Navigate / search

Kan øynene tale? Om den andres uvelkomne stemme


Hvordan kan 5 sider selvbiografisk essay skrevet av en 19-åring resultere i en høylytt debatt? Da “Du, jeg og niqab” ble publisert i Utilslørt. Muslimske RÅtekster (2011) vakte det ingen oppmerksomhet. Da det samme essayet ble publisert i rein tekst 2011/12 og forfatteren ble en potensiell gratis foredragsholder til litteraturtimen på videregående skole våknet kultur-Norge til protest. Må nye stemmer være kontroversielle for å bli hørt?

Fortellingen

Aisa Shezadi ble født i Norges rikeste kommune Bærum i 1992. Hun vokste opp som annengenerasjons innvandrer med foreldre fra Pakistan. Da hun var 19 år publiserte hun essayet “Du, jeg og niqab”. Handlingen i essayet er jeg-fortellerens forhold til sin egen erfaring av å være annengenerasjons innvandrer. Hun vokste opp som en vel tilpasset immigrant, inntil hun omformet seg selv til å bli en ikke-tilpasset muslim i eksil.

Hijab 2
Foto: Fatima Elkadi/Aschehoug

“Jeg hadde lyst til å begynne med niqab før videregående, men tenkte det var best å vente til jeg ble ferdig med skolen. Nysgjerrigheten min ble vekket på ungdomsskolen, da jeg fikk mer innsikt i min religion. Etter det forandret jeg meg gradvis. Først hijab, deretter løsere klær og langermede topper, og så tunikaer.

Abaya, den lange svarte kaftanen, begynte jeg med siste året på videregående, og jeg brukte større og større sjal som hijab. Etter å ha gått igjennom de forskjellige ‘stadiene’ føltes det bare naturlig og riktig å ta det siste steget: å dekke til ansiktet også.” (Shezadi 2011a: 69-70)

Som enhver norsk jente har jeg-fortelleren lært om individualitet og selvtillit, toleranse og respekt, likestilling og solidaritet, men da hun mot slutten av tenårene tok denne religiøse kleskoden i bruk, oppfattet hun det som at disse verdiene bare er hyklerske ord (Shezadi 2011a: 68). Ettersom hun tilslørte seg mer og mer, ble hun et objekt for stirrende blikk som så mindre og mindre av hvem hun egentlig var (Shezadi 2011a: 69).

En slik selvforståelse vitner om at fortelleren befinner seg på det sted som Joanne Brown (2011) definerer som immigrasjonsfortellingens tredje stadium; der assimilasjon burde ha funnet sted, men lar vente på seg. Ventetiden fylles med stadig økt fiendtlighet.

“Du, jeg og niqab” fremstår som en omvendt immigrasjonsfortelling. De fleste handler om en reise og hvordan den har påvirket den enkeltes selvforståelse, skriver Brown i Immigration narratives in young adult literature (Brown 2011: 23-25). Hun definerer fire stadier for fremstillingen av reisen så vel som fortellerens selvforståelse:

1) Avreisen
Fortelleren kretser vanligvis om hva som skapte viljen til å forlate, hva som fikk en til å velge å reise til akkurat det nye stedet og ikke et annet sted, samt hvilke midler som sto til rådighet for å gjennomføre reisen.

2) Ankomsten
Fortelleren kjenner seg fremmed blant fremmede. Språk og kulturelle koder er annerledes og blir fremstilt som hindringer for å kunne etablere seg.

3) Assimilasjon uteblir
Språk og kultur oppfattes som så fremmede at tilpasningen tar lang tid, imens øker fiendtligheten på begge sider. Jeg-fortelleren opptrer som emigrant og definerer seg selv i forhold til det sted eller den kultur hun kommer fra.

4) Tilpasning
Fortelleren er blitt i stand til å tilpasse seg så mye at hun finner sin plass i den nye kulturen og kan definere seg som en immigrant.

I “Du, jeg og niqab” er strukturen motsatt. Den selvbiografiske fortelleren starter som en veltilpasset annengenerasjonsinnvandrer, på det fjerde stadiet, men da hun tar den religiøse kleskoden i bruk flytter hun seg over til det tredje stadiet og signaliserer at hun definerer seg selv som emigrant, som om hun lengter tilbake til en kultur som hun opprinnelig kommer fra. Hennes dilemma er at hun ikke har noe sted å reise tilbake til fordi hun er født i Norge. I stedet søker hun tilflukt i et klesplagg som signaliserer en tapt kultur og erkjenner samtidig at det fremmer en økende fiendtlighet.

“For å være ærlig så er jeg alltid livredd for at noen skal komme bakfra og dra av meg niqaben, eller i verste fall slå meg i bakken” (Shezadi 2011a: 70).

“Du, jeg og niqab” adresserer forestillingen om at niqab-kledde kvinner blir betraktet som et kulturelt objekt uten en egen selvbevissthet eller vilje og evne til å bestemme over seg selv og tale for seg selv. Essayets agenda er å argumentere for at det går an å være en selvstendig norsk kvinne som finner friheten innenfor niqaben, men fortellingen motarbeider budskapet fordi den fremhever immigrasjonsfortellingens tredje stadium som er kjennetegnet av manglende kommunikasjon fra begge sider.

