Navigate / search

Om forvaltning av en litterær arv – et stort ansvar

Bjørn Egner i Nasjonalbibliotekets store auditorium, foto: Niklas Lello
Bjørn Egner i Nasjonalbibliotekets store auditorium, foto: Niklas Lello

Av Bjørn Egner, sønn av Thorbjørn Egner

Innlegget er skrevet i forbindelse med lanseringen av barnedramatikken til Vestly, Egner og Prøysen i Vidarforlagets serie Drama for barn – teatrets sjel, 24. januar 2018, i samarbeid med Norsk barnebokinstitutt.

Vi er fire søsken, oppvokst med en «hjemmeværende far», eller som han beskriver det i sitt Selvportrett: «Da krigen kom, sluttet jeg i reklamebyrået og ble hjemmeværende forfatter og tegner på heltid». Dette innebar at vi i vår oppvekst kunne følge med i alt han skapte, og han lot oss få se hva han tegnet, fikk høre prøveopplesning av det han skrev for sine barnetimer i radio og være med å prøvesynge nye viser, mens han selv spilte melodiene på sitt gamle piano.

Etter at han døde i 1990 har vi fire søsken hatt ansvaret for forvaltning av hans verk, de første årene i samarbeid med moren vår. Vi har etablert et familieselskap, Thorbjørn Egner AS, med oss fire som eiere.

Jeg selv var i tenårene og bodde hjemme på Ekely på 1950-tallet, i den perioden hvor han skapte to av sine hovedverk, Dyrene i Hakkebakkeskogen og Folk og røvere i Kardemomme by, samtidig med at han arbeidet for fullt med det store lesebokprosjektet «Thorbjørn Egners lesebøker».

Hvordan ble fortellingene til?

Karius og Baktus var med som en liten fortelling allerede i Den nye barneboka fra 1941, som hørespill i Barnetimen på radio høsten 1946 og som egen bok i 1949.

Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen ble til som fortsettelsesfortelling i Barnetimen for de minste i 1953, i episoder på ca. 15 minutter dag for dag gjennom uken. Fortellingen ble i radio lest av ham selv, med viser og musikk, en form han hadde utviklet for Barnetimen for de minste, blant annet i fortellingene om Ole Brumm. Melodiene var dels hans egne og dels av Christian Hartmann. Allerede samme høst ble fortellingen om dyrene i Hakkebakkeskogen utgitt som bok med hans egne illustrasjoner.

Folk og røvere i Kardemomme by kom også som fortelling med viser og musikk og hans egne melodier i «Barnetimen for de minste» året etter og som illustrert bok i 1955.

Om dette har han skrevet i sitt «selvportrett»: «For meg har det å skrive teksten først for radio vært en nyttig og fin arbeidsform. Barna som hører på har jo ikke bilder å støtte seg til, derfor gjelder det å gjøre teksten klar og muntlig og billedskapende, slik at lytterne også ser hendelsene for seg i fantasien. Når jeg selv etterpå skal tegne og illustrere teksten i boken, så har jeg på en måte allerede bildene klart for meg».

Dramatisering for teater

Fortellingene om Kardemomme by i radio ble populære og allerede samme høst som boken kom ut hadde han manus klart for en teaterversjon av fortellingen om Folk og røvere i Kardemomme by. Han tilbød skuespillet til Nationaltheatret og han skrev: «Jeg vil gjerne selv også lage utkast, skisser og modeller til dekorasjonene. Jeg kjenner nå byen Kardemomme meget godt etter alt arbeidet med den, og jeg har en del erfaring fra tidligere yrke som maler og dekoratør.» Han hadde allerede fått en henvendelse fra Det Nye Teater, men ønsket å få skuespillet satt opp på Nationaltheatret, blant annet fordi teatret hadde dreiescene, og han hadde arbeidet med manus og scenografi basert på bruk av dreiescene. Han tilbød også skuespillet til Den Nationale Scene i Bergen og til Trøndelag Teater, og til ledende teatre i Danmark og Sverige.

Skuespillet ble antatt på National og 2. juledag 1956 var det samtidig ur-premiere på Nationaltheatret, Den Nationale Scene og Trøndelag teater. Forfatteren og dramatikerens møte med miljøet på Nationaltheatret hadde vært stormfullt, noe Anders Heger skriver om i sin biografi om Thorbjørn Egner. Han hadde gjennom arbeidet med radioprogrammer og utforming av bøker og grammofonplater selv hatt full kontroll med resultatet. Her møtte han instruktør, skuespillere og teknisk personale som hadde sine tanker om hvordan skuespillet skulle settes opp. Vi i familien opplevet denne høsten at han kom ulykkelig og forbannet hjem fra prøver på teatret. Det roet seg mot premieren og vi var hele familien tilstede på urpremieren og fikk sammen med publikum oppleve den lille byen med hus og torg og tårn på dreiescenen, med innbyggerne i byen, og med de tre røverne som var utenfor fellesskapet.

