Navigate / search

”Nå er det nok!” – heltinneroller i endring

I boka Heltinner jeg har møtt (2005) trekker Arnhild Skre inn kjente heltinne-skikkelser som har vært med på å forme henne: ”De presset seg på nysgjerrigheten, sårbarheten, skråsikkerheten, kroppen, forvirringen, raseriet og tvilen min, fordommene mine, gleden og kjærligheten min, og inn i tankene om hva det vil si å være jente og kvinne i verden”[i].

Av barnelitterære heltinner fascinerte særlig Tove Janssons Lille My og hennes tro på raseriets kraft. En annen av barndommens heltinner var snartenkte og uredde Nancy Drew selv om Skre i ettertankens lys også ser at hun var autoritær og manipulerende. Enda mer kritisk er hun til å innlemme Pippi som heltinne for bak alle hennes ablegøyer skjuler det seg et ensomt og anspent barn: ”Hun virker ikke ærlig. Hun hopper og spretter og jubler i vei, men ser ikke ut til å ha det godt. Slike er ikke heltinner”[ii].

Pippi Forside
Foto: Cappelen Damm
I sin masteroppgave Jakten på Pippi og Nancy Drews arvtakere (2007) stiller Nina Méd seg kritisk til flere av heltinnene Skre trekker fram. Hun mener avgrensnings-kriteriene blir for subjektive. Dessuten synes hun det er et paradoks at Skre ikke krever at heltinnene skal utføre dåder eller vise vågemot, samtidig som de skal skille seg ut positivt.

For Méd framstår både Pippi og Nancy Drew som heltinner. Hun påpeker at de ”ved å sette og ikke minst gjennomføre agendaen for sine egne liv og bøkene de opptrer i, gjør de seg selv til uplasserbare, komplekse og interessante romanfigurer. De blir viktige fordi de framstår som annerledes, og dermed tvinger oss til å ta stilling til ikke bare deres livsførsel men også vår egen.”[i] Foruten deres evne til grenseoverskridelse, bl.a. ved at de bryter med samtidens forventninger til kjønn og alder, oppfyller de Méds kriterier om at en heltinne må utføre en dåd av egen fri vilje. Dermed utelukkes fantasyheltinner for de er ”utvalgt” til å påta seg vanskelige oppgaver.

Men spørsmålet er om ikke Pippis bedrifter er like forutbestemte. Maria Nikolajeva ser på Pippi som kroneksempelet på et fiktivt barn som får ubetinget makt ”fordi hun allerede fra begyndelsen er begavet med alt, hvad et barn normalt ikke har: styrke, rigdom, selvfølelse og uafhængighed”.[iv] For meg gjør ikke Nancys formelpregete handlinger og Pippis morsomme påfunn dem til ”komplekse og interessante romanfigurer”, selv om de utvilsomt har hatt mange beundrende unge lesere opp gjennom årene.

Men hvem er da heltinner i dagens barne- og ungdomslitteratur? Hva er det som karakteriserer nåtidens heltinneidealer? De trenger i hvert fall ikke å være selvsikre og handlekraftige fra første stund. Kanskje ligger noe av deres styrke nettopp i en erkjennelse av egen usikkerhet og passivitet. Gjennom deres erfaringer kan de unge leserne få kunnskap ”om hva det vil si å være jente og kvinne i verden”. Men for å karakteriseres som heltinner bør de vise mulige veier ut av situasjoner og relasjoner som kan virke fastlåste og destruktive. Ved å ta hånd om seg selv og sitt liv når voksne verken evner eller vil hjelpe til i denne utviklingsprosessen, framstår de etter min mening som heltinner.

Jeg skal se nærmere på to av dagens bildebøker hvor de kvinnelige hovedpersonene må kjempe for å frigjøre seg fra både egne og andres forventninger. Begge er pliktoppfyllende nærmest til det selvutslettende. I Snill av Gro Dahle og Svein Nyhus understrekes det at ”Lussi gjør alt som hun skal”, og hovedpersonen i Skylappjenta av Iram Haq og Endre Skandfer presenteres med denne karakteristikken: ”Jenta hadde ikke for vane å klage, men gjorde som hun ble fortalt og kranglet aldri”.

