Hopp til innholdet

Samisk barnelitteratur – mellom lokal og global kultur.

av Vuokko Hirvonen
Professor ved Samisk Høgskole, Kautokeino

Oversatt fra engelsk av Mette Newth

Samisk litteratur for barn skrives i alle samiske regioner. Majoriteten av samiske forfattere skriver på nordsamisk, lule-, inari- eller sørsamisk, på skolte- eller kildinsamisk, men også på finsk, svensk, norsk og russisk. Det eldste skjønnlitterære samiskspråklige verket utkom på begynnelsen av 1900-tallet. I dag utgir små samiske forlag gjennomsnittlig 10 til 15 nye titler årlig, det inkluderer barnebøker. De største av de ca. seks samiske forlagene er i Norge. Bøker for barn utgjør 2/3 av forlagenes samlete utgivelser.

Samiske forfatterskap utfordrer forestillingen om at nordiske land er homogene og består av kulturelt sett ensartete befolkninger. Selv om det er umulig å plassere samisk litteratur i en enkel kategori, finnes det klare lokale, regionale og nasjonale fellestrekk. Ser man samisk barnelitteratur i forhold til urfolkslitteratur som helhet, er det globale nivået tydelig. Som litteraturen til en urfolksminoritet, har samisk litteratur en multikulturell posisjon. Den må forholde seg til lokale, nasjonale, regionale og globale litteraturer og identifikasjoner som er komplekse, interaktive og kontekstuelle. Samtidig er det åpenbart at samisk litteratur representerer en «kontaktarena» der grenseoverskridene kulturmøter skjer. En prosess som igjen utløser nye litterære uttrykksformer og identiteter, slik Rantonen og Savolainen (2002: 77) har pekt på.

I denne artikkelen drøfter jeg utviklingen av samisk barnelitteratur og situasjonen for samiske språk. Jeg vurderer også en del data knyttet til produksjon, lesere og forfatterskap for barn. Til slutt drøfter jeg ulike utfordringer og hindringer som må håndteres når det gjelder fremtiden for samisk barnelitteratur.  

Sápmi og samiske språk – noe bakgrunnsinformasjon

Sápmi, eller Sameland, ligger i det nordlige cirkumpolare området. Samiske forfattere beskriver det som deres grenseløse moderland. Det samiske folket er imidertid bosatt i flere stater og har ulike samiske språk og kulturer. Dessuten bor Heike-page-001mange samer utenfor de tradisjonelle samiske områdene. I følge noen statistikker er totalt 70.000 til 82.000 samer bosatt i Norge, Sverige, Finland og Russland. (Seurujärvi-Kari 2011: 13–14; The Sámi Parliaments in Finland, Norway and Sweden 2013.)

Avhengig av hvordan den samiske regionen defineres, omfatter den ni eller ti ulike samiske språkgrupper. Av disse er seks offentlig godtkjente skriftspråk og er språk med utgitt litteratur.

De samiske språkene tilhører finsk-ugrisk, som er en gren av den uraliske språkfamilien. I det svensk-samiske området, fra Jämtland til Sveriges nordlige grense til Norge og Finland, snakkes fem forskjellige samiske språk: ume-, pite-, lule-, sør- og nordsamisk. I Norge, der Samelands sørlige grense ligger i sentrale Skandinavia og den nordlige grense er i Finnmark fylke, snakkes fire samiske språk. Med unntak av umesamisk, brukes samme språk i Norge og Sverige. I Finland snakkes tre samiske språk, enare-, skolte-, og nordsamisk. Fire språk snakkes i Russland, avhengig av hvorvidt skolte-, akkala -, kildin-, og tersamisk blir betraktet som ulike språk eller ei. (Kulonen 1994: 97–98; cf. Sammallahti 1998: 6–9). Anslagsvis snakker tilsammen 25 – 30.000 mennesker et samisk språk. Nordsamisk har den sterkeste posisjonen og de lyseste framtidsutsiktene av alle, ettersom over 80 % av alle samisktalende bruker dette språket. (Se f.eks. Saarikivi 2011: 81). Framtiden til de øvrige samiske språkene virker dystrere. Dette som følge av det lave antallet språkbrukere og det faktum at barn ikke lenger lærer språkene hjemme.

