Navigate / search

Leksjoner i overlevelse – Om andre verdenskrig i russisk barnelitteratur

Skrevet av Dina Roll-Hansen, seniorrådgiver hos NORLA.

Nylig møtte jeg 40 barnesoldater. Jeg sto i lobbyen til Blokademuseet i St. Petersburg da det ramlet inn et kobbel av smågutter i full offisersuniform: Røde, gilde striper løper ned langs sidene på mørkegrønne buksebein, blanke knapper og røde epåletter på uniformsjakkene. De er så mange at de fyller hele inngangshallen, men dette er ingen støyende norsk skoleklasse på tur. Her er disiplin, og ikke en eneste av kadettene glemmer å ta av lua idet de går inn døra.

Uutgrunnelige barneansikter, tynne, langbeinte guttekropper, usikre og keitete i de litt for store uniformsjakkene. De ser ikke ut til å være mer enn 11 år, på alder med min egen datter. Alle holder seg godt fast i uniformsluene med gigantisk diameter og pannekakeflat pull.

Det er fremmed å se barn i uniform. Man ser det jo i Norge også, som musikkorps på 17. mai, speidertopper og buekorps. Men denne scenen har likevel noe mer ved seg. Disse guttene bærer uniformene sine med stort alvor. At det finnes militære barneskoler, at 11-åringer drar på klassetur i full uniform, vitner om at militæret, ideen om krigen, har en annen plass i russisk dagligliv enn i norsk.

Jeg er på museum og står tilfeldigvis med kamera klart i hånden. Om jeg får ta bilde av dem? En gutt trekker likegyldig og taust på skuldrene, en annen ser litt rådvill bort på lærerinnen, en ferm og myndig kvinne i sivil. Jeg møter blikket hennes og får et slags reservert nikk til svar. Jeg fyrer løs.

Krigen i barnebøkene

Vi har hørt tallene mange ganger. Norge mistet ikke mer enn 0,32 prosent av befolkningen under krigen, Sovjetunionen 16 prosent eller rundt 27 millioner. I områdene der kamphandlingene foregikk var andelen drepte enda høyere. Her i St. Petersburg bortimot halvparten, i tillegg kommer alle skadde og invalidiserte. I Norge blir vi tilsynelatende aldri ferdig med krigen. Forlagsfolk som har regnet på det[1] sier det utkommer rundt 100 bøker om andre verdenskrig årlig hvis man teller alle sjangere samlet. Hvordan skal man da kunne bli ferdig med andre verdenskrig i Russland? Her er krigen er til stede i hverdagen, man møter den på hvert gatehjørne, i familieselskaper, i sangtekster, i vitser, i språklige metaforer. Krigen er der som et bakteppe, alltid. Da 70-års jubileet for Nazi-Tysklands kapitulasjon ble feiret i mai 2015 preget krigen bybildet fullstendig, og møtet med kadettene fant sted bare noen uker senere.

Min inngang til dette altomfattende tema er barnebøker. For barnelitteratur er en god inngang til nasjonale myter. Til barn forteller man det aller viktigste, man begynner med det mest grunnleggende først. Så budskapet, grunnfortellingen om krigen, er lett tilgjengelig i barnelitteratur.

Dessuten er barnelitteraturen interessant som kilde fordi den har så store konsekvenser. Fortellingene du får presentert som barn preger deg resten av livet. Dette har også russiske myndigheter skjønt. I forbindelse med 70-årsjubileet, har det vært satset stort på å forme historiekunnskapene hos det russiske folk. For den oppvoksende generasjon har det vært utgitt et enormt antall barnebøker om andre verdenskrig de siste årene.

En russisk barnebokforlegger kunne i 2014 fortelle meg at forlaget hennes ikke mottok en kopek i offentlig støtte, men måtte klare seg helt selv. Dog med ett unntak: Bøker som handlet om andre verdenskrig ble generøst finansiert av kulturministeriet.

Og denne delen av kulturbudsjettet er svært tydelig i russiske barnebokhandlere. Da jeg tok en tur innom en bokhandel i St. Petersburg under maibesøket, kom jeg ut igjen med 10-15 barnebøker om andre verdenskrig på russisk. Og jeg kunne kjøpt langt flere hvis kofferten min hadde vært større. Antallet årlige utgivelser i Russland er ikke mer enn omtrent det dobbelte av i Norge, så andelen barnebøker om krigen er betydelig.[2] Riktig nok dreier det seg stort sett om opptrykk av gamle bøker, men siden de gis ut og leses i så stor utstrekning i dag, blir de likevel del av dagens levende barnelitteratur.

Hvilket bilde av andre verdenskrig er det så som formidles til russiske barn anno 2015?

