Navigate / search

Jostein Gaarder og grunnlovens § 112

Il Mondo di Anna

Jostein Gaarder startet sin barne- og ungdomslitterære forfatterkarriere da han var lærer i filosofi. Med en viss rett kan det sies at han har beholdt lærerkallet. Spøkefullt har han sagt at han er blitt særs velstående ved å påpeke at verden finnes. Gaarder er spesielt interessant ved det norske grunnlovsjubileet, fordi forfatterskapet hans bygger på opplysningstanken. Det viste seg tidlig. Allerede med Kabalmysteriet i 1990 ble undringen og drøftingen av de store spørsmålene i livet tydelig i forfatterskapet hans. Romanen er skrevet som en kabal, med flere fortellinger i fortellingen. Og i Sofies verden, som mange ikke klarte å lese som et sjangerbrudd, ble det didaktiske tydelig, som en av eskene i fortellingen – fortellingen om filosofiens historie. Dette fortellingsmønsteret har Gaarder gjentatt i flere bøker, som Julemysteriet, voksenboka Vita Brevis og Appelsinpiken.

Gaarders bruk av opplysning i barne- og ungdomslitterær form er begrunnet i et samfunnsengasjement som har fått internasjonal betydning. Han er blitt en forfatter som hundretusener av lesere lytter til. Engasjementet hans ble ikke mindre betydelig da han i 2013 utga Anna – en fabel om klodens klima og miljø. Annas fantasiliv er tilsynelatende ustyrlig. Hun mener at hun faktisk har opplevd at mye av det hun drømmer og spør seg om det er fra en annen virkelighet eller tid. Er hun blitt Nova – sitt eget oldebarn? I 2082 er Jorda forstyrret, havet er steget, store økosystemer virker ikke som de skal og tusenvis av dyr og planter er utryddet. Hva kan hun gjøre med det? Får verden en sjanse til, eller er det for seint?

Boka har fått blandet mottakelse her til lands, men i andre land spiller den allerede en rolle, og det kan gi grunn til å spørre om hvorfor Gaarder blir lest på en annen måte internasjonalt enn han gjør i Norge.

Med Anna tar Gaarder opp den mest aktuelle av grunnlovens alle paragrafer, 112, der det heter at :

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Trerøtter

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Gaarders implisitte budskap i Anna er at statens myndigheter bryter denne grunnlovsbestemmelsen hver eneste dag. Jostein Gaarders usagte spørsmål er dermed også hvor mange som ser klimaspørsmålet som sin viktigste sak. Til en viss grad er han blitt bønnhørt, det er velkjent at flere toneangivende bøker for barn eller ungdom beskriver en dyster framtid. Tor Arve Røssland gjør det i Soledad, også Lars Mæhle i Landet under isen og Landet under isen – Dødeboka. Og Torborg Igland og Amund Hestsveen beskriver i Flukten et Norge som seksti år fram i tid er rammet av klimakrisen.

I et jubileumsår med begrenset nasjonal selvkritikk bør vel slike bøker påkalle en bredere debatt om en grunnlovsparagraf som er en slående kontrast til offisiell norsk samfunnspraksis.