Hopp til innholdet

Det selvstendige barnet i barnelitteraturen

Barn skal ikke høres, het det før. Fremveksten av den moderne barnelitteraturen motabeidet dette idealet, ikke ved å iscenesette bråkete barnekarakterer, men ved å gi dem en egen stemme og et selvstendig handlerom. I dag er det tillatt å hysje på barn, for øvrig er oppdragelsesidealet et helt annet, og barnestemmen får stadig mer oppmerksomhet.

Men stemmer det at den norske, eller nordiske barndommen er eksepsjonelt fri og selvstendig? Eller er denne ideen bare en forestilling som er oppstått på bakgrunn av noen spesielt handlekraftige og fantasifulle karakterer fra den mest kjente barnelitteraturen?

I H.C. Andersens eventyr fra midten av det 19. århundret formidles romantikkens lekende og fantasifulle barn. Dikken Zwilgmeyers Inger-Johanne-figur kommenterer samfunnet rundt seg med en selvstendig barnestemme. I Elsa Beskows bildebøker tar barn på egenhånd, og med stor selvfølgelighet, del av skogens frukter allerede flere år før Astrid Lindgrens autonome barnefigurer ser dagens lys.

Og i de ulike norske overlevelsesfortellingene eller ”robinsonadene” formidles verdien av å kunne greie seg alene i villmarka til lesere i alle aldre. Er synet på den selvstendige barndommen og barnekulturen et resultat av barnelitteraturen?

”[B]ørnelitteratur karakteriseres af sit fokus på magtforholdet mellem børn og voksne,” skriver den russisk-svenske professor i barnelitteratur Maria Nikolajeva (Nikolajeva 2006: 30). Dette motivet er bare blitt tydeligere i den skandinaviske barnelitteraturen som er utgitt i annen halvdel av det 20. århundret, og videre inn i dette århundret, samtidig med at småbarnslitteraturen har vokst seg sterk og bildebøkene har fått en enorm fremgang.

 Foto: Cappelen Damm
Snill - Lussi gå i ett med tapetet SNILL - Lussis skrik

 

Ett av de mest markante bildebokparene i Norge ved inngangen til dette århundret er forfatteren Gro Dahle og illustratøren Svein Nyhus som står bak en rekke bildebøker som har fått oppmerksomhet for å ta opp svært alvorlige temaer for små barn. Protagonisten i Snill (2002), Lussi, er ei stille og forsiktig, snill lita jente. Foreldrene har nok med sitt. På skolen er det de som bråker som får oppmerksomheten.

Fortellingen spiller på ordtaket om å gå i ett med tapetet. Teksten forteller at Lussi ikke blir sett, illustrasjonen tar konsekvensen av det og viser hvordan hun forsvinner inn i tapetet. Når Lussi blir så sint at hun skriker blir hun synlig igjen. Skriket gir Lussi en egen stemme og da blir hun sett. Illustrasjonene viser at Lussi deler skjebne med en lang tradisjon av snille piker.

 

Foto: Gyldendal
Sinna mann - forside Sinna mann har tatt pappa


I Sinna mann (2003) er det Boy som må ordne opp. Han er en veldig liten gutt. Far slår, mor er i fare. Ingen vet om det, ingen hjelper. Til slutt skriver Boy et brev til kongen. Kongen tar affære. Budskapet er at i det ulike maktforholdet som råder mellom barn og voksne har barn rett
til å bli behandlet på en god måte, men det skal ikke være deres egen jobb å sørge for at så skjer.

Hovland Bjørnen Alfred Forside

Foto: Samlaget

Begge disse bildebøkene fremstiller små barn som må utvikle en selvstendighet de egentlig er for små til. En tilsvarende slagside er sentral hos Ragnar Hovland i den illustrerte fortellingen Bjørnen Alfred og hunden Samuel forlét Pappkartongen (1993), som handler om to tøydyr som våkner opp i en pappeske på loftet og innser at de har sovet lenge, og at det ikke lenger bor noen i huset og at den gutten som pleide å ta dem med i senga har forlatt dem for lenge siden.

De legger ut på vandring for å finne ham og Før i tida igjen. Det blir en dramatisk reise, for små tøydyr kan utsettes for litt av hvert når ingen passer på dem. Leseren trekker et lettet sukk når Alfred og Samuel til slutt får et nytt hjem hos en pike som fremdeles er liten nok til å ville ha kosedyr.

At Hovland har latt seg inspirere av den engelske barnelitterære klassikeren Winnie the Pooh (1882–1956) av A.A. Milne så vel som av amerikanske road-movies synes opplagt. Hovlands fortelling kan både leses bokstavelig som tøydyrenes road-movie og allegorisk som en fortelling om hvor utsatte de aller minste er.

På det konkrete planet fremstilles autonome, selvgående subjekter gjennom et svært effektivt språk, fylt med humoristiske detaljer. En allegorisk lesning peker derimot på omsorgssvikt overfor de som er så små at de overhodet ikke har noen glede av sin autonomi.