Regimentssønnene

Katajev Regimentsønnen
Regimentsønnen

Den mest utbredte tematikken er svært unge gutters krigsdeltakelse, barnesoldater. Allerede fra midten av 40-årene kom det ut et vell av slike fortellinger som skildrer barn i krig på mer eller mindre heroiserende vis. Det mest kjente eksempelet er Valentin Katajevs Regimentsønnen[3] fra 1945. Boken er kommet i uttallige utgaver og opplag og er filmatisert to ganger, i 1946 og i 1981.

Hovedpersonen i boken er Ivan på omtrent ti år som er blitt foreldreløs som følge av krigen. Faren døde ved fronten, moren ble drept av tyskerne og søsteren og bestemoren døde av sult. Politiet sender ham til en anstalt for foreldreløse barn, som han klarer å rømme fra. Han klarer seg på et vis i flere år, driver rundt i skogsområdene mellom Russland, Hviterussland og Ukraina. Han er helt alene og sterkt forkommen da han blir tatt hånd om av en gruppe etterretningssoldater fra Den røde arme. Soldatene ser at han har uvurderlige kunnskaper om lokalområdene, og vil gjerne beholde ham i enheten, men den ansvarlige kapteinen sender ham på barnehjem. Igjen rømmer Ivan på oppfinnsomt vis, og finner tilbake til fronten og etteretningssoldatene som tok seg av ham tidligere. Denne gangen får han bli. Fortellingen slutter med at Ivan etter krigen sendes til Suvorov militærakademi for å få offisersutdannelse.

Et enormt antall russiske barn ble foreldreløse som følge av andre verdenskrig, og for mange av dem ble det å slutte seg til militæravdelinger redningen. At regimenter «adopterte» smågutter, og delvis også jenter, var et utbredt fenomen.

*

Kadettene blir stående og se alvorlig på meg mens jeg fotograferer. Alle har rødt emblem på høyre skulder: SVO – Suvorov militærakademi. Dette er en kjent utdanningsinstitusjon i Russland som drives av forsvarsministeriet, en slags mellomting mellom internatskole og barnehjem med knallhard disiplin. På nettet finnes masser av skrytevideoer om elevenes morgengymnastikk, sengeoppredning og skopussing. Skolen er nå en velrespektert institusjon, elevene er ikke lenger bare foreldreløse, og det finnes filialer i mange byer i dagens Russland. Men hele systemet ble opprettet under andre verdenskrig for å ha et sted å gjøre av alle regimentssønnene og offisersbarna som var blitt foreldreløse.

cover.indd
Ivans barndom

Andrej Tarkovskijs Ivans barndom fra 1962 handler også om en slik regimentssønn. Filmen bygger på fortellingen Ivan[4] av Vladimir Bogomolov, som igjen henspiller på Katajevs roman: Hovedpersonene er like gamle, heter det samme og de to Ivanenes historier er nesten identiske. Men i Bogomolovs roman som kom ut i 1957, altså mer enn ti år etter Katajevs, blir det hengende et tvetydig ubehag igjen i luften.

Bogomolovs fortelling er både et fint tegnet psykologisk portrett av et ødelagt barnesinn og en intens spenningsfortelling om et etterretningstokt over til tyskernes leir på den andre siden av elven. Fortellerstemmen er lagt til en ung løytnant som er kommandør for en artillerienhet. Det er hans blikk vi får på Ivan, hans omsorg og godhet for gutten, men også hans nesten grøssende observasjon av guttens skadeskutte sinn, guttens voldsomme hat og irrasjonelle fryktløshet. Ivan mistet familien tidlig i krigen, har vært i tysk leir, har vært partisan og er nå blitt adoptert av regimentets etterretningsenhet som en slags maskot. De er omsorgsfulle og snille mot ham, men det ligger mellom linjene at de også utnytter ham.  Siden han er barn kan han slippe unna og stikke seg vekk lettere enn de voksne soldatene, og Ivan blir sendt på oppdrag til den andre siden av elven der han løper enorm risiko. Mellom etterretningstoktene sitter han i stabskvarteret og tegner eller blar i illustrerte blader. Avgrunnen mellom det livet han som tiåring burde hatt, og det livet han har, er dyp og rå, og innimellom slår hans grufulle erfaringer gjennom i leken. Ivan er følelsemessig fullstendig skakkjørt. Han føler ingen frykt, ingen egentlig glede, bare hevnlyst.

Bokens spenningskurve følger et etterretningsoppdrag. Løytnanten som har fortellerstemmen og en av etterretningsoffiserene setter Ivan over elven. Artillerigranatene regner over dem. De passerer likene etter tidligere medsoldater og blir nesten oppdaget av en tysk patrulje. De følger Ivan et stykke innover, før de overlater ham til seg selv. Løytnanten tviler sterkt på at Ivan noensinne vil komme tilbake fra oppdraget. Kanskje har de sendt guttungen rett i døden.

