Hopp til innholdet

Fellene ved den flerkulturelle stemme

I denne artikkelen vil jeg se på flerkulturell barne- og ungdomslitteratur for å finne ut om det finnes noen flerkulturelle feller. Jeg vil se om det er tråkket opp stier for hvordan man presenterer det flerkulturelle. Og om det er tilfelle, finnes det alternativer til disse stiene, som er mindre utforsket?

Med ”flerkulturelle feller”, mener jeg grep som gjøres i den flerkulturelle litteraturen som kan vise seg å gjøre litteraturen en bjørnetjeneste. Gjerne i tråd med en multikulturalistisk tankegang. Jeg tar utgangspunkt i en tanke om at multikulturalismen fremhever forskjellene mellom ”oss” og ”de andre”, i den grad at man skal la ulike kulturer eksistere side om side, der den litterære verdien ligger i kollisjonene mellom disse.

Utgangspunktet for artikkelen er derfor en hypotese om at det finnes forventninger til flerkulturell litteratur. Forventninger om at en skal skrive om identiteter som rives mellom to kulturer. Det finnes en forventning om at det skal være vanskelig å være flerkulturell. Dette kommer kanskje fra erfaringer om at multikulturalisme er vanskelig å forstå i teorien, og å leve ut i praksis.

Multikulturalismen kan bety så mangt, så før jeg går videre skal jeg presisere. Jeg bruker begrepet multikulturalisme som et navn på et politisk ideal, der en form for politikk gir rom for utfoldelse på egne, kulturelt definerte premisser. Om man kan tillegge barnelitteraturen en politisk ideologi mener jeg multikulturalismen er den rådende i den flerkulturelle litteraturen. Dette er fordi litteraturen gir plass til den kulturelle utfoldelsen, der man kan finne ut av sin identitet på egne premisser. Jeg vil også trekke frem en annen forståelse for multikulturalisme. Den analytiske forståelsen av multikulturalisme er studiet av hvordan faktisk eksisterende og forestilte forskjeller spilles ut i ulike samfunn.

pakkis

Foto: Tiden

I løpet av de siste årene har antall utgivelser fra forfattere med minoritetsbakgrunn økt. Det er ikke å legge skjul på at slik innvandrerlitteratur tar opp spørsmål rundt identitet som følger det å være flerkulturell og opplevelser av kulturkollisjoner.

Bøker som Pakkis (1986) av Khalid Hussain, eller IZZAT. For ærens skyld (1996) av Nasim Karim er bøker som tar for seg dilemmaene som kan oppstå rundt det å ha foreldre fra en kultur, mens man selv vokser opp i en annen majoritetskultur. Bøker som disse er viktige, og forteller historier som trenger å komme frem for å vise hvordan det er å stå mellom majoritets- og minoritetskultur.

Samtidig føler jeg det er viktig å være bevisst at disse historiene skaper forventninger rundt hvordan man skriver fra et flerkulturelt perspektiv. Forventninger om for eksempel problematiseringer rundt flerkulturell identitet eller undertrykkende elementer i en fremmedkultur.

Generalisering

Før jeg går videre og ser på hvilke feller som kan komme til syne når man ser på flerkulturell litteratur vil jeg trekke frem en oppdeling av såkalt innvandrerlitteratur. Professor i pedagogikk, Torill Strand, skriver i boken ” Litteratur i det flerkulturelle klasserommet” (2009) at ”flerkulturell litteratur” blir skilt mellom litterære og pedagogiske kategorier. De pedagogiske definisjonene trekker frem hvilke roller litteraturen kan spille i et flerkulturelt samfunn, som en gruppe verk som beriker hovedstrømningene i litteraturen.

