Man kan ikke dø av det heller

15. juni inviterte Norsk Kulturråd til åpent seminar med tittelen «Bokbransjens samfunnsansvar». Forfattere, fagfolk og debattanter ble invitert for å drøfte spørsmålet: Hvilket ansvar og hvilke forpliktelser har bokbransjen overfor samfunnet, og oppfyller de disse? Her er Dag Larsens innlegg fra seminaret.

Slett ikke sjelden hører jeg at bokbransjen er så veldig komplisert. Det stemmer ikke. Men deler av debatten er preget av medial latskap, og problemet er ofte ikke uenigheten men uvitenheten. For jeg hører litt for ofte dem som tror at gjennomsnittlig lav bokpris sier noe som helst om prisen på flertallet av boktitlene. Eller som faktisk argumenterer som om en hvilken som helst bok kan erstattes av en hvilken som helst annen. Og da får vi heller begynne pedagogisk likevel, og i en annen ende:

Bokbransjen her til lands omsetter for omtrent det samme som hestenæringen. Bransjen bør derfor neppe tillegges en stor nasjonaløkonomisk betydning. Betydningen er først og fremst symbolsk og kulturpolitisk.

Vi er i et Thorbjørn Egner-år, men det er ikke Egner-året som er grunnen til at jeg nevner ham først. Grunnen er at Egner var en barnebokforfatter som var opptatt av kunstnernes arbeidsvilkår, så mye at det kan se ut som han la seg selv inn som en ubekymret liten syngende og spillende klatremus, et arketypisk bilde på den frie kunstneren. Kanskje var den andre delen av ham snusfornuften. Egner var både bohem og borger, og så god til å ta vare på sine økonomiske interesser at scenografi og illustrasjoner til verkene hans ble sikret 70 års liv i banken, og kanskje var det denne delen av ham som ble Morten Skogmus, som påpeker at man ikke kan leve av bare å synge og spille. Til dette svarer altså Klatremus slagferdig at man kan ikke dø av det heller.

La det gjerne være en tittel for det jeg sier her. Helt sikkert er det at kunstnere flest har møtt mang en Morten Skogmus på sin vei. Mange har tross tilsynelatende mangel på bekymring måttet spise i seg ordene til Klatremus. Men Morten Skogmus formulerte aldri en kulturpolitikk. Han plukket nøtter fra morgen og til kveld. Og slett ikke en kunstnerpolitikk. Fordi han plukket nøtter i stedet.

Egner var medlem av det øverste organet i Norsk Kulturfond da det var helt nytt på 60-tallet. Kanskje er det heller ikke så mange som vet at han også var en av de viktigste pådriverne for å få i stand en innkjøpsordning for barne- og ungdomsbøker. Dette nevnt bare for å understreke at forfatterne ofte har vært aktive i kultur- og litteraturpolitikken. Allerede i Nils Collett Vogts formannsperiode i Den norske Forfatterforening ble ideen om en normalkontrakt luftet, altså en kollektiv avtale, mellom forfattere og forleggere. Den kom på plass i 1947, og året etter innførte staten vederlag for bruk av forfatternes bøker i folkebiblioteker.

Disse to ordningene er et første fundament for det vi i dag tar for gitt i den litterære delen av kulturpolitikken, som først og fremst har å gjøre med et vederlagssystem som er kollektivt, det vil si kulturpolitisk begrunnet. Her til lands har vi altså en tradisjon for å skape samlende løsninger i litteraturpolitikken, og vi vil gjerne tro at det er løsninger for evigheten. Men sånn er det ikke.

Enhetskulturen

I september 1945 sendte Johan Borgen, Sigurd Hoel, Sverre Steen og Henrik Groth en henvendelse til samlingsregjeringa og ba om at kulturen måtte få en framtredende rolle i gjenreisningsarbeidet. I de fem åra som fulgte begynte det vi kan kalle bygginga av en norsk enhetskultur. I likhet med politikken for øvrig, skulle staten spille den sentrale rollen, men det var snarere en videreutviklingslinje som gikk helt tilbake til 1850, med framveksten av den borgerlige offentlighetens institusjoner i kunst og kultur.

Forskjellen var at etter krigen ble det et mål å gjøre den borgerlige offentligheten til allemannseie, på tvers av klasseforskjeller og regionale og lokale ulikheter. Men dette som i bornerte sirkler ble oppfattet folkets erobring av den borgerlige kulturen, førte også til en erkjennelse i arbeiderbevegelsen om at en kultur ikke kan bygges uten at den blir tilgjengelig og kjent. Derfor skulle spredning og formidling bli den viktigste kulturpolitiske oppgaven fra 50-tallet av, med oppbygging av Riksteatret, Statens Filmsentral, Norsk Bygdekino, Riksgalleriet og Den Norske Opera.

Enda viktigere ble NRKs betydning, og hvis vi ser på det området som opptar meg mest, så ble det også et gjennombrudd for en moderne barnelitteratur av forfattere med entertainer-bakgrunn, som Anne Cath Vestly, Alf Prøysen, Jens Bolling, Thorbjørn Egner, Kirsten Langbo, Vidar Sandbeck og Ingebrikt Davik. At det ble en sammenheng mellom disse forfatternes gjennombrudd – med erfaring og kunnskap om scene og formidling – og den offisielle kulturpolitikken, er selvsagt ikke tilfeldig. Spredning og formidling, og attpåtil i en kanal som var uten konkurranse, skapte et barnelitterært gjennombrudd fordi forfatterne kunne gjøre bruk av samtidige dramatiske virkemidler, fordi de klarte å omsette likhetsidealene i enhetskulturen til samtidslitteratur for barn.

Enhetskulturen skulle bli enda sterkere ved fjernsynsets gjennombrudd på 60-tallet. Den litterære offensiven kom omtrent samtidig med det norske fjernsynets barndom. Men mens barnelitteraturen viste vekst med organisering og  nye forfattere, så manglet norsk skjønnlitteratur bredde og styrke, og dette ble særlig tydelig på slutten av 50-tallet.

