Navigate / search

Pistolproblemet i barnelitteraturen

Virkelige som virtuelle pistoler er på full fart inn i barn og unges erfaringsrom. Barnelitteraturen er intet unntak. Dette utfordrer synet på barns psykiske og fysiske uskyld og de voksnes rolle som beskyttere og oppdragere. Når pistolen fortrenger tradisjonelle fortellinger om pottetrening, hjelper det lite å være godt væpnet med våtservietter.

Først en digresjon fra krig, kunst og farskjærlighet. Maleren Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger tok farsrollen på alvor da han i 1921 skjøt etter sin datters frier. Den temperamentsfulle kunstneren ble frikjent av lagmannsretten, for anledningen satt i Soon Hotel, et steinkast unna Dørnbergers hus – fordi han skjøt «for å gjelle og ikke for å drepe». Noen år senere ble min farfar en del av denne noe lempelige rettspleien som lensmannsbetjent i Son, og fordi han hadde god dialog med «Kitty» og «Kittys broder», Dørnbergers to pistoler, om Sons mange haleløse katter, ble han belønnet med sine initialer i Dørnbergers tak – ikke utført med pensel…

Dørnbergers mandat som musketér for sin datters uskyld gjenspeiler et ambivalent forhold til barn og barndom med sin oppsiktsvekkende kobling av brutalitet og sentimentalitet. Pistolen får stå som et potent symbol for maskulinitet og makt, der mannen søker å skyte sin datter tilbake på plass i barndomsparadiset.

Ulike barndomsforestillinger blir bekreftet og utfordret i barnelitteraturen. I Norge sier vi gjerne at barneperspektivet, solidariteten med barnet, dets synsvinkel og erfaringshorisont, har stått sterkt i vår hjemlige barnelitteratur i over 100 år. Den amerikanske litteraturprofessoren Kenneth Kidd spør om barnelitteraturen i dag er i ferd med å utfordre «the masterplot of childhood innocence». Barnet beskyttes ikke lenger for traumatiske fortellinger – snarere synes det som om verdens ondskap er noe som barnet særlig bør utsettes for (Kidd 2005, 140).

Tunge temaer er ikke ukjent i ungdomslitteraturen. Fortvilet og forvirret identitetssøken, mellommenneskelig drama, små og store opprør – på terskelen til voksenlivet er pistoler i bok, film og spill like oppsiktsvekkende som sex. Likevel støter vi stadig på debatter av typen «Er livet blitt for kjipt i ungdomslitteraturen?». To sterke og viktige stemmer i norsk ungdomslitteratur som problematiserer det å være et ungt menneske i vår tid, er Hilde Hagerup og Harald Rosenløw Eeg. De skaper språklig spenstige og nyanserte portretter av kompliserte, unge sinn i eksistensielle kriser.

På den andre siden av kloden har den australske ALMA-prisvinneren Sonya Hartnett skapt debatt og utfordret grensene for hva og hvordan man kan skrive for ungdom. I ungdomsboka Hundene sover skildrer hun en isolert familie med mørke hemmeligheter. På Bonaparte gård driver familiefaren med campingdrift og systematiske fysiske og psykiske overgrep. Mora er redusert til et mumlende nervevrak, og barna nektes omgang med andre enn familien. Når campingjesten Bow Fox vekker familiens sovende hunder og avslører vold og incest, ender det med ødipalkonflikt og kastrasjon. Faren skyter sønnen Jordan:

«Den kraftige kula borer seg gjennom Jordans møkkete overall og tvers igjennom det magre brystet. Den slynger ham baklengs over ende på bakken. Det tar ham noen sekunder å dø, og på den tida ser han himmelen, og maisstenglene som er blitt høye som tårn, og han ser Edward bøye seg over ham, og han ser noen kråker. Han har akkurat tid nok til å forstå at alle hundene bjeffer.» (Hartnett 1996, 127)

  Kanskje er det slik at pistolen og det døde barnet blir for sterke symboler for de voksne – vi ønsker ikke å konfronteres med barndommer uten uskyld. Pistolen trigger den kulturelle angsten for barnets ambivalente status. Best å la den sovende hunden ligge.