 

Fortellerhandlingen

Essaysjangrens kjennetegn er en førstepersonsstemme som drøfter et tema vedkommende har personlig erfaring med, eller i hvert fall en personlig vinkling på, og fortellerstemmen er ofte direkte henvendt til en leser. I dette tilfellet er henvendelsen åpenbar fra første setning:

Tør du å se meg? Kan du se meg? Vil du se meg? Disse spørsmålene har jeg fundert en del over. Kanskje du som tør, av en eller annen grunn ikke kan. Kanskje du som kan, ikke vil. Kanskje du som vil, kun er interessert i å studere meg med kritiske øyne?
[…]
Hvorfor snakker de om oss og ikke med oss?” (Shezadi 2011a: 67-68)

Fortellerstemmen er selvbiografisk, fortelleren har en tydelig agenda, men hun taler fra en tvetydig posisjon: Når hun identifiserer seg selv med de som blir snakket om, inntar hun en objektsposisjonen. Når hun snakker for seg selv konstituerer hun seg som et subjekt med tilstrekkelig selvtillit til å tale offentlig. Denne tvetydige posisjonen kan betraktes som en nøkkel til tekstens anklagende struktur så vel som den effekten essayet skulle komme til å få.

I The Erotics of Talk. Women’s Writing and Feminist Paradigms (1996) diskuterer Carla Kaplan så vel tiltale som tilhører-posisjonene i den litterære samtalen. Hun argumenterer for at for taleren er kommunikasjonshandlingen viktigere enn fortellingen. Den er bare et middel. Det viktige er å fortelle til en som hører på.

hijab-fashion-style-2013
Hijab fashion style 2013

Den talende er båret av et begjær som ikke er erotisk, men er et begjær etter å bli hørt, forstått, gjenkjent, hevder Kaplan, som definerer dette begjæret som trangen etter å finne en ideell lytter. Den ideelle lytter er en som forstår det en sier, og som dessuten forstår det en ikke sier (Kaplan 1996: 16).

Fortelleren i “Du, jeg og niqab” er nok drevet frem av et slikt begjær, men hun konkluderer raskt med at den ideelle lytter ikke finnes.

“Du, jeg og niqab” er i stedet formet som en monologisk samtale der taleren henvender seg til en lytter som hverken vil høre hva taleren sier eller se hvem hun egentlig er. Jeg-fortelleren er konstruert som en som taler for døve ører og den tiltalte er konstruert slik at hun ikke hører.

Det legitimerer at talen, eller spørsmålene er formet som anklager mot den tiltalte, hvis negative svar kommer frem gjennom linjene. Avisdebatten som fulgte kan derfor betraktes som et svar på tiltale og som en utlegning av det som essayet bare antyder, svaret på hvorfor de tiltalte hverken vil se eller høre fortellerens budskap.

 

Resepsjonen

“Du, jeg og niqab” ble først publisert i Utilslørt. Muslimske RÅtekster (2011) som ble gitt ut av Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan. Nitten relativt unge kvinner som alle helt eller delvis har fulgt det norske skolesystemet, men som også har en flerkulturell tilhørighet skrev selvbiografiske essays om hvordan de opplevde det å være kvinne og muslim i Norge. Shezadi er den nest yngste av essayforfatterne, og den eneste hvis essay har en anklagende tone.

Omslag Utilslørt krediteres Illustrasjon Mette Hellesnes Foto Fatima Elkadi Omslagsdesign Jesper Egemar
Foto: Fatima Elkadi, illustrasjon Mette Hellesnes, omslagsdesign: Jesper Egemar

I Utilslørt-resepsjonen ble “Du, jeg om niqab” stort sett neglisjert. Men da det ble trykket opp i foreningen !les sin rein tekst-aksjon for skoleåret 2011/12 og tilbudt gratis til videregående skoleklasser over hele landet, og forfatteren ble tilbudt som gratis foredragsholder i litteraturtimene skjedde det motsatte.

rein tekst 2011/12 inneholder utdrag av flere ulike tekster innenfor mange sjangre. Motivene strekker seg fra komplekse erfaringer av kulturell identitet i en globalisert verden til krigserfaringer, fattigdom og luksusliv. Den overordnede tematikken er en bevissthet om hvordan Norge er en deltaker i en globalisert verden.

I denne konteksten ble den manglende viljen til assimilasjon og den anklagende tiltalen som preger “Du, jeg og niqab” svært synlig.

Forfatteren ble definert som uønsket i skolen og de ansvarlige for leseaksjonen ble anklaget for å “utvise notorisk forakt for den friheten den selv tar for gitt” (Hege Storhaug, i Dagbladet 12.01.2012), og for å “representere […] en kvinne som motarbeider det norske samfunn og hva det har stått for i mange hundre år” (Kjell Lars Berge, BT 24.01.2012).

Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås kommenterte debatten på følgende måte:

”Kritikerne blander kortene og tenker ikke prinsipielt nok. […] Aisha Shezadi er en bokstavtro, dogmatisk muslim som tilhører en streng minoritet. Jeg står veldig langt  fra henne  i meninger. Men hvis man ønsker å arbeide imot meningene hennes, må hun først få uttrykke dem. Jeg har ikke funnet at hun noen steder har oppfordret til vold eller lovstridige handlinger. Likevel trekker kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende i går en parallell til massemorderen Anders Behring Breivik. Og de som støtter skoleforedragene ”legitimerer vold”, mener Sandvik. I det siste tilfellet tenker hun trolig på Shezadis sympati for Taliban i Afghanistan, som er frastøtende. Men gjør det Aisha Shezadi selv til ekstremist å kjempe for niqab, selv om det kan ses som et kvinneundertrykkende plagg? Hun er ingen fare for det norske demokratiet hvis hun respekterer dets rammer og regler. Et lite forbehold tar jeg om at jeg ikke har full oversikt over alt hun mener.” (Aftenposten 25.01.2012)

Det interessante med de sterke reaksjonene er ikke at det bare er Åmås som åpent vedkjenner at han egentlig ikke har lest den forfatteren han diskuterer, selv om det er fristende å spørre om debattantene hverken respekterer henne som forfatter eller den litterære sjanger hun tar i bruk siden de ikke har tatt seg bryet med å lese essayet

Mer interessant er det at én ny litterær stemme, som fremmer et uønsket politisk budskap, betraktes som en trussel mot demokratiet og ytringsfriheten når den henvendes til skoleungdom.