I 1931 ble 68% av norskprodusert skjønnlitteratur skrevet av norske forfattere, i 1959 var andelen nede i 31 %. Statens bidrag til litteraturen var 400.000 kr årlig, det meste var diktergasjer. (Til sammenlikning fikk teatrene ti mill, og staten tok inn åtte mill på omsetningsavgiften på bøker). Dette rimte dårlig med den offisielle kulturpolitikken, og tida var inne for samhandling mellom stat, forfattere og bokbransje, men ideen til hvordan kom fra bibliotekhold.

Henrik Hjartøy, Deichmans stridbare sjef og mannen bak Det Røde Bibliotek i Rjukan i 20-åra og seinere Arbeiderbevegelsens Arkiv, foreslo på en konferanse i  Arbeidernes Opplysningsforbund i 1959 at folkebibliotekene burde kjøpe hvert sitt eks av all norsk skjønnlitteratur. Tre sentrale strateger i Arbeiderpartiets kulturpolitikk, Torolf Elster, Hans Heiberg (begge sentrale i forfatterforeningen) og Helge Sivertsen skrev brosjyren Statens oppgaver og forpliktelser. Litteraturen, forleggerne og samfunnet. De pekte på de store endringene i samfunnet, representert ved den økonomiske framgangen, med eksempler som at bil og fjernsyn kom inn i samfunnslivet for fullt, og de satte det i forhold til en tydelig  nedgang i antall norske utgivelser. De påpekte at nedgangen også hadde språkpolitiske konsekvenser, og betydningen av å bevare og styrke de norske skrift- og talespråkene.

I 1960 ble Helge Sivertsen kirke- og undervisningsminister og startet som ansvarlig for kulturen arbeidet med en større kulturmelding, der bla en ung filolog ved navn Brikt Jensen fikk mye å utrede. Norsk Kulturfond er et barn av dette arbeidet, finansiert gjennom en omsetningsavgift på ukeblader (et gammelt forslag fra Arnulf Øverland). Sentralt sto konklusjonene fra AOF-seminaret i 59, da innkjøpsordningen ble lansert, formulert i et sitat som dette:

«Staten sammen med de kommunale og fylkeskommunale myndigheter, har et hovedansvar når det gjelder å verne om norsk kulturtradisjon og skape gode arbeidsvilkår for nasjonale og lokale kulturinstitusjoner og kulturliv i sin alminnelighet.»

Mitt første spørsmål er om premissene for statens kulturpolitiske ansvar er så mye endret i dag, og om det i det hele tatt er behov for å endre disse grunnleggende premissene.

Og som en konsekvens av både en litteratur- og språkpolitisk nyorientering, ble omsetningsavgiften på bøker hevet i 1962, mens den altså ble innført på ukeblader, eller: lavkulturen måtte betale der høykulturen slapp, mens staten i virkeligheten økte sin inntekter og kunne finansiere mer til kultur. Ordningen kom i stand samtidig som Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening inngikk en frivillig privatrettslig avtale, en såkalt bransjeavtale, om bokomsetning med fast pris på bøkene i en tidsavgrenset periode, og tilnærmet bokhandlermonopol.

Og derfra oppsto Norsk Kulturråd og en egen innkjøpsordning for skjønnlitteratur. På kort tid fikk Norge altså en kulturpolitikk og en litteraturpolitikk der det ble tatt flere viktige strategiske grep. Sentralt i denne strategien er ikke bare spredning og formidling av kunst og kultur, men vel så mye at først nå begynte for alvor resultatene av bygginga av en enhetskultur å slå inn, og et kjernepunkt der var som nevnt at alle skulle ha like muligheter til å tilegne seg kunsten og kulturen.

Den norske kultur- og litteraturpolitikken ble altså tett knyttet til  utviklinga av den norske velferdsstaten.

Oppsummert: På 60-tallet dreies det litteraturpolitiske – i samsvar med kulturpolitikken ellers – til å gjelde både enhetskultur og en sammenhengende politikk for spredning og formidling med staten som sentral part til å gjelde:

• Å hegne om norsk språk

 

• Styrking av norske folkebiblitotek

 

• Fritak for handelsavgifter på bøker

 

• Bransjeavtale med en pris- og avtaleregulert bokomsetning

 

• Norsk Kulturråd og innkjøpsordning

 

• Videreføring av kulturpolitisk begrunnede, kollektive vederlagsordninger

 

• Normalkontrakt mellom forfattere og forlag

Det typiske og kanskje mest interessante ved denne politikken er at den delvis forutsetter regulerte offentlige avtaler eller politiske føringer, seinere også lover på den ene siden eller og avtaler mellom parter i bransjen på den andre, der partene påtar seg et ansvar for å omsette de litteraturpolitiske virkemidlene til praksis, altså et samvirke eller skjebnefellesskap mellom stat og bransje. Uten statlig medvirkning ville mye av grunnlaget for litteraturpolitikken opphøre, men dersom partene i bransje ikke klarer å ivareta de litteraturpolitiske føringene, ville spørsmålet om statens ansvar måtte drøftes på nytt.

Sett på en armlengdes avstand blir det og så tydelig at gjennomføringen av disse hovedpunktene i litteraturpolitikken også redefinerer statens rolle som bidragsyter og dirigent. Men Litteratursamvirket mellom stat og bokbransje kan ikke isoleres fra statens rolle i hele kulturpolitikken.

I boka Kulturpolitikk i det moderne Noreg framholder professor Geir Vestheim, de kanadiske kulturøkonomene Harry Hillman-Chartrand og Claire Mc Caughey og deres fire modeller i analysen av forholdet mellom stat og kultursektor i de industrialiserte landene etter krigen:

1. Hjelperen – staten som tilrettelegger gir ikke direkte overføinger og tilskudd, men overlater støtte og drift til markedskreftene. En slik modell kan finnes i USA.