Den nådeløse pistolen har også funnet veien inn i barnelitteraturen. Barneromanen Albin Prek av Ingeborg Kringeland Hald forteller fra et barns perspektiv om krigen i Bosnia. Albin er 6 år når han blir vitne til at faren blir skutt, og sammen med moren og småsøstrene blir han drevet på flukt. Blant flere sterke scener fra krigens grusomheter, opplever Albin at en sulten, gråtende gutt blir skutt:

«Det kommer røyk fra soldatens pistol, og gutten blir stille idet han forundret synker sammen. Mamma rekker ikke å legge hånden sin foran øynene mine engang. – Der! Nå slipper du å høre på den sutringen mer, sier soldaten til henne som sikkert er guttens mor. Hun hyler like mye som gutten gjorde i sted, men soldaten skyter henne ikke. Han marsjerer bare vekk. Alderen min er visst glemt. Foreløpig.» (Hald 2010, 81)

Krig utfordrer ofte forestillinger om alder og uskyld. Halds skildringer opprører, og Dagbladets Cathrine Krøger skrev «Spar barna, tenker jeg, for å måtte ha innsikt i dette.» Men så legger hun til noe som jeg synes reflekterer barnelitteraturens reforhandling av barndommens uskyld: «På den annen side ble ikke Albin og co spart. Det er vel det Hald vil fortelle oss.» (Krøger, Dagbladet 15.11.10)

Gjennom elektroniske medier har barn, i hvert fall i vesten, i prinsippet tilgang til samme informasjon som voksne. Dette er med på å omdefinere forholdet mellom barn og voksne, som i flere generasjoner har vært preget av en svært ulik adgang til viten (se blant andre Postman 1982 og Juncker 2006). Barnet var eksotisert som «den andre», som vesensforskjellig fra den voksne, først og fremst ansett som en pedagogisk utfordring, definert og plassert i den udifferensierte sekken «barn»: Barn forstår ikke… barn liker ikke… barn bør beskyttes mot… blant annet pistoler. Problemet er med andre ord ikke at barn og voksne er ulike, men at ulikhetene er unyanserte og blir brukt til å legitimere over- og underordning – som også kommer til uttrykk i holdninger i og til barne- og ungdomslitteratur.

 Humoristiske og ironiske skildringer av makt og avmakt barn imellom og mellom barn og voksne står sentralt i Jeff Kinneys superpoulære serie En pingles dagbok. Serien, som leses av både barn og ungdom, er en dagbok ført i pennen av Greg, en dypt upålitelig forteller og sosial streber som skruppelløst bruker andre for egen vinning. Samtidig er det noe sjarmerende ved Gregs selvutleveringer og manglende etiske konsekvensanalyse – og ikke minst har han et nådeløst avslørende blikk på de håpløse voksne.

I bok 2, Rodrick ruler, tematiserer en av episodene voldens innvirkninger på barn. Storebror Rodrick har en genial prosjektidé som skal gjøre skolehverdagen mer spennende: «Får voldsfilmer folk til å tenke voldelige tanker?» Sammen med kameratene sine ser Rodrick mange skrekkfilmer, men kvelden før prosjektutstillingen har han ingenting å vise til. Dermed settes hele familien i sving for å redde storebror, og Greg får jobben med å tegne bildene:

«Jeg gjorde mitt beste for å forestille meg hva tenåringer ville tegne etter å ha sett voldsfilmer.»

«Det som VIRKELIG suger, er at jeg fikk pepper av muttern da hun fikk se hva jeg hadde tegnet. Hun sa at tegningene var «bekymringsfulle». Det var derfor jeg bare fikk lov til å se barnefilmer resten av året.» (Kinney 2010, 176)

Gregs gode gjerning i form av svært grafisk vold vekker stor beskyttertrang hos mor. Slike bilder skal ikke sønnen hennes ha, uskylden må gjenopprettes og løsningen hennes latterliggjør foreldregenerasjonens bokstavelige tro på barnlig uskyld. Humoren avslører den voksnes syn på barnet som uskyldsrent, godt og supermenneskelig. Greg og leserne vet bedre, blant annet gjennom pinglas bekjennelser i dagboka.

I mange av barnefortellingene til Roald Dahl er humoren hans skarpeste våpen i utleveringen av autoritære voksne. Riktignok er karakterene mer å regne som karikaturer av gode barn og dumme voksne, noe som gir et univers av klare, fikserte og dikotomiske kategorier. Selv om ikke karaktertegningene er av de mest nyanserte, så er den barnesolidariske humoren en deilig detronisering av de voksne.