 

Estetikk som politikk

Den franske filosofen Jacques Rancière definerer kunst og politikk på samme måte, begge deler er en handlingsform og en prosess.

Når nye grupper inntar den politiske debatten blir det politiske fellesskapet endret; det fylles med nye stemmer som taler om andre saker. Det handler om dissens, uenighet, og det handler om at uenigheten blir sansbar fordi det oppstår nye personkonstellasjoner. Derfor har Rancière innført et nytt begrep; dissensualitet, som betyr redistribuering av det sanselige (Rancière 2008: 536). 

Men han bruker det samme begrepet om kunst. Når en kunstner setter ting sammen på en ny måte og presenterer det i en ny sammenheng oppstår det tilsvarende endringer i det kunstneriske fellesskapet. Når nye stemmer og estetiske former inntar litteraturen blir de tradisjonelle referansepunktene opphevet. Det er det som skjer når sakprosa leses som kunst, eller som politikk, som i tilfellet “Du, jeg og niqab”.

Forside Rein tekst
Copyright: Forenlingen !les

“Du, jeg og niqab” er politisk fordi  det har endret den litterære resepsjonen. Det er ikke lenger nødvendig å lese en tekst for å advare mot dens forfatter.  Men mest av alt er det politisk fordi en ny stemme, som representerer en ny gruppe forfattere som snakker om nye ting har inntatt en sjanger som er på vei inn i skolen.

Av samme grunn er dette essayet også kunst: “Kunstens særegne funksjon [er] å bidra til en ny inndeling av det materielle og symbolske rommet,” skriver Rancière i Agnete Øyes oversettelse (Rancière 2008: 536). I den siste læreplanen for videregående skole er essaysjangren for første gang nevnt ved siden av skjønnlitteraturen.

Sjangeren har åpnet et estetisk rom for nye stemmer i skolen. I dette tilfellet inntar den nye stemmen en uvant relasjon til sitt publikum. Ikke ulikt en performance stiller hun leseren i et dilemma med hensyn til hvorvidt teksten skal møtes gjennom etiske eller estetiske konvensjoner.

Essayet er strukturert som en opphopning av kiasmer. Når jeg-fortelleren konstrueres både som subjekt og objekt oppheves referansepunktene fordi de to posisjonene ikke lar seg sammenføre. Når den vellykkede annengenerasjonsinnvandreren blir forvandlet til en rotløs emigrant oppheves den tradisjonelle fortellerstrukturen med det til følge at heller ikke jeg-fortellerens selvforståelse oppleves som plausibel. Når de tiltalte blir frastøtt gjennom å bli anklaget og niqaben både blir hyllet og fremstilt som et redskap for økt fiendskap oppheves kommunikasjonen.

“Kunstens politikk består i å oppheve sanseerfaringens alminnelige referansepunkter,” skriver Rancière (Rancière 2008: 537).  “Du, jeg og niqab” er ikke politisk fordi forfatteren argumenterer for et politisk syn, men fordi det opphever de sedvanlige referanserammene.

La oss håpe at nye stemmer får anledning til å komme til orde ved å tale om mindre kontroversielle emner også.

 

Anvendt litteratur:

Brown, Joanne 2011: Immigration Narratives in Young Adult Literature. Lanhan, Toronto, Plymouth, UK: The Scarecrow Press

Kaplan, Carla 1996: The Erotics of Talk. Women’s Writing and Feminist Paradigms. New York: Oxford University Press

Rancière, Jacques [2004] 2008: “Estetikken som politikk”, oversatt av Agnete Øye, i Kjersti Bale og Arnfinn Bø-Rygh (red.): Estetisk teori. En antologi. Oslo: Universitetsforlaget

Shezadi, Aisha 2011a: “Du, jeg og niqab”, i Nanzneen Khan-Østrem og Mahmona Khan (red.): Utilslørt. Muslimske RÅtekster. Oslo: Aschehoug

Shezadi, Aisha 2011b: “Du, jeg og niqab”, i foreningen !les (red.): rein tekst 2011/12. Oslo: foreningen !les

Aviser: Dagbladet 12.01.2012, BT 24.01.2012, Aftenposten 25.01.2012

Les mer

Samiske stemmer i barnelitteraturen

 

Samiske barnebøker er i mindretall i forhold til andre nordiske utgivelser…

Samiske språk

Det skal finnes mellom 70 000 og 82 000 samer i de nordiske landene, av disse er mellom 25 000 og 30 000 samiskspråklige samer. Det finnes flere samiske språk. Nordsamisk er det største språket. Det brukes av 80 – 90% av samene.

I 1992 fikk det status som offisielt språk slik at det kan brukes i kontakt med myndighetene. Dette gjelder ikke bare for Norge, men også for Finland, og fra år 2000 begynte det også å gjelde for Sverige. Bøker på nordsamisk er derfor ikke bare begrenset til Norge, men gjelder hele nord-området.

