Hopp til innholdet

Møte ved bildekanten – intervju med Fam Ekman

Fam Ekman debuterte i 1969 med Det kan hända, og regnes som en fornyer av bildeboken i Norge. Når hun nå har rundet 70 kan illustratøren, forfatteren og billedkunstneren se tilbake på en stor produksjon av bildebøker, og en rekke priser og utmerkelser. Vi som lesere har blitt kjent med Lille Jill, frøken Mosekvist, redde og selvsentrerte katter, lure rever, ensomme kyllinger, hagenisser, små, engstelige menn og den helt spesielle kaffebønneslekten. Blant annet. Men hva tenker Ekman selv om veien hun har gått?

 

Biografi, utstillinger og priser
Bibliografi
Månedens illustratør oktober 2016

nbi-fam-ekman-foto

Fam Ekman. Foto: June Witzøe

Mange har skrevet og ment mye om deg, men jeg har lyst til å begynne et litt annet sted – når du skal lage en ny bok, hvor er ditt utgangspunkt?

Det er jo blanke ark det da, så for å få noe til å skje vil jeg aller helst reise en liten tur. Det behøver ikke være så langt, London for eksempel, gå litt i museer, bla litt i bøker, se en plakat på t-banen, bare komme hjemmefra, ikke være i hverdagen lenger, det er en god begynnelse. Hvis ikke det er mulig, kan jeg gå på biblioteket og kikke i bøker der, men det er ikke helt det samme, det er noe med å komme vekk. Det er en god start for meg.

 

Så er det bildene du starter med å oppsøke?

Ja, det er det, men så skal det jo stables en historie på beina og den skal også fungere, og hvis den ikke gjør det kan jeg begynne litt på bildene hvis jeg mister tålmodigheten. Prinsippet er jo at det skal fungere sammen – det er aldri sånn at jeg skriver ut en tekst og så fyller opp med bilder. Bilde og tekst må samhandle og gå seg til sammen, og hvis ikke det fungerer må jeg se hva jeg skal gjøre, og da kan jeg for eksempel rydde vekk de bildene jeg ikke helt liker.

Så kan man jo gråte litt over det, men det er også ganske befriende, for å sitte og se på noe man ikke synes er bra nok er ganske hemmende. Jeg sier det av erfaring! Men til slutt må jeg bare bestemme meg, og si at nå gjør vi dette her så godt som mulig. Så får det helst bli bra nok, og det er det jo egentlig aldri, men på en eller annen måte så må jeg jo gi meg.

 

Du har gått både på Kunst og håndverksskolen og Kunstakademiet – kan du si litt mer om hvordan disse årene formet deg?

Da jeg begynte på Kunst og håndverksskolen var jeg 19 år gammel og bodde hjemme, og de visste ikke hvor de skulle gjøre av meg, og sa: du kan jo tegne, så på en eller annen måte ble jeg nærmest skubbet inn der.  Det var veldig lite motivert fra min side, det var litt mer sånn noe skal man jo gjøre, men jeg gikk der i 3 år. Jeg gikk på boklinjen og det viste seg å være et passende sted.

Jeg gikk ut derfra 22 år gammel og gjorde mange andre ting etterpå. Jeg kom til Sverige og laget en bit av en bok der, og viste den fram, og dermed så sa de: gjør den ferdig da, så da ble det trykket en bok der som ikke er utgitt i Norge. Den var ikke så veldig bra, men det var altså min første bok, Det kan hända. Så gikk det mange år før det var aktuelt for meg med akademiet, da var jeg over 30 og hadde gjort Hva skal vi gjøre med Lille Jill? og Kyss katta!, men kom ikke lenger, og jobbet med det ene og det andre, og til slutt så kjente jeg at jeg gjerne ville kunne tegne, for det skjønte jeg at det kunne jeg ikke. Så da søkte jeg på akademiet, da var jeg veldig motivert, gikk og tegnet akt og gjorde mange forberedelser, og kom inn der.

