Livet vil aldri mer bli som før for noen av dem. Om skam i barne- og ungdomslitteraturen

Foredrag på Det flerspråklige biblioteks seminar «Skam deg! Flerkulturelt møte om skam, identitet og tilhørighet, 3. mai 2017

Skam er ikke noe nytt i barne- og ungdomslitteraturen. Det er like sentralt som identitet, tilhørighet, reise, vennskap, kjønn og kjærlighet. Og spenning. Derfor skal dette heller ikke handle om all barne- og ungdomslitteratur der skam er tema. I stedet skal jeg ta for meg en lesning, min egen lesning, av ett verk der dette tas opp på en måte som er både tradisjonell og annerledes. Skal en dømme ut fra hva en viss tv-serie har fått ut av emnet, kan det knapt finnes et mer populært tema.

Og i parentes bemerket: Det originale er at Skamserien så helt ut er samtidig, at den forteller på en ny måte og bruker en iscenesatt nåtidig  fortellingslinje og muligheter for meddiktning og fan fiction. Noen spår at denne serien kommer til å endre hvordan ungdomslitteratur skrives for framtida, og det er en spådom som er både interessant og kanskje mulig, og som det skal bli spennende å følge, og fordi det er en spådom skal den ikke ettergås nærmere her. Derfor skal jeg heller ikke dvele ved denne serien, men heller peke på en bok som fikk en interessant markedsposisjon.

Det bør være velkjent at avstanden mellom forfatter og leser i barne- og ungdomslitteraturen har ført til at bibliotekene er det stedet der barn og ungdom best kan velge litteraturen selv. I bokhandel blir de ofte valgt for, og i barnehage og skole blir det de skal lese så å si alltid valgt av voksne. En sak er at avstanden mellom forfatter og leser i barne- og ungdomslitteraturen er stor i seg selv, det er tross alt en voksen som skriver for og til barn eller ungdom. En annen sak er at den blir enda større når det er voksne som står for så mange valg av hva særlig barn skal få lov til å lese. Eller: Det er alltid en gjemt voksen i barne- og ungdomslitteraturen.

For mange ungdommer som ikke er svært godt vant til det, er bokhandelen ikke et sted de oppsøker. Derfor er det ikke egentlig bokhandlene som er barne- og ungdomslitteraturens viktigste markedsplass. Det er bibliotekene. Jeg har hørt reaksjoner på begrepet «markedsplass» når det gjelder bibliotekene. Og jeg forstår det om vi ser det fra bibliotekarenes side. Men om vi ser det fra forfatternes side, er det nettopp markedsplass bibliotekene er. Deres kontrakter henger ikke bare på bokladeprisen, men også på innkjøp til bibliotekene. Deres bøker har en mye lenger levetid i bibliotekene enn i bokhandlene. Deres muligheter til å nå ut til sine lesere er størst på samfunnets fellesarenaer, i bibliotekene og skolene. Bibliotekene er helt avgjørende for forfatterne.

Det var nok avstanden og fellesareaen som gjorde at Mahmona Khans debutbok Skitten snø for seks år siden, ble en hit på bibliotekene, særlig her i Oslo. I bokhandel gjorde den det ikke så godt. Men der hvor ungdom kunne velge den fritt selv, ble den svært populær. Hvorfor det?

 

 

 

 

 

 

 

 

Alle foto: Aschehoug

Skitten snø er første bok i en serie om fire jenter; Sumera, Ambar, Anila og Charlotte, alle fra Oslo, som etter tur og i tre bøker havner i ungdomslitteraturens mantra: Deep shit. Oppfølgerne heter Fra Oslo til Lahore (2013) og Når du minst venter det (2015) Jeg skal vise en liten smakebit av hva problematikken Khan tar opp handler om, eller rettere sagt hvem det handler om. Smakebiten er hentet fra traileren til  Når du minst venter det som hun produserte for egne midler. Og bare for å ha det nevnt: Der fikk forlaget hennes mye gratisreklame, gitt. Men traileren dere skal se, viser også noe sentralt om problematikken i alle tre bøker.

Trailer til Når du minst venter det

Ja, det handler om frykt og jenter som er utsatt. Og identitet/tilhørighet, kjønn, kjærlighet, reise, vennskap. Og skam.  Og det er selvfølgelig snakk om spenningsfortellinger. Om action. Om temmelig rosa ungpikedrømmer og ungpikedrømmer som knuses. Khan har erfaring som markant samfunnsdebattant og journalist, og til Dagsavisen sa hun ved lanseringa av den tredje boka om jentene: «Da jeg vokste opp, var jeg fascinert av Frøken Detektiv. Det er sjangeren jeg følger. I den ligger det en del forventninger. Det må ligge et mysterium i bunnen, et som kan løses».