I 2010 så den samiske språksituasjonen slik ut:

  • Nordsamisk: 30 000 brukere – Norge, Sverige og Finland
  • Lulesamisk: 2000 brukere – Norge og Sverige
  • Sørsamisk: 500 brukere – Norge og Sverige
  • Pitesamisk: 20 brukere – Sverige
  • Umesamisk: 20 brukere – Sverige
  • Inarisamisk: 400 brukere – Finland
  • Skoltesamisk: 300 brukere – Finland og Russland
  • Kildinsamisk, inneholder også ter- og skoltsamiskspråklige : 787 brukere – Russland

Samiskspråklige utgivelser for barn

I perioden år 2000 – 2013
Samisktalende barn under 12 år: ca.
2000-2400 (8 % av de 25 000 -30 000)
Samiskspråklig barnelitteratur (skolebøker og oversettelser ikke inkludert) utgitt på:

  • Nordsamisk: 30 titler i Norge, 7 i Finland, 5 i Sverige
  • Lulesamisk: 2 titler i Norge, 2 i Sverige
  • Sørsamisk: 2 titler i Norge, 3 i Sverige
  • Inarisamisk: 2 titler i Finland
  • Skoltesamisk: 1 tittel i Finland
  • Kildinsamisk: 2 titler i Russland

Til sammenligning – bare i 2011 ble det gitt ut følgende antall barnebøker i Sverige, Danmark, Finland og Norge:

  • Sverige: 1747 titler
  • Danmark: 1718 titler
  • Finland: 1369 titler
  • Norge: 1270 titler på bokmål og nynorsk

Bildebøker, romaner, fagbøker og annet, oversatt og gjenutgivelser inkludert.

Norske tall mer detaljert:
445 nye norske titler hvorav 48 titler på nynorsk, resten bokmål
566 nye oversettelser hvorav 8 på nynorsk, resten bokmål


Hva skrives det om?

Den samiske barnelitteraturen tar ofte utgangspunkt i den muntlige fortellertradisjonen og gjenforteller samiske myter. Et eksempel på dette er Marry Sombys Beaivváš nieida/Solens datter (1990). Boken er også blitt til en animasjonsfilm i regi av Anita Killi.

Den samiske barnelitteraturen, liksom alle andre litteratur, tilbyr underholdning på samiske språk, men ofte den har også andre intensjoner som:

  • politisk, et ønske om å styrke samisk bevissthet
  • informere om samisk kultur
  • sosialisere inn i samisk kultur
  • øke bevisstheten om samisk kultur
  • kulturell dekolonisering


Nominert til Nordisk Råds barnelitteraturpris 2013

For første gang vil det i 2013 bli delt ut en Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Prisvinneren mottar kr 350 000  – det samme beløpet som vinneren i kategorien for voksenbøker. Fra samisk språkområde er det boka Mánugánda ja Heike som er nominert:

Sissel Iversen (tekst) og Sidsel Horndal (illustrasjoner): Mánugánda ja Heike

Samiske boka
Foto: Idut forlag

Gutten Heike bor i et lite sted ved havet. Ettermiddagene føles lange uten venner å leke med. Dette forandrer seg da en uventet venn dukker opp. Mánugánda er fra en annen verden. Han er skadet da Heike finner han. Gutten hjelper sin nye venn og de blir kjent med hverandres verdener. Etter en lang dag med lek, så må Mánugánda dra hjem til sine, men han lover å komme tilbake til Heike.

Begrunnelsen fra Samisk Forfatterforening

En lettlest bok for aldersgruppen 3 – 6 år. Boken behandler ensomhet. Heike bor på et lite sted. Han er som regel ensom på ettermiddagene. Så dukker ensomhetens beskyttelse opp, som oppleves for leseren som håp. Et vesen fra et annet univers enn gutten Heike. Mánugánda / månens sønn dukker opp. Dette vesenet er vennlig og har annerledes form, men kan likevel kommunisere med hovedkarakteren. Fra gammelt av har samene trodd på beskyttelse i metall og de underjordiske vesener. Teksten underbygger dette uten å si det direkte. Samene har trodd på kommunikasjon med andre verdener eller såkalte sfærer. Gutten Heike er er utvalgt. Det fine og nære i boken er vennskapet mellom Heike og Mánugánda, og at de får utforske hverandres universer på en måte som lokker leseren med. Det beste er likevel at boken kan leses og forstås av alle barn uansett kulturtilhørighet. Leseren blir kjent med lek i fjæra og får et innblikk i utforsking av lekemuligheter med gjenstander fra naturen. At hovedkarakterens nye venn ikke reiser for godt, gir leseren en opplevelse av godhet. Leseren kan leve seg inn i landskapet ved hjelp av illustrasjonene som gir dybde og forstålse til teksten. Man har mulighet å samtale om bokens innhold sammen med barna, fordi illustrasjonene gir publikum en særdeles visuell åpning til historiens univers.

Karen Anne Buljo, Samisk Forfatterforening

Kilde: Nordisk Råds hjemmeside

 

Andre samiske titler

jones-boja
nihkoli_cohkalii_niibelahki

 

Kari Lisbeth Hermasen: Joneš-bojá vuolgá amas máilbmái / Jones-gutten drar til en fremmed verden (Idut forlag 2010)
Jones-gutten er på vei til sin onkel da han treffer en stor, hvit fugl som ber om hjelp. Fuglen tar med seg musen på en magisk reise til den underjordiske museverden. Der hjelper Jones-gutten til med å jage den store katten.

Lemmuid Biret Rávdná: Nihkolii čohkalii niibelahki/Nihkolii spikker en halv kniv (Davvi Girji, 2012)
En jente skriver brev til sin avdøde farfar. Han lærte henne å være same, naturen, fiske og bruke kniv, men det var mye de ikke rakk å gjøre sammen. Hun savner ham.