Det var en veldig bra tid. Jeg fikk et helt nytt forhold til bilder, mye mer bevisst og utviklet, og det var anledning til å prøve ut mye. Jeg var veldig glad i å tegne akt, så det gjorde jeg for det meste, men jeg kunne også prøve meg på grafikk, maling og skulptur, så jeg fikk snust på det meste de hadde der. Så kom jeg ut derfra, og visste ikke hva jeg skulle bruke det til, så da var jeg på en måte like langt, og følte klart at det jeg skulle var jo ikke å bli maler. Så da vendte jeg tilbake til bildebøkene, og da ble utgangspunktet der jeg befant meg i prosessen akkurat da.

lille-jillakk-ja-sannkyss-katta

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foto: Cappelen og Tiden

 

Jeg tenkte vi skulle gå litt tilbake til Hva skal vi gjøre med Lille Jill? og Akk ja sann. Hvordan ble de mottatt da de kom?

Den gangen var det jo et helt annet miljø for å anmelde for eksempel. Jeg hadde jo ikke tenkt at jeg skulle revolusjonere noen ting, jeg bare gikk inn i en bokhandel da jeg skulle lage Hva skal vi gjøre med Lille Jill? og så hvor mange sider det skulle være i en bildebok, og det var 15, og så pønsket jeg ut hva det skulle handle om. Det var jo en veldig morsom idé, jeg kunne sikkert laget 20 sånne bøker, og selv om ikke det var min oppfinnelse syntes jeg det var en utrolig spennende ting å gjøre, det å gå inn i andres bilder. Bøkene ble mottatt med åpne armer, ble anmeldt og fikk fine omtaler. I dag, når jeg ser på de bøkene er det ikke så mye genialt ved dem, de er små og tynne, og tegnestilen var ganske inspirert av Finn Graff, så i dag har de ikke den samme tyngden som de hadde den gangen.


Men Hva skal vi gjøre med Lille Jill? står seg jo ennå?

Ja, lenge var det sånn at dét var Boka, og det er jo litt leit, men det måtte jeg jo bare leve med.

 

Tematikken i boka, om foreldre som overser barnet sitt, den er jo ikke mindre aktuell i dag?

Jeg hadde ikke den bevisstheten rundt det den gangen, virkelig ikke.  Det er synd på en måte at man blir mer bevisst etterhvert, men det blir man jo. Jeg var fornøyd med å ha laget en bok, jeg var ikke så gammel, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre her i livet.

numer

NUMER nr 70. Omslagsfoto: Fam Ekman/NUMER


Harald Nordberg har tidligere skrevet om deg i NUMER at «Fam Ekman var tidlig ute med å sprenge idyllen i norske bildebøker» – kjenner du deg igjen i det?

Jeg vokste opp i Sverige, og mine bildebøker da jeg var barn var blant annet Elsa Beskow, og det var det, men igjen: jeg har ikke prøvd å gjøre det, sprenge idyllen, jeg har bare prøvd å gjøre det på min måte. Jeg hadde ikke noe forhold til bildebøker i det hele tatt, altså hva som foregikk på det feltet i den tiden. Da jeg var noen og tjue år gammel var jo ikke det min verden. Det var heller en måte å få gjort tegninger og bilder på, men jeg hadde jo gått på boklinjen, så det hadde selvfølgelig mye med det å gjøre.

 

 

 

 

Hovedpersonene dine – de har blitt omtalt som ensomme, nervøse og engstelige, men de er også ganske sterke og modige? Jeg tenker blant annet på Lille Jill, Frøken Mosekvist, og Pine-Stine.

Sånn kan det jo være, at vi er både svake og sterke, og så må vi jo prøve oss og se hva vi tåler. Det er ikke alltid jeg er så oppfinnsom, og det er ikke alltid så lett å finne på noe annet enn den klassiske hjem-borte-hjem-historien. Man kan skrive om en indre reise, men jeg skal jo også forholde meg til at det er en bok for barn, så det er en begrensning her. Jeg skulle ønske at jeg av og til var en Tomas Espedal for eksempel.

mosekvist

Foto: Cappelen

en-sky-over-pinestine

Foto: Cappelen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når jeg leser bøkene dine opplever jeg at du tar barna ganske på alvor, du duller ikke med dem, du lager din historie, og så får de like den eller ikke?

Jeg kan faktisk ikke det altså, dulle med dem. Men det er jo noe litt usympatisk med det også, for hvilket publikum er det vi vender oss til her? Men jeg har jo tross alt selv vært barn, og har fremdeles biter av det i meg. Så det har kanskje noe med hva slags barn jeg selv har vært, og jeg har vært et barn som har vokst opp mye med voksne, ja, kanskje blitt behandlet som voksen fra starten! Jeg har ikke helt erfaringen av den der barnligheten som etterlyses, tror jeg. Men det er jo et tilbakevendende spørsmål: er det «for barn», og det har vært der hele tiden.