 

1. Mesenen – staten som støtter pga velvilje og sympati profesjonell, elitepreget kunst (hierarkisk/tilfeldig – min anm). Storbritannia praktiserte denne modellen, etter Thatcher er det mer hjelperen som har overtatt der i gården.

 

1. Ingeniøren – staten eier de kunstneriske produksjonsmidlene og kontrollerer distribusjonen, dvs kunst og kultur skal være et instrument til å oppnå politiske mål. Tydelig eksempel: Sovjetunionen.

 

1. Arkitekten – staten deltar, planlegger og utformer overordnete mål, kulturpolitikken er innenfor en politisk helhet. Finansiering over offentlige budsjetter, gjennomføring overlates til råd og utvalg, kunstnere og publikum er med. Samvirke mellom det offentlige og markedet, overordnet mål: Opplysning og demokratisk utvikling.

Disse fire modellene er selvfølgelig hovedkategorier og som slike unyanserte. I Norden – som må sies å tilhøre kategorien «Arkitekten» – er mye av ansvaret blitt desentralisert. Men statens rolle som tilrettelegger og bevilger, er fremdeles gyldig. Og statens ansvar i litteraturpolitikken er lite endret i forhold til endringene i samspillet mellom stat og kultursektor, som kom fra 70-tallet og fram til i dag.

Slik sett kan det sies at den statlige arkitekturen lager et overbygg som omfatter elementer alle her kjenner:

• Bransjens avtaleregulerte omsetning, der bokprisen er en forutsetning for en normalkontrakt mellom forleggere og forfattere, som er en kollektiv minsteprosents-kontrakt og som blir flettet inn i innkjøpsordningene, dersom en bok skal kjøpes inn av Norsk Kulturråd.
• Normalkontrakten, hvis fremste styrke er den innebygde lojalitetsplikten mellom forlag og forfatter mot gjensidig avtalebrudd.
• Bokbransjeavtalen, som også regulerer salg av bøkene, dvs omsetning i bokhandel og bokklubb, der abonnementer, eksponering, lager- og skaffeplikt har vært viktige deler, sammen med bokas fastprisperiode (det er viktig å ha med seg at ingen bøker har hatt fastpris. Den såkalte fastprisen gjelder bare for en avtalefestet periode).
• Statens bidrag til kalaset har vært a) en statlig stipendpolitikk basert på rådstildelinger primært fra kunstnerorganisasjonene, seinere ved vedtak institusjonalisert i Statens kunstnerstipend, b) kollektivt og kulturpolitisk begrunnet bibliotekvederlag nedfelt i lovs form på 80-tallet, og c) fritak for omsetningsavgift, seinere moms, på bøker, som ga bokhandlene en handelsfordel og d) egne innkjøpsordninger gjennom Norsk Kulturråd.
• Forfatternes foreninger, og dermed forfatternes forhandlings- og avtale styrke, hviler på at medlemmene i foreningen ved sin bruk av de kollektive vederlagene fra bibliotekvederlaget og fra organisasjoner som  Kopinor og Norwaco, velger å bruke en mindre andel til å sørge for at foreningene er forhandlingsdyktige ved siden av å fordele hoveddelen til stipender. Mye av basis for dette systemet ligger også i sammenhengene i den statlige litteraturpolitikken og avtalene i bokbransjen.

Utvidete kulturbegrep og litteraturpolitikk

Men om dette ble fastlagt tidlig, og ennå ligger der, så ble den statlige kulturpolitikken fra 70 – tallet og langt inn på 90-tallet lagt vesentlig om fra en sentralisert til en mer desentralisert modell. Kultur ble ikke lenger definert som et spørsmål om dannelse og elite aleine, men som et spørsmål om deltakende demokrati. Disse to tiåra karakteriseres best som desentralisert kultur, utvidet kulturbegrep. Det gir mening å karakterisere denne politikken som en blanding av dreining og brudd. Formidlingen ble ikke mindre viktig, men bredden i det som skulle formidles, ble mye større.

Kulturpolitikken skulle ikke lenger handle om en nasjonal enhetskultur, lokalsamfunnene skulle spille en større rolle, også som et forsvar mot avmakt og tap av identitet og for å styrke sosial integrasjon. Denne dreiningen var ikke uavhengig av det politiske jordskjelvet som kom etter folkeavstemning om norsk EF-medlemskap i 1972, og striden om utbyggingen av Alta-vassdraget, som førte til en styrking av samisk identitet. Den desentraliserte modellen ble sett på som en måte å motvirke presset fra internasjonal kulturindustri og markedskrefter, og den passet i grunnen som hånd i hanske for en argumentasjon for barnelitteraturen.

Om slutten av 60- og 70-tallet førte til en nyorientert voksenlitteratur, ble nyorienteringa desto sterkere i barnelitteraturen, som vokste og nyorientere seg i begrepet «barndom». Satt sammen med en ny ungdomskultur og en barn- og særlig ungdomstid som ble vesentlig endret og forlenget ved framveksten av utdanningssamfunnet, tror jeg at kulturpolitikken og barnelitteraturen var mer på linje enn mye av voksenlitteraturen var med de kulturpolitiske endringene.

Det viste seg for eksempel ved at  barnelitteraturen i 1978 fikk en enda bedre innkjøpsordning enn ordningen for prosabøker for voksne. Veksten i antall utgivelser uteble heller ikke, og litterært ble utgivelsene mer sammensatt. Men veksten var likevel beskjeden og titteltallet på et nivå som gjorde innkjøpsordningsbøkene og bibliotekene til et viktig marked for forlag og forfattere

Bibliotekene fikk også et konkurransefortrinn i forhold til bokhandlene, som ofte ikke visste helt hvordan de skulle profilere den nyskapende litteraturen for barn. For det første ble spredningen av bøkene langt bedre – alle kommuner har bibliotek, men ikke alle har bokhandel. For det andre ble spredningen gratis for brukeren. For det tredje kunne barn langt friere velge bøker selv. Og for det fjerde fikk bøkene vesentlig lenger levetid i bibliotekene, mens de i bokhandel fort ble erstattet av andre i hyllene, i tråd med bokhandlenes begrensede lager- og skaffeplikt.