Det er denne komplekse kombinasjonen som gir det selvstendige barnet i barnelitteraturen en ny betydning i forhold til de barnelitterære klassikerne. Det selvstendige barnet er blitt et vitne om at de minste er for sårbare til å ha glede av selvstendighet. Derved blir det åpenbart at ideen om det selvstendige barnet som tjente barnelitteraturens fremvekst ved det forrige århundreskiftet, har fått en annen betydning i barnelitteraturen nå.

Betydningen av barnekarakterens selvstendighet er en annen enn hos for eksempel Dikken Zwilgmeyer eller Astrid Lindgren. Inger Johanne, Pippi og Ronja er frihetssymboler. De bøkene handler om respekt for barnets iboende natur og rettferdighetssans, læreevne og klokskap.

Hos Ragnar Hovland og Gro Dahle og Svein Nyhus innebærer det selvstendige barn og tøydyr at den aller minste og mest sårbare ikke blir tatt vare på slik som de burde, derfor må barnekarakteren eller tøydyrene utvikle sine overlevelsesevner i stedet. Selvstendigheten får dermed en negativ betydning. Den erstatter omsorg.

Barnelitteratur ser verden i barnehøyde. For at hovedpersonen skal fremstå som et barn må den være aktivt handlende på egenhånd. Det selvstendige barnet er en litterær figur som den moderne barne- og ungdomslitteraturen er helt avhengig av.

Kanskje er det også slik at denne litterære figuren har tjent som et kulturelt barndomsideal, ideen om den frie barndommen er i hvert fall solid forankret i skandinavisk selvforståelse. Men barnelitteraturen har endret karakter i løpet av de siste hundre årene fra å hylle den frie barndommen til å beklage de barn som må bære for store byrder, og anklager nå samfunnet for å knekke så vel barnet som den frie viljen.

Barnelitteraturforsker Nina Goga antyder at det er en sammenheng mellom sosialdemokrati og norsk barnelitteratur. Den sosialdemokratiske kulturpolitikken som har vært styrende helt siden 2. verdenskrig har prioritert den kunstneriske utviklingen av barnelitteraturen, slik at barnelitteratur har blitt mindre avhengig av markedsinteresser (Goga 2013: 235).

Men kanskje handler det like mye om at sosialdemokratiet inneholder et ideal om at selv de som står lavest på den sosiale rangstigen skal ha muligheten til å komme til orde? Nikolajeva hevder at barnelitteraturen speiler karnevalets strukturer ved at maktstrukturene mellom barn og voksne inverteres. Men litterær barnemakt gjelder nesten alltid bare for en avgrenset periode, voksenmakten gjenopprettes vanligvis før fortellingen er slutt, derfor fungerer barnelitteraturen også som en påpekning av barns etablerte avmaktsposisjon (Nikolajeva 2006: s.33).

Det er god sosialdemokratisk politikk å peke på det etablerte avmaktsforholdet, for ytringsfrihet er en grunnleggende verdi. I norsk sammenheng ble ytringsfriheten nedfelt i grunnloven av 1814, mens stemmeretten, som bekrefter muligheten for at ytringene får konsekvenser, ikke ble allmenn før 99 år senere. Hundre år deretter igjen diskuteres det om stemmeretten kan utvides ved å senkes fra 18 til 16 år.

Kanskje den moderne skandinaviske barnelitteraturen inneholder en indre spenning som kan ses i lys av at den begynte å utvikle seg i forkant av at stemmeretten ble allmenn for voksne, samtidig med at barndommen både ble institusjonalisert og karakterisert som fri og selvstendig? Kanskje rommer kulturpolitikken en grunnleggende erkjennelse av at barn kanskje har ytringsfrihet, men ingen offentlig stemme? Barnelitteraturen ser i hvert fall ut til å ha påtatt seg å tale på barnets vegne.

 

Litteraturliste:

Dahle, Gro og Svein Nyhus 2003: Sinna mann. Oslo: Cappelen

Dahle, Gro og Svein Nyhus 2002: Snill. Oslo: Cappelen

Goga, Nina 2013: ”Children and Childhood in Scandinavian Children’s Literature over the Last Fifty Years”, i Giorgia Grilli (red.): Bologna. Fifty Years of Children’s Books from Around the World. Bologna:

Hovland, Ragnar [1993] 2003: Bjørnen Alfred og Hunden Samuel forlét Pappkartongen. Oslo: Det Norske Samlaget

Nikolajeva, Maria 2006: ”Børnelitteratur: kunst, pædagogik og magt”. På dansk ved Karsten Sand Iversen. I Nina Christensen og Anna Karlskov Skyggebjerg (red.):  På opdagelse i børnelitteraturen. Festskrift til Torben Weinreich. København: Høst  & Søn

Relaterte innlegg