Snill - forside
Skylappjenta forside

Foto: Cappelen Damm

At unge kvinnelige hovedpersoner er opptatt med å innfri andres krav og forventninger, er ikke noe nytt. Det nye ligger vel heller i måten dagens bildebøker belyser denne tematikken – og på hvem det kritiske søkelyset rettes mot. Dessuten er også målgruppa for bildebøker utvidet de siste årene. Verken Skylappjenta eller Snill er forbeholdt de små barna. I følge forlaget Cappelen Damm er målgruppa for Skylappjenta 10-15 år mens Snill henvender seg til ”barn fra ca. 5 år, til foreldre, småbarnspedagoger og andre voksne som forholder seg til barn”. Snill har også blitt karakterisert som ”allalderbok”[v].

Når bildeboka ikke lenger er synonymt med småbarnsbok, finner en gjerne mørkere undertoner, større kompleksitet og mer spill med kulturelle referanser. Ofte blir ikonoteksten, samspillet mellom tekst og bilde, betydningsbærende for fortellingen. I begge bøkene tydeliggjør ikonoteksten ikke bare begrensningene ved jentenes underdanige tilpasning, men også omkostningene ved å bryte ut av en slik passiv rolle. Hva er det de må kjempe mot? Kan Lussi og Skylappjentas løsrivelsesprosess og identitetsutvikling gjøre dem til litterære heltinner for vår tid?

Snill i ett med veggen
Foto: Cappelen Damm

Allerede forsiden av Snill gir leseren en før-forståelse av at det ikke er forbundet med mye glede å være snill. Under tittelen står nemlig en liten, alvorlig jente med armene forknytt inntil kroppen. I oppslaget hvor Lussi sitter i sofaen med foreldrene sine, insisterer teksten på at hun er ”gullet til moren sin” og ”solstrålen til faren sin”, men bildet viser at ingen av foreldrene enser henne. Teksten forsterker bildet av det oversette barnet med senere å slå fast at Lussi er ”Bare snill og flink og ti og tjue tusen millioner stille. Så stille at plutselig en dag forsvant hun bare”.  Begynnelsen på denne usynliggjøringen varsles allerede i bildet for det rutete tapet-mønsteret på veggen bak dem går også gjennom Lussis kropp. Uttrykket ”å gå i ett med tapetet” billedgjøres, og en dag forsvinner hun bokstavelig talt inn i veggen.

skrik
Foto: Cappelen Damm

Bildene i de to oppslagene som konsentrerer seg om Lussis bruk av skrik og sinne for å kjempe seg ut fra denne veggen, kan gi eldre lesere assosiasjoner til Munchs maleri Skrik. For lesere med kjennskap til hindusimen kan bildet av en rasende Lussi med fem armer minne om den flerarmede gudinnen Kali som transformerer det onde til det gode ved bruk av sinne.

I likhet med henne må Lussi bruke raseriet som en frigjørende kraft. Ved et voldsomt sinneutbrudd klarer hun å sprenge i stykker den destruktive usynlighetsrollen hun så lenge har vært fanget inne i.

Skylapp 2
Foto: Cappelen Damm

Også Skylappjenta leker med kulturelle referanser der den unge jenta en dag blir bedt om å gå til sin syke bestemor med mat og drikke. Unge lesere får lett med seg det intertekstuelle spillet med Rødhette. Mer erfarne eventyrlesere vil også kjenne igjen trekk fra Rapunzel for Skylappjenta holdes innestengt og illustrasjonene viser henne med lange fletter. Ved å bruke eventyrformen får Iram Haq og Endre Skandfer muligheten til både å forenkle og overdrive kulturelle forskjeller i de to miljøene jenta må forholde seg til.

Et overbeskyttende innvandrermiljø med eldgamle æresbegreper kontrasteres med en overflatisk norsk ungdomskultur preget av konsum og seksualitet. Moren drar skylapplua ned over jentas hode slik at lueklaffene sørger for at hun ikke mottar noen impulser fra verden utenfor hjemmet.