Bevaring av kulturelt og språklig mangfold i vår tid er en hovedoppgave for de som vil forsvare språklige menneskerettigheter. Det antas at mer enn halvparten av de 7000 språkene som nå snakkes i verden står i fare for å forsvinne i løpet av det 21. århundret. Det undervises i stadig færre urfolks språk, dels fordi engelsk er et allestedsnærværende språk og skolen er under press for å «holde seg til pensum», og fordi lærerkrefter mangler. (Korff 2013). Noen urfolks språk eller dialekter dør ut når den siste som behersker språket blir borte. Det skjedde med det samiske språket Akkala i begynnelsen av det 21. århundret. Imidlertid mener noen eksperter at det trolig fortsatt finnes mennesker som forstår språket. Rundt om i verden forsvinner et språk annen hver uke. (Korff 2013). De samiske språkene er blant de språkene som står i alvorlig fare for å dø ut.    

UNESCO’s Interactive Atlas of World languages in Danger (2010) gir et nøkternt bilde av situasjonen for verdens språk. Her ser vi at alle de samiske språkene er sterkt utsatt:

Klart utsatt Svært utsatt Kritisk utsatt Tot. antall brukere
Nordsamisk     30.000
  Lulesamisk   2000
  Sørsamisk   500
    Pitesamisk 20
    Umesamisk 20
  Inari (Aanaar) samisk   400
  Skoltesamisk   300
  Kildinsamisk (inkl. ter- og skoltesamisk i Russland, nesten utdødd; akkalasamisk døde ut i 2003).   787

Kilde: http://www.unesco.org/culture/en/endangeredlanguages/atlas.

Ettersom det er vanskelig å fastslå det nøyaktige antallet brukere av utsatte språk, er disse tallene estimater. Fordi minoritetsspråk snakkes i sjeldne sammenhenger, vil disse brukernes språk- kompetanse kunne bli svært begrenset, sammenliknet med den kompetansen som majoritetsspråkets brukere får. Språkkompetanse kan variere, fra akademisk kompetanse, som noen nordsamisktalende brukere har, til passiv kompetanse, som tilfellet er for brukere av de språkene som er svært truet. (Saarikivi 2011: 85.)

Utviklingen av litteratur for samiske barn i Sápmi

Utviklingen av samisk litteratur fra 1970-tallet til i dag avspeiler endringene i statusen til tradisjonell samisk minoritetskultur. Framveksten av barnelitteratur tidlig på 1970-tallet henger sammen med en mer omfattende bekymring for oppvekstvilkårene til samiske barn. Samefolkets egen utvikling av kulturell, språklig og sosial bevissthet var også faktorer som bidro til det forholdsmessig høye antallet utgivelser av barnebøker. Særlig ble litteratur skrevet på barns første språk betraktet som viktig for deres språklige utvikling, noe som drev foreldre, i særdeleshet mødre, til å lete etter passende bøker for barna. Ettersom ingen samiskspråklige bøker hadde blitt skrevet for barn, måtte de skrives. Mange kvinnelige forfattere forteller at de samiske historiene som de fortalte til sine barn i mangel av bøker på morsmålet, ble den første inspirasjonen i eget forfatterskap. Historiene som mange besluttet å skrive ned, ledet i sin tur til at den første samisk-språklige barneboka ble født. ( Les mer: Hirvonen 1999 (2008).) Det er slik Marry A. Somby (f. 1953) beskrev hvordan den første boka for barn som utkom på samisk ble til: Ámmul ja alit oarbmælli (1976, Ámmul og den blå kusinen) (Somby 1978: 114). Mange samiske forfattere/lærere forteller liknende historier. De er dessuten svært bekymret for språkets overlevelse i dagens samfunn, og følgelig føler mange seg personlig ansvarlige for å opprettholde samisk språk og kultur.

Bilde fra boka "Tuálu fangâ"

Bilde fra boka «Tuálu fangâ»

I970-årene representerte også en milepæl når det gjelder utgivelser av samiskspråklig littteratur og undervisningsmateriale, og fra og med denne tiden har finansiering og utgivelse av litteratur fått stadig mer oppmerksomhet. Steg for steg har produksjonen av samisk barnelitteratur vokst, også hva gjelder tematisk bredde. Det meste av samisk litteratur for barn har røtter i muntlige kilder. I likhet med andre folkegrupper som kun har skrevet språket sitt i noen få generasjoner, har samer tradisjon for å bevare og videreformidle sin kunnskap muntlig fra generasjon til generasjon. Den narrative tradisjonen er en levende tradisjon som har påvirket og fortsatt påvirker forfatternes arbeider. Dette avspeiles tydelig i valg av tema og sjangre. Akkurat som i muntlig fortellerkunst, bruker forfattere materiale som baserer seg på samisk tradisjon og kulturelle mønstre når de skriver, eller, med andre ord; samisk ontologi. Vi må huske at i den samiske orale tradisjonen blir mennesket betraktet som del av naturen, og skillet mellom mennesket og andre vesener var ikke så klart som vi ser skillet i dag.            