Det er lett å smile overbærende av en forfatter som bruker den overdrevent perfekte amerikanske frøkna som inspirasjonskilde. Men det overbærende smilet er lettvinte greier, og det glemmes at lenge var Nancy Drew et feministisk ikon for unge amerikanske kvinner. Det er lett å forstå hvorfor: Hun var en kvinne som løste forbrytelser og hun var selvstendig. Hun fikk det jo til! Det verken var eller er selvsagt over alt. Og neppe i miljøer og land der kvinners rettigheter er en ny og tvilsom oppfinnelse.

Kombinasjonen av spenning, action og fire unge kvinner som havner i vanskelige livssituasjoner og som utfordrer unge menn og konservative foreldre, noen foreldre i åpenlys utakt med sentrale verdier i norsk samtid, vel, det kan i alle fall ligge an til å bli noe ungdom på folkebibliotekene vil lese. Og kanskje særlig ungdom som har samme bakgrunn som de fire jentene.

I Skitten snø havner Sumera i store vansker. Hun er begeistret for Jamal og han tilbyr seg å kjøre henne hjem etter kveldsjobben. Men først må han innom sin egen leilighet og hente noe. Hun får en flaske Pepsi. Han vil ikke at hun skal bli sittende aleine igjen i bilen, tenk for en skam om noen så henne. Så hun blir med ham opp. Der virker også middelet han har hatt i brusen han ga henne og når hun våkner, ligger hun «naken på den kalde og svette sofaen; kroppen var som lammet av smertene. Det stakk og brant mellom bena og i brystet. Hun bet tennene sammen og strøk seg over brystet. Da hun dro til seg hånden, var den dekket av blod.» Etter voldtekten truer Jamal med å skyte henne og at han vil utslette hele slekten hennes om hun går til politiet. Han sender henne bilder av overgrepet. Men Charlotte fanger opp Sumera og skjønner hva som har skjedd. Hun er selv blitt utsatt for det samme av Jamal. De to venninnene Ambar og Anila blir også med i et forsøk på å bygge opp Sumera, som må skjule overgrepet for familien sin.

Hun vet hva som kan skje:

«Jeg er sikker på at Jamal har flere bilder av meg. Går vi til politiet, kommer han garantert til å sørge for at bildene havner hos familien min. Skjer det, er mitt liv over. Hele familien min blir ødelagt.»

Tilsynelatende er dette en fortelling om fire jenter, hvorav en, Sumera, er hovedperson. De hjelper hverandre så godt de kan, men må legge lokk på det store problemet, at to av dem er blitt utsatt for grov mishandling og voldtekt av en de vet hvem er. Spenningskurven i fortellingen er knyttet til hvordan de takler situasjonen. Charlotte har kontakter i et kriminelt miljø. De vet om Jamal. For et større beløp vil de ta seg av ham. «Nå skal Jamal få smake sin egen medisin,» sier Charlotte. Slutten er overraskende, jentene kommer skyldfrie fra det. Jamal derimot, kommer ikke levende fra det.

Men spenningsfortellingens tradisjonelle ingredienser om vennskap, redsel, hat, vold og hevn er alltid et lag over noe mer. Eller: Det bør være et lag over noe mer, hvis ikke er det en dårlig fortelling. I Skitten snø finner vi hovedsaken så å si under denne overflaten. Sumera og Charlotte er redde for to ting: Jamals trusler og de er redde for skammen de selv er blitt påført. Skammen er i seg selv skremmende, for selv om det ikke er de som har begått overgrepene, nager det dem at de kanskje kunne unngått det hele, og at de ikke har unngått det, får dem til å skamme seg. Boka handler derfor om to slags skam: Den individuelle og den kollektive. Charlotte utsettes for den individuelle. Hennes skam er at hun blir utsatt for voldtekten. I tillegg er hun redd for at det kan bli satt ut rykter, og det vil bare gjøre den individuelle skammen større.

Sumera er offer for den individuelle skammen, den mulige skammen om det blir satt ut rykter, men hun er særlig utsatt for den kollektive skammen som kan komme til å ramme hele familien hennes. Jeg leser dette som en hovedintensjon i boka til Khan, at i miljøet til Sumera og Sumeras familie, er voldtekt en skam som særlig blir påført offeret, og at det skal ties om, nettopp av hensyn til jentas og familiens ære. Dermed står det andre overgrepet, hevnen mot Jamal, igjen som eneste mulighet. Jeg leser altså et harmdirrende budskap i denne fortellingen: At det er snakk om to overgrep: Voldtekten og vanen. Voldtekten og at skikk og bruk i miljøer som Sumera har, altså førstegenerasjons ungdom med innvandrerforeldre, kan ødelegge ikke bare hennes liv men også hele familien, alternativt fremme en hevn som bryter med lover, rettsfølelse og sivilisert straff, og som i alle tilfeller skal forties, slik at skammen tredobles for offeret.