Når Skylappjenta møter gutten Normann som er mest opptatt av å forføre henne og onkel Chacha og bestemoren som vil tvangssende henne til Langtvekkistan ”hvor ingen ler eller danser discodans”, kan leseren lure på hvem av de tre som er den egentlige ulven i Skylappjenta.

Men i motsetning til Brødrene Grimms velkjente versjon av eventyret, er det ingen reddende jeger til slutt. Skylappjenta må selv ta ansvar for veien videre. Hun velger å rive av seg lua og begir seg mot et ukjent mål. Valget hennes har store personlige omkostninger. Ved å bryte med slektens strenge æreskodeks, vil hun for alltid være utestengt fra fellesskap, tilhørighet og tradisjoner. Når Skylappjenta til slutt står helt alene og bestemmer seg for å gå mot den ukjente byen, må leseren selv reflektere over om og i tilfelle hvordan dette ståstedet kan tolkes som en tradisjonelt lykkelig eventyrslutt. Den åpne slutten gir i hvert fall håp om at livet kan endres til det bedre: ”Bare Skylappjenta vet om hun fant det hun lengtet etter. Og har hun ikke funnet det ennå, så er hun nok på god vei.”

I boka Deconstructing the Hero (1997) undersøker Margery Hourihan det litterære heltebegrepet. Hun drøfter hvordan forestillinger om den klassiske helteskikkelsen fra eventyrenes og mytenes verden har preget vår forståelse av hvordan en helt skal være. En dualistisk tenkemåte hvor helten representerer alt det gode og bare skurken forbindes med det onde, gir lett endimensjonale og statiske helter. Hourihan understreker at heltehistoriene formidler en ”vi” versus ”de”-tenkning, og hun er kritisk til at en tradisjon som forfekter Vestens overlegenhet både moralsk og kulturelt.

Dessuten viser hun hvordan de mannlige heltenes pågangsmot og snarrådighet framheves på bekostning av de kvinnelige heltene som henvises til en mer anonym og passiv rolle.  Ofte fungerer de mer som hjelpere med mindre initiativ og mot enn sine mannlige motstykker. Flere forskere har vært opptatt av denne skjevfordelingen, og et eksempel er boka Heroism in the Harry Potter Series (2011) hvor Hermines rolle drøftes. Hennes kunnskaper er helt nødvendig i kampen mot onde Voldemort, men er hun en heltinne – eller forblir hun bare i ”flink pike”-rollen?

Hourihan mener vi må omdefinere heltebegrepet og inkludere flere enn de typisk klassiske, mannlige, vestlige heltene. Også det menneskelige aspektet må vektlegges mer: ”They are not invulnerable to doubt, disappointment and defeat. They are not superheroes. They are like all the rest of us, and they include females, non-Europeans and other outsiders. They are impelled by the urge to survive, by love, and by curiosity – the desire to learn and to understand themselves and the world about them better.”[vi]

A-Snill-pille i nesen-ansikt
Foto: Cappelen Damm

Lussis rasende utrop ”Nå er det nok!” markerer slutten på usynliggjøringen, og hennes frigjøringsprosess åpner opp for at flere usynlige jenter tør å følge hennes eksempel og komme ut av veggen. Men Lussi vil ikke lenger være bundet til en ”være snill”-rolle for til spørsmålet ”Kanskje det fins flere helt usynlige jenter?”, slår hun fast: ”De får klare seg selv”. Bildet av Lussi som fornøyd piller seg i nesen, understreker at den prektige Lussi er forsvunnet for godt.

Skylappjenta i snø
Foto: Cappelen Damm

Grimms versjon av eventyret om Rødhette ofte blir tolket som en sosialiseringshistorie hvor barnet skal lære seg å adlyde de voksne. Når Skylappjenta på slutten river av seg lua, markerer hun at hun ikke lenger følger slektens krav og forventninger. ”- Så annerledes, sa Skylappjenta høyt. Nå hørte og så hun ikke bare det som var rett fram, men også alt som var på sidene. I det fjerne skimtet hun en ukjent verden.” Bildene viser at Skylappjenta nå har håret utslått.