Finn ut mer om samiske bøker på Samisk bibliotektjeneste eller Giella


Kilder

Kilde for opplysningene om samisk språk og litteratur: Professor Vuokko Hirvonen, Sámi allaskuvla/Samisk Høyskole
Tallene om den samiske språksituasjonen har hun hentet fra
Unesco’s Atlas of World languages in Danger (2010):
http://www.unesco.org/culture/en/endangeredlanguages/atlas

Kilde for utgivelser i Sverige Danmark, Finland og Norge:
Norsk barnebokinstitutts statistikk, utført av spesialbibliotekar Sofie Arneberg fra Nasjonalbiblioteket.

Nominasjon til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris: Nordisk Råds hjemmeside


Les mer

Stemme – samfunn


Hva skjer med barne- og ungdomslitteraturen når kulturen digitaliseres? Parallelt med at ny teknologi lanseres, oppstår debattene om hvordan det nye truer det etablerte. Hva skjer med egentlig med litteraturen når den gis ut som app på en mobil?

Hva skjer med barns leseferdigheter? Hva hender med lesestundene mellom voksne og barn når neste generasjons lesere forventer ferdiginnspilt høytlesning fra nettbrettet og animerte aktiviteter det kan samspille med? Kan det være at nye sanser utvikles i tråd med at nye digitale litterære sjangere blir til? Kan det være at nye stemmer slipper til?

Da fasttelefonen ble lansert i Norge, forekom det hyppige kronikker i landets dagsaviser i forhold til hvordan og hva folk burde anvende telefonen til. Til tross for at oppfinneren av telefonen, Graham Bell, så for seg at Miss Anderson kunne hviske med Miss Johnson på tvers av det amerikanske kontinentet, ble det raskt klart at kutymer for den norske telefonsamtalen skulle være korte poengterte og nyttige beskjeder. Og apropos: helst samtaler mellom menn fordi kvinnenes samtaler ble sett på som trøttsomt endeløst vås (Due 2009).

file9301330417212
Foto: Morguefiles free photos

Noe av det samme skjedde da mobiltelefonen ble allemannseie på slutten av 1990-tallet. Mens pedagoger, politikere og samfunnskritikere var midt i debatten om hvor skadelig mobiltelefonen var for hodet, kroppen og for den sosiale samhandlingen, hadde de unge allerede kuppet mediet og gjort det til sitt primære verktøy for hete seksuelt-romantiske forhandlinger.

Forskning på dette feltet forteller oss minst to vesentlige ting. For det første har tekstmeldingskommunikasjon vært med på å endre opplevelser av tid, sted og rom på tvers av tradisjonelle ansikt til ansikt samhandlinger. Så fremt inderligheten i sms’en er varm nok og tekstmeldingshyppigheten er tilstrekkelig intens, erfarer ungdom at asynkron kommunikasjon oppleves synkron og at fysisk avstand ikke er til hinder for å fornemme at de er i samme sanselige sfære (Prøitz 2003, 2007). Det andre aspektet handler om hvordan mobiltelefonen – da mobilkameraet i sær – har gitt unge anledning til å produsere og representere egne visuelle minner og fortellinger.

Familiebilder slik vi ser det representert i familiealbum, har for eksempel ofte vært forbeholdt de voksnes tolkninger. Slike bilder gjengir i overkant velregisserte øyeblikk av smilende tanter og onkler fra høytider og ferier. Bildene viser bilder av familien slik de voksne har ønsket at familien skal ta seg ut på bildet. Gjennom mobilkameraet, har unge kunnet representere visuelle tolkninger av familien sin, seg selv, venner, samt andre hverdagsfortellinger som angår dem. De unge har fått sin egen stemme i fortellingene.

Både endringer av sanseopplevelsene og unges stemmer, viser at unge skaper egne arenaer med de verktøyene de har til rådighet og gjør det til sitt. Med andre ord, nye forventninger og konvensjoner til sansning og sosialt samspill oppstår og utvikles ved bruk av nye teknologier.

Til tross for at det er opplagte ulikheter mellom tekstmeldinger blant flørtende ungdom og digitale barnelitterære produksjoner og barnets opplevelse av det, finnes det kunnskap fra ungdom- og medieforskningen som er produktive for å kunne forstå noe av det nye som nå opptrer i det litterære feltet.

For på samme måte som det var behov for å utvikle nye konsept og sjangerforståelser da mobiltelefonen ble lansert, er det også i det digitale barne- og ungdomslitterære feltet behov for å utvikle begrep, sjangere og språk som på gode måter rommer litteraturens og leserens møte med de digitale flatene og praksisene. I de to neste delene skal jeg først se på sjangerforståelse og betydninger av dette, før jeg redegjør for begrep og kartlegger ulike former for digitale litterære produksjoner. Denne begrepsavklaringen og kartleggingen skal anvendes når jeg i siste del ser nærmere på denne artikkelens empiriske case: det sosiale litterære nettsamfunnet Wattpad.

Sjangerforståelse

– Er det sant?, vil det lille barnet spørre den voksne som forteller at trollet sprakk. – Er det sant det Knausgård skriver om faren sin?, spurte ’hele bok-Norge’ da Min Kamp ble utgitt. Da tekstmeldingssystemet ble etablert på begynnelsen av totusentallet, var det mange ungdommer som ristet på hodet av foreldrenes tekstmeldinger. ”Mora mi skjønner ikke hvordan hun skal skrive meldinger”, sa femten år gamle Tina, ”det er bare helt uforståelig”. Hva er det egentlig som gjør tekstmeldingene uforståelig for Tina?

