Etterlyser nordisk barnebokpris

Hvorfor opplever aldri en barne- og ungdomsbokforfatter å motta Nordisk Råds litteraturpris? Gi oss en barnebokpris, skriver Bjørn Ingvaldsen og Hilde Hagerup i sitt debattinnlegg.

Gi oss en barnebokpris

av Bjørn Ingvaldsen
Leder, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere
og Hilde Hagerup
Nestleder, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

Innlegget er sakset fra NBUs hjemmeside, og er publisert hos Dagbladet 27. april 2011.

En ny vinner av Nordisk Råds litteraturpris er annonsert, og vi gratulerer en fin forfatter med en vel fortjent litteraturpris. Nordisk litteratur står sterkt i resten av verden, ikke minst takket være litteraturprisen som løfter fram særegne og gode forfatterskap og skaper blest om både prisvinneren og de øvrige nominerte.

Hvorfor opplever aldri en barne- og ungdomsbokforfatter denne æren? Vi og søsterorganisasjonene våre har spurt de nordiske kulturministrene og foreslått en egen nordisk litteraturpris for barne- og ungdomslitteraturen. Svaret vi får er at dette er unødvendig, siden det ikke er noe i veien for at ei bok for yngre lesere skal kunne nomineres til den eksisterende prisen. Det har dessverre ytterst sjelden skjedd.

Hvorfor ikke? Er det rett og slett slik at nordisk barne- og ungdomslitteratur ikke holder like høyt nivå som det som skrives for voksne lesere?

På oss virker det lite sannsynlig. Vi vet at nordisk barne- og ungdomslitteratur står sterkt i resten av verden. Bøkene oversettes, leses og premieres. Svært mange, når de blir utfordret til å navngi bøker de har hatt glede av, nevner Astrid Lindgren, Ole Lund Kirkegaard eller Jostein Gaarders bøker. Likevel, når barne- og ungdomslitteraturen sammenliknes med det som skrives for voksne når den altså aldri helt opp.

Vi mistenker at grunnen til at barne- og ungdomsbøker aldri vinner Nordisk Råds litteraturpris er at disse bøkene i realiteten ikke er med i vurderingen. Har juryen som nominerer til Nordisk Råds litteraturpris lest barne- og ungdomslitteraturen? Har de kompetanse til å vurdere dem? Vi tror ikke det. Slik stiller man altså skriftkulturen den oppvoksende slekt gleder seg over i skyggen av den øvrige litteraturen. Vi tror% ikke dette gjøres med overlegg, men særlig gjennomtenkt er det ikke.

Vi vil igjen be kulturministeren om å ta initiativet til en egen Nordisk Råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur. Nordiske bøker beregnet på yngre lesere må vurderes seriøst av en jury med den nødvendige kompetanse. Litteraturpriser handler ikke bare om å feire en verdig forfatter. Like mye handler det om å skape blest rundt den gode litteraturen. Nordisk litteratur er i vinden internasjonalt og norsk barne- og ungdomslitteratur er en viktig eksportvare.

La oss gripe sjansen dette gir oss. En Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur vil styrke fokuset på de nordiske landene som leverandører av kvalitet for barn og ungdom. Det er vi tjent med alle sammen.

Illustrasjon
Barn med ballonger.jpg
Les mer

Å løpe etter pepperfrø – observasjoner om indisk barnelitteratur

 

Av Neha Naveen

Neha Naveen holder på med en master i kulturstudier hvor hun skriver om barne- og ungdomslitteratur, og er tidligere student ved NBIs forfatterutdanning

 

Da jeg fortsatt var elev på NBI ble jeg en gang intervjuet av Dagsavisen. Intervjuet handlet om mangfoldet i den norske barnelitteraturen. I løpet av intervjuet nevnte jeg hvordan Veien til Agra av Aimée Sommerfeldt var en viktig bok for meg. Ikke nødvendigvis bare fordi hovedkarakterene er indiske barn, men det var en fin måte å lese om det å møte den indiske kulturen på. For en som har foreldre fra et annet land, er litteratur en fantastisk måte å beholde sine kulturelle røtter på.

Å finne ut mer om barnelitteraturen i mitt moderland har vært en interessant reise tilbake i indisk litteratur- og samfunnshistorie. Det har også vært lærerikt å se på hvilke utfordringer bokbransjen møter i dagens samfunn og ikke minst var det en utfordring å begynne å lese på hindi igjen etter en pause på en del år.

