Navigate / search

Tidligere NBI- studenter delte Uprisen 2013

Foto: NBI Marianne Kaurin og Ellen Fjestad

Over 400 ungdommer har vært med i kåringen avUprisen – årets ungdomsbok. Torsdag 30. mai delte de seks juryklassene fra seks ungdomskoler ut prisen på Lillehammer: Den beste ungdomsboka fra 2012 er Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad og Nærmere høst av Marianne Kaurin. Begge er debutanter og tidligere studenter ved Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning.

Les mer

Skrivdet! Sidet! Skrivdetigjen! Sidetgjerneigjen!

-Det har vært veldig gøy, vi har lært oss masse nye skriveteknikker som vi ikke trodde vi skulle få bruk for, sier 10. klassingen Hajrah Arshad.

Torsdag 24. januar presenterte Hajrah og 9 andre medelever egne og felles tekster under tittlen «Den sjuende ulven» for en fullsatt sal av medelever, lærere, foresatte, forfatterstudenter og ansatte ved Norsk barnebokinstitutt. Arrangementet satte punktum for NBIs skrivekonkurranse som ble arrangert høsten 2011 blant niendeklassingene på Tokerud og Rommen skoler i Oslo. Konkurransen var en del av et skriveprosjekt for alle på 9. trinn. Ti vinnere fikk være med på skrivekurs en skoledag i uken med NBIs forfatterstudenter som lærere i vår- og høstsemesteret 2012.

Les mer

Tidligere NBI-studenter nominert til Uprisen 2013

To av NBIs tidligere studenter, Ellen Fjestad og Marianne Kaurin, er nominert til Uprisen 2013. I tillegg fikk en annen tidligere student, Siv Wyller, hederlig omtale. Uprisen er ungdommens egen kåring av årets beste ungdomsbok. NBI gratulerer alle som er nominert og har fått hederlig omtale!

Les mer

Sterke vårbøker: Nye forfattere fra NBI

Våren 2012 byr på flere flunkende ferske bøker fra tidligere studenter ved Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Flere av dem har allerede mottatt svært gode anmeldelser og omtaler i norske medier.

Det vekker oppsikt at hele 55 prosent av de som har fullført utdanningen, har debutert med bok, eller er i ferd med å debutere. Les mer

Les mer

Skriv fra hjertet, skriv!

Tokerud skole, Stovner, Oslo, 20. oktober 2011:

Spente elever fra Tokerud og Rommen

Den store salen «Stua» fylles opp av niendeklassingene fra Tokerud og Rommen skoler. De er mange. Forventningsfulle ansikter, knuffing, fnising, hvisking.

Blant disse ungdommene skjuler det seg kanskje historier som er verdt å fortelle. Kanskje skjuler det seg en skrivelyst innafor hver og en av disse mørke og lyse hodene. Kanskje sitter en ny Shakespeare blant oss i salen.

Det håper Neha Naveen, som sjøl kommer fra Stovner, og har vært student ved Forfatter-utdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Neha Naveen er forfatter. Hun jobber med ei ungdomsbok. Hun har sjøl gått på Rommen skole da hun var yngre. Hun ser utover i salen.

«Dere er jo mine konkurrenter!» sier hun til ungdommene. «Dere kan det samme språket som meg, sånn vi snakker her på østkanten.»

Det krever litt å stå foran en stor gjeng ungdommer og snakke. Vil de høre etter? Gidder de, er de interessert, eller kommer det til å bli bråk, latter, kaos? Nei da: Her lyttes det. Dette er ungdom det går an å snakke til. Kanskje vil de snart snakke tilbake?