I den litterære kategorien tas det ”utgangspunkt i det enkelte verk og vurderer om dette er flerkulturelt”. Med flerkulturelt menes det her om boken tar for seg multikulturelle samfunn eller som er implisitt multikulturell i form av å skrive inn lesere fra andre kulturer inn i den tekstuelle dynamikken (Strand 2009;27). Disse kategoriene kan sees som paralleller til den politiske og den analytiske forståelsen for multikulturalisme som jeg har trukket frem. Den politiske multikulturalismen kan stå som en parallell til den pedagogiske definisjonen, og den analytiske multikulturalismen står som en parallell til den litterære definisjonen.

Den flerkulturelle litteraturens rolle åpner også for misforståelser. Med misforståelser mener jeg her hvilke inntrykk som kan dannes ut ifra generalisering. For hva skjer når karakterer og forfattere som skriver i et flerkulturelt perspektiv blir forstått som representanter for kulturen som helhet?

I artikkelen ”Innvandrere i litteraturen – individer eller grupperepresentanter” ser Torill Strand, på hvordan man som leser tenker om fortellinger der hovedkarakteren har minoritetsbakgrunn. Gjennom å se på billedboka ”Badedrakten” av Åsa Storck, ser hun på hvordan karakterene blir representanter for den somaliske kulturen.

Badedrakten_205

Foto: Cappelen Damm

I diskusjon med morsmålslærere fikk hun høre at boken stemplet somalisk kultur som undertrykkende for kvinner. Her ligger fellen åpenlyst; en historie er nok til å bygge opp en mening eller fordom rundt en hel kultur. Historien blir en representant for hele den somaliske kulturen.

Men som Strand påpeker: Det er lett å se at fordi dagens migrasjonslitteratur for mindre barn omfatter forholdsvis få bøker, kan tendensene til generalisering blir forsterket (Strand 2010;65) Hadde de samme morsmålslærerne fått lest andre fortellinger fra den somaliske kulturen ville de kanskje dannet seg et annet bilde. Eller ville de det?

For hva skjer når hoveddelen av den flerkulturelle litteraturen problematiserer minoritetskulturen? Vil man ikke da se på de kulturene som blir presenterte som konfliktfylte? Det skal sies at selv om kulturen problematiseres, så er det ikke sikkert at kulturen er problematisk. Den flerkulturelle litteraturen tar ofte for seg de flerkulturelle på et individuelt nivå, der identitet er i fokus.

Man trenger ikke nødvendigvis å hoppe til konklusjoner om hele kulturen. Det er fort å generalisere når alt du kan om en kultur er det du har lest i kun en bok. Derfor må man være bevisst som leser. Hvordan kan teksten gjøre det vanskeligere for leseren å generalisere? Det skal jeg komme tilbake til. Først skal jeg trekke frem en annen felle ved innvandrerlitteraturen; toleranse.

Toleranse

Det pleier å løse seg i barne- og ungdomslitteraturen for man skal ikke ta håpet fra leseren. I masteroppgaven ”Fjellene møtes ikke, men mennesker kan”, som tok for seg globalisering i norsk barnelitteratur, så jeg på hvordan det i bøkene som tok for seg det flerkulturelle, alltid endte godt. I «Albin Prek» av Ingeborg Kringeland Hald (2010) får asylsøkeren bli, og den norske jenta ender opp med å forstå sin tyrkisk-norske kjæreste sine kvaler rundt det å være flerkulturell i «Kristin og Sadiq» av Grete Randsborg Jensen.

I de utvalgte bøkene, endte det gjerne med at hovedpersonene får mer forståelse for en annen kultur, eller tilpasser seg majoritetskulturen. Kulturmøtene ble opplevd som noe positivt. Men dette kan også være en felle. I følge den ledende teoretikeren innenfor pedagogikk, Peter McLaren, er dette en form for avpolitisering av multikulturalisme fra et liberalt multikulturalistisk ståsted. Det vil si at multikulturalismen blir fremhevet som noe utelukkende positivt der toleranse fremmes. Men toleransen som fremmes kan vise seg å skjule et maktforhold:

However, tolerance is generally attributed to cultural majorities, which maintain self-serving hierarchies favouring those exercise tolerance – that is, – themselves – over those who are the objects of tolerance. (Grenby and Reynolds 2011:164).