Sjangere organiserer en rekke kommunikasjonsformer i hverdagen. Ved å tilby tolkbare, gjenkjennelige referanserammeverk, øker sjangere og sjangerforståelsen mulighetene til å forstå mellompersonlig kommunikasjon (Lüders m.fl. 2010). På den måten forbedrer sjangere stabilitet i et moderne og komplekst samfunn. Med tid og stunder vil det lille barnet som vokser opp med å bli lest for, skjønne hvilke forventninger og konvensjoner som gjelder for norske eventyr. Hun vil lett kunne forstå at trollet er en litterær figur som inngår i et eventyrunivers, og som ikke opptrer i virkeligheten.

På samme måte har også de som var tenåringsforeldre i 2001 lært seg å differensiere mellom ulike tekstmeldingssjangere. De kan i dag kommunisere med barna sine med større hell. Sjangrene har dermed bidratt til å stabilisere det sosiale sms-samspillet mellom foreldre og ungdom. Med andre ord, som Lüders, Rasmussen og jeg påpeker i et tidligere arbeid om sjangere (Lüders et. al., 2010: 961), så fungerer sjangere retningsgivende for hvordan vi skal navigere og for hvordan vi skal forstå og oppføre oss i et sammensatt innovasjons- og kommunikasjonsorientert samfunn. Å forstå sjangere, er derfor helt sentralt for å kunne forstå det nye.

Kartlegging av digitale litterære produksjoner

Hvis jeg skulle gjøre en grov kartlegging av nye digitale litterære produksjoner for barn og unge, vil jeg først se på hvilke former for digitale litterære produksjoner vi kan skille mellom i dag. Det vil være glidende overganger mellom de ulike typene, men hver type har likevel noen felles særtrekk som gjør det meningsfullt å sortere dem fra hverandre. Det finnes langt flere kombinasjoner enn det utvalget jeg diskuterer her.

file2811310649672
Foto: Microsoft office online

Hensikten med inndelingen er imidlertid ikke å vise en fullstendig oversikt over alt som finnes av ulike digitale litterære produksjoner i vår samtid, men snarere å identifisere noen utvalgte hovedtrekk ved noen fremtredende digitale litterære produksjoner sortert etter graden av interaksjon og graden av animasjon.

Hvis vi tenker oss en horisontal akse, der digitale litterære produksjoner med minst interaksjon og animasjon ligger på venstre side og de med mest ligger til høyre, vil det fra venstre mot høyre se slik ut:

ADAPSJON (lengst til venstre): Her forekommer ’nyinnspillinger’ av ofte velkjente eksisterende papirbøker. Papirbøkene er digitalisert, men fremstår forøvrig svært gjenkjennelig i forhold til den opprinnelige papirboka. Vi kan si at adapsjonen har beholdt bokas ikonotekst. Det helhetlige inntrykket fra den originale papirbokas oppslag, er ivaretatt. Utover dette legges det ofte inn noen få enkle funksjoner, så som lydeffekter og ferdiginnspilt høytlesning.[1] Bok-appene av Thorbjørn Egners Karius og Baktus eller Lillesøster av Kari Grosmann er eksempler på adapsjon.

ADAPSJON MED ANIMASJON: I denne kategorien finner vi digitale litterære produksjoner som – i likhet med adapsjonen – ofte er nyinnspillinger av eksisterende bøker. Bok-appene har gjerne funksjonene som jeg beskrev under Adapsjon, altså lydeffekter og ferdiginnspilt høytlesning. I tillegg har disse bøkene noen få enkle animerte effekter. I Stian Holes bok-app Garmanns Sommer (2011), ses slike animerte effekter i form av vinger som beveges og ei marihøne som flyr. På lydsporet høres summing. Utover slike enkle animasjoner, ligner app-versjonen av Garmanns sommer svært mye på papirbokversjonen.

ADAPSJON MED INTERAKSJON: Utover de funksjonene som ble nevnt under Adapsjon og Adapsjon med animasjon, finner vi i denne kategorien bok-apper som i tillegg inviterer til enkel interaksjon med leseren. Bøkene her er stort sett svært lik den analoge originale papirboka, slik at leseren gjenkjenner konseptet. Den lille lesehesten (2011) er ett eksempel på kategorien Adapsjon med interaksjon.

For å kunne lese bøker i denne serien, må leser først laste ned en bokhylle-app. Deretter vil du kunne få tilgang til de ulike bøkene i Den lille lesehest-serien. Det er fullt mulig å kikke på utdrag fra de ulike bøkene før du bestemmer deg for hvilken bok i serien du vil lese.

Det interaktive aspektet i denne serien bok-apper, er først og fremst at leser kan gjøre opptak av seg selv mens hun leser. Slik kan leser høre sin egen opplesning og dramatisering av teksten, hun kan øve på leseferdighet, hastighet og flyt. Et annet interaktivt element er mini-quiz som er lagt inn på slutten av hver bok.

FILM ELLER SPILL-HYBRIDER: Disse produksjonene har klare semiotiske paralleller til enten spill eller filmuniverset. Det kan også være adapsjoner fra filmer. Bok-apper som henter inspirasjon fra filmen har gjerne lyd og musikk fra originalverket. The Fantastic Flying Books of Mr Morris Lessmore (2011), er ett eksempel på en adapsjon fra film til bok-app.

Mister Morris

Her er narrativets uttrykk svært likt originalfilmen. Utover musikk og lydeffekter, har slike utgivelser animasjoner og interaktive muligheter for leseren. Spill-hybrid bok-apper ligner nesten mer på spill enn på bok. Boka er ofte oppgave- eller aktivitetsbasert. Narrativet her uttrykkes i tråd med ludologiske prinsipper, altså at leser må løse oppgaver eller aktiviteter for å komme videre i historien. Fortellingen framstår ofte mindre sammenhengende og kronologisk enn en klassisk fortelling i en bok. Her kan i blant selve lesingen bli en tilleggsaktivitet.