Flere år senere, under innmarsjen i Berlin, kommer løytnanten helt tilfeldig over en avhørsprotokoll med foto av Ivan. Han overlevde toktet der jeg-fortelleren selv var med, men ble tatt til fange av tyskerne senere. Under avhørene oppførte han seg som en entydig helt, viste umenneskelig mot og styrke, brøt aldri sammen, og ble torturert til døde.

Epilogen gir fortellingen en entydig og heltemodig slutt. Kanskje er det et uttrykk for hvor grensen gikk i 1957 for hvor mørkt og tvetydig krigens kaos tross alt kunne skildres. Når Tarkovskij lager filmen fem år senere under Khrusjtsjovs tøværsperiode, er slutten mer åpen. Tarkovskij legger vekten på fortvilelsen og kaoset, ikke på at gutten ikke sprakk under avhørene.

I likhets med Katajevs Regimentsønnen har Bogomolovs roman kommet i gjentatte utgivelser i stor opplag. For eksempel skal en utgave fra 1985 ha blitt trykket i to millioner eksemplarer.

*

I dag er «Den pobedy», seiersdagen 9. mai, en av årets viktigste festdager i Russland. Men slik har det ikke alltid vært. Under Stalin ble ikke dagen offisielt feiret bortsett fra markeringer de første par årene, kanskje var det for vanskelig å feire med et tap på 27 millioner falne. Først ved 20-årsjubileet i 1965 ble 9. mai fridag, og det var da den første store militærparaden ble holdt på Den røde plass. Dagen har siden vært markert som en «fest med en tåre i øyekroken», men de siste tiårene har det funnet sted en gradvis forskyvning i den offisielle markeringen. Tåren i øyekroken er tørket bort og erstattet med en mindre ydmyk og mer patriotisk seiersrus.

Krigen edler mennesket

Mon tro hva kadettene mine tenker om andre verdenskrig, hvilke forestillinger og forventninger de har med seg inn i museet. Hva smugleser de under dyna om kvelden? Har de lest om regimentssønnene til Katajev og Bogomolov? Kanskje identifiserer de seg med dem, drømmer seg bort og inn i spenningen og heltemotet. Hvis de skal ha kosetime på Suvorovakademiet, ser de da «Ivans Barndom» eller filmatiseringene av Regimentssønnen?

Typiske guttebøker om krigen er det nok av, men det finnes bøker med jenter som hovedpersoner også. Tidligere samme formiddag hadde jeg vært innom den store bokhandelen på St. Petersburgs ærverdige Nevskij Prospekt. I barneavdelingen sto krigsbøkene oppmarsjert på rekke og rad. Ekspeditrisen lyste opp da hun skjønte hva jeg var ute etter. Barnebøker om krigen hadde hun lest alt av, sa hun, og trakk Jelena Verejskajas Tre småjenter – historien om en leilighet[5] ut av hylla.

Verejskaja Tre småjenter
Verejskaja Tre småjenter

På omslaget sitter tre jenter med fletter og sommerkjoler i en sofa og prater ivrig sammen. Det er lite som minner om krig på coveret. Fortellingen begynner sommeren 1940, året før Tyskland angrep Sovjetunionen. Natasja, en av de tre jentene i sofaen, flytter sammen med familien sin inn i en «kommunal leilighet» i Leningrad – altså en leilighet der mange familier bor sammen, disponerer hvert sitt rom og deler kjøkken og bad.

Første halvdel av boken etablerer den lykkelige freden og det gode sovjetsamfunn som en kontrast til det man aner snart vil komme. Her blir Natasja kjent med de to andre jentene som bor i leiligheten, Ljusia og Katja, og til tross for noen små venninneintriger utvikler det seg et fint vennskap. Natasjas mor bruker moderlig diplomati til å mekle når det er gnisninger mellom de andre voksne beboerne i leiligheten. Idyllen er fullkommen. Det hele kuliminerer i at alle beboerne feirer nyttår sammen som en stor og harmonisk familie og ønsker året 1941 velkommen.

Fra denne sorgløse nyttårsfeiringen er det et brått hopp i handlingen på nøyaktig et år til en iskald 1. nyttårsdag morgen 1942. Alle beboerne sover nå på samme rom for å holde varmen. Blokaden har vart i fire måneder, og det var denne første vinteren at kulden og hungersnøden var på sitt verste. Siste halvdel av boken handler om hverdagskamp for å overleve, om brødkøer, sult og bombeangrep. Jentene blir sendt ut for å hente vann fra elven og ser folk segne om av sult rundt seg. Gleden er stor når en av beboerne i leiligheten, doktoren, skaffer teknisk gelatin fra laboratoriet som de koker suppe på og lever av i flere uker. Byen bombes daglig. En dag på vei hjem søker Ljusia tilflukt i en kjeller, og blir fanget i ruinene når huset over raser sammen. Hun blir gravd ut av en ungpionerpatrulje i live. Det ender med at barna og moren til Natasja blir evakuert på isen over Ladoga-sjøen et stykke utpå senvinteren 1942.

