Navigate / search

Barn som borgere

For å bli borgere må barn bli informerte individer, i tillegg til å ha et middel for å benytte seg av sin ytringsfrihet. Hvordan løses det i en kontekst der barnet først og fremst er et vesen som skal beskyttes?

I grunnloven blir barn og unge lite nevnt, med unntak av de paragrafene som tar for seg tronarv. Barn blir kun nevnt i paragraf 100, som er paragrafen som tar for seg ytringsfriheten. Der står det blant annet: Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder.

Det eneste stedet barnet nevnes i grunnloven er altså i et avsnitt om sensur. Barn er noe samfunnet har ansvar for å beskytte og ta vare på. Men etter hvert som informasjonsteknologien blomstrer blir det vanskelig å skjerme barn fra nyheter, de levende bildene som skildrer verdens gang.

I dag har vi aldersgrenser på både filmer og tv-spill, for å sørge for at barn ikke blir utsatt for altfor voldelige eller seksuelle bilder. Men hvordan gjør vi det med virkeligheten? Og hva sier barns tilgang til informasjon om omverdenen deres om dem selv?

Nyheter har aldri hatt aldersgrenser, men det har vært innforstått at nyheter i størst grad er for voksne. Men barn og unge ser også på nyheter. Og i løpet av de siste fire årene har barn også fått sine egne nyheter. Hva betyr dette for synet på barnet som borger og som et kompetent vesen?

Individets frie meningsdannelse

Barn og tv

I paragraf 100 står det at ytringsfrihetens begrunnelse ligger i tre ting; sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det sistnevnte er det interessant å trekke fram i lys av barnets samfunnsrolle og media. For hvordan gjelder både borgerskap og fri meningsdannelse barn? Og hvordan gjør media det gjeldende for barn? I boken «Producing Serious News for Citizen Children» (2010) ser sosiologen Julian Matthews på hvordan borgerskap, politikk og media henger sammen i lys av hvordan man definerer barnet. Barn, som voksne, trenger nyhetsprogrammer som henvender seg til sine seere som borgere, eller fremtidige borgere, i barnas tilfelle. Matthews ser til Graham Murdock, professor i kultur og økonomi, som har sett på medienes viktigste forpliktelser. Murdock trekker frem konseptet om et «kulturelt borgerskap», der han legger vekt på forbindelsen mellom media og borgeren. Medias forpliktelse er å opprettholde borgernes rettigheter til informasjon, erfaring, kunnskap og deltakelse. I tillegg burde nyheter representere en variasjon av sosiale og personlige temaer, og sette disse i sammenheng med større begivenheter i samfunnet. Nyhetsmediet må også kunne anerkjenne publikummets rett til å delta i det sosiale, politiske og kulturlivet og å være med på å forme disse i fremtiden.

Barnet i politikken

Matthews referer også til arbeidet til David Buckingham, professor i utdanning. Buckingham mener at det dominerende synet på barnet, som noen som mangler de nødvendige kvalitetene eller egenskapene til å delta i politiske prosesser, vedvarer, og at dette ekskluderer dem fra rollen som fullverdige borgere. Barnas mangel på kritisk modenhet og dermed også mangel på rasjonalitet og ansvarsfølelse, gjør at de umulig kan delta på en meningsfull måte. Men med et kritisk blikk på dette synet foreslår Buckingham at barn kan ta veloverveide avgjørelser, i det minste som tenåringer, fordi dette synet baserer seg på at barn ikke har en særlig interesse i politikk. Men ifølge undersøkelser Matthews trekker frem, stemmer ikke dette. Den yngre garden inntar nå flere nyheter gjennom mer populære medier, som ikke nødvendigvis er nyhetsformater. Matthews mener det vokser frem et syn nå som påpeker at barn og unge vil vise en større interesse for politikk om de får tilgang til politikkens institusjoner og diskusjoner. Politikken må gjøres relevant for barna, og veien dit går blant annet gjennom nyheter for barn. Med en interesse for politikk og videre deltakelse, vil barna i større grad bli fullverdige borgere, eller fremtidige borgere i det minste.

Nyheter for barn

Det er åpenbart at barnet har blitt en viktig konsument. Med flere og flere kanaler og programmer som er rettet mot barn, blir også barnet tatt på alvor. Barn skal også få tilgang til informasjon om hva som foregår i verden. Dette er i tråd med FNs barnerettigheter der det står at: «Staten skal sikre barn mulighet til informasjon fra ulike nasjonale og internasjonale kilder. Staten skal oppmuntre massemedia og forleggere til å spre verdifull informasjon for barn.» NRK har et liknende mål. I deres vedtekter står det at de blant annet skal «fremme barns rett til ytringsfridom og informasjon».

images

I 2005 opprettet Aftenposten en debattside for barn og unge mellom 13 og 18 år, i sin kulturdel. Denne ble veldig populær og det ble tydelig at nyheter for barn var et uadressert behov. I 2012 gikk de et skritt videre og lanserte en avis for barn og ungdom, kalt Aftenposten junior. I mellomtida hadde også NRK sett behovet for barnetilpassede nyheter og lansert Supernytt, et nyhetsprogram for barn i alderen 8 til 12 år. Programmet ble lansert på NRKs barnekanal NRK Super i 2010.