Skuespillet ble en publikumssuksess og gikk på Nationaltheatret med fulle hus helt frem til påske. Og i romjulen dro hele familien til Bergen for å se forestillingen der og vår far fikk med seg noen regigrep derfra, som han siden innarbeidet i manus for skuespillet.

Teatersjef Frits von der Lippe ønsket å få skuespillet satt opp som turnéforestilling på Riksteatret. Her ble det laget en liten demonterbar dreiescene som kunne transporteres rundt til de mange små og større teaterscener rundt i landet. Dreiescenen fikk så vidt plass i atelieret på Ekely og her ble byen bygget opp med tårn og port og hus, hvor han selv malte hus og alle detaljer. Regien hadde Barthold Halle og turnépremieren fant sted på Kongsvinger høsten 1958. Jeg var selv i militærtjeneste på Kongsvinger festning og fikk være med både på premieren og på premierefesten etterpå.

Etter den gode mottakelsen for Kardemomme-skuespillet startet han dramatisering av Dyrene i Hakkebakkeskogen, i første omgang som dukketeater på Oslo Nye i samarbeid med Julian Strøm og Birgit Strøm. Han hadde her ansvar for scenografien, og jeg fikk være med og hjelpe til i arbeidet med kulisser høsten 1959. Han modellerte selv hånd-dukkene som ble brukt i forestillingen. Senere fant han ut at stykket egnet seg bedre som skuespill med levende skuespillere, og utarbeidet et nytt manus for dette. Skuespillet fikk internasjonal urpremiere på Nasjonalteatret i Reykjavik høsten 1962, med dansk premiere på Det Ny Teater i København 14 dager senere. Norgespremieren var på Nationaltheatret i 1964.

Senere har begge de to skuespillene vært oppført på mange teatre både her i Norge og rundt om i verden.

Om bøker og barneteater

I selvportrettet skriver han følgende om bøker og barneteater: «Nå er jo det å skrive barnebøker og lage barnetime og teater for barn en veldig glede i seg selv. Vi er på mange måter begunstiget som forfattere – vi har lov til å bruke vår fantasi nesten uhemmet – vi har verdens mest trofaste lesere og verdens beste teaterpublikum, som spontant lever med i fantasiens verden og er oppriktig glad i det de er glad i.

Så er det opp til oss som skriver for barn, at vi ikke misbruker denne tillit fra barnas side ved å la tomme effekter, hat og voldsbruk dominere innholdet for spenningens skyld – men at vi har en positiv mening med det vi skriver for barn.»

Om forvaltning av skuespillene

I sitt arbeid med skuespillene har han vært opptatt av helheten i fremstillingen, både når det gjelder regi, koreografi, musikk, scenografi og kostymer og i gjenkjennelighet fra boken, slik at når man ser Klatremus eller Tante Sofie i sine kostymer på teatret, så kjenner barna dem igjen fra illustrasjonene i boken. For oss er det også viktig i forvaltning av skuespillene at instruktør og skuespillere er lojale overfor manus når det gjelder handling, dialoger og replikker, replikker som er kjent både for barn, foreldre og besteforeldre.

I teaterkritikken stilles spørsmål om strenge forutsetninger overfor teatrene gjør «skuespillet til en museumsforestilling». Vi har opplevet at kritikere som kanskje har sett 4-5 tidligere oppsetninger av stykket, etterlyser fornyelse av skuespillet. Her synes vi det er viktig å la nye generasjoner få oppleve skuespillene slik forfatteren, dramatikeren og scenografen selv har skapt det hele, av respekt for barns møte med teatret og skuespillet.

Samtidig er vi selvfølgelig klar over at teater krever et samarbeid mellom mange kreative mennesker, og at den ansvarlige regissør og scenograf må kunne gjøre bearbeidelser underveis i arbeidet med innstudering av skuespillet. For eksempel har vår far i sine sceneangivelser forutsatt omfattende bruk av mellomtepper slik at en del scener foregår foran mellomteppet, samtidig som et nytt scenebilde gjøres klar bak mellomteppet. Her har teatertradisjonen endret seg, slik at man i dag ofte lager sceneskift «for åpen scene». Slike valg må regissør og scenograf ha mulighet til å ta.

