Navigate / search

Digital, mediert og politisk barne- og ungdomslitteratur

Det er ingen nyhet at barne- og ungdomslitteraturen utvikles i takt med andre medier, spesielt den internasjonale film- og barne-tv-produksjonen har hatt stor betydning for utgivelsene i Norge. Det er mer bemerkelsesverdig at andre medier styrer det litterære formspråket, og at Dagsrevyen er blitt leverandør av litterært stoff.

Hva skjer med barne- og ungdomslitteraturen?

Barnelitteratur er kjennetegnet ved at barn er handlende aktører som er blitt tildelt større makt enn de har i virkeligheten, skriver litteraturprofessor ved Cambridge University, Maria Nikolajeva.[1] Mens ungdomslitteraturen utmerker seg ved å sette fokus på identitetsutvikling og ansvar for egne valg. Den realistiske barne- og ungdomslitteraturen har hatt en tendens til å stille fokuset skarpt på de sentrale personene på en måte som gjør at det samfunnet personene lever i, får mindre betydning. I fantasy-litteraturen er det derimot tradisjon for en aktiv samfunskritikk. Denne arbeidsdelingen er i ferd med å forskyves. Barne- og ungdomslitteratur er i ferd med å bli mer politisk, på en ny måte.

I følge Norsk barnebokinstitutts statistikker over bokutgivelsene ble det i 1990 gitt ut 624 titler for barn og unge; 409 oversettelser og 215 originalt norske.[2] I år 2000 var tallene steget til 719 utgivelser totalt; 450 oversettelser og 269 originalt norske.[3] Tallene for 2010 er ennå ikke klare, men i 2009 kom det ut 1162 bøker for barn og unge i Norge. 60% av de samlede utgivelsene det året er oversettelser (1990: 66%, 2000: 63%).[4] At barne- og ungdomslitteraturen inngår i et internasjonalt kretsløp er som det skal være. At 70% av oversettelsene i 2009 kom fra engelsk er ingen overraskelse. «Det er særlig bildebøker basert på ulike seriekonsepter, fra filmer og tv for de aller yngste, som bidrar til dette høye tallet,» skriver Sofie Arneberg, spesialbibliotekar ved Norsk barnebokinstitutt.[5]

En betydelig del av den øvrige litteraturen som gis ut for barn og unge er også kjent fra andre medier. Mens fortellinger for større barn rekapituleres i spillefilmer og TV-serier (i noen tilfeller er det boka som rekapitulerer filmen), blir småbarnslitteraturen animert (eller omvendt: animasjonsfilmer får et etterliv som bildebok). Volumet i de samlede kanalers sendeflater tilsier at kun en liten del av tilbudet er norskprodusert.

Tsjekkiske, japanske, britiske, amerikanske og canadiske animasjonsfilmer for barn lever videre som bildebøker i det norske boksystemet. I år ble disse utgivelsene komplettert med Tinga-Tinga som består av barne-TV, fortellinger og aktivitetsbøker, en britisk produksjon som formidler et øst-afrikansk folkloristisk inspirert univers. Småbarnslitteraturen er like global som litteraturen for større barn og unge.

Når mediet kommer i forgrunnen

Den digitale teknologien har revolusjonert produksjonsbetingelsene. Forlagene bedyrer at applikasjonene for iPhone og iPad er på eksperimentstadiet og bruker velkjente norske bildebøker til å høste sine erfaringer. Tekst og bilde gjengis fra bøkene. Leseren kan velge å se teksten, eller fjerne den, lytte til en høytlesning eller ikke, mens de ser på bildene. De fleste app’ene er fortellinger som små barn kan dele med voksne, eller kose seg med på egenhånd.

Tambar-serien til Tor Åge Bringsværd og Lisa Aisato var først ute. Så fulgte Karsten og Petra-serien, som Tor Åge Bringsværd har laget sammen med Anne Holt. Begge seriene legger bokformatet til grunn for det kunstneriske arbeidet, mens forlaget står for arbeidet med applikasjonen.  

Nikolai Houm og Rune Markhus’s Når alle sover kom ut som app og bok parallelt. Her er det tydelig at illustratøren Markhus har forholdt seg aktivt til den effekten som underlyset fra skjermen gir til å oppnå en markant dybde i bildene. Dessuten gir opplesningen liv til teksten på en underfundig måte. Derfor kan app’en by på en større estetisk opplevelse enn bildeboka.

De tydelige fargeflatene og den enkle streken i Kari Stai’s bildebok Jakob & Neikob (2008) er antagelig digitalt produsert. De fremstår klarere og mer lysende som app enn i boka. Dessuten har man i arbeidet med app’en utnyttet figurenes egenskaper til å invitere småbarn inn i en interaktiv lek.