Til tross for at hele den kommunale storfamilien (unntatt den gamle doktoren) overlever blokaden, og både faren til Natasja og storebroren til Katja kommer hjem fra krigen mer eller mindre i god behold, er skildringene av de ytre omstendighetene ganske realistiske og detaljene i tråd med hva man har lest om blokaden av Leningrad. Her er død og lidelse – hard kost i en barnebok. Ytre sett. «Fronten er her», som moren til Natasja sier.

Likevel sitter man som leser ikke igjen med et inntrykk av krigens gru som det viktigste ved boken. De psykologiske skildringene er så entydige og enkle at dette nærmest blir en feelgood-fortelling. Samholdet folk imellom er fullkomment. Alle yter sitt, alle er enige om hvem som skal få den største brødbiten, de passer på hverandre, deler parafinlampene, hjelper hverandre. Moralen vokser til himmels som en følge av den ytre motstanden, sulten og bombene. Karakterene går gjennom en personlighetsforandring. Lille Ljusia, for eksempel, som før krigen var ganske uskikkelig og både slurvet med leksene og rotet fælt, blir i løpet av krigsmånedene forvandlet til en uegennyttig og hardarbeidende liten jente. Ljusias mor, en ugift og litt lettsindig kvinne, blir en dedikert sanitetssykepleier. Doktoren, som før krigen var en bister einstøing, blir en selvoppofrende bestefar som gir hele sin brødrasjon til den fire år gamle lillebroren til Natasja, og etter hvert gjør dette ham så avkreftet at han dør.

Det er svært lite rom for tvil i denne krigsfremstilingen, alle vet nøyaktig hva som er rett å gjøre når det kniper – og gjør det.

Krigen blir et slags moralsk imperativ, den lar folket gå en moralsk skole, og de kommer forbedret og lutret gjennom alle prøvelsene. Dette er en grunnfortelling som går igjen i de russiske barnebøkene, og krigen blir dermed, til tross for sine redsler, også fremstilt som noe positivt, som noe meningsfylt fordi den styrker samholdet og lærer folket hva som egentlig er det viktige.

Boken utkom første gang i 1948, men er senere utgitt i uttallige utgaver, den siste i 2015, og da ikke som en historisk kuriositet, men fordi den leses og selges.[6] Når man leser kommentarer om boken på bokblogger og diskusjonsforum, er det tydelig at dette er et bilde av krigen som er kjært og som rører leserne av 2015.

Blokaden av Leningrad der sivilbefolkningen gjenomgikk vanvittige lidelser og antallet innbyggere ble halvert, er et av de aller såreste kapitlene i den russiske krigshistorien, og derfor et kapittel det er spesielt vanskelig å revidere. Det går ikke an å stille spørsmål ved dette, til det er prisen befolkningen betalte for høy. Hvor ubrytelig dette tabuet er, fikk den uavhengige tv-kanalen Dozjd (TVrain) erfare i januar 2014. Kanalen sendte et debattprogram om beleiringen av Leningrad parallelt med at de på nettsidene hadde en avstemning om hvorvidt man burde overgitt byen til den tyske armeen for å spare hundretusener av menneskeliv. Nettoppslaget ble fjernet etter 30 minutter, og kanalen la seg flat og ba om unnskyldning for å ha publisert avstemningen. Saken fikk likevel et høylytt etterspill, og kanalen ble kritisert for å ha «såret det hellige minnet om krigen». Etter to dager vedtok det russiske kabelselskapet AKTR ikke lenger å overføre Dozjds programmer. Siden da har TV-kanalen kun hatt sendinger over internett.

Skandalen med tv-kanalen har lite med barnelitteratur å gjøre, men det gir likevel en pekepinn om hvor følsomt emnet er. Det er få som tør å begi seg inn på dette, og kanskje er det derfor jeg ikke har funnet nyskrevne russiske barnebøker om blokaden? Til gjengjeld finnes det flust av nyutgivelser. I bokhandelen på Nevskij Prospekt der jeg var innom, sto det foruten fortellingen om Ljusia, Katja og Natasja minst tre andre nyutgivelser om barn i Leningrad under blokaden.

