Workshops – retorikken i kritikken

Under seminaret Retorikken i kritikken, som Barnebokkritikk.no og Periskop arrangerte i samarbeid med instituttet den 27. oktober, var en del av programmet lagt til workshops.

Det var lagt opp tre ulike workshop-økter, og deltakerne ble delt i tre grupper som roterte mellom stasjonene. Anne Schäffer holdt en workshop med tittelen Rom for forbedring, om språk, tone og skjulte budskap i kritikk av barne- og ungdomslitteratur. Schäffer er kulturjournalist og kunst- og litteraturkritiker i Barnebokkritikk, Vårt Land, Littkritikk.no og Tara. Andreas Wiese er daglig leder ved Litteraturhuset i Oslo, tidligere teateranmelder og mediekommentator i Dagbladet. Han ledet en samtale om forholdet mellom det faglige og personlige i kritikken. Ingmar Meland er kulturfilosof, og ansatt ved Høyskolen Kristiania, hvor han holder kurs i retorikk og kommunikasjonsetikk og kreativ skriving. Hans workshop så an kritikerens rolle med et retorisk blikk.

Anne Schäffer ville i sin workshop at deltakerne skulle vurdere kritikken av Gro Dahles Sesam, sesam, men med et blikk på språk, takt og tone. Workshopen reiste en interessant debatt om hvordan kritikere i dette tilfellet har omtalt boka i lys av debatten rundt boka. Et spørsmål som meldte seg var: er det mulig å vurdere boka uten å ta stilling til debatten boka har ført med seg? Det ble bemerket at kritikken her, heller enn å henvende seg til foreldre som kjøpergruppe, henvender seg til en generell samfunnsdebatt om boka og dens tema, og at det er viktig å snakke om denne bokas rolle i samfunnet.

Det var også litt ulik oppfatning i gruppen om hvorvidt kritikerne hadde tilstrekkelig vurdert illustrasjonene i boka: Mens enkelte deltakere tok til orde for at bildene var lite omtalt, til tross for at illustrasjonene skal bære historien i en bildebok, var andre av den oppfatning at bildene var behørig omtalt.

En annen tendens som ble diskutert var etnisitet: Det har av kritikerne ikke blitt mye bemerket at karakterenes hudfarge ikke er hvit, og at deres navn ikke er av norsk opprinnelse. Dette ble nevnt som en positiv utvikling: at det nå kanskje er mulig å gi karakterene ulikt etnisk/kulturelt opphav uten at dette behøver å være av videre betydning.

Ingmar Meland holdt en workshop som tilnærmet seg kritikken gjennom filosofien og retorikken. De fremmøtte fikk anledning til å vurdere litteraturkritikk opp mot retorikk, og se på hvor kritikken passer inn i det filosofiske landskapet. Litteraturkritikk ble vurdert som sjanger, og Meland ville ha deltakerne til å vurdere kritikk gjennom en typisk kommunikasjonsmodell med sender, budskap og mottaker, men også opp mot retorikkens tre appellformer, Aristoles’ logos, etos og patos. Teorien kom til anvendelse ved at deltakerne så den opp mot kritikken av boka, Sesam sesam.

Andreas Wieses workshop tok for seg forholdet mellom det faglige og personlige i kritikken. Han startet anekdotisk med noen egne erfaringer, både fra egen barndom og fra sine mange år som kritiker, av litteratur, men først og fremst av teater. Noen temaer som ble diskutert rundt bordet:

• Hvem skriver man for? Skriver man for barna, når det er foreldrene som leser boka for dem? Foreldrene leser i alle fall ikke boka for seg selv, så de er ikke målgruppen. Wiese tok til orde for at man som anmelder vurderer en potensiell forestilling; foreldrenes lesing av boka for barna. Kritikeren må dermed gi en indirekte anbefaling.
• Hvordan vurderer man kvalitet for barn som ikke har lært hva kvalitet er? Om man skriver inn klisjeer i en barnebok, er ikke disse klisjeer for et barn som aldri har hørt dem før; klisjeer er ikke klisjeer første gang man leser dem.
• Critisism eller reviews? På engelsk skiller man mellom mer dyptgående kritikk, og overflatiske anbefalinger. Hvordan er dette i Norge?
• Bruk av egne barn som barometer i kritikk av barnelitteratur, og om barns smak: er det greit å generalisere? Barn kan ha ganske ulike preferanser for hva de liker, og de er en stor og variert gruppe.
• Kan en barnebok være god selv om barn ikke liker den? Den lille prinsen blir trukket frem som eksempel på en bok mange barn synes er lite tilgjengelig, men som ansees som god litteratur.

Relaterte innlegg