Så når man skriver om det flerkulturelle kan det oppstå et mer eller mindre synlig maktforhold, mellom majoritetskulturen og minoritetskulturen. Om man ser hvem som utøver toleransen, kan man ifølge McLaren se et det er et hierarkisk forhold. McLaren mener det er den hvite middelklassens opplevelser som er normen i de fleste barnebøker. Når bøkenes tematikk er kulturelle forskjeller, finnes det to vanlige narrativer. Den ene går ut på at det som er ”annerledes”, utgjør noe som gir en bredere forståelse eller innsikt for hvite barn.

I det andre narrativet er det ideelle resultatet for de karakterene som representerer andre kulturer eller annen etnisitet, å assimilere seg til majoritetens hvithet. Dette hevder Matthew Grenby, doktor i barnelitteratur og kultur, og Kimberley Reynolds, professor i barnelitteratur.

Assimilering

Når det gjelder fortellingen om å assimileres til ”det hvite”, fant jeg den i flere av bøkene. Flere av karakterene tilpasser seg til slutt den vestlige levemåten. Men i andre historier så jeg ikke en slik tilpasning. Karakterene lærte av de kulturelle forskjellene. Men dette betyr ikke at det ikke var en tendens til å fremstille den vestlige levemåten og verden som ønsket, drømt om eller der man helst vil leve. Et mønster jeg la merke til i bøkene og som understreker dette, er redningsmønstrene, det vil si hvordan de vanskelige situasjonene i bøkene ble løst:

Stranger_BarsakhI ”Barsakh” er det Emilie som redder Samuel og de andre flyktningene. I ”Skylappjenta” redder Ola Normann Skylappjenta. I ”Kristin og Sadiq” er det Kristin som tar et oppgjør slik at de får forholdet til å fungere. I ”Ånden er løs” er det til slutt Rubin som får seg selv og Hassan hjem til Rubins mor. I ”Albin Prek” er det Amanda og Lisa som sier ifra til de voksne og får hjulpet Albin. I ”Nyevenner.com” hjelper Anettes nye venninner henne med å lure Rashid, slik at politiet kan arrestere han.

I de fem andre bøkene er det ”de vestlige” eller norske som handler slik at problemene løser seg, med unntak av ”Nyevenner.com” der planen feiler. I tillegg til hvem det er som viser toleranse, er det også et mønster som viser et hierarki over hvem som er logiske, rasjonelle og problemløsere (Naveen 2011;81).

Hvordan er dette en felle ved det flerkulturelle i barnelitteraturen? At det er noen som viser toleranse for andre gir en bismak av at personen som har en annen kulturell bakgrunn er noe som tolereres. Og i dette oppstår det et maktforhold, der representanten fra majoritetskulturen definerer hva som kan tolereres. Når det i tillegg kommer et mønster til syne, der karakterene fra majoritetskulturen er problemløserne, blir maktforholdet ytterligere skjevt. Faren ved dette ligger i den flerkulturelle litteraturens pedagogiske definisjon.

Hva trekker leseren ut av slike fremstillinger, der maktforholdet er skjevt? Vil det oppstå tanker om at majoritetskulturen er mer ”riktig”, og at dette må den flerkulturelle karakteren forholde seg til? Jeg har ikke svar på dette, men mener det er et viktig spørsmål å ha i bakhodet når man ser på den flerkulturelle barnelitteraturen.