Foto: Bokklubben 

 

 

 

India er et enormt land, med stor variasjon av kulturer, religioner, språk og klasser. Så hvor begynner man å lete etter barnelitteraturen? På mitt lokale bibliotek, Deichmanske på Stovner. Et ganske godt stykke unna India, men det skulle vise seg å være et godt utgangspunkt. På biblioteket fikk jeg tak i en liste over mye av den indiske barnelitteraturen som har blitt gitt ut de siste årene og som finnes på det flerspråklige biblioteket.

Det første jeg la merke til var hvor mange av bøkene som var gamle folkeeventyr. Observasjon nummer to var at det fantes veldig mange oversettelser fra både iransk og engelsk litteratur. En tredje ting var at veldig mange av bøkene som var skrevet på et av de mange indiske språkene også hadde med en engelsk parallelltekst.

Det siste jeg la merke til var to forlag som skilte seg ut, hovedsakelig fordi de utga mye på indiske språk, nemlig Children’s Book Trust i Dehli og Tulika Publishing i Chennai.

Foto: anusharaji/morguefiles free

 Så hva ligger egentlig i disse observasjonene? Etter å fått tak i noen artikler om indisk barnelitteraturhistorie, kom det frem hvordan historiske hendelser har vært viktig for hvordan barnelitteraturen ser ut i dag.

Folkeeventyr

I min liste over indiske barnebøker fant jeg folkeeventyr fra nærmest hver delstat i India, blant annet Bihar, Bengal, Manipur, Rajastan, Punjab, Andra Pradesh, Kashmir og Gujarat. Folkeeventyr er jo noe som står sterkt også i Norge, men jeg ser ikke helt for meg en indisk versjon av Asbjørnsen og Moe reise rundt i hele India for å samle disse historiene. Det ville nok tatt både dem, deres barn og barnebarn hele livet.

Så hvorfor står folkeeventyrene så sterkt? En av grunnene fant jeg i en artikkel av Chandra Rajan, som tar for seg Panchatantra (1), og Ira Saxenas artikkel om indiske historier for barn gjennom århundrene (2). Panchatantra er fra rundt 200 år før Kristus og ble skrevet av en lærer ved navnet Vishnu Sharma.

Han tok på seg oppgaven å lære opp noen uregjerlige prinser i et område ved Himalaya. Dette gjorde han ved å fortelle moralske historier med dyr i menneskelige situasjoner og forhold, som for eksempel vennskap, fiendskap, veldedighet og bedrageri. Slik oppstod altså Panchatantra, som oversatt betyr fem bind.

Foto: Tulika Publishing

 Med denne måten å undervise på fulgte også en ny narrativ struktur som senere ble et viktig kjennetegn for den indiske fortellertradisjonen. Fokuset på moral er også noe som har fulgt fortellingene gjennom århundrene. Panchatantra består av en rammefortelling, der en finner flere mindre rammefortellinger. I det hele er det altså 84 historier. Ettersom alt på denne tiden ble skrevet for hånd, forble folkeeventyr formidlet muntlig den dominerende formen for litteratur for barn.

Panchatantra var opprinnelig på sanskrit, og oversettelsene har variert veldig. Men to interessante fakta om boken er at det var den første indiske boken som fikk et publikum uten for India, og var den første indiske boken som ble trykket av Gutenberg forlag i 1483.

Denne boken er altså et viktig grunnlag for den indiske barnelitteraturen, men dessverre fikk jeg ikke tak i en versjon selv. Men hvorfor er engelsk så fremtredende i den indiske barnelitteraturen?

Foto: Tulika Publishing

Oversettelser og det engelske språk

Ettersom India har vært engelsk koloni, er det ikke overraskende at mange barnebøker er på engelsk eller at det følger med en engelsk parallelltekst. Selv jeg kunne engelsk bedre enn hindi da jeg var liten, fordi de fleste i India snakket og snakker engelsk flytende. Men kan det hende at ligger noe mer bak den fremtredende engelske språkbruken i barnelitteraturen? Hindi er da også et offisielt språk. Og langt fra det eneste.

