Navigate / search

Julie Andems metode. Hva skjønnlitterære forfattere kan lære av Skam

Av Tyra Teodora Tronstad, forfatter

Essayet bygger videre på et foredrag Tronstad holdt for Norsk barnebokinstitutts forfatterstudenter lørdag 11. mars, og er først publisert i Samtiden nr. 3 2017: SKAMTIDEN, som ble lansert mandag 9. oktober.

Etter at jeg sluttet å grine, begynte jeg å tenke. Og det jeg fant ut, gjorde noe med synet mitt på hvordan en fortelling blir til.

Tyra Teodora Tronstad. Foto: Inga Lang.
Tyra Teodora Tronstad. Foto: Inga Lang.
Samtiden nr. 3 2017 – Skamtiden. Foto: Aschehoug.
Samtiden nr. 3 2017 – Skamtiden. Foto: Aschehoug.

Sent i november i fjor ble jeg filmet mens jeg gråt. Klippet varer et halvt minutt, og ble fort lagt ut på Facebook av datteren min Inga, som da var 21. Jeg sto over mel og tomater som skulle bli til en pizza, og klarte ikke å holde tårene tilbake, mens hun, på sin side, akkurat hadde kommet hjem fra et halvt års utvekslingsopphold i Buenos Aires, proppfull av ting hun ville fortelle om. Men jeg hørte ikke ordentlig etter. Jeg ville bare snakke om sesong 3 av Skam. Sannsynligvis grein jeg fordi jeg ikke hadde ord som kunne beskrive bekymringen min for Even og Isak og kjærlighetsforholdet deres, som akkurat denne uka sto og vippet på randen av katastrofe. Grining var alt jeg greide denne torsdagskvelden. Voksen dame (44) hadde mistet fatningen.

Inga, jenta som gikk ut fra Hartvig Nissen for bare litt siden, syntes det eneste naturlige var å filme. Jeg postet filmklippet på veggen til Kosegruppa DK, en tverrskandinavisk Facebookgruppe med Skam-fans der jeg følte meg hjemme. For selv om folk lo, var de i samme båt. De visste hva jeg snakket om. De drev med den samme grininga selv, mange av dem.


Den indre antagonisten

Jeg elsker Skam, og særlig var det fortellingen i sesong 3 som brøt seg inn hos meg. Og dette innbruddet er nesten rart, for kjærlighetshistorien om Even og Isak følger nærmest en oppskrift. Forelskelse, motstand, overgivelse. Jeg ble fortapt i fortellingen av en hel bunke grunner, og de fleste av dem har andre skrevet vidt og bredt om. Men for å gjøre det kort: Jeg falt for historiens stramme og tette perspektiv, de gode skuespillerprestasjonene, hvordan den brukte venting på neste klipp som fortellergrep, hvordan samspillet mellom tv og andre plattformer som sosiale medier gjorde at alt kom så nært, hvordan musikken forsterket alle antydninger eller lagde betydningsfulle kontraster.

Romeo og Julie, ballettversjon. Foto: Pixabay.
Romeo og Julie, ballettversjon. Foto: Pixabay.

I det stramme perspektivet, der Isak var kikkerten jeg så alt gjennom, møtte kjærligheten motstand. Og den motstanden var ikke som hos Romeo og Julie, som hele sesongen er så full av referanser til, med sterke, rivaliserende familier og ytre motkrefter hovedpersonene ikke har makt over. Jeg hadde ventet meg den motstanden som så ofte kommer fra samfunnets holdninger til to elskende av samme kjønn, fra en motarbeidende familie, religiøse fanatikere eller homofobe venner. Men ingenting av dette slo til. Vennene viste seg å være medspillere, i en ren og uforfalsket empatisk flow viste de fram sine eksemplariske reaksjoner og ble vennene vi selv alltid burde vært, og som vi nå foran pc-er og mobiler sverget overfor oss selv at vi også skulle være. Og et slikt drama, uten synlige antagonister som bærere av motkrefter, ondskap og skjulte planer, liknet veldig lite på Shakespeares Romeo og Julie.

Men det var likevel noe som stakk kjepper i hjulene for Even og Isak og kjærligheten deres, en virkelig bitende antagonist som jeg ikke fikk øye på, selv om jeg fikk den servert på sølvfat i en scene jeg så gang på gang. I et imponerende fiksjonsgrep forble den skjult for meg ganske lenge.