Når barnet tar på Jakob sin kropp lyder det et tydelig «JA!», og tilsvarende med Neikobs «Nei!». Trykk på bilen og du hører et «vroooomm», trykk på trommen og du hører en trommetrudelutt. Teksten kan slås av og på, opplesningen likeså, så her er det rom for mange varianter av muntert samspill mellom voksne og barn.

Stian Holes Garmanns sommer (2006) er også utgitt som app i år. Høytlesningen ledsages av lydkontentum som fuglekvitter, biesumming, glassklirring etc. Lydene sanses umiddelbart, men oppfattes ikke nødvendigvis med det samme. Når leseren gjenkjenner lydene oppstår det en gledelig erkjennelse av å lytte til erfaringen av sommer. Derved kommer settingen for handlingen tydeligere frem i app-leserens bevissthet enn i bokleserens.

Illustrasjoner er i utgangspunktet digitale collager. Når disse gjengis på den digitale skjermen blir komposisjonen tydeligere enn i papirgjengivelsene. Resultatet er at leseren ikke bare ser bildet, men også blir oppmerksom på komposisjonens bestanddeler som flater, farger, linjer og former.

I tillegg er denne app’en utstyrt med bevegelige bildeelementer; en veps som beveger seg oppover veggen, en marihøne som lander på nesa til Garmann, flagrende sommerfuglvinger, surrende øyenstikkere gir liv til fortellingen.Garmanns sommer-app’en er ikke interaktiv på den måten at leseren kan påvirke fortellingen, men den er utpreget multimodal; Leseren sanser fortellingens univers gjennom øye og øre, tanke og minne, derved oppstår det en mer kompleks estetisk opplevelse enn ved lesningen av boka. 

Det er morsomt med applikasjoner når ’gamle’ bildebøker får et overraskende nytt liv. Og foreløpig har teknologien nyhetens interesse. Kanskje vil de visuelle fortellingene endre karakter når forfatterne blir mer vant til det vell av uttrykksmidler som teknologien tilbyr og i enda sterkere grad utnytter denne i fortellerteknikk og komposisjon. Men foreløpig kan det, paradoksalt nok, virke som om de største forandringene som den digitale teknologien har forårsaket, er å finne i skrift-dominerte fortellinger, gjerne for litt større barn. De er minst like inspirert av den digitale revolusjonen, men her handler det om innholdet.

Mediert litterært stoff

Internasjonale mediebegivenheter og storfilmer med undergangstematikk har inspirert både actionpregede og mer realistisk formede ungdomsromaner på en så markant måte at ungdomslitteraturen er i ferd med å endre karakter.

Meg bekjent begynte det med oversettelsen av William Bells Forbidden city (1990) til norsk. Det spesielle med denne ungdomsromanen er at det tilsynelatende er en dokumentarroman om studentopprøret i Beijing. Det dokumentariske preget gir leseren anledning til å bli kjent med studentlederne, deres styrker og svakheter og de valgene de ble stilt overfor. Men selv om forfatteren kjente Beijing godt, så var han der ikke i 1989. Dokumentaren var ikke ’ekte’, men inspirert av fjernsynsdekningen. Media gjorde studentopprøret til en global begivenhet, derfor ble ungdomsromanen Forbidden city møtt med stor oppmerksomhet og oversatt til en rekke språk, selv om det ’bare’ var en fiktiv dokumentarroman.

Den nye barne- og ungdomslitteraturen som bestreber seg på å gi barn og unge en estetisk erfaring av å leve i dagens samfunn, har et stadig mer bevisst forhold til det innholdet som presenteres i andre medier. Aleksander Mellis Barneregjeringen (2009) henter handlingen fra reality-show, og kombinerer det med velkjente litterære scenarier som William Goldings The Lord of the Flies og P.C. Jersilds Barnens ö.

Storfilmer med undergangsmotiv gjenspeiles i Terje Torkildsens Dystopia-serie (2009, 2010, 2011), som handler om en ungdomsgruppe på reise. Sivilisasjonen bryter sammen under deres skoletur til England. Hjemveien blir lang, full av omveier og mysterier. Dokumentarfilming står sentralt i Magnhild Bruheims På flukt (2010). Harald Rosenløw Eegs Gyldig fravær (2011) har dystopiske innslag, men her er det nyhetsformidlingen som har inspirert handlingen: Bombene i London og Madrid rammet kollektivtrafikken. Hovedpersonene i Gyldig fravær er skoleungdom innesperret i en T-banevogn etter en stor eksplosjon.  