Noen synes vel det får være grenser med å boltre seg, og droppe tanken på barna, men jeg har ikke fått det til annerledes enn dette, og så synes jeg det forflytter seg litt i bøkene hvor voksent det er. Og så kan jeg alltids støtte meg på at jeg lager bildebøker, og bildebøker er for alle synes jeg, jeg mener faktisk det.

 

visbildeservlet

Foto: Cappelen

hils-morfar

Foto: Cappelen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Jeg har tatt fram Kall meg onkel Alf og PS. Hils morfar!, som jeg synes har et tydelig barneperspektiv – kan ikke diskusjonen om hva som passer for barn også handle om hva slags opplevelse den enkelte barneleseren får?

Dét må jo være det viktige. Jeg synes PS. Hils morfar! er sett fra et barns ståsted, det er jo et brev, skrevet av et barn. Men det er synd hvis det skal legges begrensninger. Jeg håper mine bøker passer for noen barn og noen voksne, og noen voksne er strenge på hvordan de synes det skal være, og noen barn synes ikke det er noe moro å lese bøkene mine, og det må jo virkelig være greit.

3-stoff

Fra Stoff, Cappelen Damm


Om den siste utstillingen din i Tegnerforbundet (2016) skriver du blant annet: «I utstillingen vil du få se katter i utvalg, general med knappenål, sinte menn med epler, værelsespiker og hagenisser, ridder med kakespade, et slott med stesøstre, noen eldre barn og en jente i biter og mye mer.» Du har ganske mye absurd humor både i tekstene og bildene dine?

Ja, men det er jo ikke alle barn som har denne humoren, og det skal jo ikke være ovenfra og ned. I PS. Hils morfar! er bildene ganske «voksne» tenker jeg, men det er meg, og den var jo så morsom å lage. Det er viktig at forfatteren har det gøy!

Før i tiden fikk jeg av og til spørsmålet: Hva synes barna da, Fam? Og det vet jeg jo ikke, for de lar jo ikke høre fra seg og skriver «veldig fin bok» eller noe sånn, så jeg må være helt ærlig og si: Jeg vet faktisk ikke, men jeg opplever at folk kommer til meg som godt voksne og sier at de husker Lille Jill, som gjorde inntrykk på dem, det er det nærmeste jeg kommer tror jeg, og sånn er det hvis ikke man reiser rundt og treffer barn der de er, og det gjør jeg jo ikke.

Det er jo ikke helt feil at man prøver å finne ut om barna liker bøkene, men jeg vet ikke helt hvordan man skal få det ut av dem, så jeg har falt ned der at noen barn liker dem. Jeg er jo heldig hvis det er en voksen som har lest en bok og som liker den og som formidler den til et barn, for hvis ikke dét, så blir det verre, det krever jo på en måte at det går via en voksen. Så jeg er litt avhengig av de voksne, og de er så mangt, og det er sikkert mange som tenker at dette passer ikke for oss, altså, at det er for rart, for annerledes, ikke vet jeg, det er ikke snilt nok kanskje de ville si.


Det har vært sagt om bøkene dine at noe som særpreger dem er fraværet av moralisering – men stemmer egentlig det? Jeg synes mange av dem gir ganske tydelige signaler om hva som er riktig og galt, selv om hovedpersonene må gjennom en prosess for å forstå det?

Jeg kunne tenkt at jeg burde ta opp temaer som skilsmisse eller flyktningesituasjonen eller slike ting, men det er ikke min måte. Og så er det jo gjerne sånn at jeg tror jeg holder på med noe som viser seg å være noe annet, jeg har ikke total kontroll, kanskje jeg oppdager senere at det ble noe annet. Kanskje det handlet om skilsmisse likevel?

11-spiller-dere-sjakk-sa-lucy

Fra Spiller dere sjakk sa Lucy, Cappelen Damm


Mange omtaler deg som en fornyer av bildeboka i Norge, kan du identifisere deg med et begrep som avantgardistisk i betydningen noe nytt og annerledes?

Det høres tøft ut. Jeg tar gjerne den. Det er fint.


