Navigate / search

Kjønnsidentiteter på tvers

Kjønn og identitet er et forskningsfelt i rask vekst og endring – og et minefelt av definisjoner og begreper, hvor karakteristikker og «bås»-inndelinger endrer seg hele tida. Man må trå varsomt, understreker Silje Hernæs Linhart, stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. I sitt pågående doktorgradsarbeid, «Male-to-Female Trans Identities in Juvenile Fiction», undersøker hun litterære karakterer som beveger seg fra maskulin til feminin identitet.

Les mer

Kjønnsidentiteter på tvers

Kjønn og identitet er et forskningsfelt i rask vekst og endring – og et minefelt av definisjoner og begreper, hvor karakteristikker og «bås»-inndelinger endrer seg hele tida. Man må trå varsomt, understreker Silje Hernæs Linhart, stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. I sitt pågående doktorgradsarbeid, «Male-to-Female Trans Identities in Juvenile Fiction», undersøker hun litterære karakterer som beveger seg fra maskulin til feminin identitet.

I Finland har forskeren Mia Österlund tidligere konsentrert seg om jenter i mannlig kjønnsuttrykk, mens det ikke har vært så veldig mye fokus på det motsatte. Hovedtyngden av bøkene Linhart undersøker, har kommet ut relativt nylig, en stor del så sent som i perioden 2007–2011, de fleste i USA.

Silje Hernæs Linhart

«Trans-tematikk har vært veldig mye både diskutert og teoretisert i de senere årene», sier hun. «Ungdomsnovella Dragons in Manhattan av Francesca Lia Block, som kom ut i 1998 er, så vidt meg bekjent, det første eksempelet på barne- og ungdomslitteratur i vår samtid der en sentral karakter er en transkvinne, altså en kvinne som tidligere var biologisk mann.»

Linhart har ikke som mål å utarbeide en fullstendig bibliografi over bøker som finnes om emnet, men snarere å gjøre nærlesninger av et utvalg tekster. «Den opprinnelige planen var å se på omlag 10-15 titler, men det har kommet så mange relevante bøker de siste årene at antallet nok blir en del høyere.  Det er en stor utfordring å gjøre et best mulig utvalg, men dette er jo for så vidt et luksusproblem. Jeg har etter hvert gjort det slik at et begrenset utvalg får en grundigere analyse, mens andre brukes mer som et bakteppe. Likevel er det viktig å understreke at jeg ikke mener å gi noe komplett bilde av aller bøker som finnes om temaet. Det vil nødvendigvis bli et utsnitt. Jeg bruker teorier fra ulike fagområder og retninger, men er først og fremst litteraturviter i møtet med bøkene», sier Linhart.
 

Hvordan snakke om trans – og hvordan leve som trans

«Det er viktig å ikke plassere noen i en bås de ikke sjøl ville definere seg inn i,» sier Silje Hernæs Linhart, og understreker at begrepsutviklinga også går mye raskere på engelsk enn den gjør på norsk. «Mange av de engelskspråklige begrepene fins ennå ikke i det norske språket, og kan være vanskelige å oversette.» Linhart forholder seg derfor i stor grad til det engelskspråklige segmentet av både teori og skjønnlitteratur.

«En stor del av utvalget av bøker jeg undersøker, er amerikansk litteratur – her finnes det etter hvert et ganske stort antall av spesielt ungdomsromaner som utforsker tematikken mann-til-kvinne transidentiteter. Men det finnes også noen nordiske titler som er interessante. Av norsk litteratur ser jeg blant annet på Alltid Andrea av Tor Fretheim, En søster i skapet av Ingunn Aamodt, og to svært tidlige eksempler, nemlig Svart kajal av Per Knutsen fra 1988, og novella «Jon (Jentegutt! Jentegutt!)» av Tormod Haugen fra 1975.»

De første kjente transebøkene skrevet for ungdom, kom på slutten av 60-tallet. I Bengt Martins Joakim-trilogi, med Sodomsäpplet (1968) som første bok, beskrives hovedpersonens totale mangel på referanser for å kunne orientere seg i sin egen identitet. Joakim ble først utgitt for et voksenpublikum, men senere gjenutgitt som ungdomsbok.

Linharts analysemateriale omfatter ellers alt fra bildebøker, noveller og romaner for både barn og ungdom, men hovedvekten er nok for eldre ungdom. Felles for de fleste av tekstene Linhart undersøker, er at personene er mer opptatt av hvem de er, enn hvorfor de er som de er – hvordan de ble sånn. «Diskusjonen om hvorvidt våre kjønnsidentiteter primært er fundert i biologien eller forma av miljøet vi vokser opp i er ikke noe hovedtema i bøkene jeg analyserer. Det som tematiseres er først og fremst hvordan det oppleves å leve som trans, og måten dette framstilles litterært – det er dette som er kjernen i min undersøkelse,» sier Linhart, som har valgt å konsentrere seg om bøker innafor den realistiske tradisjonen.

 

Alltid Andrea – brannstifteren i kvinneklær

Tor Fretheim

For forfatter Tor Fretheim var trans et nytt område å gå inn i da han startet arbeidet med Alltid Andrea. Han har skrevet flere ungdomsbøker hvor homoseksualitet står sentralt. Men han visste svært lite om transseksualitet og skifte av klær og kjønnsuttrykk. Vi inviterte ham inn i samtalen for å høre hans tanker om temaet.