*

Kadettene går opp trappen og inn i utstillingen. Jeg følger etter. På veggene henger store malerier av generaler, faner, og kart over hvordan frontene beveget seg. I montere står våpen og uniformer. Her på Blokademuseet er det mest fokus på kampen, på utviklingen, på innflytelsen, på Den røde armes og sivilbefolkningens aktiviteter. Lidelsene og avmakten er tonet litt ned, hungersnøden og brødrasjonene er bare vist i et lite glassvindu. Det er forresten bare på folkemunne det heter «Blokademuseet». På skiltet over inngangsdøra står «Museet for forsvaret av Leningrad». Vinklingen er at befolkningen ikke var passive ofre, men ytte motstand, de viste sivilt mot, de ga aldri opp, men satte opp teaterstykker og oppførte symfonier under bomberegnet. Fra juni 41 til januar 42 ble over ti tusen konserter holdt i byen og ved fronten, står det. På en tavle står det listet opp navnet på alle skolene i Leningrad som holdt åpne gjennom den verste vinteren. Og det er en historie som gjør dypt inntrykk.

En mager, eldre kvinne med knute i nakken og uvanlig høy, entusiastisk stemme, viser kadettene rundt. Jeg er nysgjerrig på hvilken historie som blir fortalt dem, og stiller meg lagelig til mens jeg låner øre til den ivrige guiden. Hun viser en bombekaster, peker på plansjer som viser slag og troppeforflytninger. Så peker hun på en fane med portrett av Stalin på rød bunn med gullfrynser rundt. Hva vil hun si nå, tenker jeg. Men akkurat da kommer den myndige lærerinnen fra i sted og viser meg bryskt vekk. Dette er en privat omvisning. Det er bare fordi jeg er utlending, tenker jeg en smule konspiratorisk. Eller kanskje jeg så litt for åpenlyst nysgjerrig ut?

Det var verre under krigen

Krigen i Sovjetunionen har en tung aura, og får oss alle, også utlendinger, til instinktivt å senke blikket i ærbødighet. Og denne effekten utnyttes. Krigen brukes disiplinerende: Bit tennene sammen og klag ikke, det var verre under krigen. Også i den nyutgitte barnelitteraturen blir krigen et slags moralsk imperativ.

Dragunski Denis' fortellinger
Dragunski Denis’ fortellinger

For nyutgivelsene selger godt. Sovjetnostalgien er en viktig strømning i Russland, og krigen har en selvfølgelig plass i denne. Kroneksempelet på de nostalgiske bestselgerne er Viktor Dragunskijs sjarmerende Denis’ fortellinger[7], en samling fortellinger som ble publisert fortløpende fra 1959 og fremover. Dette er humoristiske, lette historier om oppfinnsomme Denis på ca 10 år, mammaen og pappaen hans og deres liv i en kommunal leilighet i Moskva på slutten av 50-tallet. Denis er en slags sovjetisk Ole Aleksander Filibom-bom-bom og havner mer eller mindre uforskyldt i de rareste situasjoner. Denis og kompisen går på sirkus og spiller fotball mens de drømmer om å bli kosmonauter, og disse fortellingene er blitt selve symbolet på den lykkelige sovjetbarndom. Og krigen er selvsagt en del av bakteppet.

I fortellingen Vannmelonsmuget kommer Denis skrubbsulten hjem etter å ha spilt fotball i bakgården hele dagen. Mor setter middagen på bordet foran ham: nudler i melkevelling. Med snerk. Denis nekter å spise. Så kommer far og forteller om hungersnøden da han var liten gutt på Denis’ alder i Moskva under krigen og hvordan det var å gå konstant sulten og se hvordan ens egne ribbein ble tydeligere og tydeligere for hver dag. Faren skildrer med stor innlevelse den vanvittige gleden han følte over uventet å få tak i en hel vannmelon. Han skildrer herremåltidet med stor sanselighet. Farens fortelling gjør Denis skamfull og setter hans kresenhet i perspektiv. Det ender med at han spiser melkenudlene til tross for snerken.

Vannmelonsmuget utgjør kun seks sider av boken, og krigen er ikke noe hovedtema for Denis. Men det at fortellingen om nød og sult under krigen presenteres for å få folk til å oppføre seg, er typisk, både i den russiske barneoppdragelse og i samfunnet ellers.

 Hvordan det egentlig var

Tøværsperioden under Khrutsjtsjov ga rom for større variasjon også i krigsskildringene, og Bogomolovs roman om Ivan og Tarkovskijs filmatisering av denne kan sees som uttrykk for en mindre heroiserende tendens. En annen av bøkene som ble hentet frem igjen i 2014 er Lykke til, novise [8][9] en skjønnlitterær fortelling fra 1961 basert på egne erfaringer skrevet av visesangeren Bulat Okudzjava. Slike øyevitneskildringer fra den lille soldats perspektiv kom det mye av i denne perioden og er nærmest blitt en egen sjanger – ”skyttergravsprosa” eller ”løytnantsprosa”. Dette er for øvrig en sjanger som i årene etter første verdenskrig dominerer ellers i Europa med for eksempel Erich Maria Remarque.