Jeg har hørt folk si at de syntes Isaks vei ut av skapet som homo var vel enkel. Han måtte ikke slåss mot noe ytre, møtte ikke hat og vold. Andem valgte å stille zoomen skarpt inn på noe annet: på Isaks egne fordommer og at han måtte akseptere sin elskede som han var. Og på den måten var protagonist og antagonist forent i Isak selv. Og i den fortellertekniske skrustikka jeg satt i, kunne Isak like gjerne vært meg. Det var eksistensielt og dypt gjenkjennelig.

Da Isak overga seg, gjorde Kosegruppa DK det også. I det øyeblikket fløt internett rett og slett over. Isak var ikke alene, og det var visst ikke Skam-fansen, i alle aldre, heller. Det var fint å være med på. Å leve seg inn i en fortelling er like gammelt som fortellingen selv. Kosegruppa DK og lignende grupper ble leirbålet der fortellingen levde videre, klipp for klipp.

«Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte se på Skam da jeg kom hjem fra Argentina», sa Inga til meg litt senere. «Ellers hadde vi ikke hatt noe å snakke om.»

Det tok forresten ikke lang tid før det var Inga som sendte meg en desperat melding fra en hotellobby med dårlig nettdekning. Akkurat da gikk Isak alene rundt på Grønland, og det var mørkt og ikke til å holde ut, og folka hun var på ferie med, så ikke på Skam. De så ikke på Skam!

 

Et trykk hadde bygd seg opp

Suksessen til en serie som Skam er en deilig, forløsende bekreftelse av at det finnes noe magisk ved kvalitet. Den gode fortellingen kan ha en merkelig form for gyldighet uansett hvem den er laget for. For meg som forfatter fikk tredje sesong av Skam stor betydning, og det skyldtes ikke bare at jeg ble så revet med av fiksjonen. Serien viste meg noe jeg trengte å se, den tok meg med videre, litt sånn som Even reddet seg selv og Isak ut av et inderlig kjedelig vorspiel. Skam ble befriende. Ikke på grunn dens utsagn om at «livet er nå», men på grunn av innfallsvinkelen til fortellingen og hele fundamentet for den, noe jeg først klarte å få øye på etter at jeg hadde vendt meg av med Skam-dopet og hadde sluttet med grininga.

Jeg har skrevet flere bøker for yngre lesere. Jeg har hatt mange fine møter med lesere i alle aldersgrupper. Lesere jeg møter, er så forskjellige, men de sier nesten alltid noe interessant. Det gjør kritikere også. Jeg hadde begynt å føle meg hjemme i det å være forfatter, jeg hadde begynt å vite hvem jeg var. Men i høst var jeg sliten på en måte jeg ikke hadde vært før. Det var som om jeg kjente et trykk som ikke var tungt fordi det kom fra et bestemt sted, men fordi det hadde kommet så lenge og fra så mange hold. Jeg var slått i bakken av noe jeg ikke hadde ord for, men som liknet på et samlet trykk av krav mot det jeg skulle skrive. Hvert krav var ikke tungt i seg selv, men ble tungt slik snø blir tungt, flak for flak, og til slutt tvinger ned hele taket.

 

Det beklemmende kravet om representasjon

Hvor kom trykket fra? Jeg prøvde å forklare det klart for meg selv, for å forstå følelsen bedre. Barne- og ungdomslitteraturen er et felt der kommersielle strukturer kan påvirke det skrevne sterkere enn i litteraturen for voksne. Konkurransen med serier fra det angloamerikanske markedet er tydelig. Særlig ungdomsbøker blir stående på smale, knapt synlige hyller. Det er vanskelig å være synlig, og selv svært gode bøker blir oversett. Barne- og ungdomslitterære forfattere snakker ofte sammen om dette. Men dette er likevel ikke så ulikt det mange forfattere av bøker for voksne kan oppleve. Det kan være vanskelig å være synlig også for mange av dem, og mange bøker for voksne blir nesten ikke sett, selv om de er gode.

Foto: Pixabay.com
Foto: Pixabay.com

Men forfatteren av barne – og ungdomslitteratur møter i tillegg en forventning som jeg er nokså sikker på at forfattere av bøker for voksne ikke må håndtere. Og her kommer snøfnuggene inn, de som skapte det samlende trykket for min del: debatter, kritikker og analyser i det barne – og ungdomslitterære feltet som subtilt, men tydelig sender en melding til forfatteren om at hun bør tenke didaktisk. At hun må sette fortellingen hun skriver, inn i en sammenheng, slik at den på en eller annen måte gir motvekt. At hun skal se på fortellingen som et instrument for å oppnå et mål. At de unge trenger å lære noe, og at forfatteren må bidra.