Kubbe rydder opp, er en slik spill-hybrid mellom boka Kubbe rydder opp og spill-universet.

Kubbe rydder opp
Foto: Gyldendal


DIGITAL-FØRST
: Slike produksjoners særtrekk er at fortellingen ikke finnes som papirbok først, altså er det ingen adapsjon fra papir til digital versjon, ei heller fra film eller spill til bok. Digital først fortellinger utgis altså først elektronisk i en eller annen form. Digital-først produksjoner kan ofte ikke printes ut på papir uten at de mister helt vesentlige deler av fortellingen. Digitale muligheter brukes for å forsterke fortellingen og leseropplevelsen.

Dette kan komme i form av svarende interaktive fortellinger, fortellinger som beveges i forhold til tiden på døgnet, stedet eller årstiden barnet leser fortellingen på, eller fortellinger der barnet selv kan påvirke retningen i historien, for å nevne noe. Majas magiske speil eller Kubbe lager skyggeteater (2013) er to eksempler på digital først produksjoner.

Som jeg har vist her, finnes en rekke digitale litterære produksjoner for barn og unge som innehar svært ulike graderinger av interaksjon og animasjon. De ulike graderingene eller typer digitale litterære produksjoner har ulike former for teknologiske affordanser. Dette har blant annet betydning for våre estetiske opplevelser.[2] I forhold til Wattpad-caset vil flere trekk på tvers av de ulike typene i kartleggingen være relevante.

Wattpad stories

Ungdommene flokker seg rundt arenaer der andre ungdom er, og de oppholder seg på steder som dekker egne behov. De vil leke, de vil ha arenaer til å være kreative på, de vil ha steder de kan utfordre grenser og produsere noe nytt: de vil bli hørt og de vil bli sett.

Det sosiale litterære nettsamfunnet Wattpad er ett medium som unge for tiden flokker seg rundt i stor skala. Ett av særtrekkene til Wattpad er særlig at forfatterskapet – som tradisjonelt har bestått av voksne menn og kvinner – nå i større grad har gitt rom for unges litterære kreative stemmer. Slike endringer påvirker forventninger og konvensjoner i forhold til hva skjønnlitteratur for barn og unge kan være. De unge stemmene på wattpad er med på å utfordre hva som kan sanses, tenkes og hva som kan være mulig ved og skape opplevelser som ofte står i kontrast til de litterære universene som vanligvis skapes av voksne.

Når formatet endres, endres fortellingene. I denne sammenheng er Wattpad et interessant case fordi det har noen fremtredende trekk ved den nye digitale litterære kulturen barn- og unge er en del av – og som de i aller høyeste grad også selv er med på å tilvirke. Wattpad representerer flere karakteristiske fenomen i de vår samtids digitale litterære kultur; både i forhold til dannelsen av sosiale nettarenaer, men også i forhold til å slippe til nye unge litterære stemmer til.

Hva er wattpad?

Wattpad er et digitalt medium, rettere sagt et sosialt litterært nettsamfunn for de som liker å skrive og lese litteratur.[3] Nettsamfunnet er tilgjengelig for alle fra alle smart-plattformer.

Alle ’bøkene’ eller tekstene er gratis. Det er medlemmene selv som skriver, altså er Wattpad et brukergenerert nettsamfunn. Til tross for at Wattpad er åpent for alle som vil, trekker det i overkant til seg ungdom, både som forfattere og som lesere av Wattpad-littertur. En statistisk oversikt viser at de fleste medlemmene er i aldersspennet tidlig tenåring til begynnelsen av tjueårene [ref. Gaughran 2012]. Wattpad er et nettsted der mange unges første famlende kreative skriveprosjekt blir til. Her finnes alt fra lyrikk, til kortfortellinger, flash fiction (veldig korte fortellinger), noveller og hele romaner.

Alle tekstene er tagget og sortert med etiketter og innenfor sjangere. Det finnes 21 ulike sjangere på Wattpad. Av disse sjangrene er det Young Adult som er den mest leste/ skrevne sjangeren. Deretter følger Fantasy, Science fiction og kjærlighetsromaner.

Wattpad-fortellingene har beholdt papirbokas ikonotekst. Her er det ingen animasjoner eller interaktive funksjoner til teksten. Når du leser fortellingen, er det som å lese en bok på nett. Sånn sett ligner dette adapsjonen. Like fullt er dette digital-først produksjoner fordi de ikke er adapsjoner fra analoge papirbøker til nett. De er født digitalt først. Den litterære tekstsyklus-prosessen ligner derfor verken på den tradisjonelle rekkefølgebaserte der forfatter kobler seg på en illustratør som videre kopler inn et forlag som tar seg av distribusjonen ut til leseren:

Tradisjonell tekstsyklus

Lin  - tradisjonell tekstsyklus

Heller ikke en digital-først produksjon, stemmer overens med Wattpad-syklusen. I en digital-først produksjon jobbes ideen forfatteren har ut sammen med utviklere, forlag, illustratør, programmerere, digital designere og i blant animatører og lydfolk. Deretter kobler forlaget på Apple eller en annen digital-bok forhandler, for så å legge ut boka i Apple store for nedlastning.

Lin - digital først syklus

I denne prosessen jobbes det i større grad i team der forfatters idé diskuteres og utvikles vekselsvis mellom aktørene. Programmereren må inn tidlig for å informere om hvilke teknologiske mulige virkemidler som finnes til rådighet. Programmereren vil også informere om hvilke begrensninger og hensyn som må tas i forhold til hvordan oppslagene må tenkes slik at det skal passe med det digitale grensesnittet. Forfatter må samtidig passe på at ikke hele fortellingen drukner i effekter og interaktivitet noe som det alltid er en tendens til når nye medieteknologier opptrer.