Hovedpersonen i Okudzjavas bok er mer antihelt enn helt. Han er kommet rett fra skolebenken til fronten og plasseres på et batteri i fremste linje. Boken består av små, banale hverdagsepisoder fra frontlivet. Han leverer pakker til staben og er livredd, bommer dårlig tobakk av en gjerrig medsoldat, spiser suppe, blir herset med av sersjanten, møter Nina som er telegrafist og veldig søt. Dette er krigen beskrevet ut fra de nære ting. Selv om bakgrunnen er dramatisk, er det likevel de banale detaljene som står i fokus. Forfatteren spiller på det spenningsforholdet som oppstår mellom de trivielle detaljene, storheten og æren soldatene er blitt forespeilet og krigens meningsløshet. For hovedpersonen tar ubehaget og mangelen på komfort stor plass. Han trenger for eksempel nye støvler, og lengselen etter nye støvler blir et ledemotiv gjennom mange av episodene. Han har også mistet skjeen sin, og irriterer seg stadig over at han må spise suppe uten skje. Og her er et fargerikt typegalleri, og underholdende skildringer av småepisoder som sjelden er spesielt heroiske. Et kapittel handler om hvordan troppen hans skal frakte proviant tilbake til regimentet, men tar en rast underveis og begynner å drikke av spritrasjonen, noe som selvsagt utarter og de kommer for seint til selve slaget. Men de rekker å være med å begrave de omkomne.

Selv om hovedpersonen er artillerisoldat, kommer det aldri så langt at han selv får skyte. Selv da han blir såret og havner på feltsykehus, skjer det uten heltedåd: han blir rammet av en rikosjett mens han spiser suppe. I sykesengen neste morgen får han høre at alle troppskameratene hans er omkommet i et tysk angrep. Det er ren flaks som gjør at han overlever, ikke heltemot. Boken er en realistisk og selvironisk skildring av krigens tilfeldighet og meningsløshet. Her er ingen aktivt handlende og modig helt, men en hovedperson som kastes rundt uten noen form for personlig innflytelse på det som skjer rundt ham.

Fortellingen er 50 år gammel, men har fått ny innpakning og inngår i en serie ungdomsbøker som forlaget Samokat utgir under vignetten «Hvordan det var». Serien omfatter fortellinger skrevet av forfattere som selv deltok i strid og har som mål å gi et realistisk og avromantisert bilde av krigen. Både gjennom utvalget av historier forlaget har gjort, og ved at hver enkelt utgivelse er utstyrt med historisk-biografiske etterord, blir serien en viktig korreksjon av den endimensjonale offisielle fremstillingen av krigen. Viktor Dragunskij som skrev om spilloppmakeren Denis og er nevnt tidligere i artikkelen, er for øvrig en annen av forfatterne som inngår i denne serien av øyevitneskildringer[10].

Okudzjavas bok finansieres av kulturministeriet, står det på tittelbladet. Forleggeren smilte lurt da hun stakk til meg et eksemplar av boken i fjor. Det var tvilsomt om ministeriet hadde skjønt hva slags bøker pengene deres finansierte, sa hun.

At denne serien faktisk er ganske dristig, skjønte jeg da jeg snakket med en annen barnebokforlegger. Hun spesialiserer seg på fagbøker for barn, og hadde lenge hatt lyst til å utgi en bok om andre verdenskrig sett med samtidens øyne. Men foreløpig var det ikke blitt noe av. Det var rett og slett for vanskelig å finne en historiker som var villig til å utfordre det offisielle bildet av krigen og skrive en fagbok for barn om emnet. Temaet er ømtålig, og særlig i fremstillinger for barn er det lett å trå feil.

Et nytt blikk

En av de få nyskrevne fortellingene jeg har funnet er Skyregimentet[11] (2012) av Eduard Verkin. På en måte tar Verkin opp tråden der Katajev, Bogomolov og Okudzjava slapp.

Også her er hovedpersonen barnesoldat: En guttunge på 14-15 år som har sluttet seg til en partisantropp etter at landsbyen han bodde i er blitt rasert. Også her handler det om feltliv skildret i en røff tone og med et fargerikt typegalleri. Siden de er så unge har hovedpersonen og hans tidligere klassekamerat og medpartisan en litt uklar status. På den ene siden er de del av leiren, har tilgang til våpen og drar på oppdrag, på den andre siden er de en slags maskotter for troppen som ikke blir tatt helt på alvor og nyter stor frihet. Dette blir også en frihet til å begå grusomheter.