Hun kan for eksempel bli bedt om at flere blir representert, kjønn, hudfarger og kulturelle bakgrunner. Hun bør utfordre stereotypier og skrive om klimaendringer, fattigdom, homofobi og rasisme. Ønskene har en oppriktighet som ikke kan motsies, for alle oppfordringer kommer fra et slags behov eller at noe mangler. Og jeg tenker ikke at det er feil. For det finnes ikke noe galt med å ønske seg fortellinger av ulike slag. Og det er normalt at en bransje diskuterer det.

Foto: NBI
Foto: NBI

Men for meg, som forfatter, førte det til et slags trykk, et krav om at min arbeidsmåte måtte bli mer instrumentell. Jeg følte at alle diskusjonene med krav om representasjon og motvekt ble for mye. Jeg lengtet tilbake til poesien, som var det stedet der jeg begynte å skrive, der kjentes det friere. Ingen snakker om målgrupper for poesi. Ingen snakker om at poetene har ansvar for å jevne ut skjevheten i fjorårets utgivelser.

Så jeg ville gjøre meg døv, som jeg gjør noen ganger, og særlig døv ville jeg gjøre meg for tekster som den en anmelder på barnebokkritikk.no skrev om sine ønsker for barne- og ungdomslitteraturen for året som kom – tydeligvis lei av sterke jenter og døde mødre i noen av årets fortellinger: «Så nå når vi går inn i den søte julehøytid, er det med et håp om at neste år vil bringe oss noen flere sterke gutteskikkelser, flere morsomme bøker og om ikke så mange mødre dør, er det helt greit.»

Da jeg leste dette, fikk jeg lyst til å skrive tretten bøker i serien om en helt håpløst død mor som kludrer det til for barna sine ved hjelp av sitt kjederøykende og dart-spillende gjenferd. Jeg begynte faktisk på den fortellingen, helt til jeg innså at jeg skrev den bare fordi jeg var irritert.

For mange døde mødre? For mange sterke jenteskikkelser? Jeg så for meg hvordan det ville artet seg om det voksenlitterære feltet ble stående i det samme regnet av subtile ønsker – for eksempel ønsket om representasjon, som jeg har blitt møtt med så ofte i det barne- og ungdomslitterære feltet: «Dagens førtiåringer trenger gode bøker om skilsmisse!» «Hvor blir det av den gode fortellingen om å ha for mye forbrukslån eller om å være langtidsledig i femtiårene?» Men det er få som velger den innfallsvinkelen til litteratur for voksne. Og midt i denne litt forkomne høsten ble jeg sittende og lure på hvorfor denne forskjellen er der i det hele tatt, og hvorfor den kjentes tung.

Foto: Modernista
Foto: Modernista

For meg er det selvsagt å tenke at det kan være like givende for en langtidsledig å lese Idioten av Dostojevskij eller Alfabet av Inger Christensen, som det er å lese en bok om å være langtidsledig. Det er også mulig at Johannes Anyurus bok om mannen som vil bli jagerflypilot i det ugandiske flyvåpenet, men som må flykte, kan være en stor leseropplevelse for et menneske som har forbrukslån eller helseangst og har opplevd sorg.

I resepsjonen av kunst for voksne blir sjelden forholdet mellom leserens situasjon der og da og fortellingens innhold satt i forhold til hverandre. Den som gjør det, kan fort bli sett på som useriøs. Men i barne- og ungdomsfeltet kan forholdet mellom leser og fortelling bli sett på noe som på en eller annen måte bør være et slags speilbilde. Jeg sier ikke at de som diskuterer barne- og ungdomslitteratur, skal slutte å diskutere noe som helst. Akkurat som at forfatterne må skrive hva de vil, må kritikere, lesere og formidlere stå fritt. Og jeg forstår godt ønsket om et større mangfold i fiksjonens verden.

Jeg tror det er sant at alle som skaper fiksjon, kan bli blinde og se på det de selv kjenner best som en slags norm for hvem de skriver om. Men representasjon gjør ikke en fortelling god. Det slaget står et helt annet sted. Og særlig tydelig blir det når ønskene om representasjon blir blandet sammen med begrepet «målgruppe». Som om gutter bare kan lese om gutter, jenter bare om jenter, og som at den fattige først og fremst trenger en fortelling om fattigdom.