«Som forfatter er jeg interessert i å gå inn i mennesker og se verden fra deres ståsted. Da jeg begynte å skrive om Andrea, var det først og fremst brannstifteren som karakter som gjorde meg nysgjerrig: Hvorfor tenner noen på et hus? Først etterpå kom dette med trans inn. Da visste jeg at det skulle være en mannlig hovedperson som kledde seg i kvinneklær.»

Fretheim forteller at han gjorde grundig research til boka: Via nettverket Gaysir fikk han kontakt med flere gutter han brukte som informanter om det å kle seg i kvinneklær. «Det var jo så mye jeg ikke visste om dette temaet, så jeg måtte spørre de som sjøl definerte seg som trans. Mange ønsket å være anonyme, og det var jo helt greit. Hovedpersonen Andrea er i stor grad bygd på ting disse guttene fortalte meg. Hvordan de velger ut klær og sminke, for eksempel. Jeg kan så lite om dette, så jeg var livredd for å bruke feil ord! Så når jeg skrev fram Andrea, brukte jeg de ordene og begrepene som informantene mine brukte.»

 

Tor Fretheim: Alltid Andrea (Cappelen Damm 2010)

Fra Alltid Andrea:

Aller vanskeligst er sminken rundt øynene.
Med en gang jeg tar tak i eyelineren, skjelver jeg på hendene.
Jeg skjelver av forventning og spenning.
Av glede.
Jeg gleder meg over det som etter hvert kommer til syne i speilbildet mitt.(s.80)

 

 

 

 

«Hvem er du?» eller: «Hvor bor du?»

Silje Hernæs Linhart mener hun har funnet et stort mangfold i barne- og ungdomsbøkene hvor trans er en del av tematikken, men tross dette, springer de aller fleste av historiene ut fra hvite middelklassemiljøer. Bosted og geografi synes å være en viktig faktor for hvorvidt samfunnet aksepterer deg når du beveger deg på tvers av normen, ifølge Linhart. Dette ser man særlig tydelig i den amerikanske ungdomslitteraturen. Til tross for at USA har kommet langt i diskusjonen rundt kjønn, fremstår det som et samfunn med store regionale forskjeller. Dette ser Linhart tydelig i bøkene; graden av karakterenes frihet avgjøres i stor grad av hvor de bor: Graden av toleranse for avvikende måter å leve på er svært ulik fra sted til sted. Om man vokser opp i en storby som New York, har man helt andre forutsetning for å leve ut sin transidentitet enn om man vokser opp i en amerikansk småby – hvor det i mange tilfeller framstilles som direkte farlig å være trans. Det er et stort antall av bøkene som skildrer til dels veldig stygge voldsepisoder.

Det å skifte bosted innebærer ofte å måtte bytte kultur, og det blir for eksempel en stor overraskelse for hovedpersonen i romanen Freak show av James St. James, som bytter delstat i USA. Han kommer fra et liberalt samfunn og tror det er slik det skal være – og blir totalt overraska over at det nye stedet han flytter til, har en annen holdning til hans kjønnsuttrykk. «Han blir utsatt for ekstrem mobbing og brutalt banka opp,» forteller Linhart.

Som motsatt eksempel trekker hun fram romanen Boy meets boy av David Levithan. En av karakterene her er en transseksuell som beveger seg mellom rollene som homecoming queen og quarterback på fotballaget, – noe som beskrives som helt udramatisk. Historien skildrer et tolerant lokalsamfunn hvor det er en selvfølge at det er greit å leve som trans.    

Samtidig skaper internett en større frihet i dag, på tvers av både klasse og geografisk tilhørighet. De som trenger et nettverk kan finne det på tvers av fylkesgrenser og land, og kunnskap og toleranse sprer seg raskere.


Skam – aksept – protest?

Felles for mange av bøkene Linhart undersøker, er hovedpersonenes opplevelse av ensomhet og hjemløshet. Skam er også et uunngåelig tema når man nærmer seg transidentiteter i litteraturen. Hovedpersonen Andrea føler også skam i deler av Tor Fretheims bok.

«For Andrea er det slik,» sier Fretheim: «Gleden kommer innenfra. Skammen kommer utenfra. Skammen blir pålagt av andre, gjennom blikk, blant annet. Det som overraska meg mest i samtaler med informantene mine, var fraværet av skam blant disse yngre guttene. Fra min egen ut av skapet-periode husker jeg en sterk opplevelse av skam, og frykt for vold. De virker som om det er blitt lettere å bli akseptert med ulike former for kjønnsidentiteter de siste åra.»

«Dette med skam, og gjerne forbundet med blikk ser jeg i mange av bøkene jeg undersøker», sier Linhart. «Blikkene mellom karakterene forteller mye – latterliggjørende og truende blikk utløser ofte skam og frykt. Men blikk kan også innebære noe positivt: Ønsket om å bli sett som fin er en utrolig sterk drivkraft i mange av bøkene, og er knytta til sterk glede.»