Wattpads struktur

Wattpad historier har ingen animasjoner eller interaktivitet som skal tilføres mens leser leser. I stedet er Wattpad syklusen slik:

Forfatter skriver > poster på Wattpad > leser leser  > kommenterer til forfatter  > forfatter leser kommentarer og skriver nye deler >

Selve nettsamfunnet bidrar til å knytte sammen de som leser og de som skriver. Tekstene på slike samfunn deles slik at deltagerne kan lese tekstene og kommentere etter hvert som tekstene legges ut. De som skriver poster ofte ut ett og ett kapittel. Dette gjør det lettere tilgjengelig for de som leser fra mobilen. Du kan også legge ut hele romaner i én posting. Lengre skriveverk pleier dog å bli serialisert. Leser kan dermed følge med på favorittforfatteren eller favorittfortellingen sin ved å bli ’fans’. Merker du av en historie og blir fan, vil du få en epost eller en varsel hver gang en ny del i historien kommer. På samme måte som Instagram og Twitter har følgere, har Wattpad-deltakerne mulighet for å følge og bli fulgt.

Selv om Wattpad er relativt lite kjent blant nordmenn foreløpig, så er det blitt et utbredt fenomen i USA; Canada og Storbritannia. Det dukker opp 250.000 nye fortellinger hver måned. Til sammen har Wattpad over tre millioner fortellinger totalt, og med 1,3 millioner unike brukere og mer enn syv millioner besøkende innom hver måned. De mest populære tekstene har flere millioner (!) lesere. (NB: hver gang en del eller et kapittel leses, legges den gangen inn i tellingen. En bok med 30 kapitler eller deler, får 30 lesninger når én leser har lest ferdig alle kapitlene).

Wattpad har en stor krets unge lesere og skrivere. Wattpad bidrar dermed til at et stort omfang unge lesere og unge litterære stemmer slippes ut og deles i et stort interaktivt brukergenerert nettsamfunn. En av informantene mine, seksten år gamle ’Anne’, forteller om hvorfor nettopp unges tekster av- og for ungdom har slik gjennomslagskraft:

” … det er historier som relateres til ungdomsliv, det livet ungdom lever, til vårt miljø, til vår tid. Historiene tar opp problemer som ungdom er opptatt av.”

(Intervju med ’Anne’ (16 år) om Wattpad, 07.04.2013)

De mest populære tekstene mottar svært mange tilbakemeldinger. Det er i stor grad oppmuntrende kommentarer om lesere som er spente og venter på den neste delen. De som kommenterer er gjerne ungdom og unge voksne Wattpad medlemmer, men det forekommer også kommentarer fra etablerte forfattere som gir forslag på hvordan de kan foredle historien. Andre ganger er det forfattere som selv forteller om litterære grep de anvender for å konstruere visse scener eller karakterer. Til tross for at Wattpad ligner papirboka, fungerer det brukergenererte sosiale rundt Wattpad på en slik måte at forventningen og konvensjonene til leseopplevelsen og skrivingen har blitt endret.

Oppsummerende tanker

Ungdom er de første som tar til seg og prøver ut ny teknologi. De skreddersyr og re-designer sine personlige medier og er overhode ikke tro mot verken til utvikleres idé med programvaren eller programmerers tanke bak brukergrensesnittet. De unge går egne veier. De designer for eksempel mobilen sin slik at den gjenspeiler kulturelle koder eller de personaliserer programvare slik at mediet i størst mulig grad skal uttrykke den unges egne stemme. Hvis teknologien begrenser en ungdom, vil hun umiddelbart finne noe nytt og bedre, for den unge er flyktig og utro i sin natur hvis teknologiene ikke leverer.

I tilblivelsesfasen av nye sjangere, finnes singulære erfaringer som enda ikke har blitt tatt opp og identifisert kollektivt. De er heller ikke språkliggjort. I slike opplevelser spiller det estetiske og formmessige en sentral rolle som bærere av (enda) ikke-verbale erfaringer og som spillerom for nye estetiske og affektive muligheter og betydninger.

I blant er det slik at språket fungerer som hindre for at vi kan oppleve noe nytt eller skape noe annet enn det som forventes at vi skaper. Hvis språket for opplevelsen enda ikke finnes, finnes mulighetene for å tenke og kjenne noe annet. Wattpad representerer et slikt spillerom for nye unge litterære stemmer.



[1] Mange adapsjoner, særlig de tidligste, har også en ’bla’-effekt som tilbys i form av lyd og animasjon som simulerer blaingen slik vi ser og hører det når vi blar i en analog papirbok. For voksne mennesker som ikke har vokst opp med bok-apper, og som foreløpig ikke greier å se bok-appen som et medium uavhengig av papirboka, gir det mening å legge på bla-simulering. I takt med at leseren og bransjen lærer seg barnebok-app mediet, vil denne bla-simuleringen utgå. Dagens barn forstår intuitivt brukergrensesnittet i en bok-app. Barnet forstår bok-appen som et eget medium som krever egne praksiser. For barnet, gir det ingen mening å vise til paralleller til den analoge papirboka.

 

[2] Se Elise Seip Tønnesen 2010:14 om mediets affordans

 

[3] Wattpad ble utviklet i 2007 av det kanadiskbaserte foretaket WP Technology Inc.
Foto uten referanse: Lin Prøitz

Les mer