Særlig det siste året har det kommet en økende kritikk av mangelen på kunnskap om bilder i det barnelitterære miljøet. Teksten dominerer og fokuset på bildet henger igjen. Har du noen tanker om dette?

Grafill hadde jo et arrangement under Barnebokfestivalen nylig, og da var det fire billedkunstnerne som deltok i en debatt. Dette kom opp på slutten av denne samtalen, og det ble nevnt at redaktørene ikke hadde kompetanse på å vurdere bildene, men jeg har aldri savnet det, jeg har alltid tenkt at bildene kan jeg, og så kan de vurdere teksten, men enigheten var stor på at redaktørene manglet kompetanse på bilder. Jeg kan være enig i det, men personlig er jeg nesten glad om de mangler den kompetansen! Jeg syntes det ville være for galt om de sa at det skal ikke være sånn der, men sånn, da ville de tråkke inn på noe jeg kan, og med det mener jeg at bilder egentlig er ubedømmelige, det er ikke til å sette fingeren på helt.

På den annen side, når jeg tenker på PS! Hils til morfar, så hadde jeg laget et bilde som det var uklart om jeg hadde lov til å lage, det var noe med at jeg brukte et Picasso-ansikt, og det sa min redaktør at dette må vi avklare om funker rettslig, og vi fikk beskjed om at det gjorde det ikke, så det måtte jeg gjøre noe med. Jeg var rasende selvfølgelig, og tenkte at dette går ikke an, men så måtte jeg gjøre noe med den, og det ble kjempefint. Så gud vet om man ikke trenger en sånn liten finger med i arbeidet, men det blir ikke frivillig fra min side.

Den svenske forskeren Ulla Rhedin har peiling på bilder, og jeg synes at min redaktør Ellen har det, uten å blande seg, hun har et forhold til bilder, og det er nok føler jeg, til at hun ser ting, men viktigst er jo at de kan noe om sammenhengen mellom tekst og bilde.

hils-morfar

Foto: Cappelen


Er det noen av bøkene dine du har lyst til å trekke frem – som gjorde noe med deg underveis?

Det er jo nokså mange, og ettersom jeg har laget dem i løpet av nokså lang tid, så er jo hver av dem preget av den tiden jeg var i da jeg laget dem – men for eksempel PS. Hils til morfar syntes jeg var morsom å lage husker jeg.

Den er ikke tegnet eller malt, her har jeg bare klippet i andres saker og ting, og det hadde jeg ikke gjort før, så det var en slags nyvinning for meg, jeg bare hentet ting, og det er ingenting som er så morsomt, jeg behøvde bare å sette sammen bildene, og jeg gjorde dem såpass absurde som jeg hadde lyst til, og der er det ikke tenkt at dette skal være spesielt barnevennlig i det hele tatt. Men jeg laget ganske mange bilder før jeg skjønte hvordan jeg skulle få inn teksten, og i hvilken form det skulle være.

Det er alltid morsomt å lage figurer og folk, men til slutt måtte de jo henge sammen, og det kan det hende at ikke alle synes at de gjør. Jeg vet for eksempel at Per Olav Kaldestad var kritisk til den, at dette ikke gikk an, at teksten var hakket opp i løse deler. Men det var jo selve poenget, og det syntes jeg var så dumt at han ikke så. Poenget var å lage et brev hvor en fem-seksåring kommer på noe nytt hele tiden mens hun skriver, det er jo ikke ofte det er en sammenhengende historie når en seksåring formulerer et brev til sin mormor. Den var kjempemorsom å lage.

 

Kan du si litt mer om teknikkene du har brukt i bøkene dine?

Jeg kan bare si at siden jeg gikk på akademiet så fikk jeg prøvd meg på det meste, og det gjør jeg fremdeles. Så hvis har jeg holdt på med svart/hvitt-tegninger blir det kanskje farger neste gang, så jeg driver og prøver meg fram før jeg setter i gang noe. Nå har jeg i noen omganger laget grafikk, så det handler mest om ulike måter å uttrykke seg på, og ikke noen logisk oppfølging av det. Jeg jobber i collage, i biter, og det er ikke fordi det skal se ut som collage, men fordi jeg må flytte på ting til de ser ut slik jeg vil.