I eventyret om Rapuntsel fungerer de lange flettene som en stige prinsen kan klatre opp for å frigjøre henne. Sett i denne eventyrkonteksten kan forandringen av Skylappjentas frisyre symbolsk forstås som en tydeliggjøring av at jenta verken forventer eller ønsker at en mann skal redde henne. I siste oppslag går hun mot byen, et fremmed sted som representerer muligheten for en ny tilværelse. På mange måter kan hun stå som en representant for utviklingen av den nye jenterollen som Maria Nikolajeva diskuterer i ”Othering Gender: New Masculinities, New Femininities”.

I likhet med en av de litterære hovedpersonene Nikolajeva fremhever som fri fra stereotypier, er Skylappjenta ”on a threshold, but nothing has, as if by magic, become solved and settled”[vii]. Samspillet mellom eventyret og aktuelle spørsmål i dagens samfunn kan få unge lesere til å se paralleller og trekke sine egne konklusjoner.

Litterære heltinner dekker selvfølgelig forskjellige behov hos ulike lesere. Både Snill og Skylappjenta bryter med et realistisk univers på en annen og langt mer kompleks måte enn at hovedpersonen i kjent Pippi-stil utstyres med noen overnaturlige egenskaper. De fantastiske elementene og bruddet med det kjente og tilvante kan gi leserne en mulighet til å se verden med nye øyne, og en slik fremmedgjøringsteknikk virker heller ikke så invaderende. Dermed kan leserne til en viss grad selv velge hvor sterkt egne personlige erfaringer skal konfronteres i møtet med de litterære heltinnene.

Lussi og Skylappjenta gir etter min mening leserne en mulighet ”to understand themselves and the world about them better”. En av barnelitteraturens sterkeste konvensjoner er at en ikke skal ”ta livsmotet fra barnet” slik K.E.Løgstrup formulerte det i Den etiske fordring.

For meg kan dette credoet omskrives til det mer aktive: ”Det skal nytte å kjempe”. Lussi og Skylappjenta viser at forandring er mulig. Ved å overskride sin egen frykt, lar de seg ikke lenger stoppe av andres krav og forventninger. Å kunne stå i det utrygge, krever et langt større mot enn bragdene til Pippi og Nancy Drew.  De to har dessuten venner som nærmest heier dem igjennom alle utfordringene. Lussi og Skylappjenta står derimot helt alene i sin kamp. Begge kommer til et punkt hvor de selv må ta ansvaret for sine valg uten å kunne forutsi omkostningene. For meg er slike jenter heltinner.


Litteraturliste

Bildebøker:

Dahle, Gro og Svein Nyhus. Snill. Cappelen, 2002.

Haq, Iram og Endre Skandfer. Skylappjenta. Cappelen Damm, 2009.

Teori:

Hourihan, Margery. Deconstructing the Hero. Routledge, 1997.

Kiil, Hanne og Elise Seip Tønnessen. ”Dagens Rødhette i en flerkulturell kontekst – mulighet for en ny identitet?”. I: Barnboken 2013

Løgstrup, K.E.: «Moral og børnebøger». I: Sven Møller Kristensen og Preben Ramløw (red.): Børne- og ungdomsbøger. Problemer og analyser. Kbh. Gyldendal, 1969.

Méd, Nina. Jakten på Pippi og Nancy Drews arvtakere. Masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap. Universitetet i Oslo, 2007.

Nikolajeva, Maria. “Børnelitteratur. Kunst, pædagogik og magt”. I: Nina Christensen og Anna K. Skyggeberg. På opdagelse i børnelitteraturen. Høst & Søn, 2006

Nikolajeva, Maria. ”Othering Gender: New Masculinities, New Femininities”. I: Power, Voice and Subjectivity in Literature for Young Readers. Routledge, 2010.

Ommundsen, Åse Marie. Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut. Doktoravhandling ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier. UiO, 2010.

Skre, Arnhild. Heltinner jeg har møtt. Schibsted, 2005.

Berndt, Katrin og Lena Steveker (red.). Heroism in the Harry Potter Series. Ashgate, 2011.

 


[i] Skre (2005, 10)

[ii] Skre (2005, 307)

[iii] Méd (2007, 19)

[iv] Nikolajeva (2006, 39)

[v] Ommundsen (2010, 103)

[vi] Hourihan 1997, 233)

[vii] Nikolajeva (2010, 119)