The history of children’s literature in India, Pakistan, and Bangladesh is very difficult to trace in any detail, largely due to the fact that so many languages and traditions are involved. India today has 17 officialy recognized languages beside Hindi and English, not to mention about 200 written and spoken dialects.(3)(3)(3) 

Det er mye på grunn av denne mangfoldigheten av språk i landet at engelsk trekkes mye inn. Å kun gi ut på språket som snakkes i én delstat begrenser salget av boken og publikum. Allikevel er ikke et begrenset publikum og salg den eneste økonomiske grunnen.

Foreldre er ikke villige til å betale mye for barnebøker, og for å holde kostnadene nede lønner det seg å trykke bøkene i store opplag, noe som er vanskelig når det kun skal gis ut på et regionalt språk. Dette er ganske demotiverende for regionale forfattere.

En løsning på problemet har vært å trykke parallelltekster. Her kan det være snakk om å trykke bøker med tekst på både hindi og engelsk, eller på hindi eller et regionalt språk.

Foto: singhajaykr25/Morguefiles free  

The Oxford Companion to Children’s Literature viser til Vishwanath, en forlegger og forfatter som mente det er liten velvilje ovenfor en slik forpliktelse, men en det var i 1980. Det er grunn til å tro at dette har endret seg til i dag, ettersom jeg i min oversikt så flere slike tilfeller.

En annen grunn til å gi ut på engelsk er at det gir mulighetene til å selge bøkene i utlandet, selv om det også har sine utfordringer. Litteraturen får en mottakelse som tyder på kulturkonflikter og forskjellige syn på barn. Sandhya Rao tar opp utfordringene som indisk litteratur møter i utlandet (3):

This notion of being too local, too idiomatic, too difficult is something we encounter with western publishers and distrubutors all the time. The responses to Indian books range from «lovely, picture, alien story», to «the English is funny», to «too culturally removed». Removed and alien from whom we may ask.  ((       (333  3 

 

Jeg må innrømme at jeg satt og nikket mens jeg leste dette for jeg har selv dømt indiske barnebøker på samme måte. Jeg lurte også på om dette var en av grunnene til at jeg syns det var ganske vanskelig å finne frem til indisk barnelitteratur selv. Men jeg fant noe. Jeg fant forlag.

Forlagene

Min fjerde observasjon var to forlag som stod bak veldig mange av bøkene jeg hadde på min liste. Forlagene Tulika og Children’s Book Trust var de forlagene jeg så ga ut bøker både på hindi og engelsk. Ettersom det er her min språkkompetanse stopper når det kommer til offisielle indiske språk holdt jeg meg til disse to språkene.

Jeg forventet ikke mye annet enn at disse var som alle andre forlag, bare at de ga ut bøker for barn, men Children’s Book Trust er ikke bare et forlag. Det er en viktig institusjon som ble startet av Sankar Pillay i 1957. I tillegg til å være et forlag, har de et stort bibliotek og er utgiver av et barneblad. De organiserer skrivekurs og har workshops, et dukkemuseum og et senter for barn.

Foto: Morguefiles free
 

Det andre forlaget, Tulika forlag, er det forlaget de fleste bøkene jeg fikk tak i kommer fra. Disse burde også sjekkes ut, ettersom de gir ut mye på engelsk. Nettsiden deres gir både mulighet til å lese litt om bøkene og å kjøpe dem.

Bokanbefalinger

Det er kanskje ikke så lett å gi bokanbefalinger når de er skrevet på hindi. Men allikevel er det bøker som har gitt meg litt innsikt i hva det er å finne der ute. Tittelen til denne artikkelen, om å løpe etter pepperfrø, er faktisk fra en indisk barnebok som heter Bhaaga Bhaaga mirch ka daana, som betyr «pepperfrøet løp og løp». Den er mer eller mindre en versjon av Pannekaken som ikke ville bli spist, bare at pannekaken er erstattet med et pepperfrø. En indisk vri på historien som jeg selv syntes var veldig morsom, fordi et så lite grep gjør at historien er tilpasset en annen kultur. Noe å tenke på, i lys av hva Sandhya Rao tar opp om at indiske bøker er for «lokale».