Neha Naveen - for anledningen med gips

Dere er omringa av tekst, sier Neha til dem. Hun har akkurat rappet en tekst av Karpe Diem. Noen av ungdommene virker litt skeptiske. «Rapp er også lyrikk!» sier Neha Naveen. «Sangene dere hører på, sms’ene dere skriver og leser, alt dere leser på nettet, er tekst. Å skrive tekster er ikke bare det dere gjør på skolen; å skrive artikler, drøfte, lære riktig setningsoppbygging. Å skrive er også å beskrive det dere ser rundt dere, alt dere har sett, hørt, lukta og smakt, det er å fortelle historier, ting dere har opplevd.»

Sjøl pleide Neha i ungdomstida å henge mest med gutta – de gutta som fortalte ganske drøye historier. «Det var jo heldig for meg», sier Neha. «For de historiene kan jeg bruke nå.»

«Det kan være litt vanskelig å begynne. Da hjelper det med noen nøkkelord. For eksempel: Neha – skateboard – gips», sier Neha, og løfter opp sin nygipsede arm. En hel liten historie bare på tre ord. De ler ute i salen, de tar poenget.

Dette er rammen for opplegget:

En skrivekonkurranse. For alle niendeklassingene på Tokerud og Rommen skole: Alle skal skrive og levere en tekst, som vil bli vurdert av en jury. «Det kan være en sang, et dikt, en rapp, en fortelling, det kan være hva som helst, men det viktige er: Skriv fra hjertet!» sier Dag Larsen fra Norsk barnebokinstitutt, som står bak initiativet. «Ikke prøv å være så veldig flink! Skriv om det DU synes er viktig!»

Vera Micaelsen

Alle tekstene som skrives til konkurransen, vil samles i en felles antologi. Blant bidragene vil tolv tekster, tolv elever bli plukket ut – seks fra Rommen og seks fra Tokerud. Vinnerne får komme til Norsk barnebokinstitutt i januar 2012 og ha sju dager med skrivekurs, i regi av årets forfatterstudenter. I skoletida! «Yes!» lyder det fra salen. Det er tydeligvis noen her med konkurranseinstinkt, som kan tenke seg å skrive, og vinne. Og komme seg ut noen dager, og lære ting de ikke lærer på skolen.

Forfatter Vera Micaelsen er en av de nye studentene ved Forfatterutdanningen ved NBI. Hun og forfatter Steffen Sørum var kommet til åpninga av skrivekonkurransen for å fortelle ungdommene én ting: «Dere kan skrive, alle sammen! Så gjør det! Det kan være kjempemorsomt. Det er nå dere har sjansen til å bli lest av andre, og oppleve at tekstene deres vokser, blir noe dere ikke visste at dere kunne skrive. Så skriv! Skriv, for helvete!»

Nye stemmer fra Stovner?

Steffen Sørum fortalte om en uheldig episode fra ungdommen, da han skata på sitt ulovlig importerte skateboard fra USA (det var eksotisk nok forbudt å skate i Norge på den tida!) – da han falt og pådro seg hjernerystelse og hukommelsestap. «Plutselig visste jeg ikke hvordan man leste!» sa han. Det var en ekkel opplevelse: Han måtte lære seg å lese og skrive på nytt. Det var en vekker. Og til slutt ble han forfatter.

Steffen Sørum forteller om å skrive

«Hva skriver jeg om? Jeg skriver om tingene som gjør meg sinna. Jeg skriver om ting jeg synes er urettferdig!» fortalte Steffen Sørum.

Så hvorfor skal disse ungdommene konkurrere om å skrive som en del av skolen? Ikke alle skal bli forfattere.

Men alle skal skrive, fordi det er viktig å skrive. Fordi det å skrive, gjør deg til en bedre leser. Og fordi de som kan skrive, kan ha viktige historier å fortelle.

Kanskje fra Stovner. Kanskje fra et helt annet sted. Og kanskje får vi om noen år noen nye forfattere fra Stovner. Med historier vi ikke ante at vi noen gang skulle komme til å lese.

Illustrasjon
salen III.web_.jpg
Les mer

Hva er en barnebok? Hva er en småbarnsbok?