Fra Alltid Andrea:

Den første gangen jeg viste meg omkledd, snek jeg meg rundt i gatene.
Jeg ville bli sett.
Da jeg kom meg ut, ønsket jeg likevel at ingen skulle få øye på meg.
Da skulle jeg ha forsvunnet ned i et dypt hull i bakken.
Jeg gjorde ikke det. (s. 88)

 

Både Tor Fretheim og Silje Hernæs Linhart gir uttrykk for at kjønnsidentitet er et politisk tema for dem. Det handler om enkeltmenneskets frihet til å bli akseptert som det er, uten å møte vold, fordommer eller motstand. Og det handler om hvordan vi ser enkeltmennesker, framfor å plassere dem i båser, tror Linhart:

«For bare noen få år siden var heteronormativiteten enormt sterk. I dag kan man ikke anta noe om et annet menneske når det gjelder identitet. Dette handler jo også i en viss grad om generasjonsskifter. Barn vokser opp og synes det de ser rundt seg, er naturlig.»   

I bøkene Linhart undersøker, varierer det hvor viktig det er å finne sin helt ”riktige” kategori å høre til i. Dette handler litt om vinklingen i hver bok, og litt om varierende holdninger. Identitet er et sammensatt fenomen; det kan ikke alltid kokes ned til å handle om én ting. Den samfunnsmessige utviklinga har nok bidratt til å åpne for en skjønnlitteratur som utforsker dette. Transbøkenes tilblivelse er gjort mulig som følge av de siste 20 åras økte bevissthet og aktivisme rundt kjønnsidentiteter og utviklinga av kjønnsteori.
 

Solidaritet med de unge leserne

Tor Fretheim har sammen med en filmskaper reist mye rundt på turné i skoleverket med en film om islam og homofili – i utgangspunktet et sterkt tabu. I forestillingen snakker han om skam knytta til seksualitet, og opplever at fordommene han møter, er veldig ulike. «Jeg trodde jo at å besøke skoler på Romsås og Holmlia i Oslo skulle bli det aller vanskeligste. Men det var faktisk de beste stedene å snakke med elevene. Jeg husker også godt en skole jeg besøkte på et lite sted i Trøndelag, hvor jeg tenkte at her blir det vanskelig å komme med slike temaer. Men på den skolen hadde de tidligere hatt en elev som var trans, så der var alle barrierer allerede brutt da jeg kom.»

«Det er lettere å være en eldre forfatter når man reiser rundt og formidler,» sier Fretheim. «Jeg opplever at jeg får en naturlig autoritet, at ungdommen lytter og ønsker å bli lest for. Dagens ungdom er utrolig bevisste og kan mye. De fortjener gode bøker, og det at jeg skriver for barn og ungdom, er et veldig bevisst valg for meg. Jeg føler sterk solidaritet med unge mennesker. Jeg bryr meg om leserne mine, at de leser videre.»

«Med den forrige boka mi, Ingen ild tenner stjernene, har jeg fått i gang mange gode samtaler på skolene jeg har besøkt. Jeg kan ikke huske en eneste negativ reaksjon fra ungdom mot den boka. Motstanden mot de ubehagelige temaene kommer først og fremst fra de voksne leserne.»

«For meg er det viktig å flytte ei grense i leserens liv, at noe jeg har skrevet kan hjelpe dem til å få en ny forståelse for ting, eller føle seg sett og forstått. Da har jeg jo lykkes.»

*

Silje Hernæs Linharts doktoravhandling er planlagt ferdigstilt i 2012.

Illustrasjon
transgender illustration.jpg
Les mer

Utstilling: Tidlig barnelitteratur 1727-1900

Yachtbygning for gutter. Af Sailor. Kristiania

I en ny utstilling vises eksempler på de tidligste utgivelsene for barn og unge. Foruten ABC’er, katekismer og helteskildringer rommer utstillingen praktiske bøker som Yachtbygning for gutter (1905), Den Astronomiske Børneven (1796) og ikke minst den eventyrlige og pedagogiske reiseromanen Telemaque (1727).

Utstillingen vises i biblioteket til september 2011.

Den tidlige barnelitteraturen

Opplysningstiden er en viktig forutsetning for framveksten av en egen litteratur myntet på barn og unge. Tidligere, fra reformasjonen og i lang tid framover, hadde barnelesningen vært preget av Luthers pedagogiske ideal. Barn skulle primært lære å lese for å kunne lese Bibelen og katekismen.

Den tidligste litteraturen for barn viser dette, med ABC’er, religiøse skrifter, oppdragende lesning, eksempellesning og en gjennomgående pedagogisk tilnærming.

Schønheyder, Lor. W.
ABC med Stave- og Læseøvelser,
P.T. Mallings Forlags-Boghandel 1860
ABC eller første Øvelsesbog for
Børn med tilsvarende Tabeller. J. Chr.
Abelstad 1843

 

[ABC]. Thorkild Borg 1852

 

Abes ja Låkham-girje. Gröndahl 1837 Abes ja Låkham-girje. Gröndahl 1837

Bønnebog for Børn. Med nogle Forandringer. 1833 Niels Johannes Holm: Jerusalems Krønike i Rim for Børn,
til Hjælp i den bibelske Historie
.1827

 

 

Naturhistorisk billedbog for børn. Louis Klein [u.å]

 

Helte- og heltinnebeskrivelser

Helte- og heltinnebeskrivelser er også en slik type tidlig barnelitteratur. Såkalte «speil» er eksempler på høvisk litteratur, som i hovedsak er skrevet for overklassens barn. I tillegg til det religiøse aspektet, spilte oppdragelsen til «gode sæder» en stor rolle i de tidligste bøkene for barn.