Disse romanene kombinerer et samfunnsbevisst, politisk innhold med en medieinspirert dramaturgi. Det er gjerne flere sentrale personer, fokus veksler mellom disse. De reflekterer livet i et mediert samfunn ved å fremstille en global bevissthet hentet fra det digitale nyhetsbildet.

I fortellinger for et noe yngre publikum blir den globale bevisstheten gjerne formidlet gjennom humor, som i Endre Lund Eriksens En terrorist i senga (2008), og Jan Chr Næss’s burleske Teodor Sterk. En trist og blodig fortelling (2010). For et enda yngre publikum er alvoret erstattet av optimisme. I Pappa er sjørøvar (2011) av Hans Sande og Silje Granhaug er Pappa og Tuva moderne Robin Hood-skikkelser.

Da Hans Sande gav ut lyrikksamlingen Lita grøn grasbok (1972) vakte diktet om Lille Fille Sprett og Herr Nixon President oppsikt. Det er vanskeligere å forstå hvorfor årets bok er blitt kritisert for å være for politisk. Pappa er sjørøvar har alt det man krever av en fortelling for barn: Den er politisk korrekt ved at de ressurssterke hjelper de svake, barn fremstilles som handlende og Pappa og Tuva deler på makten jamfør Nikolajeva: Barnelitteratur er definert ved at barn handler som om de har mer makt enn i virkeligheten, fortellingen er strukturert over en tradisjonell hjem-borte-hjem-modell spesielt tydelig i illustrasjonene som forteller en stor del av handlingen, og den har en lykkelig slutt: de svake har fått vann nok til at de kanskje greier seg uten hjelp en lang stund, og heltene vender trygt hjem.

Her er noen barn brune, og noen hvite, heltene er mer troverdige enn skurkene fordi bare heltene har en viss kompleksitet, de er antihelter også, mens skurkene fremstilles som utelukkende flate karakterer. Hos Astrid Lindgren er de onde aldri tegnet som kompliserte skikkelser. Det samme gjelder her.

Hadde det ikke vært for den konkrete henvisningen til Palestina og muren som deler området i to, ville Pappa er sjørøvar kunne gått for en tradisjonell eventyrfortelling a la Brødrene Løvehjerte. Men de konkrete referansene, og illustrasjonene, som er digitalt fremstilte collager av fotografi og tegning skaper en virkelighetsreferanse, derfor kan Pappa er sjørøvar ses i lys av trenden etter Forbidden city.

’Dagsrevylitteraturen’ har nå vokst seg ganske stor i innenfor barne- og ungdomslitteraturen. Dette er en litteratur som bestreber seg på å gi barn og unge en estetisk opplevelse av å leve i dagens samfunn. Derfor er det også riktig å betegne dette som politisk litteratur. Det mest bemerkelsesverdige er at denne litteraturen plasserer barn og unge i et fiktivt univers som ligner på virkeligheten slik den fremstilles gjennom nyhetsmediene. Ny, realistisk barne- og ungdomslitteratur plasserer sine hovedpersoner i en mediert samtid.

Den digitale teknologiens revolusjonerende innflytelse på moderne medier gjenspeiles i litteraturen for barn og unge på minst to måter:

1) Teknologien byr på flere måter det kan fortelles på, derfor er litteraturen blitt mer variert med hensyn til uttrykksmåter; bildebøker og iPad-applikasjoner presenterer den samme historien, men det estetiske utbyttet er ulikt.

2) Nyhetsbildet har omformet samfunnsbevisstheten, derfor skrives samfunnet tydeligere frem i den nyeste litteraturen, men det er en mediert samfunnsfremstilling, og innholdet fremstår som politisk.

Artikkelen ble første gang publisert i Bok og Bibliotek nr 5 2011


[1]Se for eksempel Maria Nikolajeva: «Børnelitteratur: kunst, pædagogik og magt», i Nina Christensen og Anna Karlskov Skyggebjerg (red.): På opdagelse i børnelitteraturen. Festskrift til Torben Weinreich (2006).

[2] «Barne- og ungdomslitteratur utgitt i Norge 1990 og 1996», i Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold (red.): Årboka. Litteratur for barn og unge 1998.

[3] «Barne- og ungdomslitteratur i Norge 2000 Statistikkar», i Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold (red.): Årboka. Litteratur for barn og unge 2002.

[4][4] Alle tallene over inkluderer både nyutgivelser og førstegangsutgivelser. Nyutgivelsene utgjør ca en fjerdedel av det samlede materialet for 2009 (2000: 12%).

[5] Sofie Arneberg: «Statistikk over barne- og ungdomslitteratur i Norge 2009»,

Statistikk over barne- og ungdomslitteratur i Norge 2009