Strand avslutter sin artikkel om innvandrere i litteraturen med å nevne debatten om integrering, og mener den kan få en undertone av at ”de” skal bli som ”oss”, egentlig et ønske om assimilering. Hun siterer filosofen Emmanuel Levinas som sa at vårt forhold til ”den Andre” ikke kan være basert på at ”den Andre” innerst inne er lik oss sjøl. Og derfor kan ikke all litteratur skrevet av innvandrere eller etterkommere av innvandrere bli lest som ”innvandrerromaner”, eller som problematisering av integrering og språkproblemer.

Dette er et hinder for lesning om individer og individets frihet (Strand 2012;69). Jeg er enig med Strand, men vil ta det litt videre. For hva kan man gjøre for å unngå disse fellene? Hvordan kan man unngå eller dempe eventuell generalisering, skjeve maktforhold og ”innvandrerromanlesning”? Jeg mener at for å oppnå dette kan vi velge å gå bort fra tankegangen rundt multikulturalisme, og anlegge et mer globalt blikk; ”cosmopolitanism”.

Kosmopolitanisme

Sitatet til Levinas setter oss på sporet av det blikket jeg etterlyser. Filosofen Kwame Anthony Appiah ga i 2006 ut boken ”Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers.” Han tar for seg det antikke, greske begrepet “cosmopolitanism”, som jeg videre vil omtale som kosmopolitanisme. Appiah beskriver kosmopolitanisme som to grunnleggende ideer. Den første ideen handler om forpliktelsen vi har til andre, forpliktelser som strekker seg forbi familie, vennskap og statsborgerskap. Den andre ideen handler om å ta særegne og ulike menneskeliv på alvor. Dette innebærer å vise en interesse for praksisene og den tro som gir deres liv betydning.

En kosmopolitt, det vil si en verdensborger, vet at folk er forskjellige og at det er mye å lære av forskjellene. Appiah presiserer at uansett hvilke forpliktelser vi har ovenfor hverandre, har andre retten til å gjøre som de vil. Dette betyr at disse to idealene, universell omtanke og respekt for legitime forskjeller, noen ganger vil kollidere.

Det jeg særlig vil trekke frem fra Appiahs tanker om kosmopolitanisme er forståelsen for verdier. Med verdier mener Appiah de moralske kodene det er sosial konsensus rundt, et slags verdispråk. Han tenker at de verdiene vi bærer med oss i kulturen og uttrykker ovenfor hverandre, danner et språk. Vi appellerer til hverandres verdier, når vi ønsker å utrette noe sammen. Disse verdiene former også vår respons.

Kosmopolitten tror at alle kulturer overlapper hverandre nok i deres verdier til at man kan føre en samtale. Dette betyr ikke at kosmopolitten tenker at alle kan komme til enighet om alt, så lenge man har det samme settet av verdier. Det går fint an å være uenige selv med de samme verdiene. Appiah viser til kunst og kulturuttrykk for å påpeke at hver sivilisasjon har måter å avsløre sine verdier på, som en kanskje ikke har anerkjent eller som undergraver vårt forhold til etablerte verdier.

Men med disse kunst- og kulturuttrykkene, i tillegg til et delt språk av verdier, kan man veilede hverandre til delt reaksjon. Når man da allikevel er uenige, så vil forståelsen for at vår reaksjon baserer seg på de samme verdiene gjøre det enklere å bli enig om å være uenig. Barnelitteraturen kan være et slikt kulturuttrykk.

Barnet som kosmopolitt

Mine to oldemødre

Foto: Gyldendal

Grunnen til at jeg foreslår kosmopolitanisme som en retning å gå, er fordi den i større grad åpner for fremstillinger av det flerkulturelle der det er åpent for forståelse, uten et krav om problematisering. Jeg skal gi noen eksempler. I billedboken Mine to oldemødre av Lisa Aisato N’jie Solberg (2008) forteller en liten jente om sine to oldemødre, den ene fra Norge og den andre fra Gambia. Boken er en skildring av jentas opplevelser av å ha røtter i to kulturer, gjennom hennes forhold til sine oldemødre. Jenta er såpass liten at det ikke problematiseres noe rundt identitet.