 

Så kom Skam med sin sesong 3

Den arbeidsomme Julie Andem har knapt uttalt seg til media. Men noen få intervjuer ligger ute på nettet, og andre i NRK har også fortalt om hva slags arbeid som lå bak fiksjonsuniverset på Hartvig Nissen: en intenst undersøkende holdning til hvem målgruppen «jente 16 år» var. For å få innsikten hun trengte, dybdeintervjuet Andem sekstenåringer. Hun har vært særlig opptatt av NABC (Needs/Approach/Benefit/Competition), en metode benyttet i produktutvikling, som handler om å intervjue mennesker i målgruppen, finne behov og dekke behovet med et produkt – eller en fortelling.

Da jeg fikk vite om dette, sperret jeg opp øyne og ører, for dette hørtes veldig ut som et didaktisk prosjekt. Det som skal svare på noe. Det som skal utrette helt bestemte ting med den som ser. Og der satt jeg, søvnløs i mørkeste november, og var mer satt ut av en tv-serie enn noen gang. Også viste det seg at den var basert på grunnleggende forutsetninger som på mange måter satte seg ut over det kunstneridealet jeg har kjent best. Skams overbevisende fiksjon, og særlig sesong 3 – som jeg oppfattet som spesielt sterk og inntrengende – overbeviste meg om at også den instrumentelle innfallsvinkelen kan være en vei fram til en kunstnerisk forløst fortelling. Metodene var hentet fra reklame og markedsføring, ja vel, men de var løst ved hjelp av kunstnerens virkemidler og hennes kanskje gjennomanalyserte, men kanskje også intuitive beslutninger. Et egenrådig prosjekt med en tindrende klar agenda, et hovedbudskap som på kryss og tvers av seriens plott handler om å vende seg mot fellesskapet, bryte isolasjonen og være der for hverandre.

Så der jeg opprinnelige hadde trengt å gjøre meg døv, trengte jeg nå å forstå hva som traff meg, virkelig analysere det ned til hver minste bit. Fortellingen Skam var laget på en helt annen måte enn jeg hadde sett noen gjøre i litteraturfeltet, det var en grunnleggende ukjent vei. Og jeg ble sittende og lure mye på hvorfor akkurat denne veien var så ukjent. Intervjue personer for å finne et behov, og så dekke det med en fortelling? Jeg hadde ikke sett det på kursoversikten for Skrivekunstakademiet i Bergen eller Forfatterstudiet i Bø. Jeg kjente folk som hadde gått på forfatterutdanningen på Norsk barnebokinstitutt, men ingen av dem hadde hatt kurs i en slik framgangsmåte, ikke som jeg visste om.

Stein Mehren. Fotograf: Gro Jarto 1988 Scannet på nytt jan 2004. Aschehoug.
Stein Mehren. Fotograf: Gro Jarto 1988 Scannet på nytt jan 2004. Aschehoug.

Ordet «målgruppe» kan være betent og vanskelig for forfattere. Ikke fordi vi ikke vet hvem vi skriver for, men kanskje fordi vi ofte har oppfattet det som en begrensning, noe instrumentelt, noe som hører hjemme hos markedsførerne, formidlerne og det kommersielle apparatet, men ikke noe som burde berøre arbeidet vårt kvalitativt. Nylig gikk den store poeten Stein Mehren bort. I den forbindelse leste jeg noe han har sagt en gang, og som det føles naturlig å gjengi her: «Kommunikasjonen og nettverket er tidens løsenord. Men et kunstverk er jo i dyp forstand et brudd på kommunikasjon. Det jenker seg ikke. Kunstverket er en enetale som gir grunnlaget for nye samtaler og nye møter. Kunstverk og nettverk er en hovedmotsetning i tiden.»

Hva ville han tenkt om Andems vei fram med Skam? Og hva ville Andem tenkt om Mehren?

Mehren sier noe om en forfatterrolle der kunstneren alene jobber fram verket, ikke jenker seg, og så tas verket imot som det gjør. Men den som skriver for yngre lesere, kommunisere med et tenkt «noen» i en aldersgruppe. Det er helt avgjørende å ha det i tankene. Samtidig vet den barne- og ungdomslitterære forfatteren at de yngre leserne ikke er én gruppe, den yngre leseren vil, som den voksne, også hoppe ut og inn av kategorier og er mye mer enn sin alder, sin geografi, sitt kjønn, sin legning eller sin bakgrunn.