På 1970- og 80-tallet la regjeringene – først og fremst anført av Arbeiderpartiet –  opp til en arbeidsdeling i kulturpolitikken mellom sentrale og lokale myndigheter, som fulgte organiseringa av arbeidsoppgaver og ansvar mellom sentrale og regionale og lokale myndigheter, og som nevnt gikk ut på at staten tok seg av de overordnete retningslinjene og de økonomiske rammebetingelsene, mens fylker og kommuner fikk større rom for å utforme politikkens konkrete innhold og fordele midlene. Men denne politikken berørte i liten grad litteraturen, fordi språk- og litteraturpolitikken ble oppfattet som et statlig ansvar og en hovdelinje som skulle gjelde for hele landet

Her skulle jeg gjerne sagt mye om bibliotekenes rolle i litteraturpolitikken, men det er et så stort og eget kapittel at jeg nøyer meg med å understreke at vi bør ha en mye sterkere biblioteksektor enn vi har. Problemet er at bibliotekene av i dag taper for mye i forhold til det kommersielle markedet som er blitt så mye større.

Paradigmeskifte: Den instrumentelle kulturpolitikken og markedsliberaliseringen

Fra 90-åra får landet det som mer populært kalles en instrumentell kulturpolitikk, der kulturen blir et instrument til å nå mål på andre områder enn kultursektoren, bla til å skaffe flere arbeidsplasser og økonomisk vekst. Denne politikken representerer en dreining fra det opplysningspregede grunnlaget og bygginga av velferdsstaten. Nå skal kulturen tjene rasjonelle og økonomiske formål. For eksempel gjennom framveksten av såkalte kulturbyer og lokalsamfunn som setter kulturen i sammenheng med livskvalitet, eller det helsløve velstandsordet som kalles «det gode liv».

Spissere sagt: Kulturen skulle tjene de velføddes selvbekreftelse. Jeg synes det er vanskelig å skille den politikken fra en mer konjunkturpreget økonomisk politikk med en sterkere markedsliberalisering. Den instrumentelle kulturpolitikken er også etter min mening et radikalt brudd med tidligere perioders syn på kulturens innhold.

Og det er påfallende at det er på denne tida at det kulturpolitiske bruddet også viser seg i det såkalte Bok-Norge:

I 1994 inngår den RGI-eide kontorrekvisitagrossisten EMO en samarbeidsavtale med bokhandelkjeden Libris. Bak RGI sto Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten. De to hadde klare vyer om en liberalisert bokbransje med større enheter og frie bokpriser, og ville ta opp kampen med det Gyldendal/Aschehoug-kontrollerte bokklubbsystemet. Røkke og Gjelsten ønsket å satse ensidig på bestselgere, men trakk seg raskt ut da de skjønte at breddesalget sto for nær halvparten av omsetningen i bokhandlene de kjøpte seg kjedemakt i. Likevel fikk deres gjesteopptreden langtidsbetydning: EMOs avtale med Libris markerte starten på en hardere markedskamp innad i bokbransjen., men det er feil å gi de to møringene skylda for guttebrytekampen som hadde begynt allerede på 1980-tallet:

• I 1983 blir Gyldendal børsnotert

 

• I 1984 kjøper den danske Egmont-gruppen Damm, men

 

• I 1987 kjøper det svenske storforlaget Bonnier det norske Cappelen, dette oppkjøpet danner opptakten til store endringer i eierskapsstrukturen, og følgende skjer:

 

• I 1988 – 90 kjøper Cappelen Aventura og Grøndahl, tre år seinere kjøper Grøndahl Dreyer og fusjonerer forlagene

 

• I 1990 kjøper Egmont Teknologisk forlag og legger det inn under Damm, samme år kjøper Gyldendal Tiden Norsk Forlag

 

• I 92 kjøper Aschehoug Oktober og Undervisningsforlaget, mens Universitetsforlaget kjøper tre undervisningsforlag og Gyldendal kjøper Ad Notam.

 

• Året etter etablerer Cappelen seg som nytt storforlag og i 94 kjøper Aschehoug og Gyldendal 60% av Lydbokforlaget

 

• I 1995-96 utvider Gyldendal sin kommersielle og litterære portefølje ved å nedlegge Tidens barnebokredaksjon og slå den sammen med Gyldendal – men det førte altså til at landet tapte et framstående barnebokforlag.

Fra 1983 til 1993 førte disse endringene alene til at av de 15 største forlagene,  var 12 i 1993 blitt med i de tre største eiergrupperingene Gyldendal, Aschehoug og Cappelen.

En minst like stor rolle spilte De Norske Bokklubbene. De ble opprinnelig eid av de tre forlagene, men etter at Cappelen ble overtatt av Bonnier, trakk Cappelen etter hvert seg ut og lagde sin egen. Bokklubbenes omsetning økte voldsomt fra 1991 til 2001, og bøkene kom rett i postkassa til folk med 25% rabatt, en konkurransefordel som bokhandlene ikke kunne matche.

Da forleggerne og bokhandlerne skulle reforhandle en ny bransjeavtale i 1998, var det bare så vidt avtalen kom i stand. Konkurransevilkårene var nå blitt såpass stramme og den såkalte vertikale integrasjonen var i full gang. Men også denne avtalen holder fast ved formål som var gjenkjennelige helt tilbake til sekstitallet, som å fremme kultur- og kunnskapsformidling, styrke norsk språk og skriftkultur, opprettholde breddeutgivelsene og sørge for tilgjengelighet, ved å ha en fastprisperiode, lager- og skaffeplikt, egne bestemmelser for bokklubber og rabattordninger.