Det er mer noe hverdagslig i fremstillingen, og fraværet av problematisering rundt det å komme fra to kulturer gjør at boken unngår flere av fellene jeg har nevnt. Det er ingen som utøver toleranse for andre, hovedkarakterens historie oppleves som så personlig at det blir vanskelig å gjøre generaliseringer og siden det ikke oppstår store problemer, er det heller ingen som trenger å løse dem.

Den følger en kosmopolitansk retning, der leseren bare blir kjent med en jente som er både norsk og gambisk. Leseren får innsikt i hvordan det kan oppleves for barn å ha slektninger både i nærheten og i andre land, uten å åpne for en moralsk vurdering av situasjonen.

En annen bok jeg vil trekke frem er Skitten snø av Mahmona Khan (2011). Hovedkarakteren, Sumera, er opprinnelig pakistansk, og opplever å bli misbrukt av en gutt, Jamal. Sumera sin pakistanske bakgrunn skildres i romanen gjennom hennes sammenlikning av norske og pakistanske gutter, bruk av ord på urdu og beskrivelse av morens klær. Hennes pakistanske kultur er relevant for både hovedpersonen og handlinger, det er tross alt en del av hennes identitet.

Skitten Snø

Foto: Aschehoug

Forskjellen fra andre innvandrerromaner, om man skal kalle denne boka for det, er at identiteten ikke er Sumeras hovedproblem. Hennes pakistanske og norske kultur fremstilles ikke verken som en indre eller en ytre konflikt. Begge deler utgjør viktige elementer i hvem hun er. Saken hadde kanskje vært annerledes om Jamal var norsk, men Khan har valgt å la også han være pakistansk, kanskje for å unngå å ta debatten om ”pakistansk versus norsk”. Skitten snø er en dramatisk roman, men det som oppleves av Sumera kunne like gjerne skjedd en norsk jente. Noe det også viser seg at har hendt, når Sumera sin venninne Charlotte forteller at også hun har blitt voldtatt av Jamal.

For meg utgjør disse to bøkene et eksempel på hva en kosmopolitansk samtale kan se ut som. Av å lese disse bøkene kan man bygge opp sitt verdispråk, og kan i neste møte med flerkultur gi en respons som viser en større forståelse for forskjeller. I et intervju med Appiah som jeg gjorde for tidsskriftet Samora i 2012, sier filosofen: Multikulturalismen handler om at man sier ”Det er et problem, vi må møtes”. Jeg sier ”La oss møtes, og om det oppstår et problem så kjenner vi hverandre fra før av”.

Denne holdningen tror jeg barne- og ungdomslitteraturen har mye å lære av, og ikke minst mye å tjene på. Med en slik innstilling vil man forhåpentligvis i større grad unngå fellene og de uskrevne forpliktelsene som er knyttet opp til innvandrerlitteraturen.


Litteraturliste:

Strand, Torill: Innvandrere i litteraturen – individer eller grupperepresentanter?, i Årboka Litteratur for barn og unge, 2010.

Strand, Torill: Litteratur i det flerkulturelle klasserommet, 2009. Universitetsforlaget, Oslo.

Grenby, M.O og Reynolds, Kimberley: Children’s Literature Studies: A Research Handbook, 2011. Palgrave Macmillian, Hampshire.

Appiah, Kwame Anthony: Cosmopolitanism – Ethics in a world of strangers, 2006. W.W. Norton, New York, London.

Naveen, Neha; Fjellene motes ikke, men mennesker kan, 2011. Høgskolen i Telemark.

Haq, I. og Skandfer, E; Skylappjenta, 2009. Cappelen Damm, Oslo.

Solberg, L. A. N; Mine to oldemødre, 2008. Gyldendal forlag, Oslo.

Khan, M; Skitten Snø, 2011. Aschehoug, Oslo.


Relaterte innlegg