”Når barn får lov til å leke absolutt makt” – barnestemmens kår i Dødslekene og Barneregjeringen

I dagens barnelitteratur kan vi lese om grove krenkelser og drap på barn – begått av barn – mens voksne ser på. I Dødslekene av Suzanne Collins (2008) og Barneregjeringen av Aleksander Melli (2008) skildres perverterte reality-show, der barn er både bødler og ofre for groteske overgrep i underholdningens navn.

Det selvstendige barnet i barnelitteraturen

Barn skal ikke høres, het det før. Fremveksten av den moderne barnelitteraturen motabeidet dette idealet, ikke ved å iscenesette bråkete barnekarakterer, men ved å gi dem en egen stemme og et selvstendig handlerom.

Fra artikkelen «Stemmerett – hvem har den og hvem tar den? Det tålbare i barne- og ungdomslitteraturen

«Det er lett å rette et kritisk blikk mot kulturer som hindrer det frie ord i å komme ut. Men hvor romslige er vi egentlig selv?»

Kan øynene tale? Om den andres uvelkomne stemme

Hvordan kan 5 sider selvbiografisk essay skrevet av en 19-åring resultere i en høylytt debatt? Da “Du, jeg og niqab” ble publisert i Utilslørt. Muslimske RÅtekster (2011) vakte det ingen oppmerksomhet. Da det samme essayet ble publisert i rein tekst 2011/12 og forfatteren ble en potensiell gratis foredragsholder til litteraturtimen på videregående skole våknet kultur-Norge til protest. Må nye stemmer være kontroversielle for å bli hørt?

Samiske stemmer i barnelitteraturen

Samiske barnebøker er i mindretall i forhold til andre nordiske utgivelser.

Fra «Barneregjeringen» av Aleksander Melli

«Det er typisk barn å redde verden.»

Stemme – samfunn

Hva skjer med barne- og ungdomslitteraturen når kulturen digitaliseres? Parallelt med at ny teknologi lanseres, oppstår debattene om hvordan det nye truer det etablerte. Hva skjer med egentlig med litteraturen når den gis ut som app på en mobil?