nyhus, foto: Niklas R. Lello
Fra boka Sesam, sesam av Gor Dahle og Kaia Dahle Nyhus, foto: Niklas R. Lello

Når for eksempel Vårt lands Marianne Lystrup skriver «[Gro Dahle] lar seg ikke fange av den konforme sjenansens tendens til tåkete omveier» (Vårt land, 23.10.17) er neppe dette en formulering som er intendert lesere som befinner seg i Sesam, sesams målgruppe. Det er kanskje ikke en gang beregnet på foreldrene deres, men heller en kommentar som henvender seg til forfatteren selv, eller andre litterater. Men når hun avslutningsvis skriver at «Han deler rom med broren sin, og vi får vite hva han liker med det. Og hvor vanskelig det kan være å bare ha en datamaskin på deling.» blir både anmeldelsen og litteraturen som omtales mer tilgjengelig for en barneleser. Spørsmålet er jo om en barneleser har klart å komme seg helt til denne avsluttende delen av anmeldelsen.

Også Anne Cathrine Straume i NRK henvender seg tidvis til yngre lesere i sin anmeldelse, særlig i de underholdende handlingsreferatene: «Skrekk over skrekk, Mamma kommer inn før Al rekker å klikke seg bort fra siden! […]» (NRK, 04.10.17) Men det er en tendens at for mye av handlingen gjengis når Sesam, sesam omtales – for barneleseren ville dette antakeligvis oppfattes som en spoiler.

En del av anmeldelsene refererer også til andre anmeldelser, for eksempel Hilde Dybviks omtale i barnebokkritikk.no. Her lenkes det til og med til Petra Helgesens omtale i Periskop. Dybvik sier seg enig med Helgesen om at Moren i boken utøver en enetale, heller enn å være en samtalepartner for sønnene. Dermed skriver Dybvik seg inn i et større kritikerfellesskap.

Å ta barnelitteraturkritikken på alvor

Kritikk-seminaret ble avrundet med en panelsamtale hvor Marie Kleve (litteraturansvarlig i Dagbladet), Maren Ørstavik (redaktør i Periskop) og Kristoffer Jul-Larsen (forsker og høgskolelektor) deltok, i tillegg til Anne Cathrine Straume. Samtalen var ledet av Barnebokinstituttets Øystein Espe Bae. Her ble det diskutert hvorvidt «språk er makt» og hvordan man som kritiker best mulig kan formidle barnelitteratur.

Det ble poengtert hvordan kravet om at kritikken skal ta barnelitteraturen på alvor, kan resultere i at anmeldelsene går på bekostning av barneleseren. Mange trekker frem det tematiske heller enn det estetiske. Det blir vesentlig å fremstille barnelitteraturen som relevant. Også barnelitteraturkritikken ønsker å bli tatt alvorlig, og dermed benytter man seg kanskje i større grad av høytsvevende formuleringer som ikke henvender seg til barneleseren.

Å ta barnelitteraturkritikken på alvor innebærer en forutsetning om at barnelitteraturen behandles som seriøs litteratur, men også at barneleseren tas alvorlig. I aviskritikken kan barneleseren inkluderes implisitt gjennom foreldrene som voksenleser, men det gjenstår å se om dette er nok. Dersom litteraturkritikken virkelig skal nå barneleseren må man kanskje ta i bruk mer kreative, multimediale løsninger. Det har også vært snakk om å inkludere «barnekritikere» i barnelitteraturkritikken.

Periskops Lisa Nagel avrunder seminaret, foto: Niklas R. Lello
Periskops Lisa Nagel avrunder seminaret, foto: Niklas R. Lello

Lisa Nagel (Periskop) avsluttet seminaret med en oppsummering, samt en bekymring vedrørende barn som kritikere av kunst og kultur for barn. «Å slippe barn løs» i kunstkritikken er ikke nødvendigvis å ta hverken den eller barna på alvor. Nagel har også skrevet en kommentar om dette i Periskop, og her oppsummerer hun disse bekymringene godt. Hva som er «god» og «dårlig» barnelitteraturkritikk, og hvordan barneleseren skal inkluderes i fellesskapet er fremdeles en utfordring for litteraturkritikken. Men det blir stadig mer oppmerksomhet rundt denne utfordringen, noe som kanskje kan føre kritikken nærmere en løsning.