I vår forvaltning av skuespillene stiller vi oss spørsmål om hva vår far selv ville ha gjort i forskjellige situasjoner. Når hans skuespill skal settes opp på Nationaltheatret eller Riksteatret pleier jeg å be om en samtale med regissør og scenograf på forhånd for å få høre deres tanker om hvordan de vil sette opp skuespillet og ha en drøfting av dette.

Da Ellen Horn på Riksteatret i «mangfoldsåret 2008» ønsket å sette opp en marokkansk-inspirert versjon av Folk og røvere i Kardemomme by med skuespillere med forskjellige hudfarge og bakgrunn, hadde vi et fint samarbeid med Marit Moum Aune som instruktør og John-Kristian Alsaker som scenograf, og forestillingen ble en fargerik og flott opplevelse, og en forestilling også opphavsmannen ville ha satt pris på.

Ønske om fortsettelsesfortelling – om hva som skjedde etterpå

Vi har fått mange henvendelser fra folk som ønsker å lage en fortsettelse av fortellingen, enten som hørespill, skuespill eller som film. Blant annet for skuespillet og filmen om Karius og Baktus. Hvordan gikk det med Karius og Baktus etter at de havnet på flåten ute på havet? Her har vi svart at skuespillet Karius og Baktus er et stramt drama i fire akter som starter lykkelig i munnen til Jens i første akt, og som ender tragisk med at de to småingene blir skylt ned i vasken, med et lite håp i avslutningen ute på flåten. Vi synes ikke det vil være riktig å lage en oppfølger.

Forfatteren vurderte selv en fortsettelse, både for Hakkebakkeskogen og for Kardemomme by. Han startet på et manus om en springmus fra Afrika som kommer til Hakkebakkeskogen sent på høsten, og som ikke var forberedt på å møte snø og vinter. Men han la det vekk. Også for Kardemomme by skisserte han en fortsettelse om hva som skjedde da det kom en råkjører i bil til byen. Han la også dette bort.

Vi har valgt å ikke tillate at noen lager fortsettelsesfortelling som skuespill eller film av hans verk. Det nærmeste vi har kommet dette er å la Jesper være sirkusdirektør på Sirkus Jesper i Dyreparken.

Om filmatisering – om å gi fra seg hele eller deler av kontrollen

Karius og Baktus ble laget som dukkefilm midt på 1950-tallet i samarbeid med Ivo Caprino og dette fungerte rimelig bra. Han laget selv manus og en illustrert dreiebok for filmen og fulgte med i Caprinos filmarbeid.

På slutten av 1980-tallet ble han overtalt til å la Folk og røvere i Kardemomme by bli spillefilm. Han hadde her regnet med at han skulle følge med og ha innflytelse under utforming og innspilling av filmen. Han følte seg satt helt på sidelinjen og ble dypt ulykkelig over resultatet. Han unngikk å være tilstede på premieren på Colosseum i 1988 og måtte bruke mye av sine siste år på krangel om filmen skulle utgis på video eller vises i TV. Uenighet om filmretten fortsatte etter hans død og endte i forlik i en rettssak i 1992. Da filmretten utløp i 2002 ble retten til å vise filmen avsluttet. Den har siden ikke vært vist.

På denne bakgrunn har vi vært tilbakeholdne når vi har fått forespørsel om filmatisering av vår fars verk. Det har vært mange forespørsler både fra filmfolk her i Norge og fra Danmark og Sverige.

Da vi fikk henvendelse fra Qvisten Animation om en mulig dukke-animasjonsfilm om Dyrene i Hakkebakkeskogen, brukte vi flere år på å modne tanken om å tillate en film om livet i Hakkebakkeskogen. Det ble laget en pilot for en av scenene i filmen og vi fulgte samtidig med i Qvistens arbeid med Flåklypa-filmene, som er laget som dukke-animasjonsfilm med stop motion-teknikk. Qvisten fikk låne vår fars hånddukker, som han hadde laget til dukketeaterforestillingen på Oslo Nye i 1959, som modeller for dyrene i filmen. Vi lot oss overbevise og inngikk en avtale med Qvisten om filmretten. Avtalen hadde som forutsetning at vi skulle følge med i arbeidet med film-manus og i det videre arbeid med innspillingen. Filmen ble basert på teatermanuset og også på boken, for film gir større mulighet til forflytning i tid, sted og handling, enn teatrets rammer. Det har vært et godt og tillitsfullt samarbeid og vi er meget godt fornøyd med den ferdige filmen, som hadde premiere høsten 2016.