Ved å vektlegge den kollektive skammen gjør Skitten snø noe annet enn de fleste andre ungdomsbøker der den individuelle skammen er hovedsak. Den løfter skammen inn i en samfunnsdebatt som i stedet bør handle om hvordan vi snakker om skam og hvem som skal og ikke skal bli sittende med den. Det eneste som kan bære Sumera og Charlotte over skammen, er vennskapet deres og vennskapet med Ambar og Anila. Slik lukkes også skammen inne i et rom der ingen andre slipper inn, men der jentene har sjanse til å komme seg videre med sin individuelle skam. Den individuelle er hard å bære, men den kollektive, ville åpne rommet for alltid og det ville altså ikke vært til å bære.

Så å si all barne- og ungdomslitteratur presenterer ikke så mye nytt om selve hovedtemaet skam, tvert om dreier det meste seg om å belyse den individuelle skammen. Skam er derfor ikke noe originalt som tema. Hvis det kommer noe nytt, er det som regel knyttet hvordan temaet behandles og hva temaet tar opp. Men av og til kommer unntak som graver dypere. Og fordi det i tilfellet Skitten snø er utlagt som spennings- og actionfortelling, med de fleste av denne sjangerens virkemidler, kan også hovedsaken framstå som dekket av et litterært snølag. Det er der Mahmona Khan insisterer: Hun er fortrolig med spenningssjangeren og vil bruke den for å nå flest mulig unge lesere. Uten spenningssjangeren ville den neppe nådd fram så godt som den har.

Kravet om originalitet i litteraturen er en fetisj, sa Pablo Neruda. Det handler om fingeravtrykket i teksten, den personlige stilen er viktigere. I barne- og ungdomslitteraturen er Nerudas utsagn høyst virksomt, tematisk er det meste mer eller mindre godt drøvtygd, og jeg synes ikke det er noe galt med det.  Derfor sjenerer ikke for eksempel Romeo og Julie-allusjonene i Skam-serien. Derfor synes jeg heller ikke Nancy Drew-heltinnen sjenerer i de tre bøkene til Khan. Det nye og nesten originale er hvordan disse referansene og allusjonene framstilles og hvordan de brukes. Resten er mest et speil av andre verk som handler om det samme.

Orhan Pamuk forteller i sin bok Andre farger i kapittelet «Sirins forbauselse» om en sultan som kunngjorde at det skulle avholdes en bildekonkurranse.

«Og det gikk ikke lang tid før kinesiske malere og malere fra landene i vest begynte å utfordre hverandre: «Vi maler det fineste bildet.» «Nei, det er det vi som gjør.» Etter å ha tenkt litt bestemte sultanen …, seg for å prøve ut disse malerne som var kommet dit. Han ga malerne hver deres vegg i to rom overfor hverandre, slik at han kunne sammenligne bildene med hverandre. Mellom de to veggene var det en gardin. Sultanen trakk den for, og malerne begynte arbeidet uten å kunne se hverandre. De vestlige malerne tok frem malingen og penslene sine og ga seg i kast med å tegne og male. Kineserne derimot sa at de først måtte fjerne støvet og rusten fra veggene. Arbeidet varte i månedsvis. I rommet på den ene siden var veggen blitt dekorert med bilder i alle verdens farger. På den andre siden var veggen blitt tålmodig blankpolert helt til den ble som et speil. Dagen da fristen gikk ut, ble gardinen mellom de to veggene trukket fra.

Sultanen så først på de vestlige malernes bilde. Det var et svært vakkert bilde, og sultanen ble fylt av beundring. Da han så på de kinesiske malernes vegg, så han speilbildet av det vidunderlige bildet på den andre siden. Sultanen ga belønning til de kinesiske malerne, som hadde gjort veggen om til et speil.» (Pamuk, Orhan, «Sirins forbauselse», i Andre farger – om livet, kunsten, bøker og byer, norsk utg 2009, oversatt av Alf Storrud og Cora Skylstad).

Denne lille fortellingen bør si oss noe vesentlig om kunst og dermed litteratur, den forteller at temaet som dette seminaret skal ta opp, skam, er vesentlig fordi det nettopp avspeiler tida, men ikke bare det, det er også en avspeiling av et tema som har vært der bestandig, slik barne- og ungdomslitteraturen ofte gjør, og slik boka Skitten snø speiler det velkjente, men ved nettopp å være et speil, vender problematikken ut på en ny måte.

 

Relaterte innlegg