I tillegg til fortellinger som bygger på tradisjoner, skrives bøker med et nytt utgangspunkt, i moderne fantasy-litteratur. Særlig er moderne eventyr om dyr og miniatyrverdener og mennesker svært vanlige. Det vil si at en vesentlig del av samisk barnelitteratur nå tilhører fantasylitteraturens rike, der den virkelige verden og fantasiverdenen er sammevevd. I tillegg til å skrive fantasy- litteratur har mange av barnebokforfatterne skrevet realistisk samtidslitteratur som i all hovedsak er beregnet på barn under skolealder. Dette er historier som gjerne tar utgangspunkt i nåtid. Tematisk forholder bøkene seg til omgivelser og hendelser som er gjenkjennelige for barna. Det skrives en del familiefortellinger, eller historier fra internatskole, og det utgis en del faktabaserte dyrehistorier, eventyr- og speningsfortellinger, men historisk skjønnlitteratur eller framtidslitteratur mangler. Et sentralt tema i barnebøkene har vært dagliglivet til reingjeterfamiliene og deres barn. Alle disse bøkene, som billedbøker for småbarnslesere eller bøker for ungdom, er påkostede utgivelser.

I produksjonen av barnebøker av samiske forfattere har forlagene ofte vektlagt samisk vinkling, dvs at samiske redaktører, formgivere og formidlere har hånd om prosessen. Helt fra starten har samiske forfattere skrevet på samisk, og illustratørene er i de fleste tilfeller også samiske. Det betyr at samiske barnebøker henvender seg til samisktalende lesere, voksne og barn, uavhengig av om leserne er urfolk eller ei. Bøkene redigeres og utgis av samiske forlag, også alle tilleggstekster – forord, etterord mv. skrives av samisktalende personer. Dette er en unik situasjon sammenliknet med hvordan forlagsutgivelse av andre urfolks bøker skjer. (f.eks. Davie Penelope 2006; Horning 2009).

Dagens situasjon for samisk barnelitteratur

Selv om samisk barnelitteratur har vært et studium på universitetsnivå i 20 år, har feltet i liten grad vært gjenstand for forskning. Det finnes kun et par artikler som fokuserer på emnet. Gjennom mine studier har jeg funnet at omlag 200 titler er utgitt på samisk i løpet av sjangerens 40 år lange historie. Det inkluderer ikke oversettelser. De fleste bøkene er skrevet på nordsamisk, dvs. den største språkgruppen i Sápmi. Bøker utgis også på enare- og skoltesamisk, kildin-, lule- og sørsamisk, men utgivelsene er forsatt få. I dag, særlig i Norge, blir bøker som opprinnelig er skrevet på nordsamisk ofte oversatt til andre samiske språk, og dessuten skrives noen av bøkene på eller oversettes samtidig til norsk. Sammenlikner man mengden tekst som utgis på samisk med mengden tekst utgitt på andre offisielle språk i Norden eller større land, er omfanget lite. Men sett i forhold til utgivelser på andre urfolks språk er omfanget stort.

Det er vanskelig å fastslå hvor mange barn mellom 0 -11 det er i de fire språkgruppene. I mangel av verifiserte tall, anslår jeg at om lag 8 % av alle samisktalende er i dette alderssjiktet, hvilket utgjør mellom 2000 til 2400 barn. Jeg vet at tilsammen ca. 90 forfattere har utgitt minst en bok hver for barn, og 1/3 av forfatterne har utgitt mer enn 3 bøker. Majoriteten av forfatterne er kvinner, næmere 70 %. Jeg har også undersøkt utgivelsene i årene 2000 – 2013 skrevet av mer enn 50 forfattere, og igjen er flertallet kvinner. Jeg har imidlertid ikke studert kjønnsforskjeller, eller undersøkt hvorvidt forfatternes kjønn påvirker innholdet, språket og illustrasjonene i samiskspråklige barnebøker, men det er åpenbart at forskjeller forekommer i forfatternes arbeider.      