Om samarbeidet med Dyreparken

Han hadde i 1985 laget en TV-serie med til sammen 240 tegninger som ga et mer utfyllende bilde av Kardemomme by, sett i forhold til illustrasjonene i boken og til teaterscenografien. Da Edvard Moseid, direktør i Kristiansand dyrepark, i 1987 foreslo å oppføre byen i full målestokk, ble det en spennende utfordring å sette sammen alle disse enkeltbildene til en samlet by.

Han laget en stor modell av byen i målestokk 1:50 med større og mindre hus, og med tårn og bymur, byporter og trikkespor. Som arkitekt fikk jeg ansvaret for å overføre byen fra modell til arbeidstegninger og byggebeskrivelse, og å være med i gjennomføring av byggeprosjektet. Turi’s datter Berit, som holdt på å utdanne seg til interiørarkitekt, fikk oppgaven med å måle opp alle husene i modellen og tegne grunnlag for plan og fasadetegninger, og senere tegne innredning i husene.

Grunnsteinen ble lagt ned i grunnmuren for tårnet til Tobias i april 1989 og byggearbeidene var i full gang. Han fulgte med i byggearbeidene og var overveldet over at noen ville bruke 25 millioner på å oppføre hans lille by. Han besøkte byen siste gang høsten 1990. Da var alle husene «under tak». Bare et par måneder senere døde han helt uventet natt til julaften.

Byggearbeidene fortsatte og byen sto ferdig i juni 1991. Det ble ny besøksrekord for Dyreparken den sommeren. I byen har det siden vært små opptrinn fra skuespillet gjennom hele sommeren og hver dag en fest- og familieforestilling i amfiet i Byparken.

Vi har i snart 27 år etter åpningen av Kardemomme by hatt et godt og morsomt samarbeid med Dyreparken og hatt til godkjenning i Kardemomme byråd alle forhold knyttet til drift og utvikling av byen. For arbeid med «spin off-produkter» har vi et eget «designutvalg», med vår søster Marit og to fra neste generasjon, som skal godkjenne alle «Egner-produkter» som skal selges i Dyreparken.

Dyreparken hadde et ønske om også å ha en attraksjon knyttet til Hakkebakkeskogen, og etter mange års vurdering av hvordan dette kunne bli virkelighet, endte vi opp med en løsning med et tribunetog gjennom skogen hvor de besøkende får oppleve viktige scener fra skuespillet i løpet av togturen. Med Klatremus og Mikkel ved det store treet, bakerbutikken til Bakermester Harepus, Bestemor Skogmus’ flyvetur mellom trærne, besøk hos Morten Skogmus og med endestasjon hos Bamsefar.

Som arkitekt fikk jeg ansvar for togtraséen og innpassing av hus i skogsterrenget. Bakerbutikken, Mortens hus og huset til Bamsefar ble utformet på grunnlag av vår fars scenografimodeller for teateroppsetningene. Vi fikk manus og regi-opplegg til godkjenning underveis. Handlingen for de enkelte «stoppestedene» følger originalmanus, med skuespillere i kostymer tilsvarende som i teateroppsetningene, hele tiden i vår fars ånd, med åpning i juni 2015. Vi tror opphavsmannen ville vært tilfreds med denne teateropplevelsen i skogen ovenfor Kardemomme by.

Videre forvaltning av skuespillene

I vår forvaltning av vår fars verk har vi hele tiden hatt med oss tanken om hva han selv ville valgt og gjort, basert på at vi alle fire i oppveksten har fulgt med i hans arbeid i bearbeidelse og videreutvikling av fortellingene. Jeg antar at Jo Vestly og Elin Prøysen har lignende tanker når det gjelder den arven de har ansvar for.

For oss har forvaltning av skuespillene i inn- og utland opp gjennom årene medført mye arbeid. Vi fire søsken er nå kommet såpass opp i årene at vi må tenke på en mer langsiktig ivaretakelse av vår fars skuespill, slik at neste generasjon kan ha ordnede forhold ved overtakelse av ansvaret. Vi har derfor gjort en avtale med Julian Berntzen i Teaterforlaget Songbird om den videre forvaltning av skuespillene både i Norge og i utlandet.

Les de andre innleggene fra arrangementet:

Dag Larsen: Velkommen til lansering av Drama for barn – teatrets sjel

Anne Helgesen: Egner, Vestly og Prøysen – i begynnelsen av teatret

Anders Heger: Det norske barneselskap