Denne avtalen fikk noe surmulende godkjenning på konkurranspolitisk grunnlag, men allerede i 98 var en ny og EU-tilpasset konkurranselov i horisonten og i avtaleperioden ble det diskutert mye og lenge om framtida til en ny avtale. Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere gikk allerede i 2001 inn for et lovalternativ til en bransjeavtale, men fikk ikke følge av de andre skribentorganisasjonene, og heller ikke av forleggerne og bokhandlerne.

Det er så sin sak at lovalternativet satt langt inne med en borgerlig regjering der Høyre veide tungt, men i de utredningene som Norsk Kulturråd satte i gang om bokbransjen, ble også lovalternativet utredet seint og sist, og egentlig for seint til å kunne få noen innflytelse på den nye bokbransjeavtalen som med nød og neppe kom på plass i 2005, ett år etter at landet hadde fått en ny konkurranselov. Siden har den såkalte vertikale integrasjonen bare tiltatt.

Denne typen integrasjon har ført til at de store forlagene har kjøpt seg inn i bokhandlene og dannet kjeder. Det som begynte med fusjoner på forlagsplan og maktkamp om bokklubbmarked og distribusjon av bøker, ble til slutt en maktkamp om salgsleddet. I dag eier Norgesgruppen og Aschehoug Norli-Libris-kjeden, mens Gyldendal eier Ark og Cappelen Damm eier Tanum, til sammen eide de tre storforlagene om lag 45 % av bokhandelmarkedet i 2010.

En annen sak er om det er så forferdelig i et lite bokmarked, som har 2,5 millioner færre innbyggere enn London. Det er forbløffende at det ikke spørres så mye om et så lite land må ha mange småforlag og ikke trenger forlagshus som er store nok til å ivareta en bred utgivelsesprofil. Det kan ha en sammenheng med at det i oljealderen er blitt på moten å tro at Norge er et stort land med et nesten ubegrenset marked. Bare den vidstrakte bruken av ord som «marked» og «aktør»  viser hvor langt markedsliberalismen har nådd inn i alles tanker og språk.

Likevel: Det har dermed åpnet seg et litteratur- og språkpolitisk paradoks og dilemma:

Målsettingene og virkemidlene i litteraturpolitikken var fortsatt gjeldende ved inngangen til et nytt årtusen, men utviklingen i bokheimen ble stadig mer kommersialisert. Måten Boknorge opererer innenfor den offisielle litteraturpolitikkens rammer, er i åpen strid med den EU-tilpassede konkurranseloven. Denne striden er ennå gjeldende og er kjernepunktet i dagens debatt om boklov eller fullstendig markedsliberalisering.

Problemene som oppsto i bokbransjen og som satte gjeldende litteraturpolitikk under press, var altså i et utvidet perspektiv et resultat av en generell markedsliberalisering som ble markant og global fra 80-tallet. Endringene i den offisielle kulturpolitikken avspeiler i noen grad også denne dreiningen. På 90-tallet ble den instrumentelle kulturpolitiske linja markert, ikke bare med begreper som «kultur og næring» men også ved at skillet mellom kunst og medier ble mer og mer uklart, sammen med uklare begreper som «kunstnerisk kvalitet» og «internasjonale kvalitetsstandarder». Det bemerkelsesverdige er altså at denne dreiningen først og fremst ble merkbar i børsdelen av Boknorge, og mindre i den såkalte katedralen, der de gamle statlige retningslinjene lå fast.

Utviklingen i barne- og ungdomsbok-markedet illustrerer i særlig grad den kommersielle utviklingen av den norske bokheimen

Det hevdes ofte at innkjøpsordningene av i dag for skjønn- og faglitteratur for barn og ungdom har stor innvirkning på titteltallet. Jeg har påvist at dette kunne til dels stemme i starten. I alle fall er det riktig at innkjøpsordningen satte litt fart på barnebokmarkedet. På 80-tallet var antall utgivelser totalt i overkant av 400. Innkjøpsordningen gjaldt for ca 100 titler, litt varierende fra år til år, akkurat som antall utgivelser. Veksten fram til 1990 er liten, da utkommer 624 titler.

Hvis vi sammenligner med utviklingen av bokmarkedet ti år seinere er økningen stadig stigende men likevel ganske beskjeden, 719 titler utkommer i år 2000. Men det siste tiåret er økningen mest tydelig. I 2010 utkommer nær 1185 titler for barn og ungdom, altså nær en fordobling fra 1990, og en formidabel økning på bare noen få år. Det kan være interessant at økningen i titteltallet også ser ut til å falle sammen med markedsliberalisering, særlig når vi ser på land med markedsmessig frislipp, som Danmark.

 

 

Titteltallet for barne- og ungdomsbøker der er mye høyere enn her til lands, og det må nok sies at det er metervarene som øker mest, særlig de oversatte, og følgende påstand er derfor ikke helt på jordet:  Kommersialiseringen av bokheimen styrker anglofiseringen i små språk.

Hvorfor mener jeg at barne- og ungdomslitteraturen her til lands illustrerer den kommersielle utviklingen av litteraturmarkedet?

Jo, fordi at økningen ikke kommer i litteraturen for voksne, der den midlertidige tendensen er at titteltallet går noe ned, slik at bokmarkedet totalt sett flater ut, og med sine få milliarder egentlig ligner ganske mye på bokmarkedet for tjue år siden når det gjelder omsetning. Økningen i barnebokmarkedet er særlig tydelig fra 2005, altså omtrent samtidig som den siste bransjeavtalen kommer på plass, og denne avtalen har en kortere fastprisperiode enn før.

Om det alene er en grunn er mer diskutabelt, men to år etter at den nye bransjeavtalen er på plass, blir Cappelen Damm en realitet, etter at svenske Bonnier og danske Egmont fra hver sine eiersider, fusjonerer og skaper et storforlag som i år utgir flere bøker hver dag, og satser voldsomt på barne- og ungdomsbøker. Forlaget blir landets desidert største utgiver på dette området. Men økningen for forlagene samlet er i mindre grad preget av norske bøker for barn.  Norske nyutgivelser er 370, som betyr en liten økning fra 1990, da det utkom 215 nye norske utgivelser.