Tidlig på 1700-tallet utkom to eventyrlige reiseromaner for voksne som begge kom til å spille en stor rolle for framveksten av barnelitteraturen: Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Jonathan Swifts Gullivers reiser (1726). Særlig Robinson Crusoe kom til å bli viktig; som en klassisk dannelsesreise i kombinasjon med spennede og eksotiske opplevelser, men ikke minst fordi boka ble anbefalt av Jean-Jacques Rousseau.

Fenelons Telemaque

Norsk barnebokinstitutts eldste bok, fra 1727, er også en eventyrlig reiseroman.

Telemaque ble opprinnelig skrevet for ett barn og har et klart pedagogisk siktemål. Forfatteren, Fenelon, var huslærer for Ludvig den 14.s sønnesønn.

Boka ble skrevet for å fornøye og belære prinsen – å lære skulle være en lek.

Forfatteren dikter videre på Odysseen og forteller om Telemachos, Odyssevs’ sønn, og hans eventyrlige og farefulle ferd i Middelhavet på jakt etter faren.

Boka inneholder tidstypiske avbrytelser med belærende og formanende kommentarer.

Francois de Salignac de la Mothe:
Stats-Roman hvilken Under det eftertænkkelige Levnets-Beskrivelse Om Telemacho Ulyssis Søn, Kongelige Prins af Ithaca, forestiller, hvorledes Kongel. og Fyrstl. Prindser paa den artigste Maade til den ret-skaftne Stats-Konst og Sæders Lærdom ere at anføre og ledsage. Johann Nicolai Lossius Boghandel 1727

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Utviklingen videre

På 1800-tallet, da barnelitteraturen begynner å ta form, ser man at mange av disse tidlige forutsetningene får nye uttrykksformer. Det kommer nye underholdende lærebøker, reiseromaner og helteskildringer. Det pedagogiske aspektet er fremdeles til stede, men litt mindre framtredende.

Hvalfangstpioneren Sven Foyn. [u.å] A. Melrose: Christoffer Columbus. Amerikas opdager.
Kriedt, 1898.
 

Constantius Flood: Cook’s reiser i Sydhavet.
Fremstillet efter de nyeste og bedste kilder
.
Malling 1882
 Signe Greve Dal: Historier fra virkeligheten. Fortalt for
større smaapiker
.
Aschehoug 1910

.

Oluf Vilhelm Falck-Ytter:
Lek ude og inde. Falck-Ytters forlag 1893
Augusta Stang: Lekeboken til underholdning og selvvirksomhet for barn og ungdom.
Steen 1917

.

Oluf Vilhelm Falck-Ytter:
Lek ude og inde. Falck-Ytters forlag 1893
Immanuel Flood: Tegneøvelser for smaabarn.
335 motiver
. I-II del. Cappelen, 1909

Kilder:
Sonja Hagemann: Barnelitteratur i Norge inntil 1850. Aschehoug 1965
Dagrun Skjelbred: Norske ABC-bøker 1777-1990. En bibliografi. Sogndal lærarhøgskule 1991
Vibeke Stybe: Fra Askepot til Asterix. 3. udg. 3. opl. Munksgaard 1980

Bøker vist i utstillingen

Følgende bøker vises i utstillingen (NBI, desember 2010 – september 2011)

MONTER 1

1.     Schønheyder, Lor. W.: ABC med Stave- og Læseøvelser. 7. udg.. Kristiania, P.T. Mallings Forlags-Boghandel 1860. (Læsebog for Almueskolen. No 1)
2.     Hallager, M.: Nye ABC-bog. Med Stave- og Læse-Øvelser for ganske smaae Børn, indrettet efter deres Nemme og Tarv. Kjøbenhavn, Sebastian Popp 1796
3.     Schønheyder, Lorents W.: To-skillings Læsebog for Almueskolen. ABC med Stave- og Læseøvelser. 2. utg.. Christiania, P.T. Mallings Forlags-Boghandel 1854
4.     Stockfleth, N. J.: Abes ja Låkkam-girje. Kristianiast, Gröndahl 1837
5.     [ABC]. Trondhjem, Thorkild Borg 1852
6.       Skullerud, Olai: ABC. 2. opl.. Skien, I. Melgaards Forlag 1861
7.     Nyeste Billed-ABC for Begyndere i Læsning. Med 30 Afbildninger. Christiania, Guldberg & Dzwonkowski 1837
8.     Rosing, Hedevig: Barnets første bok. 16. opl.. Kristiania, Gyldendalske Bokhandel Nordisk Forlag, 1907
9.     ABC eller første Øvelsesbog for Børn med tilsvarende Tabeller. Christiania, J.Chr. Abelsted 1843