Foto: Privat

Oppsummering av Forfatterutdanningen ved NBIs seminar lørdag 19. november 2011

Notater gjort av nåværende studine Vera Micaelsen

«Barnelitteratur er egentlig et gigantisk ironisk prosjekt.» Sa redaktør Anne-Stefi Teigland fra Mangschou forlag, og det knaket i 40 nåværende og forhenværende NBI studenters hoder. «Hvis vi definerer ironi som å betrakte seg selv fra utsiden, så finnes det en splittelse i det å være seg selv, og det å betrakte seg selv. Og fordi det alltid vil være en avstand mellom barna og oss, blir det å skrive litteratur for barn et ironisk prosjekt. Og oppgaven består i å minske den avstanden, bruke den bevisst, og stille seg solidarisk med barn og unge.»

Vi var veldig mange damer. En tung overvekt av hvite kvinner med en snittalder på 35 år. Noen få menn, og enda færre med bakgrunn fra andre land enn Norge. Sannsynligvis var vi et slags tverrsnitt av topografien i det landskapet som handler om litteratur for barn og unge, og vi var samlet i en stor sal på seminar.

Maurice Sendak: Til Huttetuenes land

«Vi er så gamle at vi husker hvordan diskusjonen raste da Til Huttetuenes Land kom. Er det virkelig lov å gi ut sånne bøker for barn?» Sa hovedkonsulent Irja Thorenfeldt fra Aschehoug og dultet NBIs utdanningsleder Dag Larsen i siden. «Husker du det?» Dag Larsen nikket. Tidene har forandret seg en hel del kunne panelet fortelle. Torill Hofmo, tidligere sjefredaktør i Cappelen Damm fortalte hvordan den tradisjonelle måten å tenke på bøker for barn var at bildebøker, altså bøker med overvekt av bilder, var for små barn, mens illustrerte bøker var for barn, og bøker kun med tekst var for unge og voksne. Sånn er det jo ikke lenger.

«Det som avgjør hva som er en bok for barn er oftest handlingen og formen, og hovedpersonens alder. Og om boka oppfattes som det av publikum», sa Torill Hofmo, «ikke for det, det kommer også an på hva markedsavdelingen mener. Det er en evig drakamp mellom redaktørene, markedsavdelingen og bokhandelen som gjerne vil ha skarpt inndelt i alder. De er ikke glade for all-alder bøker. Selv bibliotekene vet ikke hvor de skal sette slike bøker.»

Rune Belsvik: Dustefjerten

Anne-Stefi Teigland mente at hovedforskjellen ved å skrive bøker for barn og unge ligger i graden av de voksnes tilstedeværelse. Opp til 10 år er barna fortsatt avhengig av de voksne, og de er i større grad på lag med dem. De voksne har en naturlig og nødvendig plass i livene til barna, derfor kan de gjerne være tilstede. For eksempel som i boka Derfor rumper man av Kim Fupz, hvor en far forteller om sin datter Sally, og samtidig reflekterer over sitt eget voksenliv og hvordan det påvirkes av barnet.

Eller i Dustefjerten, hvor Rune Belsvik lar voksenheten komme tydelig fram. Kunststykket her er hvordan spillet mellom voksenheten og barnligheten fungerer.

I ungdomslitteratur er det mer naturlig at de voksne nærmest er fraværende. Hele ungdomsprosjektet er å finne sin egen vei, og å ta avstand til det voksne og bestående. Språket preges også av å fortelle i samme øyenhøyde, og problemstillingene er i all hovedsak konsentrert om det unge menneskets liv.  Fra 13 år og oppover er det viktigere at den unge stemmen tar over og at den voksne spiller en bikarakter.