Skyregimentet
Skyregimentet

Det merkes at boken er skrevet med 70 års distanse til krigen. Verkin går lenger enn sine forgjengere. Her er det ikke bare avmakt og mangelen på mening som står i fokus. Her skildres de russiske partisanenes handlinger som tidvis grusomme, som i åpningsscenen der de to ungguttene fører en fange, en russer de mener har samarbeidet med tyskerne, tilbake til leiren, og mishandler ham grovt på veien. De ydmyker ham verbalt, later som de skal skyte ham uten å gjøre det, spytter på ham, slår ham helseløs, lar ham bære all bagasjen enda han er fullstendig avkreftet, tvinger ham til å kle seg naken i høstkulda. Og de får ham til å spise sin egen sko mens de selv setter seg ned og ser ”kino” – med henvisning til Charlie Chaplin og skoscenen fra Gullfeber.

Vår samtids blikk trekkes også inn gjennom rammefortellingen: Jeg-fortelleren, den tidligere partisansoldaten, har nå blitt en gammel mann som betrakter sitt eget oldebarn, Vovka. Vovka på rundt tolv år er entusiastisk, foretaksom og veldig opptatt av våpen, action og spenning, som de fleste gutter på hans alder. Og han har et ganske ureflektert og barnslig forhold til krig. Sammen roter den gamle partisanen og Vovka på loftet og finner frem ting som setter hukommelsen i sving hos jeg-fortelleren. Spennet mellom partisanens brutale minner og oldebarnets naive og ukritiske begeistring, kan leses som tilløp til kritikk av hvordan krigen fremstilles i dag.

Det er viktig med nyskrevne bøker som Skyregimentet. Enhver tid trenger sine egne barnebøker, trenger et oppdatert bilde av verden rundt seg, også av fortiden.

Skyregimentet er en sjelden svale, men også slike bøker skrives og utgis i dagens Russland. Det finnes alternative forlag som ønsker å vise et annet bilde enn det konservative, offisielle. Men dagens versjoner har lite å stille opp mot de klassiske krigseposene. For det er disse foreldregenerasjonen er flasket opp på, og som nå resirkuleres for barna. De alternative krigsbøkene kommer i små opplag på noen tusen, mot gigantopplag for de nyutgitte klassikerne. Slik får fortidens bilde av fortiden de aller beste muligheter til å reprodusere seg selv.

Krigen sett i sammenheng

I mangel av rene krigsskildringer fra de siste årene, tar jeg med Sukkerungen[12] av Olga Gromova. Her vies andre verdenskrig flere kapitler, selv om fortellingen i seg selv har et mye lengre

Sukkerungen
Sukkerungen

tidspenn. Dette er interessant i seg selv, for i denne boken sees andre verdenskrig som en epoke med et «før» og et «etter».

Handlingen i boken spenner over ca ti år. Hovedpersonen Stella er ca. fem år da faren på midten av 1930-tallet blir arrestert og anklaget for å være fiende av folket, og Stella og moren blir sendt i forvisning til Krigisia i Sentralasia der Stella tilbringer hele barndommen.

I begynnelsen bor de i en arbeidsleir, men etter hvert får de noe mer frihet. De fører en omflakkende liv, avhengig av hvor moren får jobb. Gang på gang bygger de opp en slags tilværelse men må flytte av forskjellige grunner. Som familie til en folkefiende er de nærmest fredløse.

Likevel blir krigen et markant skille. Når krigen kommer, blir jerngrepet enda hardere. Årvåkenhet overfor fienden skjerpes, forfølgelsen av folkefiendene intensiveres, og den ideologiske ensrettingen er enda større enn før. Ressursene er knappere, det er trangt materielt sett.

De sentralasiatiske sovjetrepublikkene spilte en viktig rolle under krigen. Hit kom det enorme antall av flyktninger, og hit evakuerte man store deler av den sovjetiske industrien. Hele fabrikker ble fraktet hit, med maskiner og arbeidere.

I motsetning til mange av de andre krigsskildringene jeg har lest, der grunnpremisset er at alle lidelsene begynte med det tyske angrepet og at alt var idyll og lykke inntil da, behandler fortellingen om Stella krigen bare som en ulykke i rekken. Stella og morens lidelser begynte lenge før tyskernes invasjon, og de fortsetter etterpå. Her får overgrepene utført av deres eget regime vel så store konsekvenser for dem som krigen.

At fortellingen sitter i etter endt lesning skyldes ikke at Stella og moren har det så forferdelig. Det som gjør boken så rørende er at det ikke handler om lidelsene i seg selv, men om hvordan Stella og moren takler dem, om at de aldri gir opp og hvordan de beholder verdigheten og avfinner seg med skjebnen uten å miste troen på mennesker. For, som moren til Stella sier i boken, det er de gode menneskene det er flest av.