MONTER 2
1.     Campe, Joachim Heinrich: Herr J.H. Campes Faderliga Råd till sin Dotter. En Afhandling, fwarande mot Theophyron, för den uppwärande Owinliga Ungdomen. Öfwersatt af Mathias Hasselrot. 2. uppl.. Lund, Johan Lundblads förlag 1804
2.     Thieme, Karl Traugott: Godmand eller Den norske Børneven. En Læsebog for Borger- og Almueskoler. Udarbeidet efter Thiemes Gutmann af M. C. Hansen. 2. opl.. Christiania, R. Hviids Enkes Forlag, 1836
3.     Fenelon, Francois de Salignac de la Mothe: Stats-Roman hvilken Under det eftertænkkelige Levnets-Beskrivelse Om Telemacho Ulyssis Søn, Kongelige Prins af Ithaca, forestiller, hvorledes Kongel. og Fyrstl. Prindser Paa den artigste Maade til den ret-skafne Stats-Konst og Sæders Lærdom ere at anføre og ledsage. Først beskreven i det Franske Sprog. Og nu i det Danske med ald Fliid oversat af Sören Dumetius. Kiøbenhavn, Johann Nicolai Lossius Boghandel 1727
4.     Abbot, John S.C.: Den lille Naturforsker. Christiania, Dybwad 1845
5.     Dinter, G. F.: Bønnebog for Børn. Med nogle Forandringer, oversat efter femte Oplag af Dr. og Professor G. F. Dinters «Schulgebete» af N. M. Aalholm. Arendal, 1833
6.     Alle Smaabørns Calender for 1859. Første Aargang. Kjøbenhavn, V. Pios forlag 1859
7.     Den Astronomiske Børneven indeholdende en Underretning om Almanakken, dens Oprindelse og Brug samt om Tidens Inddeling, om Solens, Maanens og Stjernernes Løb. 2. udg.. Kiøbenhavn, Liunge 1796
8.     Naturhistorisk billedbog for børn. Kjøbenhavn, Louis Klein [u.å.]9.     Holm, Niels Johannes: Jerusalems Krønike i Rim for Børn, til Hjælp i den bibelske Historie. Christiania, 1827

MONTER 3

1.     Flood, Immanuel: Tegneøvelser for smaabarn. 335 motiver. I-II del. 2. opl.. Kristiania, Cappelen 1909
2.     Kobberstad, Nora: Let-på-tå. Lege med sange. Kristiania, Cappelen 1896
3.     Falck-Ytter, Oluf Vilhelm: Lek ude og inde. Kristiania, Falck-Ytters forlag 1893
4.     Broch, Lagertha: Moro for barn. Kristiania, Aschehoug 1909
5.     Bull, Wilhelmine: Smaapikernes kokebok. Kristiania, Aschehoug 1908
6.     Nicolaisen, J.: Smaabørnenes regnebog. Med billeder. Kristiania, Cappelen 1893
7.     Stang, Augusta: Lekeboken til underholdning og selvvirksomhet for barn og ungdom. Kristiania, Steen 1917
8.     Yachtbygning for gutter. Af Sailor. Kristiania, Aschehoug 1905

MONTER 4

1.     Flood, Constantius: Cook’s reiser i Sydhavet. Fremstillet efter de nyeste og bedste kilder. Kristiania, Malling 1882
2.     Eventyret om Tigeren. En lystig Historie. Fortalf af en Gut, ved Hjemkomsten fra de lange Reiser. Christiania, Feilberg & Landmark 1848
3.     Ebbell, Bendix: Gutter som blev mænd. Fortalt for ungdom. Kristiania, Gyldendalske boghandel nordisk forlag 1911
4.     Bull, Jacob Breda: Fridtjof Nansen. En bog for de unge. Kristiania, Bigler 1897
5.     Gislesen, Henriette: Erindringer fra det beydningsfyldeste Aar i mit Liv. Af Forfatterinden til «En Moders veiledende Ord til sin Datter». 2. opl.. Christiania, Dybwad 1862
6.     Melrose, A.: Christoffer Columbus. Amerikas opdager. Med illustrationer af A. Melrose og text af J. J. Kristiania, Kriedt 1898
7.     Hvalfangstpioneren Sven Foyn. [s.l. : s.n., u.å.]
8.     Dal, Signe Greve: Historier fra virkeligheten. Fortalt for større smaapiker. Kristiania, Aschehoug 1910

 

Illustrasjon
bib_yachtbygning.jpg
Les mer

Hvem bestemmer over bokomslaget?

mh900439419-149x180.jpg
Sted
Grafills nye lokaler R21 i Rozenkrantzgt 21, Oslo
Arrangør
NBI og Grafill

I april spurte vi hva den nye teknologien betyr for forfattere og illustratørers hverdag. Denne gangen spør vi om hvilken betydning bokomslaget har for en utgivelse.

Hva slags bokomslag preger prisvinnende bildebøker det siste året?

På hvilken måte har bokomslag endret seg gjennom tidene?

Hva mener aktørene selv om bokomslag og egne
påvirkningsmuligheter i en utgivelsesprosess?