Forfatternes gjennomsnittsalder i det 21. århundret er i min studie 57 år. Den yngste var 27 og den eldste 79. Kun 6 forfattere er født etter 1970. Av disse er 4 født etter 1980. I perioden 2000 – 2013 er de fleste forfatterne bosatt i Norge (32), mens 9 bor i Finland, 8 i Sverige og 2 i Russland. En grunn til at så mange forfattere bor i Norge er at det norske Sametinget har ansvaret for fordeling av de største bevilgningene til produksjon av litteratur for barn og ungdom på samisk. I 2013 er tilsammen 4 713 000 norske kroner øremerket til samisk litteratur. En annen årsak er at majoriteten av de samiskspråklige bor i Norge, det gjelder også antallet barnehager og skoler. Det største samiske forlaget holder også til i Norge og mottar faste økonomiske tilskudd fra statlige myndigheter, fordi litteraturbruker-gruppene er så små at ingen enkeltforlag kan regne med å få sine produksjonsutgifter til bøker dekket av kommersielt salg alene.   Ei heller kan forfattere regne med rimelig godtgjørelse bare fra boksalg. Også de er avhengige av økonomisk støtte fra forlagene eller av stipendier for å sikre større økonomisk trygghet av forfatteryrket.

Samisk barnelitteratur: en bevisstgjøringsprosess

Litteratur for barn har flere funksjoner og besitter flere verdier, slik Reese peker på: «Gjennom sin evne til å underholde gir litteratur glede, gjennom sitt undervisningspotensiale gir den informasjon, og gjennom evnen til å sosialisere gir litteratur innsikt i menneskelig natur.» (Reese 2001: 20). I tillegg til funksjoner og verdier, har litteratur for barn i følge Cai også en politisk rolle: «Fremstillingen av rasemessig og etniske minoriteter er ikke utelukkende et litterært tema, men et alvorlig sosialpolitisk anliggende.» (Cai 2002: 68). Dette betyr at litteratur for barn er et verdifullt og kraftfullt verktøy som kan nyttes til å underholde og veilede barn, men som også har potensiale til å skape høyere bevissthet,

Illustrasjon fra "Ammul og den blå kusinen".

Illustrasjon fra «Ammul og den blå kusinen».

utvikle respekt for andre kulturer, og styrke barns evner til kritisk refleksjon. Avkolonisering av sinnet er ett av mange steg på veien til frigjøring. Avkolonisering kan skje når den orale tradisjonen brukes på andre måter, som en ressurs, og tolkes på ny for å frambringe nye ideer, snarere enn kun å gjenfortelle på nytt, eller stiliseres. Eksempelvis er Marry A. Somby’s bok Ámmul ja alit oarbmælli (Ámmul og den blå kusinen, 1976) basert på det tradisjonelle formularet, men fortellingen i seg selv er formet av omstendigheter i den moderne verden. I dette eventyret møter den samiske gutten Ammol to gufihtar – døtre til jordånden, mens han gjeter reinsdyra sine. Akkurat som i den tradisjonelle samiske fortellingen, stikker Ammol en av gufihtar’ene med en nål slik at hun blir et menneske og han kan gifte seg med henne. Seinere drar Ammol på besøk til konas familie i den underjordiske verdenen. Gufihtar’ene lever i en idealverden: familien til Alit oarbmealli (“den blå kusinen”) snakker samisk hele tiden, de kan høre samiske radioprogrammer, og de lever som samer. Forfatterens tilnærming til stoffet likner på den første eventyrromanen som utkom på samisk, Vilges geađgi (1980, Den hvite steinen, 2011) av Kirsti Paltto. I denne boka bruker forfatteren fantasien til å lede sin hovedperson Elle inn i gufihtar’enesunderjordiske verden. I begge fortellingene er motivene fra og avspeilingene av folkeeventyr tolket på originale måter, og folketradisjonenes forestillinger gjenskapt i en moderne verden. Med fortellingen som virkemiddel åpner denne boka (Vilges geađgi) døra for leserne til den samiske tros- og forestillingsverdenen. Den første boka på enaresamisk Tuálu faŋgâ (Isens fange, 1994) – skrevet av Aune Kuuva – har en liknende struktur. Selv om disse tre bøkene tilhører sjangeren litterære eventyr, drøfter de indirekte avkoloniseringens ideer, det vil si, bevisstgjøringsprosessen.

