Navigate / search

Emilie-trilogiens kosmopolitanske funksjon

I Barsakh (2009), Verdensredderne (2012) og De som ikke finnes (2014) beskriver Stranger en ny global virkelighet, preget av globaliseringens mekanismer og av kosmopolitanske prosesser. Fortellerteknikken avspeiler at ungdommene har en kosmopolitansk bevissthet. Det denne artikkelen skal handle om, er hvordan en slik bevissthet bygges opp og til og med uttrykkes gjennom fortellerstemmen.

Globalisering viser til ideen om et globalt marked, nyliberal økonomisk vekst og en fri flyt av kapital, arbeidskraft og varer over landegrenser. Kosmopolitanisme er, i følge sosiologen Ulrich Beck, en flerdimensjonal prosess som inkluderer økonomiske, politiske, kulturelle og institusjonelle synspunkter. Disse synspunktene omfatter utviklingen av lojalitet til noe mer enn kun nasjonen, slik at følelsen av kulturell tilhørighet krysser nasjonale grenser. Beck mener kosmopolitanisme er definisjonen på en ny epoke, nemlig det han kaller for den refleksive moderniteten (Beck 2006: 5-9), der det å være grenseoverskridende er et viktig stikkord. Så der globalisering handler om marked og fri flyt, er kosmopolitanisme en måte å forholde seg til den globale verden på. Det er denne holdningen jeg vil se på i Strangers trilogi.

Historiefortelling er en viktig kulturell prosess. En kan undersøke om fortellinger og historier er kosmopolitanske fra flere vinkler. Men det jeg skal gjøre her, er å drøfte noen av de fortellertekniske grepene i Emilie-trilogien og spesielt se på hvordan fortellerstemmen uttrykker kosmopolitanske ambisjoner.

Emilie-trilogien

Den første boken i serien, Barsakh, handler om Emilie og Samuel. Emilie er 15 år gammel og norsk. Samuel er 17 år gammel og kommer fra Ghana. De møter hverandre på en strand på Kanariøyene. Emilie er der på ferie med familien og er ute på en joggetur når hun ser en båt med flyktninger. En av disse flyktningene er Samuel. Emilie trekker båten i land og tar alle med til et lite hus hun vet står tomt. Herifra fortelles historien i to ulike tidsrom. I kapitlene om Samuel fortelles historien om hans reise alene fra Ghana, til Mali, gjennom Saharaørkenen og til slutt med båt over til Grand Canaria. I de andre kapitlene presenteres Emilies historie i nåtid. Hun sliter med en spiseforstyrrelse, moralske kvaler ovenfor de hun kan hjelpe, og sin egen skam over å leve et godt liv. Etter hvert blir flyktningene oppdaget av politiet, og romanen ender med at Emilie reiser hjem. Hun har tatt farvel med Samuel, som blir plassert i en flyktningleir.

I bok to, Verdensredderne, er Emilie 17 år. Hun møter Antonio, som er med i en aksjonsgruppe som kaller seg for «Verdensredderne». Gruppen ønsker å informere folk om den urettferdige behandlingen av arbeiderne som lager de varene man kjøper i Norge. Emilie blir med i gruppen og deltar i aksjonene, som starter ganske uskyldig, men utvikler seg til å bli kriminelle. Parallellhistorien her handler om Reena, en tolv år gammel jente som jobber i en fabrikk i Bangladesh. Hun forelsker seg i en nabogutt, men dør når en feilutløst brannalarm fører til panikk blant arbeiderne.

I den tredje boken, De som ikke finnes, vender historien tilbake til Emilie og Samuel. Samuel har funnet veien helt til Norge, etter å ha bli deportert tilbake til Ghana. Igjen har Samuel risikert livet sitt for å komme til Europa. Den tredje boken følger samme mønster som den første, der Emilies historie er i nåtid der hun prøver å hjelpe Samuel, mens kapitlene om Samuel er tilbakeblikk på hans reise. Emilie innser at hun ikke klarer å hjelpe Samuel alene, og nok en gang blir Samuel arrestert og satt på en celle i påvente av å bli sendt ut av landet. Samuel orker ikke mer og henger seg selv på cella. Trilogien slutter med at Emilie leser selvmordsbrevet fra Samuel.

Fakta i fiksjonen

Det er en rekke faktainnslag i alle tre romaner. I Barsakh er det for eksempel stillbilder fra to dokumentarfilmer om migranter, og et tekstutdrag om funnet av en båt med elleve døde menn fra Senegal. I sluttnotene får en vite hvor bildene er hentet fra, og man kan lese statistikk om både spiseforstyrrelser og flyktninger. Disse fotografiene fra virkeligheten, og bruken av fakta fungerer som en påminnelse til leseren. Historien du leser er fiktiv, men det kunne ha foregått i virkeligheten. Historien om Samuel er funnet opp, men det er mange som opplever det han gjennomgår.