Den indre kampen

Slik sett går det en linje fra Verejskaja, Bogolomov, Okudzjava og Verkin til Gromova.

Til tross for ytre action og dramatiske skildringer, er det nemlig slående hvor innadvendte disse barnebøkene er. Det kan virke som poenget ikke er hva som bekjempes, eller hvorfor. Fokuset er hele tiden på selve kampen, og da tenker jeg både på den ytre og den indre. Dette er fortellinger om å overleve – fysisk så vel som psykisk.

Hvem de kjemper mot, hvem tyskerne er, hva de gjorde og hva nazismen sto for, er ganske fraværende. I kampskildringene snakker de av og til om «Fritz-er» og fascister, men begrepene får aldri noe annet innhold enn å være rene skjellsord.

Kanskje koster det mindre å løfte blikket opp fra blod og grusomheter med norske tapstall. For i den norske barnelitteraturen er dette annerledes. Allerede fra 40-tallet har fienden, tyskerne, og den samfunnsorden man bekjemper, nazismen, en sentral plass i norske barnebøker om krigen, om enn aldri så sjablongmessig, så som for eksempel Evi Bøgenes roman På den gale siden fra 1948.

Også holocaust som tema er så vidt jeg kan se så å si fraværende i russiske barnebøker Gromova er den eneste av de nevnte forfatterne som omtaler utryddelsen av jødene. Jeg synes det er interessant. Hvis man pirker litt i norske barns forestillinger om andre verdenskrig, vil nettopp holocaust fort komme til syne. Av den håndfullen norske barnebøker om andre verdenskrig som er utkommet de siste tre årene, handler minst to om jødiske barns situasjon. (Maja Lunde: Over grensen(2012), Marianne Kaurin: Nærmere høst(2012)).

En annen observasjon er at det i den russiske grunnfortellingen om annen verdenskrig bare er to aktører: Tyskland og Sovjetunionen. Dette var en tysk-sovjetisk krig, og det var «vi», Sovjetunionen, som vant krigen. De allierte, resten av Europa og USA, vies ikke en bisetning.

Både i Norge og Russland bruker man andre verdenskrig til moralsk mobilisering. I den norske grunnfortellingen om krigen brukes Nazi-Tyskland som en negasjon av det gode for å fremheve det riktige i demokrati og toleranse. Den russiske grunnfortellingen om krigen slik den blir servert russiske barn i barnelitteraturen, har et annet fokus, men er ikke mindre moralsk og samfunnsbyggende. Der brukes krigen til å skildre enkeltmenneskets mot og utholdenhet og til å hylle folkets styrke, og i den statlige propagandaen blir historien om andre verdenskrig smidd om til å bli sangen om det russiske folkets uovervinnelighet. I den russiske barnelitteraturen er det den militære disiplinen, den indre kampen og den individuelle forsakelsen som skal garantere freden. I den norske forestillingen er det demokratiet.

Etter å ha pløyd meg gjennom et fjell av russiske barnebøker sitter jeg igjen med inntrykk av at selv om katastrofen andre verdenskrig var en felles europeisk (for ikke å si global) erfaring, er bildet som formidles videre til nye generasjoner grunnleggende forskjellig.

*

Jeg blar gjennom bildene på den lille kameraskjermen. Kadettene står pent på rekke og ser alvorlig opp på meg. Alle knuger de luene i hendene. Er det et anstrøk av utfordring i blikket til gutten til høyre? En trassighet?

Kadettene, tatt av dina

Artikkelen ble først publisert i Vinduet nr 1, 2016.

[1]Jan Swensson til nrk.no 12.6.12 http://www.nrk.no/kultur/far-ikke-nok-av-krigslitteratur-1.8194998

[2]Den årlige rapporten til Russlands presseagentur (Федеральное агенство по печати и массовым коммуникации: Книжный рынок России) oppgir at det ble utgitt 10599 barneboktitler i 2014, mot 4362 i Norge ifølge forleggerforeningens bransjestatistikk. At forskjellen ikke er større er slående, siden Russlands befolkning er vel 30 ganger Norges.

[3]Valentin Katajev: Сын полка (1945)

[4]Vladimir Bogomolov: Иван (1958/2015)

[5]Jelena Verejskaja: Три девочки – История одной квартиры  (1948/2015)

[6]Det kom utgaver på andre forlag i 2002, 2005, 2006 osv.

[7] Viktor Dragunskij: ”Арбузный переулок” fra Денискины рассказы (1959/2012)

[8]Bulat Okudzjava: Будь здоров, школяр (1961/2014)

[10] Viktor Draguskij: Он упал на траву (1961/2013)

[11] Eduard Verkin: Облачный полк (2012)

[12]Olga Gromova: Сахарный ребенок (2014)