Program
17.00 – 17.05 Velkommen
17.05 – 17.35: Billedlig Talt, et ambulerende kåseri Ved Trond Bredesen og Terje Tønnessen, GRAFILL
17.35 – 17.45 Pause
17.45 – 18.15 Tilbakeblikk. Noen omslag gjennom tidene Ved Anne Kristin Lande og Kristin Ørjasæter, Norsk barnebokinstitutt
18.15 – 18.30 Pause
18.30 – 19.30 Paneldebatt 

Hvem bestemmer over bokomslaget?
Debattleder: Kristin Hoff

Deltakere:
Ingelin Røssland, forfatter
Siri Morland, bokhandler, Tanum
Ellen Seip, forlagsredaktør, Cappelen Damm
Aslak Gurholt Rønsen, designer og illustratør, Yokoland
  

Enkel servering

Begrenset antall plasser. Førstemann til mølla! Påmelding innen 25. november til:
grafill@grafill.no

Sted: Grafills nye lokaler R21 i Rozenkrantzgt 21 i Oslo
  

VELKOMMEN
  

VisLitt er et samarbeid mellom Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU),
Norsk barnebokinstitutt (NBI) og GRAFILL

Les mer

Stemmer og forstummelse. Forskning på barnelitteratur og barnedramatikk

Doktorenes og NBI-stipendiatenes dag 11.11.2011:

Hvor kan man true barn med å suge ut hjernene deres eller knipse dem på tissen? I barneteater og barnelitteratur, selvsagt.

Trusselen om ekstrem mental rengjøring ble fremført for over hundre år siden i det første norske barneteaterstykket, Fredrikke Berghs eventyrkomedie Østenfor Sol og Vestenfor Maane (1906).

Fra Østenfor sol og vestenfor maane. Billedbog for börn.

Anne Helgesen, dr. art i teatervitenskap, og Petra J. Helgesen, master i litteraturvitenskap, har analysert det nær glemte stykket i forbindelse med sitt pågående prosjekt om barnedramatikkens historie i Norge. Helgesen og Helgesen gir stemme til en svært underkjent sjanger i et pionerarbeid som har hypotesen «Drama for barn – teaterets sjel».

Ethvert kulturuttrykk er fundert på ideologi som er mer eller mindre bevisst og eksplisitt formulert. Helgesen og Helgesen er opptatt av barnedramatikkens polyfone potensiale – stykkenes evne til å la flere stemmer brytes mot hverandre, noe som muliggjør en diskusjon av ideologi.

Det polyfone er også et begrep førsteamanuensis Åse Marie Ommundsen bruker i sitt doktorgradsprosjekt Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut. Flerstemmighet, hvilket kan innebære fravær av én didaktisk forteller, er ett av flere karaktertistiske trekk ved den senmoderne litteraturen for barn som voksne. Selv om Ommundsen finner en tydelig tendens til grenseutvisking, konkluderer hun med at det fortsatt er grenser for hva som kan kalles barnelitteratur. Verk som forventer en voksen forforståelse hos leseren vil nødvendigvis være voksenlitteratur.

Fra Kurtby

Kurtby (2008) av Erlend Loe har utfordret barnelitteraturens grense med sin satiriske framstilling av Knutby-sakens religiøse fanatisme, drap og utroskap. Kirsti Brud, pastor Kurts og pingpong-menighetens suverene fortolker av Jesu ord, truer uavlatelig med helvete, knipsing på tissen og dødbringende blandebatterier. Boka har skapt debatt blant voksenlesere, fra foreldre til forskere. Forlaget har angitt målgruppa til 4–99 år, mens Ommundsen mener Kurtbyer voksenlitteratur.

I motsetning til bekymrede voksne som bannlyser boka ut fra dens tematikk, argumenterer Ommundsen for at det er bokas fortellemåte som diskvalifiserer den som barnebok. Ifølge Ommundsen vil selv ikke den mest sofistikerte barneleseren kunne gjennomskue Kurtbys satiriske forhold til Knutby, noe som umuliggjør fullt utbytte og fullstendig forståelse av boka. Hvis barnet ler, så ler det ikke på de riktige premissene.

Kurtbys status som barne-, ungdoms- og/eller voksenbok er en svært interessant problemstilling fordi den tvinger oss til å reflektere over vårt syn på barn og litteratur. Hvem er barnet i denne sammenheng? 3-åringen eller 13-åringen? Kan man overhode behandle barn som én ensartet kategori? Hva er litteratur? Noe som må forstås fullstendig ifølge én gitt fasit? Kan i så fall Alice in Wonderland være barnelitteratur? Kan Kurtbys karnevalistiske avsløring av vilkårlig og absurd maktutfoldelse berettige en latter uten kjennskap til Knutby? Eller bør man med pastor Kurts renhetsideologiske terminologi påse at Kurtby «rydjast ut» av barnebokhyllene?

Helgesen og Helgesen og Ommundsen bidrar med forskningsbasert kunnskap og refleksjon i et felt med god flyt. Astri Ramsfjell og Nina Goga, som begge disputerte i 2008, er Norges første forskere med doktorgrad i barnelitteratur. I 2011 kan vi telle fem barnelitterære forskere som har disputert – og flere er underveis.

Det finnes sterke barnelitterære fagmiljøer flere steder i landet, og i høst har Høgskolen i Bergen satt igang et masterprogram i barnelitteratur. NBI ønsker å bidra til å holde trykket oppe og har derfor engasjert professor Elise Seip Tønnessen som forskningsleder for prosjektet «Barnelitteraturen i et medialisert tekstunivers». Sentrale spørsmål er hvordan barne- og ungdomslitteraturen inngår i vekselspill med mediekulturen – og hvordan dette bidrar til estetisk og kulturell endring av barne- og ungdomslitteraturen.