I Verdensredderne er faktainnslagene fremstilt som en del av fiksjonen. Ett eksempel er den informasjonen aksjonsgruppen Verdensredderne sprer for å vekke engasjement hos vanlige forbrukere. Men også her presenteres kildene i sluttnoter. De garanterer for at den informasjonen leseren får gjennom romanen er sann. Her kan leseren lese om virkelige mennesker som har dødd i klesfabrikker i Bangladesh. Det samme skjer med Reena.

Mønsteret er det samme i De som ikke finnes. På side 140 sitter Emilie og leser på nett om papirløs migranter og flyktninger. Det hun leser på skjermen, gjengis i romanen. Når Emilie leser, vekker det et engasjement i henne. Det samme kan kanskje skje med leseren. I så fall veiledes leseren til mer informasjon gjennom sluttnotene.

Denne kombinasjonen av fakta og fiksjon er et av de helt sentrale virkemidlene i denne trilogien. De dokumentariske innslagene bidrar til å forankre karakterenes liv i verden. Det gir trilogien en aktualitet som har overføringsverdi til virkeligheten, og bygger opp om en kosmopolitansk bevissthet.

 

Bilder fra Barsakh

Ingen er fremmede

I Cosmopolitanism – Ethics in A World of Strangers, skriver Anthony Kwame Appiah om hvor vanskelig det er å forsøke å forstå en abstrakt fremmed (Appiah 2006:99). De man bare har noen vage forestillinger om forblir abstraksjoner. Dette endrer seg ved konkrete møter for da opphører den fremmede å være en forestilling. I stedet oppstår det en bevissthet om hvem den fremmede er. Det er denne kosmopolitanske prosessen Emilie-trilogien demonstrerer.

I Barsakh og De som ikke finnes blir Samuel en sentral person i Emilies liv, og opphører å være en abstrakt fremmed. Han er ikke bare ”en båtflyktning”, han er Samuel, et menneske, ikke en forestilling.

I Verdensredderne er det tekstilarbeideren som har funksjonen som den fremmede. Men i dette tilfellet er det leseren som blir kjent med Reena. Hun er en person med drømmer og håp. Leseren får vite nok om livet hennes til å kunne se henne som noe mer enn en abstrakt, undertrykt tekstilarbeider. Emilie vet ikke om Reena i det hele tatt.

Samuel og Reena er på hver sine måter konkretiseringer av de globale utfordringene Emilie engasjerer seg i. Samuel blir et medmenneske midt i den globale flyktningkrisen, som Emilie ikke tidligere har tatt innover seg. I Verdensredderne er engasjementet for undertrykte arbeidere allerede vekket hos henne. Hun trenger kanskje ikke det konkrete møtet, men det kan hende at leserne trenger det. Det er de som får presentert historien om Reena, slik at den kosmopolitanske bevisstheten kan vekkes også hos dem.

Et liknende grep gjøres i Barsakh. Emilie får ikke like mye informasjon om de andre flyktningene i båten som leseren. Leseren får til og med vite mer enn Samuel, selv om han sitter i den samme båten. På side 64 presenteres de som omkommer på havet. Det er bare leseren som får informasjon om de døde, med navn og minner.

Leseren blir kjent med Samuel og Reena, og får til og med vite om familien til Reena, om hennes drømmer for fremtiden og hennes forelskelse. Reena er ikke bare en arbeider. Den fremmede har blitt et «du». Dette grepet svarer til den kosmopolitanske tanken om at det å gjøre en fremmed til et «du», vil være et skritt på veien mot bedre samhandling.

Appiahs tanker om den fremmede støttes av Andrew Irving, i «Change, Contigency and the Face-to-Face Encounter» (2015). Han skriver at når mennesker får en gjensidig adressat i et «du», blir det etablert et grunnlag for reell samhandling. Dette grunnlaget muliggjør en moralsk bevissthet som Irving mener kan kalles kosmopolitansk. Den tilbyr et praktisk grunnlag for samhandling, læring og en måte å reagere på andre menneskers opplevelser på (Irving 2015:73).

Samuel blir et tydelig ”du” både for Emilie og leseren, men leseren får flere ”du”er å forholde seg til enn Emilie. Lesningen blir nærmest en øvelse i å ”av-fremmedgjøre” de andre. Romantrilogien tilbyr nesten et ”praktisk” grunnlag for samhandling basert på empati.

Identitet som krysser grenser

Simon Stranger
Simon Stranger

Empati er vesentlig for en kosmopolitt. I introduksjonen til The Cosmopolitan Vision (2006) beskriver Beck den kosmopolitanske empatien. Han viser at den er forbundet med en ny forståelse av identitet, som beveger seg vekk fra den «territorielle enten/eller» teorien om identitet. I følge Beck forutsetter den konservative identitetsteorien at et område som er beskyttet av mentale grenser, som landegrenser, er en uunnværlig forutsetning for sosial integrering og dannelse av selv-bevissthet (Beck 2006:5). Denne eldre teorien tilhører derfor den første moderniteten, og fungerte som en del av den metodologiske nasjonalismen. Det vil si at når den vitenskapelige observatørens, for eksempel forskerens perspektiv, er styrt av påstanden om at et samfunn være organisert som nasjonale og territorielt avgrensede stater, er dette metodologisk nasjonalisme.