 

Når målgruppen oppløses

Men så viser altså Andem at grundig arbeid med ørsmå målgrupper i et helt bestemt alderssegment kan skape kunstnerisk presisjon. Det blir så lokalt at det blir universelt. Kanskje ligger nøkkelen til Andems gode fortelling nettopp her, fordi den ikke tar noe som helst i målgruppen for gitt, men går i tett og direkte kontakt og spør: Hvem er du? Og ved å lytte til svaret blir målgruppen vid, kompleks og fargerik. Kanskje ordet «målgruppe» slik jeg har hørt det brukt, rett og slett hadde vært for upresist, for preget av antakelser og for lite undersøkende? Når ekte mennesker får snakke, må klisjeene vike, og hele begrepet ”målgruppe” blir noe annet. Jeg visste ikke helt hva jeg eventuelt kunne bruke det til i mitt eget arbeid med fortellinger, men noe ble klart for meg: Kanskje vi som forfattere, og kanskje særlig når vi skriver for en definert gruppe lesere, må gjøre en jobb for å ta målgruppe-ordet tilbake.  Jeg tror det kan åpne opp for noe.

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Hva gjør jeg egentlig når jeg skriver? Jeg leter rundt i språket, skriver meg ut og inn av situasjoner, leter etter konflikter og muligheter, forkaster, ser etter måter noe kan bli mer tydelig på, eller mer åpent. Har jeg rett i hvordan jeg ser på personene jeg skriver om? Burde jeg gi dem andre muligheter, slippe dem fri, hva vil jeg egentlig at de skal oppnå? Hva vil jeg med fortellingen? Det er en rotete prosess. Arbeidet tar form som en treskulptur, der flisene som ligger igjen, er de tapte mulighetene, det jeg ikke ville, det jeg ikke fikk til, alt det andre fortellingen kunne blitt, men ikke ble. Midt i dette kan jeg godt ha bruk for en større åpenhet mot menneskene i samfunnet som skal ta imot boka. Og jeg må la dem ville meg noe, jeg må kunne nås. Jeg er ikke alene. Det finnes trolig en stor frihet, også i dette. Stein Mehrens kunstdefinisjon, der kunstverket er brudd på kommunikasjon, er gjenkjennelig, men ikke den eneste måten.

Fortellingen om Even og Isaks kjærlighet på Hartvig Nissen skole var mer enn en sterk fortelling om et ungt homofilt par og en fortelling mange seere derfor reagerte på med et endelig! Det var også en fortelling om det komplekse mennesket som trenger andre, og som må våge å se andre som de er, som må overvinne seg selv. Den ble relevant på mange måter samtidig, og det er virkelig godt gjort. Målgruppen «jente 16 år» løste seg opp idet Nils Bech sang Isak til forsoning og inn i fellesskapet, på vei fra Sagene kirke og inn i Evens favntak i skolegården. Den kunstnerisk forløste fortellingen slo ned alle mulige steder. Et instrumentelt og didaktisk utgangspunkt dannet grunnlaget for noe enestående.

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Hele seriens grunntema – fellesskap og kjærlighet mellom mennesker – var blitt strukket ut og hentet til slutt kraft fra seerne selv, og dermed ble kunstverket heller ikke på denne måten en enetale, men en samtale. Og det var innsikten i dette jeg tror jeg trengte aller mest, etter at jeg som skrivende lenge hadde følt kravene om didaktikk og representasjon som beklemmende og umulig å innfri: en nokså instrumentell metode som gir rom for den kunstneriske friheten, samtidig som den helt grunnleggende forholder seg til den som skal oppleve verket. Etter at intensiteten i mine første berusende møter med Even og Isak, kjærligheten, vennskap og aksept, nå har begynt å legge seg, og jeg har forsøkt å analysere hva det faktisk var som gjorde slikt inntrykk, er det nok særlig dette jeg trenger å takke Julie Andem for.

 

[sitat:]
«Ordet «målgruppe» kan være betent og vanskelig for forfattere. Ikke fordi vi ikke vet hvem vi skriver for, men kanskje fordi vi ofte har oppfattet det som en begrensning, noe instrumentelt, noe som hører hjemme hos markedsførerne, formidlerne og det kommersielle apparatet»

[bio:]
Tyra Teodora Tronstad er skjønnlitterær forfatter. I 2016 fikk hun Kritikerprisen for ungdomsromanen Mørket kommer innenfra.