 

Du har tidligere nevnt at du jobber litt digitalt, tenker du at teknologien kan utfordre hva en bildebok er, eller forholder du deg ikke til det?

Data er jo én måte når man snakker om teknikker, så da måtte jeg prøve det også, men det kan jo bli så dødt som bare det. Jeg bruker ikke det som en konsekvent måte å lage en bok i, det blir ikke levende nok av det, men det var morsomt å prøve det ut, og så kan man mikse denne måten med andre teknikker. Det er mye det kan utnyttes til. I Kall meg onkel Alf laget jeg figurene i pappmaché, fotograferte, og la bildene inn i maskinen og jobbet med dem der. Det er gøy å prøve nye ting, men med vekslende hell selvsagt.

 

fuglebadet

Foto: Magikon

Hva tenker du om utstillinger kontra bøkene dine –  er du mindre komfortabel med det?

Nei, det er bare det at jeg ikke alltid synes det er godt nok til å holde utstilling med. Nå ble jeg spurt av Tegnerforbundet til denne utstillingen i år, og jeg har akkurat flyttet, og bildene står der, og etter hvert blir jeg gammel og tenkte, hvor skal de hen, er det noen mening i at de står her hos meg? Så da passet det godt, og det ble litt blandet utvalg. Om noen av dem tenkte jeg i etterkant at det var fryktelig at jeg solgte dem, men noen ble stående hjemme. Men det var morsomt å se noe av det nyeste sammen med det andre, for eksempel bildene fra den siste boken, Møte ved fuglebadet.

Tanken var egentlig at jeg skulle spare et par bilder fra hver bok underveis, og det har jeg prøvd, men veldig mye er borte. Kanskje jeg skulle drive litt mer med utstillinger istedenfor at det nødvendigvis skal være bøker? Noen ganger er det ting som er gode til bøker, men det er ikke noen selvfølge at det fungerer til utstilling, og så trenger jeg jo teksten for at det skal bli bilder, det oppstår veldig mye når det er en tekst der.


Når du opplever at tekst og bilde henger så nøye sammen i din egen produksjon, hvordan har det vært å illustrere andres bøker?

Det blir jo på en annen måte, da er det bare å lage bildene, og det har ofte vært slik at jeg får beskjed: Værsågod Fam! Du kan gjøre akkurat hva du vil, så det har vært veldig sjenerøst med å gi meg frie hender, og det har vært fint. Det er jo ikke alltid like morsomt å skulle gjøre alt selv, så det at noen serverer meg en god tekst fritar meg jo fra å prøve å få det til, så det synes jeg også har vært givende. Jeg har hatt gode forfattere å forholde meg til.

tilberedning

Fra Tilberedening av hjerter, Cappelen Damm


Du har holdt på fra 1969 og fram til nå, er det noe som har utpekt seg i løpet av karrieren på godt eller vondt?

Da jeg skrev Tilberedning av hjerter, det var i en periode da jeg følte at jeg ikke hadde det minste språk til å skrive for barn, og jeg lette etter noe å forholde meg til, så den har det litt triste grå-hvite uttrykket, og jeg tenkte at nå tar jeg dette så langt ut jeg kan, så ikke folk skulle komme å si at Fam lager barnebøker for voksne, dette var ikke for barn. Men igjen ble det likevel en sånn opplevelse av at «vi har bestemt at Fam lager bøker for barn, dette er ikke for barn».  Erfaringen av det ble at det nytter ikke hva jeg gjør, man har bestemt seg. Det kan hende at det har utviklet seg, at det er større rom for voksne innenfor bildebøkene nå, det ble også snakket om på Grafill, at det har skjedd mye der.

 

 

Ja, det har jo skjedd en hel del, i dag har bildebøker fått et mye mer variert uttrykk, og når jeg nå har lest igjennom alle bøkene dine så tenker jeg at du var en pionér, men at du med den utviklingen vi ser nå er mer aktuell enn noensinne?

Det er dine ord.

 

Er det noen nye prosjekter på gang?

Ja, jeg sitter nå alltid der og knoter. Det er nok ikke mer å si enn det, at jeg holder på med noe. Men det har blitt sagt at dette «noe» kommer til å bli utgitt, det vil si til høsten rett og slett. Så dette er på en måte livet mitt, helt til jeg tenker annerledes og synes at nok er nok.

 

 

Relaterte innlegg