Supernytts innhold

Liv-Randi Risstad Holann har skrevet en masteroppgave om Supernytt, der hun beskriver innholdet ut fra en nyhetsformel. Risstad deler programmet opp i fem: Intro på ca 30 sek, hovedsak på ca 2 minutter, nyhetspakke på rundt 30 sekunder per sak, gladsak på rundt 2 minutter og til slutt en avslutning på 20-30 sekunder. Av programmene Risstad så på var 68 prosent av sakene innenrikssaker som omhandler barn, enten direkte eller indirekte. Programmene har en god blanding av tunge og lette nyhetsinnslag, der de, i følge Risstad, har et fokus på saker som passer for målgruppen, i stedet for et fokus på at det skal være dagsaktuelle saker. Programmet varer i rundt åtte minutter og ledes av voksne programledere.

Barndomssyn i Supernytt

I oppgaven ser Risstad på blant annet på hvordan programmet henvender seg til målgruppen og hvilket syn på barn som dominerer sendingene. I hennes kvalitative innholdsanalyse skriver Risstad at Supernytt sitt mål er å formidle

supernyttnett

nyheter for barn, og ikke formidle barnenyheter. Det vil si at de ønske å formidle nyhetene slik at barn forstår hva som skjer, der de skjermes for de voldsomme detaljene.

I sitt teorikapittel viser Risstad til medieforsker Karin Haks bruk av begrepene human beings og human becomings. Human becomings beskriver et syn på barn som passive mottakere, hvor de forbereder seg til voksenlivet. Barn som human beings er selvstendige aktører med egenverdi. I følge Hake er det dette som preger vår tids barnesyn, der barn er sosiale aktører, aktive og med demokratiske rettigheter.

Gjennom å se på programmets henvendelsesform og programledernes rolle som nyhetsformidlere, og programmets retorikk og vinkling forsøker Risstad også å analysere seg frem til et barnesyn. Hun skriver at Supernytt, gjennom å ha et så stort fokus på barn og å portrettere barn som viktige, ved å bruke dem som kilder i saker, har et barnesyn som tyder på de anses som human beings. Dette også fordi programmet snakker om barn, intervjuer barn og har barn som deltar i innslagene.

Men dette kan virke som en forenkling av forståelsen for barn som human beings eller becomings. Foreleser i sosiologi, Nick Lee, mener i sin bok «Childhood and Society – Growing up in an age of uncertainty» (2001) at det er problematisk å si at barn er beings, fordi den moderne verden er så ustabil og stadig i endring, at selv for voksne er det vanskelig å være stabile «beings». Det er hovedsakelig forbrukskulturen og teknologien som bidrar til dette. Der familien før var den stabile grunnmuren i samfunnet, endrer forholdene seg når informasjonen til barn ikke nødvendigvis blir filtrert av de voksne. Lee skriver:

Children are still cocooned within the family home, but that home also opens on to a world of consumer choice in which they are important players in their own right. In this sense, the children of the affluent west, thanks largely to the development of the present day’s highly mediated consumer society, are now both dependent and independent, they effectively have dual status as becomings and beings.(s.76)

Lee mener altså at når barna har tilgang til informasjon og valgmuligheter, blir de viktigere konsumenter, som også gjør dem til noe mer enn bare becomings, men allikevel ikke fullverdige beings. Barn i dag er noe imellom. Men informasjonsteknologien gjør at barn i alle fall ikke bare kan sees på som passive og avhengige av voksne. I lys av medias utstrakte hånd til barn, er de i større grad enn før en del av det kulturelle borgerskapet.

I barnelitteraturens fotspor?

I sin artikkel om det selvstendige barnet i litteraturen, på NBIs nettsider, skriver Kristin Ørjasæter om barnelitteraturforsker Nina Goga, som antyder at det er en sammenheng mellom sosialdemokrati og norsk barnelitteratur. Sammenhengen ligger i hvordan den sosialdemokratiske kulturpolitikken har prioritert den kunstneriske utviklingen av barnelitteratur. Men Ørjasæter spør om det også kan hende at «sosialdemokratiet inneholder et ideal om at selv de som står lavest på den sosiale rangstiden skal ha muligheten til å komme til orde?». Spørsmålet er om ikke kulturpolitikken kanskje rommer en erkjennelse av at barn har ytringsfrihet, men ikke en offentlig stemme. Hennes svar er at barnelitteraturen har tatt på seg å tale på barnets vegne. Men, som vi har sett her, ser det ut som barnelitteraturen har fått en kollega i dette arbeidet, utenfor fiksjonen.

Kulturelt borgerskap

Nyheter for barn både gir barn en stemme, men også tilgang til informasjon som i lang tid har vært forbeholdt de voksne. Gjennom å bruke media, og dermed ta del i det kulturelle borgerskapet, forberedes barn til å bli informerte borgere.


Kilder:

Lee, Nick. Childhood and society : growing up in an age of uncertainty Buckingham, Open University, 2001.

Matthews, Julian. Producing serious news for citizen children : a study of the BBC’s children’s program Newsround, Lewiston, Edwin Mellen Press, 2010.

Risstad, , Liv-Randi Holann. NRK som nyhetsformidler for barn – en casestudie av Supernytt. Masteroppgave i Medievitenskap, Universitetet i Oslo, 2013.