Bhaaga Bhaaga mirch ka daana
 

Foto: Det flerspråklige bibliotek

En annen bok jeg vil anbefale, selv om den også er på hindi, er Basava sur aag ke bindu, som oversatt til norsk betyr «Basava og ildfluene». En søt historie om en gutt som roter seg bort i jungelen men får hjelp av ildfluene til å finne veien hjem igjen. Jeg ble overrasket over de flotte illustrasjonene og syns historien var veldig fint fortalt. Aller sist vil jeg anbefale Samundar aur main, som betyr «Havet og meg». Boken handler om tsunamien, og om hovedpersonens forhold til havet før og etter katastrofen i 2004. I Norge er vi vant til barnebøker som tar opp litt dystre temaer, men jeg antar at dette er noe relativt nytt i India.

Basava sur aag ke bindu 

Foto: Det flerspråklige bibliotek 

Oppsummert ser jeg at indisk barnelitteratur fortsatt er et stort og fremmed område, der det er vanskelig å finne frem til gode barnebøker. Det kjennes faktisk litt ut som å løpe etter pepperfrø, uten å helt få tak i dem. Men forhåpentligvis er denne artikkelen litt som ildfluene til Basava, som kan lyse opp noen stier i jungelen av all litteraturen som finnes.

 


[1]Chandra Rajan: Panchatantra – The Globe-Trotting Classic of India. Bookbird nr.4,

2000.

[2]Ira Saxena: Indian Children’s Stories Through the Centuries. Bookbird nr.4, 1999.

[3]Sandhya Rao: Multiculturalism an Political Correctness in Children’s books: A View from India. Bookbird nr.4, 2001.

© NBI 23. februar 2011

 

Les mer

Hva er Tingatinga?

– et glimt av afrikanske bildebøker

To bildebokskapere møttes under bokmessa i Gøteborg for å snakke om sine bøker for barn. NBI hang seg på og fikk innblikk i fargerike universer.

Av Lina Undrum Mariussen, NBI

 
 
John Kilaka på bokmessa i Gøteborg 2010. Foto. NBI  
   

John Kilaka, Tanzania

Kunstneren og bildebokforfatteren John Kilaka er en representant for den tanzanianske tegne- og malestilen tingatinga – oppkalt etter kunstneren Edward Saide Tingatinga.

 
Stilen oppsto da Tingatinga begynte å male med sykkellakk på plater av masonitt. Bildene forestilte dekorative, stiliserte dyr, halvt realistiske og halvt mytiske. Han dannet etter hvert skole med denne stilen, og John Kilaka var elev under ham som ung kunststudent i Dar es Saalam.
 
John Kilaka begynte arbeidslivet som bonde, fisker og jeger, men visste tidlig at han ville drive med maling og tegning. Hans hittil tre bildebøker har gitt ham høy status i miljøet. Dette er fargesterke bøker med menneskeliggjorte dyr i hovedrollene, i historier som best kan betegnes som dyrefabler. Vennskap og samarbeid står i fokus når dyrene må løse et felles problem.
 
I hjemlandet Tanzania er bøkene gitt ut på engelsk og tysk, men i 2010 er de også kommet ut på Kilakas eget morsmål, kiswahili. Alle tre har kommet ut på svensk på forlaget Hjulet; med titlene Färsk fisk (2003), Vilken vän (2005) og Förtrollad frukt (2010).
 
   
Kilaka: Färsk fisk (Hjulet 2003) Kilaka: Förtrollad frukt (Hjulet 2010)    
       
Kilaka er også en aktiv innsamler av eventyr og muntlige fortellinger i Tanzania. Han bruker mye tid på å reise fra landsby til landsby, til fots eller på sykkel, og lytte til dem som fortsatt kan de gamle historiene.
 
«Det er et vanskelig arbeid», forteller han; «det er nesten ingen som husker fortellingene lenger». Kilaka viderefører den muntlige fortellertradisjonen ved sjøl å være en aktiv forteller, ikke bare i hjemlandet men også i Sveits, som han ofte besøker for å holde barnelitterære og kunstneriske workshops.  
 
 

 

 

Epanya: Papa Diops taxi

(Trasten 2006)

 

 

Veien til barnas hjerter går gjennom farger

Christian Epanya, Kamerun

Da Epanyas bildebok Livet i en knallrød taxi kom ut på svensk på forlaget Trasten i 2006, ble den straks en bestselger. Boka viser en fargerik hverdag i Senegal, hvor minibussjåføren Papa Diop får alle slags mennesker tett på kroppen gjennom sine kjørerturer mellom Dakar og Saint Louis.