I senmodernitetens multimodale verden utvikler barn og unge en handlings- og fortolkningskompetanse som overskrider tradisjonelle oppfatninger av hva slags form og innhold som «passer» for den oppvoksende generasjon. Den kompetente unge bruker leker med tekster i ulike medier, og Tønnessen hevder at brukerne styrer mediet mer enn mediet styrer brukerne. Til tross for ulike tilnærminger til barn og unges antatte egenskaper, så viser både Ommundsen og Tønnessen hvordan vi kan lære mer om barnelitteraturens grensefenomener, det være seg knyttet til medium eller målgruppe. Kanskje er vi flere som kunne ha nytte av å gjøre som Tønnessen og leie inn en ung, mannlig dataspiller. Se hva som skjer, liksom.

Illustrasjon
oestenfor_sol.ill_.eivind_nielsen_0_400_l-365x300.jpg
Les mer

For lenge på stedet hvil?

Med et fromt ønske til Norsk Kulturråd

Tirsdag 22. november lanserte Norsk Kulturråd Et skritt tilbake? – en sosiologisk studie av unge norske kunstnere med innvandrerbakgrunn av IRIS-forskerne Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgaard. I følge forskerne representerer kunstnere med innvandrerbakgrunn en ny, men fremdeles liten gruppe aktører i det norske kulturlivet, til tross for at befolkningsandelen med slike bakgrunner utgjør over en tiendedel av innbyggertallet her til lands. Forskerne er derfor særlig ute etter å spørre om sosiale mekanismer og klasse i minoritetsmiljøer kan være en årsak og om kunst- og kulturfeltet ekskluderer kunstnere med innvandrerbakgrunn. De har derfor intervjuet 20 kunstnere som er kommet til Norge som barn eller som født i Norge av innvandrete foreldre.

 

Oppsummert er svaret deres stort sett ja på spørsmålene. Ja vel og god kveld, tenkte jeg. Det visste vi vel i grunnen fra før, men det er jo greit med forskning som fastslår det vi allerede vet, om ikke annet så i alle fall for å minne oss om at det trengs handling. Men jeg fikk ikke så reint lite av den fornemmelsen som Knut Olav Åmås kom med dagen etter i Aftenposten, i artikkelen Hvor ble det av Kulturrådet?: ”… en endeløs strøm av seminarer og konferanser som ikke fører til noe som helst.”

Den etterfølgende panelsamtalen svekket ikke dette inntrykket i nevneverdig grad. Der ble det lagt stor vekt på familienes forventninger til barn når det gjelder utdanning og yrke, og at kunstneriske yrker ikke framstår som attraktive for foreldre som er opptatt av penger og sosial status i eget miljø. I familierelasjoner med stor foreldreautoritet er det selvfølgelig et problem å bryte med slike forventninger. Men det har det også vært for barn av arbeiderklassen her til lands i alle år.

 

I stedet skulle jeg gjerne sett at man etterprøver følgende:
  • For det første: Hvordan er klassereisene vanskeligere i dag enn på 60- og 70-tallet? Eller/og annerledes?
  • For det andre: Antallet kunstnere er større enn noensinne, og det har stor betydning at den enkelte er skolert i området der hun eller han skal arbeide. Hvordan er utdanningene? Hvordan er lærestoffet? Hvordan rekrutterer utdanningene? Når de ut til mulige søkere som ikke har en over- eller middelklassebakgrunn? Fungerer stipendordninger og lånekasse etter hensikten?
  • For det tredje: Kunstområdet rekrutterer mange fordi de tidlig kommer i kontakt med kunst gjennom skole og kulturskolene.  Hvordan er rekrutteringen av barn med innvandrerbakgrunn til kulturskolene?  Prøves særskilte tiltak for å rekruttere systematisk?
  • For det fjerde: Hva gjør kunstnerorganisasjonene for å få medlemmer med innvandrerbakgrunn og for å få dem med i styre og stell? Hvordan kan organisasjonene utfordres?

Flere av disse spørsmålene behandles direkte og indirekte i studien fra IRIS, som konkluderer med at det trengs mer forskning om portvokternes rolle i det institusjonaliserte kulturlivet. Det er jo et fromt arbeidsønske, og sikkert nyttig å få vite noe om (selv om vi vet ganske mye), men jeg skulle samtidig gjerne sett noe mer av forsøk på tiltak før forskerne gjør seg ferdig.

Forfatterutdanningen i Norsk barnebokinstitutt er toårig og rekrutterer to studenter, ikke definert ”med innvandrerbakgrunn”, men mer spesifikt: Med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midtøsten og/eller Latin-Amerika. Disse studentene får et utdanningsstipend (med støtte fra Fritt Ord) som dekker studieavgiften. Fem studenter med en slik bakgrunn har gjennomført utdanningen (i periodene  2007 – 2009 og 2009 – 2011. En har allerede debutert, en har avtale om debut og to er i dialog med forlag. De fire har bakgrunn fra Pakistan, India, Kina og Argentina.) I år ble det tatt opp to nye studenter til studentgruppa som skal gjennomføre utdanning 2011 – 2013, de har bakgrunn fra hhv Tyrkia og Brasil. Inntakskriteriene til forfatterutdanningen er basert på innsendt tekst og motivasjon, og også søkerne med nevnte bakgrunn må i likhet med de andre bevise at det de skriver har litterært potensial. Men det dreier seg likevel om et kvoteringstiltak. Jeg mener ikke at kvotering er det eneste og beste tiltaket for å øke rekrutteringen. I stedet tror jeg det beste vil være å prøve ulike tiltak på forskjellige utdanninger og institusjoner.