I 2010 er antall oversettelser for barn og ungdom 61,5 % av utgivelsene, de fleste av disse på engelsk, og blant dem er mange bildebøker i ulike seriekonsepter – ofte basert på film og tv, eller oversatte fagbøker fra engelsk. Prosenten er også temmelig lik den som fikk brannalarmen til å gå i 1959. Da var den totale utgivelsesprosenten for norske titler 31. I 2010 utgjør norske barne- og ungdomsbøker 31 % av barne- og ungdomsbokutgivelsene.

Enda mer interessant er det å lese tallene opp mot innkjøpsordningene for barne- og ungdomslitteratur. Her har tallet vært ganske stabilt, i overkant av 100 – i 2010 nærmere bestemt 163 (like i overkant av 160) for både skjønn og faglitteratur for barn og ungdom.  Antallet innkjøpte voksenbøker er heller ikke stort i forhold til antall bokutgivelser samlet. Og her er jeg ved et hovedpoeng:

I 2010 sto Norsk Kulturråd bare for 2,6 % av netto bokomsetning. Dette betyr bare at innkjøpsordningene spiller en mindre rolle enn før for økonomien i forlagenes utgivelser, og at det kommersielle markedet, særlig med vekt på litteratur oversatt fra engelsk, spiller en stadig større rolle.

Kanskje er det viktig å ha med seg i debatten med alskens forståsegpåere som mener at ”innkjøpsordningen” spiller en stor rolle for norske forlag, men enda viktigere er det litteraturpolitiske, og her formet som et spørsmål:

Er det heller sånn at innkjøpsordningene er for beskjedne i forhold til antall utgivelser? Sikrer de det såkalte litterære mangfoldet? Og hva kan det i enda sterkere grad enn nå gjøre med dem som gjennom sine innkjøpsvalg skal avgjøre hva som kommer innenfor det flyktige og litt kuratoraktige honnørordet «kvalitet»?

Men det må tilføyes: Ved innføring av frie bokpriser vil innkjøpsordningene bli enda vanskeligere å håndtere. Bøker som kjøpes inn av Norsk Kulturråd, kjøpes på grunnlag av en såkalt arkpris, og ikke på grunnlag av bokas utsalgspris. Men grunnlaget for avtalen med forfatterne er knyttet til normalkontrakten og fastprisperioden, og det må i tilfelle lages to kontrakter, en med fastpris for innkjøpsordningene og en uten for markedet. Jeg spør hvor lenge innkjøpsordningene vil leve med et regime, som hekter ordningene helt av bokas liv utenfor innkjøpene.

Usikkerheten som oppstår i debatten om virkemidlene i litteraturpolitikken viser også at staten og statlige virkemidler ikke lenger er så sterk til stede i litteraturpolitikken. Eller: Det er ikke ved politisk detaljstyring at Staten styrer. Det er ved – nærmest selvfølgelig – å sette ut oppgavene og ved å institusjonalisere dem at politikken gjennomføres. Bak her ligger en sånn hands-off politikk, for igjen selvfølgelig:

Dersom Staten i tillegg skulle definert kunstnerisk kvalitet i mer enn generelle former, ville staten gå fra å være en kunstpolitisk – jeg vil ikke kalle det arkitekt men storbyplanlegger –  til å bli en kunstpolitisk bygningskontrollør der kunsten skulle tjene statens formål. Forvaltningen av kvalitetshierarkiet er lagt til institusjonelle og/eller partssammensatte fagkomiteer og råd, som i og for seg har vært vel og bra, men samtidig har mangelen på fornyelse i for eksempel litteraturpolitikken og den instrumentelle kulturpolitikken fra 90-tallet, også ført til at statlig politikk og markedets politiske og økonomiske makt ikke er på like fot.

Tross alle forsikringer om det motsatte er det ikke lenger så sikkert at staten vil være en garantist for kunsten i litteraturpolitikken. Langt inn i en hvilken som helst regjering etter at EUs konkurranseregler har lagt føringene, har det virket som om det er en redsel å gjøre noe som virkelig monner. Og det er ikke lite komisk når vi vet at ledende EU-land med en kultur- og språkpolitikk har løftet og løfter litteraturen ut av konkurranselovene.

Dermed er heller ikke litteraturpolitikken kommet på høyde med hva som skjer i samfunnet. Barnelitteraturen er ikke noen dårlig måler på endringene.  Fra 60-tallet til nå har vi hatt en teknologisk utvikling for ikke å si revolusjon, og et helt annet utdanningssamfunn, som har endret synet på barndom og på barn og unge voksne, men som ikke i samme grad har endret synet på kunst for barn og ungdom. Vi har hatt en utdanningspolitikk der innholdet er revurdert og modernisert, men vi har ikke sett en revurdering av samme omfang og dybde i kulturpolitikken.

Striden mellom det didaktiske og det kunstneriske gjelder ennå for barnelitteraturen. Men barn og ungdom har fått anledning til å bli mer aktive overfor kulturen. Med det de i dag kan lese, se, høre og trykke på, er flere barn og ungdom blitt velgende forbrukere av kunst og kultur. Og ledende, fordi deres valg former mer og mer de voksnes mediabruk og deres ofte noe forsinkede mediale forståelse.

Med bl.a. kulturskoler og nettbruk er noen av dem også blitt velgende utøvere og skapere av kunst og kultur. I møte med kunst har de derfor fått en deltaker- og mottakerforståelse som på flere punkter er mer avansert enn de voksnes. Hvis denne erkjennelsen ikke snart siger inn i den offentlige kulturpolitikken, er det ikke bare pedagogikken men også politikken som kommer til å bli utdatert. Ikke sjelden kan det virke som om den oppvoksende slekt skal prisgis kommersialiseringen, og den alene.