Den orale tradisjonen som vi sporer i barnelitteratur og erindringslitteratur, poesi og beretninger, har bestemte funksjoner. En funksjon er å styrke samefolkets kollektive hukommelse, i siste instans, å sette samer i stand til «å vende hjem» via beretninger, slik Kerttu Vuolab uttrykker det (1992). Hun bruker ordene «sette i stand til å vende hjem» for å beskrive avkoloniseringsprosessen: du må gjenerobre din kulturelle arv og vende ditt sinn. På grunn av mange hundre års koloniserings-historie, må samene dessuten komme hjem på mange områder. Voulab beskriver hva som har skjedd med samisk kultur, og forklarer hvordan kolonisering av menneskers sinn foregår. Hvordan de mister sin verdighet og hvordan de skammer seg over egne røtter. Slik gjør hun klart hvordan koloniseringen har organisert samenes måter å tilegne seg viten på. Dette er spørsmål som mange samiske forfattere har diskutert helt siden tidlig i det 20 århundre.

Avsluttende betrakninger

Tross at samisk barnelitteratur har få lesere, skriver majoriteten av forfatterne på samisk. Det forteller mye om språkets betydning. I følge mange forfattere gir det større kraft å skrive på samisk enn på et av majoritetsspråkene. Det er også en forklaring på hvorfor samisk litteratur ikke lett slår igjennom på det større forlagsmarkedet. En annen utfordring som forfatterne møter når bøker kun utgis på samisk er at bøkene ikke får oppmerksomhet i nasjonale medier. Ei heller har samisk barnelitteratur en reell status i de nordiske landenes litterære institusjoner eller blant de nasjonale klassikerne.      

Den målbevisste formidlingen av samisk barnelitteratur som har pågått i fire tiår har utvilsomt lykkes med å sikre litteraturen dens plass innen det totale samiske litteraturområdet. Som tidligere nevnt, er produksjonen av samiske barnebøker i dag ganske betydelig, antallet lesere tatt i betraktning. Samisk barnelitteratur studeres og undervises i på alle nivåer, fra grunnskole til universitet, særlig i samiske skoler, på den samiske høgskolen og på universitetet i Tromsø. Det er emne i samisk lærerutdanning i samisk språk og litteratur, hvilket betyr at studentene blir fortrolige med området og senere kan videreformidle sin kunnskap til barn, som lærere i barnehager eller skoler.    

Likevel, samisk barnelitteratur har mange ulike utfordringer og hindringer å takle. Tross at antallet utgivelser er relativt høyt, er distribusjon av bøkene og tilgjengelighet et stort problem. Det samiske folket bor i fire land og snakker ulike samiske språk, og i dag bor mange samiske barn på skoler utenfor hjemtraktene sine. Det betyr at barna ikke alltid får undervisning på samisk, hvilket igjen betyr at på skolen får de ikke mulighet til å bli fortrolige med den litteraturen som er skrevet på samisk. Selv om biblioteksystemene fungerer godt i alle nordiske land, er man ikke garantert å finne samiskspråklige bøker i bibliotek utenfor Sápmi, ei heller er bøkene tilgjengelige i bokhandel, men må bestilles spesielt. Det er adskilling mer krevende å få tak i en samiskspråklig barnebok enn bøker skrevet på majoritetspråkene. For å forbedre tilgangen på samisk barnelitteratur bør nye løsninger utvikles, i tillegg til de tradisjonelle papirutgavene av bøker.     

Illustrasjon fra "Ammul og den blå kusinen".

Illustrasjon fra «Ammul og den blå kusinen».

Et av de aller største problemene er likevel det beskjedne antallet som snakker og leser samisk, for dess mindre kretsen av språkbrukere er, dess raskere reduseres antallet brukere. Leserne er få og den samiske litteraturen er fortsatt ung. Som følge av assimileringspolitikken som vedvarte i flere tiår i mange områder, har mange i den yngste generasjonen helt mistet sitt morsmål. Det betyr at de ikke engang kan lese samisk litteratur og bli kjent med den. Først når samiske bøker blir oversatt til majoritetsspråkene og inkludert i undervisningplanene vil situasjonen bedres. Samisk barnelitteratur må også konkurrere om leserne med nasjonale og globale tilbud, ettersom majoritetsspråkene alltid er sterkt tilstedeværende i samiske samfunn.