Men jeg skulle gjerne sett at det hovedspørsmålet ble nøyere drøftet (og gjerne forsket på, hvis noen vil det): Hvorfor trenger vi kunstnere med såkalt ”innvandrerbakgrunn”? Er det bare fordi de representerer 11 % av befolkningen? I så fall bør vi vel også sørge for at arbeiderklassens om lag 40 % av befolkningen også sikres en bedre tilgang til kunstneryrkene?  Men det vil jo bli en kvantitativ representasjonsordning, og ikke ha noe å gjøre med det kvalitative i kunst. Kvotering er i så måte bare et midlertidig hjelpemiddel som, hvis det skal duge, må settes i sammenheng med spørsmål knyttet til kunstnerisk innhold.

Barne- og ungdomslitteraturen har inntil nå stort sett vært skrevet av hvite nordmenn med forfedre født og oppvokst i Norge. I et land der barn og ungdom gjennom hverdag og media forholder seg til ”det norske” på en helt annen og internasjonalisert måte enn min generasjon gjorde, og der første- og andregenerasjons barn av innvandrere er en helt naturlig del av barnas sosiale liv, betyr et fravær av det nye norske i litteraturen ganske enkelt at denne litteraturen ikke er på høyde med sin egen samtid. Det er ingen i Norsk barnebokinstitutt som går og venter på at en av studentene skal skrive den ”store norske innvandrerromanen”. Poenget er heller motsatt: Disse studentene er like godt norske som de andre, men de har tilleggserfaringer kulturelt generelt og språklig spesielt, som kan bidra til å fornye litteraturen for barn og ungdom her til lands. Formålet må altså være kunstnerisk og ikke representativt motivert for at ulike tiltak skal ha mulighet til å bli noe mer enn virkningsløse, velmenende og politisk korrekte.

Da jeg begynte å gi ut bøker i en alder av 25, var faren min veldig opptatt av hvorfor i himmelens navn jeg måtte det. For ham var det et mål at vi skulle ta utdanning og komme oss opp og fram til sikre middelklasseyrker. En gang pr måned og i over et par år, kom han inn i skrivestua mi og spurte hva jeg drev på med. Men jeg måtte skrive, kunne ikke la være å prøve, og tok derfor ikke hensyn til bekymringene hans. Muligens inneholdt bekymringene også noen tanker om hva folk ville si om oss (selv om han aldri ytret det). Kunst var en sak for middel- og overklassen. Jeg mener at mannen var i sin rett til å være skeptisk. Men spørsmålet for de klassereisende på 60- og 70-tallet var heller om hvor sterk viljen var. Å bli kunstner er et av de største sjansespillene man kan prøve seg på, og da ikke bare økonomisk. Jeg vil vel hevde at det kunstneriske er et langt større sjansespill. Den som ikke har det klart for seg, og faktisk kan la være å bli kunstner, bør – ja – la være. Spørsmålet nå er likevel om det er enda vanskeligere for den som har innvandrerbakgrunn. Der konkluderer studien med ja, og det er vel heller ikke noe nytt. Men hvor lenge skal vi snakke om det?

Mitt fromme ønske til Norsk Kulturråd er derfor at forskningen om temaet blir sterkere rettet inn mot hvorfor og hvordan enn å være repeterende om det vi i grunnen vet mye om fra før.

Først publisert på Forskning.no, 24.11.2011

Illustrasjon
mork_jente_med_boksehansker.microsoft_400_p-250x250.jpg
Les mer

Drivkrafta bak teksten

Bestill i BIBSYS Drivkrafta bak teksten : bidrag til en norsk barnebokpoetikk

Boka inneholder essay og refleksjoner over det å skrive og illustrerere for barn og unge. 30 kjente navn fra den norske barnelitteraturen skriver om den kunstneriske prosessen og hva som driver dem til å skape. Poetikk er læren og vitenskapen om diktningens vesen, fremtredelsesformer og virkemidler. I artiklene skriver forfatterne skriver essayistisk og personlig om barnelitteratur.

Drivkrafta bak teksten får både prosaforfattere, poeter og bildekunstnere komme til orde, med essayistiske og personlige artikler om barnelitteratur. Tekstforfatterne skriver om alt fra språklige valg, fargevalg, holdninger til barneleseren og de ulike sjangrenes posisjon i det barnelitterære feltet. Undertittelen til Stian Holes tekst er for eksempel «Notater fra arbeidet med billedboken Garmanns sommer», mens Ragnfrid Trohaugs bidrag er kalt «Nokre tankar om juks, litteratur og jenter 15 år».
Tekstene har tidligere vært publisert enkeltvis i Årboka Litteratur for barn og unge. I et etterord setter redaktørene poetikkene inn i historisk og aktuell kontekst. En bibliografisk oversikt over alle artikkelforfatternes bøker er også med.
Bokomslag
vold_drivkrafta_bak_teksten.jpeg
ISBN
978-82-521-7217-1
Forfatter
Vold, Karin Beate
Omtale ved
Sofie Arneberg
Les mer