Lars Mæhle: Landet under isen

Alle de tre redaktørene var enige om at barneboka, og da kanskje spesielt billedboka er under press fra markedskreftene. Det er både lite og mye penger i barnebøker, og den sterke kommersialiseringen presser fram serier og store internasjonale suksesser. Skjønt det finnes sterke kvaliteter også blant disse. Ungdomsbøkene virker å gå mot det dystopiske, og grøss og gru tar over for bølgen med fantasy som har herjet lenge. Mens barneboka virker å gå mot lettere underholdning.

«Tiden er inne for å avklare sjangere, skille snørr og barter,» mente Irja Thorenfeldt, «vi må skille mellom underholdning og kvalitet, men også mellom fantasy, krim. Fantasy er dessuten utrolig vanskelig å vurdere.»

«Går vi inn i et metta marked?», spurte en av årets studenter og møtte skrå smil fra panelet. Irja Thorenfeldt fortalte om hvordan hun i sin tid måtte løpe etter forfattere for å få dem til å skrive for barn og unge, og hvordan hun arbeidet med å få både lesere, forfattere og redaktører til å ta litteraturen og leserne på alvor. «Men nå står det fantastisk til. Det er en rik fauna, gode illustratører og langt på vei er det et felt som tas alvorlig. Men ja, det er ganske fullt. Selv om det alltid plass til flere, spesielt de gode bøkene,» sa Irja Thorenfeldt og så skjelmsk på oss. Torill Hofmo la til at «Forlagene er helt avhengig av forfatterne og illustratørene, uten dem er det ikke noe å gjøre.»

«Hallo!» lød en stemme bakerst i salen: «Hva i alle dager mente du med at fantasy er så vanskelig å vurdere?» Irja Thorenfeldt   løftet blikket, kremtet og så seg litt forvirret rundt: «Eh.. det var vel ikke egentlig det jeg mente. Jeg mente bare det er veldig mange som skriver dårlig fantasy. Og at det er litt på vei ut.» «Ahhh,» sukket eleven, «jeg har holdt på i 6 år med dette prosjektet, jeg har ikke tenkt å gi meg nå.»

«Du vet,» sa Torill Hofmo, «det er ikke lenger mulig å være original, det dere må lete etter er personlighet, det handler om å finne deres versjon av historien. For historien er sannsynligvis fortalt før.»

De tre redaktørene konkluderte med at de så lyst på framtiden, at denne utdanningen var et godt tilskudd for å øke kvaliteten og fokuset på litteratur for barn og unge, og at vi alltid kommer til å trenge nye stemmer. «Og ikke bry dere så mye om markedet, skriv.» Sa Torill Hofmo, og dermed var det slutt.

Avslutningen utspant seg i en dunkel kjeller på andre siden av gata.  Der ble det utvekslet erfaringer, telefonnummer, epostadresser og ideer, og lagt vidløftige planer for hvordan vi sakte men sikkert skal erobre verden. Som seg hør og bør på et ekte nachtspiel.

«De store viktige erfaringene i livet gjør man fra 0-14. Etter det er det bare repetisjon.» Bjørn Sortland.

© NBI 06.12.2011

Illustrasjon
Vera Micaelsen 1.jpg
Les mer

Fra bildebokmanus til scenetekst

Veronica Salinas

Veronica Salinas skrev ferdig et manus til bildebok mens hun var student ved Forfatterutdanningen ved NBI 2009-2011. Manuset er antatt hos Magikon forlag, og planlagt for utgivelse i 2012.

Nå skal bildebokmanuset utvikles videre til scenetekst som del av et prosjekt ved Dramatikkens hus.

Salinas, som er både forfatter og skuespiller, skal i samarbeid med dramaturgen Lisa Marie Nagel, dukkespilleren Espen Dekko og regissøren Niels Petter Underland utforske veien fra bildebokmanus til teatertekst.

«Verksted fra bildebokmanus til scenetekst» hos Dramatikkens hus

Illustrasjon
Veronica Salinas.beskjaaret.Dramatikkens hus 2011.jpg
Les mer