Det er her at e-boka kommer til å få et tydelig nedslag. Grensene mellom tv, spill og ebok kommer til å bli flytende og vi kommer til å se et annet medium enn papirboka. Om bokpolitikken og e-bokpolitikken kan bli det samme er et åpent spørsmål. Og fordi e-boka vil finnes i flere salgskanaler og kan hekte seg på flere produkter, er det ikke sikkert at det er en god strategi for bokbransjen å insistere på momsfritak for e-bøkene. Men det er heller ikke sånn at e-bøkene står i veien for en fastprisperiode på papirbøkene. Prisfastsettelsen på e-bøker vil først og fremst bli en sak for den som produserer dem.

Jeg mener altså rammebetingelsene for kunst og kultur, her nærmere bestemt litteraturpolitikken, er det viktigste. Dersom hele litteraturfeltet skal overlates til det frie markedet, kan det bli de kommersielle kreftene som definerer politikken, om ikke i teori og program, så i alle fall i en hardbarka praksis. Sagt på en annen måte: Det er ikke markedstilpassing og markedsliberalisering som er det største behovet i den norske bokheimen, det er en oppdatert litteraturpolitikk som haster.

Kommer en boklov i tide?

Litt for seint enn godt er, har spørsmålet om en boklov kommet opp. Det er som nevnt ikke nytt. Kjernen i debatten later til å være spørsmålet om bøkene blir billigere eller ikke. Det gjelder i tilfelle noen av bøkene, først og fremst bestselgerne. Volumet på disse bøkene blir så stort, at de blir billigere. De øvrige bøkene blir dyrere, og de blir vanskeligere å selge.

Fra 2005 ble den nye bokavtalen mellom forleggerne og bokhandlerne slik at fastprisperioden på ny skjønnlitteratur, sakprosa og faglitteratur innskrenket til utgivelsesåret samt de 4 neste måneder, men med generell mulighet til å gi 12,5 % kunderabatt, både for bokhandel og bokklubb. Skolebøker ble ikke lenger med i avtalen.

Fastprisperioden er forutsetningen for normalkontrakten mellom forleggere og forfattere, fordi hele royaltyprinsippet i kontrakten og relasjonen mellom forlegger og forfatter knytter seg til en forhåndsavtalt prosentbetaling for hvert solgte eksemplar. Dersom denne prisen blir flytende, må for eksempel bokas nettopris legges til grunn, og det vil innby til kontrakter som ikke er kollektive og heller ikke transparente.

Enkelt sagt: Forfattere uten høyt salg vil få mindre pr bok enn forfattere med høyt, og de vil neppe vite om hverandres avtaler. Den nåværende solidariteten mellom forfatterne vil svekkes betydelig. Jeg vet om forleggere som synes det vil være ille, fordi det samtidig vil svekke den gjensidige lojalitetsplikten som ligger som en forutsetning i normalkontrakten, og det vil definitivt også svekke seriøs forleggervirksomhet. Men det fins også forleggere som ønsker seg det motsatte og gjerne vil ha primærsalget sitt på Kiwi, mellom hundematen for hunder og hundematen for mennesker.

Og den er ikke lite underlig, denne debatten om bokbransjen. For selvsagt er handelsvilkårene i bransjen viktig. Men det er som den underliggende argumentasjonen – enten den kommer fra forleggere, bokhandlere eller de mer eller mindre informerte i media og konkurranseøvrigheta – er at det er forholdene for bokhandlere og forleggere som teller.

Men kjære uvakre vene. De eneste som virkelig betyr noe for bøkene er to instanser: Forfatteren og leseren. Alle de andre er go betweens. Forfatteren selger unika til forleggere som produserer dem i flere eks og selger dem ett og ett til en og en leser, som får sine egne og ulike opplevelser av boka. Det betyr at mellom forfatter og leser finner vi alle de andre som lar seg erstatte av andre. De er nødvendige for å nå fram, men de kan sannelig også stå i veien for å nå fram. Så det litteraturpolitiske spørsmålet er ikke først og fremst om handelsvilkårene passer for bokhandler og forleggere, men om de passer for lesere og forfattere. Det er også ut fra disse to instansene vi må se om handelsvilkårene passer.

Dette er dobbelt viktig fordi det også er en annen side: Avstanden mellom forfatter og leser i for eksempel barnelitteraturen, fører til at begge er enda mer avhengige av mellomleddene.

Med fripris vil bokavtalen mellom forleggerne og bokhandlene bli endret vesentlig eller rett og slett sagt opp. Storselgerne vil kunne selges i alle kanaler, og i høy grad gå fri både lager- eller skaffeplikt på bøker. Det kommer til å bety – som det har betydd i alle andre land som har fått fripris – at antall bokhandler går drastisk ned og at de titler som selger mellomgodt eller lavt blir enda mer usynlige.

De nordiske eksemplene forteller sitt. Sverige har hatt fripris på bøker siden 70-tallet. Stockholm har i dag bare 26 bokhandler. Danmark fikk fripris etter 2000. I København er det i dag 57 bokhandler. Antall bokhandler i Oslo, i det avtaleregulerte Norge er 81. Fripris vil tvinge de lettselgelige bøkene ut av bokhandel, og pallesalget blir det dominerende. Det er tvilsomt om det blir bokhandlene i kjøpesentraene som blir de ledende i salget, når dagligvarehandelen kan lede. Denne utviklingen har vi sett i Norge i nesten all annen handel. Det har bl.a. ført til at fire matvarekjeder deler 99 % av dagligvaremarkedet, der kvaliteten kommer sist.

Ingen blir overrasket om det samme skjer i den norske bokheimen, og om det ikke er tre storforlag som kommer til å bestemme bokmarkedet i Norge, men i stedet for eksempel Norgesgruppen. Det kommer til ikke til å overraske om levetida i salgsleddet for de fleste bøker gå ned fra tre- fire måneder til bare tre – fire uker.  Om bøker for ungdom kan være vanskelig å få tak i nå, blir mulighetene for å få tak i noe mer enn bestselgere vanskelig. Er det fantasi om Røkke og Gjelsten i så tilfelle vil framstå som litteraturpolitiske pionerer? Deres pionertanke er jo helt enkel: La alle mellommennene stikke av med profitten, de trenger ikke en gang være forleggere eller bokhandlere.  Det er et stykke fram dit, men utviklingen i dagligvarehandelen viser at det slett ikke er utenkelig.