I Ramperim og ville vers leker Dahl med velkjente folkeeventyr, og gjennom sine humoristiske mottekster på rim åpnes det for kritisk refleksjon rundt gjengse forestillinger. Passive, lille Rødhette som slukes av ulven og må reddes av jegeren – et mønster som gjenfinnes i forbausende mange fortellinger for jenter, ifølge Arnhild Skre (2005) – opptrer her i en noe mindre uskyldig støpning, til tross for at hun fortsatt heter lille Rødhette. Ved synet av ulven i bestemors klær spores ikke forvirring og frykt i Rødhettes begeistrede kommentar: «Sånn lekker pels da, bestema!». Og når ulven angriper, konstaterer fortelleren:

«Hun trakk fra trusa en pistol og skjøt ham ned i mormors stol.»

I tillegg til å være et nærmest magisk hjelpemiddel for en handlekraftig eventyrheltinne, er pistolen et humoristisk kjønns- og aldersoverskridende overraskelsesmoment. Denne unge jenta synes heller ikke lammet av seksualpsykologisk skrekk eller skam – der hun poserer med dyret drapert rundt kroppen.

Roald Dahls Rødhette fyrer løs mot en passiv jenterolle. I Barbie-Nils og pistolproblemet av Kari Tinnen og Mari Kanstad Johnsen er den maskuline kjønnsstereotypen under press. På sin 5-årsdag skal Nils få velge akkurat hva han vil i lekebutikken. Men når Nils vil ha en barbie i rosa eske med hjerter, slår pappa seg vrang – særlig fordi andre fedre og sønner stirrer på dem. Det hjelper ikke at Nils gjør venninnen Angelikas ord til sine:

«B-Barbie er helt konge… i hvert fall når hun er sammen med meg.»
Pappa argumenterer og forhandler – pistol er det naturlige valget for en gutt:
«Noen mennesker kan være så dumme, sier pappa, og med pistol gjør jo folk som du vil!»

Først gir Nils etter – så må pappa svelge sin maskuline stolthet når pistolen brukes av sønnen til å true til seg en barbie. Det kompetente barnet tar en ironisk innersving på sitt opphav – med pistolen og et dødelig alvor begår Nils et nødvendig fadermord.

«Pistolproblemet» er ikke bare noe Nils sliter med. Det har blitt hevdet at Barbie-Nils og pistolproblemet skapte kontrovers på grunn av 22/7 da den ble gitt ut i fjor høst. Jeg har uten hell lett etter spor fra denne oppstandelsen. At pistolproblemet blir brakt på bane i denne sammenhengen, ser jeg som et uttrykk for nettopp den kulturelle ambivalensen og angsten knyttet til forestillingen om barndommens uskyld.

Vi roper «aldri mer», men å konfrontere menneskelige grusomheter og traumer sammen med den oppvoksende slekt ender ofte med fortrengning. Er det derfor vi er dømt til å repetere slike ugjerninger?

Spørsmålet er hvordan vi kan møte det umenneskelige i det menneskelige sammen med barn. I sin avhandling om humor i barnelitteraturen peker Julie Cross på en løsning – humor kan nettopp gjøre oss i stand til å takle det vonde og uhyggelige ved at trusselen blir mindre gjennom komisk latterliggjøring (Cross 2011, 11).

Uten å demontere uskylden helt tenker jeg at hun har et poeng – humor kan på samme tid ha en herlig avvæpnende og bemektigende funksjon for våre unge protagonister.

 

Teksten bygger på et innlegg på Aschehougs sommerseminar 21. juni 2012, den er tidligere publisert som blogginnlegg på Forskning.no 28. juni 2012


Litteratur
Cross, Julie: Humor in contemporary junior literature, Routledge 2011.
Dahl, Roald: Ramperim og ville vers, Gyldendal 1990.
Hald, Ingeborg Kringeland: Albin Prek, Mangschou 2010.
Hartnett, Sonya: Hundene sover, Damm 1996.
Juncker, Beth: Om processen. Det æstetiskes betydning i børns kultur, Tiderne skifter 2006.
Kidd, Kenneth: “´A´ is for Auschwitz: Psychoanalysis, Trauma Theory, and the Children´s Literature of Atrocity”. Children´s Literature, vol. 3, 2005.
Kinney, Jeff: En pingles dagbok. Rodrick ruler, Gyldendal 2010.
Krøger, Cathrine: ”Sterk kost for unge lesere”. I: Dagbladet 15.11.10.
Linnestad, Bjørn: Carl Johannes Andreas Adam Dørnberger: Maler og musketér, Vestby kunstforening 1989.
Postman, Neil: The disappearance of childhood, Delacorte Press 1982.
Skre, Arhild: Heltinner jeg har møtt, Schibsted 2005.
Tinnen, Kari og Mari Kanstad Johnsen: Barbie-Nils og pistolproblemet, Gyldendal 2011.