Navigate / search

Faen heller!

Man banner ikke i barnebøker. Man banner i hvert fall ikke i barnebøker som skal brukes til høytlesning i skolen.

Problemet oppstår når enkelte bøker med banneord så tydelig har kvaliteter som egner seg til høytlesning. Som får elevene til å bli engasjerte. Som lokker fram både latter og alvor.

Det er ikke sikkert læreren ustraffet kan velge slike bøker. I Agder ble det stor oppstandelse og indignerte avisinnlegg den gang bøkene om Pitbull-Terje ble trukket inn i klasserommet. For Pitbull-Terje banner.

«Hvem faen har sladra?» freser Terje når barnevernet følger opp en bekymringsmelding eller verden på andre måter går han imot. På leserne kommer det neppe overraskende. Pitbull-Terje er ikke typen til å stønne fram et lite «uff» når motgangen kommer.

Heller ikke overraskende er det at Pitbull-Terje og hans mer anonyme venn Jim fascinerer sine jevnaldrende lesere. Med Pitbull-Terje-bøkene er Endre Lund Eriksen den eneste forfatteren som har vunnet både ARKs barnebokpris og Uprisen, de to store prisene som stemmes fram av barn og ungdom rundt om i Norge. Og avstemmingen skjer faktisk i skolens regi.

Læreren velger som oftest de bøkene som skal leses høyt i klasserommet. Men hvilke bøker velger elevene selv? Hvilke bøker får de tilgang til gjennom skolebiblioteket? Etterspørselen etter bøker som speiler et flerkulturelt samfunn er stor. Likeledes er det ofte spørsmål etter bøker som kan fenge gutter som ikke leser så mye. Spenning og humor etterlyses.
I vinter presenterte vi noen av de nyeste bøkene på et kurs for lærere og skolebibliotekarer. Utvalget skulle gi ulike unge lesere muligheter til å finne sin bok. En av bøkene vi trakk fram, var Iqbal Farooq og den svarte Pierrot av Manu Sareen.

Hovedpersonen er trettenårige Iqbal, en annengenerasjons-inder som bor sammen med sin familie i en bygård på Nørrebro. Her er det beboere med mange nasjonaliteter – felles for dem alle er at de blir mer eller mindre kjærlig karikert.

Det lekes med fordommer både når det gjelder språk, holdninger og levesett. Guttenes tante heter for eksempel Fatwa, og henne bør man selvfølgelig passe seg for. I denne bygården syder det av liv. Replikkene sitter løst – og det er da også særlig gjennom replikkene vi blir kjent med de forskjellige personene.

En av kursdeltakerne reagerte på at vi hadde tatt med denne boka. Selv hadde hun bevisst ikke kjøpt den inn til skolebiblioteket på grunn av språkbruken til enkelte av disse beboerne på Nørrebro.

En av de andre deltakerne var derimot nysgjerrig. De fleste av elevene på hans skole hadde flerkulturell bakgrunn, og mange av dem kunne nok kjenne seg igjen i et miljø preget av mangfold. Men han lurte på hvilke stygge ord som ble brukt. «Nei, det er stort sett faen» svarte jeg. «Åh, er det bare faen?» sa han og smilte. «Faen går helt greit hos oss!»

Saken er tidligere publisert på NBIs blogg på forskning.no (21. mai 2009)