Min jobb er å få flere til å lese mer. Etter at jeg begynte som daglig leder i Foreningen !les i juni i år, har jeg rukket å tenke mye på både hvordan og hvorfor. Har jeg egentlig rett til å dytte på andre min mening om hvordan de bør leve livet sitt? Og, siden jeg jo har kommet til at svaret er ja, jeg er fortsatt i jobben min – hvordan gjør man egentlig det?
Det er noe som vi voksne har mistet, noe som aldri kommer tilbake. Noe vi kan sørge og streve etter å oppnå, men aldri få til like sterkt og fullstendig igjen. De fleste av oss husker da det skjedde.
Mette Karlsvik er forfatter og journalist. For tiden er hun student ved Fordypning i scenekunst - en 1-årig etterutdanning for forfattere i regi av NBU, Dramatikkens Hus og NBI.
Scenekunsten og barnelitteraturen går hånd i hånd og har mye tilfelles. Jeg er klovn av yrke og jobber blant annet med Sykehusklovnene på Rikshospitalet i Oslo. Å være sykehusklovn er «ekstremen» av å møte barn i nuet. Barnet, de pårørende og klovnen skaper en magisk boble i en lineær sykehusstruktur. Barneboken er også et slikt møte. Barnet, formidleren og boken skaper en felles opplevelse i nuet, en kreativ boble i hverdagen.
Elisabeth Helland Larsen driver produksjonsselskapet BOA Scenekunst, jobber for Sykehusklovnene og er student ved NBIs forfatterutdanning. Foto: Elisabeth Helland Larsen
7. desember legges resultatene fra PISA-undersøkelsen i 2009 fram. PISA har denne gang igjen hatt hovedfokus på lesing, og spenningen er stor: Vil norske elever klatre over OECD-gjennomsnittet i leseforståelse? Skolemyndighetene er lettere nervøse, og Akersgata gleder seg. Barn og lesing er godt stoff for tabloidene så lenge vinklingen kan holdes negativ. Hvordan skal skolen svare på et eventuelt skuffende resultat?
Ragnfrid Trohaug er forlagsredaktør i Samlaget og barne- og ungdomsbokforfattar.
Foto: Det Norske Samlaget
Eg skal ikkje påstå at alt var betre før, at biblioteket var større, bøkene meir fullendte og ungane klokare. Men det var lettare før; anten las ungane eller så gjorde dei det ikkje, og anten hørte dei på tid for bok, eller så slo dei ikkje på radioen.
Ein hadde oversikt i dette einkanalssamfunnet; visste at Agnes Cecilia var noko alle barn som hørte Lørdagsbarnetimen fikk med seg, og nesten alle barn hørte på radio laurdag klokka fem, eller ein visste at dei halvstore ungane hadde fått med seg både Kjære Timo, Mercedes og andre knakande gode ungdomsromanar, fordi dei var heime etter skoletid og låg på varmekablane på badet og lytta på Ungdommens Radioavis og Tid for bok.
Først ut i NBIs Ordet er fritt-spalte er Widar Aspeli - forfatter - og frem til 2010 programansvarlig for Pegasus - Norsk Litteraturfestivals tilbud til barn og unge. Ved siden av å skrive jobber han 60% stilling som litteraturprodusent hos Turnéorganisasjon for Hedmark, en institusjon som i tjue år har formidlet kunst og kulturproduksjoner til grunnskoleelevene i Hedmark fylke.
Av Assad Nassir
Scenekunsten og barnelitteraturen går hånd i hånd og har mye tilfelles. Jeg er klovn av yrke og jobber blant annet med Sykehusklovnene på Rikshospitalet i Oslo. Å være sykehusklovn er «ekstremen» av å møte barn i nuet. Barnet, de pårørende og klovnen skaper en magisk boble i en lineær sykehusstruktur. Barneboken er også et slikt møte. Barnet, formidleren og boken skaper en felles opplevelse i nuet, en kreativ boble i hverdagen.