Beck skriver at når en samfunnsaktør deler dette perspektivet, er det snakk om et nasjonalt perspektiv (Beck 2006:24). Men i den refleksive andre moderniteten følger ikke identitet dette gamle venn/fiende-skjemaet, ettersom verdens grusomheter blir brakt til oss gjennom media, og man føler empati ovenfor mennesker som befinner seg langt unna. Beck beskriver dette som at våre rom for emosjonelle forestillinger har utvidet seg til å være transnasjonale (ibid). Man er ikke avhengig av nasjonale grenser for identitetsutvikling og den fremmede er ikke lenger abstrakt. En slik identitetsforståelse gjenspeiles i Emilie-trilogien.

Det nasjonale perspektivet nedprioriteres i Emilies møte med Samuel. Leserens empati begrenses ikke av at Reena bor i Bangladesh. Men det er fortellerstemmens gjengivelse av de fremmedes tanker som gjør dem, Reena, Samuel og andre, til ikke-fremmede, personer man kunne samhandlet med om de var reelle.

Fortellerens kosmopolitanske ambisjon

Trilogien er preget av en fortellerstemme som iblant trer frem som en tydelig karakter med en klar ambisjon.

«Jeg er forfatteren som skriver disse ordene, og som håper at de virker, at de virkelig kan gjøre en forskjell. At jeg også kan gjøre en forskjell». (Verdensredderne, s.105)

Del III av «Verdensredderne» starter med en allvitende forteller som forteller hva som står på plansjene i kontoret til Verdensredderne. Etter oppramsingen av fakta og statistikk om hvor mange som lever under fattigdomsgrensen, hvor mange som må gå en kilometer for å hente vann og hvor mange barn som dør av underernæring, stiller fortelleren retoriske spørsmål til leseren:

Hvem kan forestille seg den samlede smerten? Alle navnene som hviskes, eller ropes ut, mens klumper av jord kastes over den døde og dekker kinnene, fingrene og øynene? (Verdensredderne s.103-4).

Kan leseren se for seg denne smerten? Uansett hva leseren svarer, får leseren en konkretisering av de fremmede som går under statistikken som er blitt ramset opp tidligere. For spørsmålene blir fulgt av flere avsnitt som starter med ordene «Jeg er…», der perspektivene hopper fra en død gutt, til en ung jente som jobber i fabrikk og andre barnearbeidere. En slik «Jeg er» -sekvens finner vi også i Barsakh, men i Verdensredderne setter fortellerstemmen de retoriske spørsmålene og vekslingene av perspektiv opp mot hverandre, slik at leserens empati vekkes. «Jeg er»-utsagnene blir hos leseren «du er», den adressaten som Irving mener åpner for samhandling.

Til tross for dette er det en allvitende tredje-personforteller som dominerer i trilogien. Fortellerstemmen skifter perspektiv flere ganger. Blant annet er det et fast mønster med parallelle historier, Emilie og Samuel, Emilie og Reena, Emilie og Samuel igjen. Alle karakterene skildres fra hvert sitt perspektiv.

Disse ulike fortellerstemmene og perspektivskiftene, alle de retoriske spørsmål, det at alles historier blir fortalt og bruken av fakta – alt dette kan sees på som verktøy for å bygge opp en kosmopolitansk bevissthet hos Emilie og hos leseren. Fortellerstemmen bringer leseren på innsiden av de fremmede. Man blir kjent med karakterene bak tallene. Det handler ikke bare om å vekke medfølelse med de mindre heldige. Fortellerstemmen er, med Becks ord, med på å åpne rommet for emosjonelle forestillinger, som er en forutsetning for at man kan forholde seg til verden med en kosmopolitansk bevissthet.

I De som ikke finnes er det et intermesso som går langt tilbake i tid, og som forteller om da en av forfedrene til Emilie møter en av forfedrene til Samuel. I denne historien er det slektningen til Samuel som redder Emilies forfader. Dette intermessoet har ikke betydning for historien som foregår i nåtid og det er ingen andre referanser til dette møtet ellers i boka. Fortellingen er der for å vise hvordan mennesker alltid har hatt relasjoner til hverandre på tvers av nasjonale grenser, nesten som for å understreke at det naturlige er forholdene mennesker i mellom, ikke grensene som deler dem.


Kildehenvisninger:

Appiah, Anthony Kwame. Cosmopolitanism. Ethics in a World of Strangers. New York:

Beck, Ulrich. Cosmopolitan Vision. Cambridge: polity, 2006.

Irving, Andrew. “Change, Contingency and the Face-to-Face Encounter” in Whose

Cosmopolitanism? Critical Perspectives, Relationalities and Discontents. Ed. Schiller, Nina

Glick and Irving, Andrew. New York, Berghahn Books. 2015.

Stranger, Simon. Barsakh. Oslo: Cappelen Damm, 2009.

Stranger, Simon. Verdensredderne. Oslo: Cappelen Damm, 2012.

Stranger, Simon. De som ikke finnes. Oslo: Cappelen Damm, 2014.