Oppsummering og konklusjoner

Jeg skal avslutningsvis prøve meg på noen konklusjoner og spørsmål :

• Litteraturpolitikken har i liten grad hatt betydning for den litterære utviklingen, som i stedet har fulgt endringene i samfunnet, spesielt utdanningssamfunnet og for eksempel i feltet der jeg jobber: i synet på barndom. Litteraturpolitikken har holdt seg til at kultur og kunst ikke er det samme, og har latt kunsten utfordre gjengs kultur. Det har også gitt kunsten et spillerom ut over det kommersielle.
• Statens rolle som støttespiller er ikke å finne først og fremst i innkjøpsordningene, men i momsfritaket og ved flere litteraturpolitiske tiltak, som vederlagsordninger og stipender til forfatterne og ulike tiltak til formidling, og ved å innrømme bokbransjen unntak fra konkurranseloven.  Jeg har liten tro på at staten kan forsvare sin støttespillerrolle i et fritt litteraturmarked, fordi grunnlaget for felleskontrakten er brutt. Det kommer til å få konsekvenser for bevilgningene på litteraturområdet, staten må påta seg større kulturforpliktelser ved et frislipp i bokbransjen. Mang en folkevalgt vil ved nærmere ettertanke komme til å spørre hvorfor i all verden staten skal gjøre det og bransjen gå fri.
• Den kommersielle utviklingen i bokmarkedet har vært i sterk endring og eierinteressene er blitt samlet, særlig siden 90-tallet. Det er uvisst om det har noen direkte litteraturpolitisk betydning, men med en EU-tilpasset konkurranselov, står viktige deler av litteraturpolitikken og bokmarkedet i strid med konkurranseloven. Et videre unntak fra konkurranseloven er urealistisk.
• Boklov eller fripris vil avgjøre Bok-Norges framtid. En boklov vil kunne videreføre normalkontrakter, innkjøpsordninger og et bredt litteraturtilbud, og det er ikke påvist at det vil ha noen vesentlig betydning for e-bøker. En fripris vil føre til bokhandeldød, svekking av forfatternes rettigheter og gi innkjøpsordningene en usikker framtid.
• Med fripris vil som nevnt presset på staten for mer direkte og målrettede støttetiltak øke, med innføring av moms på bøker som et mulig resultat. De politiske tiltakene vil være preget av større usikkerhet enn nå, ved vekslende politiske regimer.
• Det litteraturpolitiske alternativet må etter min mening bygge på at en boklov utformes slik at den kan videreføre og modernisere statens nåværende litteraturpolitikk. Samtidig må staten ta en del andre og nye grep som prioriterer forfatterne og leserne, og legge begrensninger på mellomleddene, som forplikter dem i forhold til en lov.
• En boklov og slike tiltak haster. Jeg skjønner ikke hvorfor kulturministeren nøler. Skal hun overlate avgjørelsen til en borgerlig regjering, lar hun forfatterne og leserne tape slaget. I dag vet alle at samtlige store forlag med tilhørende bokhandler har posisjonert seg for fripris. Kommer den, får de rett, de i Hakkebakkeskogen som postulerte at noen må dø for andre, og jeg siterer: Vi spiser hverandre og ferdig med det!

Litteratur:

Geir Vestheim: Kulturpolitikk i det moderne Noreg (1995)

Trond Andreassen: Bok-Norge – en litteratursosiologisk oversikt (2006)

Oslo Economics: Utredning om litteratur- og språkpolitiske virkemidler (2012)

Rønning, Slaattaa, Torvund, Larsen, Colbjørnsen: Til bokas pris – utredning om litteraturpolitiske   virkemidler i Europa (2012)

Foros og Kind: Fastpris på bøker: bransjeomfattende eller frivillig (2012)

Den norske Forleggerforening: Bransjestatistikk 2010

Arneberg og Nicolaysen: Norsk barnebokinstitutts statistikk 2010

Kulturdepartementet NOU 1995:3 Mangfold i media, pkt 4.5.3 Endringer i eierforhold

Tina Østberg (red): Barnet og kunsten (Norsk Kulturråd 2005)

Geir Vestheim: Ni liv – om legitimitet og overlevingsevne i innkjøpsordningane for ny norsk skjønnlitteratur (Norsk Kulturråd 2001)

Anton Fjeldstad: Å sette pris på bøker (Norsk Kulturråd 2001)

Anton Fjeldstad: Får man lov? Bokpris på norsk (Norsk Kulturråd – notatserien, nr 51 2003)

Terje Fredriksen: Den usynlige hånd eller lovens lange arm – et bakgrunnsnotat om Bransjeavtalen, litteraturlov og bokpriser (Norsk Kulturråd – notatserien, nr 52 2003)

Referansegruppen for Norsk Kulturråds utredningsprosjekt om bokbransjen: Strukturendringer i bokbransjen – sluttrapport (Norsk Kulturråd – notatserien, nr 53 2003

Nils Johan Ringdal: Ordenes pris – Den norske Forfatterforenings historie 1893 – 1993 (1993)

Jan Olav Szontheimer: Norsk kulturpolitikk i etterkrigstida (nettartikkel, NordJarlsbergmuseene)

Karine Nyborg: Fri bokpris kan bli høy bokpris (Aftenposten 13. januar 2012)

Fortsatt høyt og lavt (Intervju m professor Per Mangset, Klassekampen 31. januar 2012)

Verdensmestre i kulturstøtte (artikkel m intervjuer, Aftenposten 7. februar 2012)

Oslo er Skandinavias bokhovedstad (Aftenposten, 24. april 2912)

 

 

Relaterte innlegg