«Bilselgere, brytere, fine damer, brudepar, jordmødre og spåmenn myldrer ut og inn av taxien», kan vi lese i omtalen av boka i «Den hemliga trädgården». 

 

 

 
Oppslag fra Papa Diops taxi      
 

 

 
 
Sjøl om Epanya kommer fra Kamerun, har han i sine siste bøker lagt handlingen til andre land, som Senegal og Mali. Epanya bor i dag i Frankrike, og skriver sine barnebøker på fransk. I 1993 mottok han UNICEFS illustrasjonspris i Bologna. Han har sammen med Kid Bebey bidratt med flere titler i serien New African Stories for barn, bl.a. «Why Aren’t I in the Photographs» (2001).
 
Epanya har lenge illustrert andres tekster, men har de senere årene laget sine egne bildebøker, hittil er tre utkommet. «Bøkene mine er ulike på mange måter», sier han, «enkelte bygger på gamle eventyr og legender, andre tar for seg vanlig afrikansk samtid og dagligliv. Noen handler om personifiserte dyr, men de fleste handler om vanlige mennesker.» 
 
Christian Epanya: Mes images du Sénégal Epanya har illustrert Konte Chameleon Fine, fine, fine av Christina Kessler

Epanya har illustrert Jean-Yves Loude: Le Voyage de l’empereur Kankou Moussa

 

     

 

 
 
 
NBIs utsendte i samtale med Christian Epanya. Foto: Den hämliga trädgården  
   
Når jeg spør Epanya om hva han synes er viktigst å gi barn i ei bildebok, svarer han kontant: «Farger!» I dag utgis det fargerike bildebøker for barn i afrikanske land. Tidligere var mulighetene begrensa til illustrasjoner i svarthvitt, men med en ny utgivelseskultur og bedre økonomi er situasjonen en annen. 
 
Epanya forteller at illustrasjonene ofte kommer før teksten når han arbeider med egne bildebøker. Han jobber for det meste i akryl. Tematisk mener han at bøkene skal inneholde både humor og alvor. Som barn ble han inspirert av å lese tegneserierestripene i avisen, og av vestlige filmer og bollywoodfilmer på kino.
 
Epanya har blandet den senegalesiske tegnestilen med europeisk tegnestil, som til sammen utgjør et særegent utrykk. Og han har absolutt planer om å lage flere bildebøker for barn.
 
 
 
 
   
Les mer: 

© NBI 16.12.2010

 

 

Les mer

Kunst for barn eller bare kunst?

«Når små barn ser et kunstverk, kan vi da si at de har opplevd kunst?» spurte Inger Østenstad under det første symposiet i regi av forskningsnettverket Barnelitteraturens kunstneriske verdi. Symposiet satte fokus på hvilke estetikksyn som former vurderingen av barnelitteratur, og åpnet for en diskusjon som beveget seg i to retninger. Den ene satte søkelyset på om de kunstnerisk sterke bildebøkene har mistet barnet av syne. Den andre dreide seg om de digitale utfordringene bøkene vil møte i nær fremtid. Les mer

Les mer

Visuelt vendepunkt?

De elektronisk publiserte fortellingene er på vei, blant annet som iPhone‑applikasjoner og på iPad. Får de nye mediene konsekvenser for hvordan forfatterne og illustratørene forteller sine historier? Handler det bare om å publisere på skjerm i stedet for på papir? Hvilke nye fortellerformer inviterer den nye teknologien til? Les mer

Les mer

Bildebøker, humor, sorg og bajsraketer

Av Lina Undrum Mariussen

Bredt for barn på bokmessa

Det barnelitterære programmet var både variert og synlig under den 25. bok- og biblioteksmessa i Gøteborg 24.–27. september 2009.
På messas første plan, hvor blant annet forlag, organisasjoner og bibliotek hadde sine utstillinger, fant man Nallescenen, Barnens Torg, røde puter, leker, ballonger og selvfølgelig: bøker.
 
Blant større norske forlag som Gyldendal, Cappelen Damm og Aschehoug, hadde også forlaget Magikon med Svein Størksen funnet veien til Gøteborg, og presenterte sine bildebøker på messa.

Les mer

Les mer