Jeg avslutter denne artikkelen med å sitere forfatteren Kerttu Vuolab: «Språket til små folkegrupper er som en liten rev med ubeskyttet rygg. Språket må beskytte seg selv og merke farer for å unngå dem, det ser seg om og det ser de andre. Majoritetsfolk, som mister evnen til å overleve, har mye å lære av en liten rev.” (1995: 49).[1]


Referanser

Cai, Mingshui (2002): Multicultural literature for children and young adults: Reflections on critical issues. Westport, CT: Greenwood Press.

Davie, Penelope 2006: Are you talking to me? Hailing a reader in Indigenous children’s literature. (Critical essay): An article from: Papers: Explorations into Children’s Literature [HTML] [Digital]. http://www.amazon.com/talking-Indigenous-childrens-literature-Critical/dp/B000Q367SA.

Hirvonen, Vuokko 1999 (2008): Voices from Sápmi. Sámi Women’s Path to Authorship. Transl. by Kaija Anttonen. Guovdageaidnu: DAT. (Original published in 1999: Sámeeatnama jienat. Sápmelaš nissona bálggis girječállin. Guovdageaidnu: DAT

Horning, Kathleen T. (2009). Behind the statistics: keeping track of multicultural literature. Teacher Librarian, 36(3), 13-14.

Korff, Jens 2013: Too little Aboriginal bilingual education. http://www.creativespirits.info/aboriginalculture/language/too-little-aboriginal-bilingual-education. Accessed on 16.6.2013.

Kulonen, Ulla-Maija 1994: Saame kielikunnassaan. – Johdatus saamentutkimukseen. Eds. Ulla-Maija Kulonen–Juha Pentikäinen–Irja Seurujärvi-Kari. Tietolipas 131. Helsinki: Finnish Literature Society (SKS), 87–100.

Kuuva, Aune (1994): Tuálu faŋgâ (The Prisoner of Ice). Illustrated by Martti Rikkonen. Uccjuha (Utsjoki): Girjegiisá.

Lehtola, Veli-Pekka (1995): Saamelaiskirjallisuus vanhan ja uuden risteyksessä. Ed. Matti Savolainen. Marginalia ja kirjallisuus. Helsinki: Finnish Literature Society (SKS).

Moseley, Christopher (ed.). 2010. Atlas of the World’s Languages in Danger, 3rd edn. Paris, UNESCO Publishing. Online version: http://www.unesco.org/culture/en/endangeredlanguages/atlas. Accessed on 20.6.2013.

Paltto, Kirsti (1980):Vilges geađgi (The White Stone, 2011). Illustrated by Tuula Mukka. SČSD 41. (Publications of the Society for the Promotion of Sámi Culture). Helsseg (Helsinki).

Rantonen, Eila & Savolainen, Matti (2002) “Postcolonial and ethnic studies in the context of Nordic minority literatures”, In Litteraturens gränsland. Invandrar- och minoritetslitteratur i nordiskt perspektiv. Ed. Satu Gröndahl. Centrum för multietnisk forskning Uppsala universitet. 71–94.

Reese, Debbie (2001): Native Americans in picture books recommended for early childhood classrooms, 1945-1999. Unpublished doctoral dissertation, University of Illinois,Urbana-Champaign.

Saarikivi, Janne (2011): Saamelaiskielet – nykypäivää ja historiaa. Eds. Irja Seurujärvi-Kari–Petri Halinen–Risto Pulkkinen. Saamentutkimus tänään. Tietolipas 234. Helsinki: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura, 130–176.

Sammallahti, Pekka (1998): The Saami Languages. An Introduction. Kárášjohka: Davvi Girji OS.

Seurujärvi–Kari, Irja (2011): Alkuperäiskansatutkimus, alkuperäiskansaliike ja saamelaiset. Eds. Irja Seurujärvi-Kari–Petri Halinen–Risto Pulkkinen. Saamentutkimus tänään. Tietolipas 234. Helsinki: Finnish Literature (SKS), 10–55.

Somby, Marry A. (1976): Ámmul ja alit oarbmælli (Ámmul and the Blue Cousin). Illustrated by Berit Marit Mætta. Oslo:Tiden Norsk Forlag.

Somby, Marry A. (1978): Min situasjon som samisk barnebokforfatter. In Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur. Ed. Audun Thorsen. Lunde Forlag, 114–116.

Vuolab, Kerttu 1992: Oral Story-Telling: My Guide to Literature. [Unpublished manuscript.]

[1]   Citation into English by Kathleen Osgood Dana 1997: http://www.thefreelibrary.com/Sami+literature+in+the+twentieth+century.-a019450514″>Sami literature in the twentieth century.

Relaterte innlegg