Hopp til innholdet

Medvirkning i praksis – et forsøk på å komme meg ut på glattisen

Artikkelen er et resultat av kunstnerisk utviklingsarbeid i forbindelse med NBIs forskningsprosjekt Litteratur, litteraturformidling og kunstopplevelse.

Lørdag 17. september 2016 presenterte jeg den da uferdige barneboka ”Bestefar og jeg sparer til hund, obs. obs. superhemmelig” på en åpen tilstelning på biblioteket på Nesodden. Ca. 30 mennesker møtte opp, omtrent halvparten var barn.

Barns medvirkning, deltakelse og medskapning står sentralt i den pågående samtalen om barn og unges møter med kunst og kunstnere, både i og utenfor Den kulturelle skolesekken (DKS). «Både voksne og barn forventer at barns rett til kunst og kultur gir barna sterkere medbestemmelse enn tidligere.» (Hovik og Nagel  2017 s.14) Argumentet i bunnen er at de fleste deltakende barn får mer ut av møtet med kunstneren eller formidleren enn om de sitter stille og lytter. Barn som selv er med på en skapende prosess får en annen forståelse av kunstuttrykket enn barn som overværer. Om man ikke nødvendigvis lærer bedre, så lærer de fleste noe annet gjennom å gjøre, selv om aktiv lytting og betraktning også åpenbart gir muligheter for innlevelse og innsikt.

Fra et praksis-perspektiv er dette både interessant og utfordrende. For medvirkning kan også, på tampen av en lang turné for eksempel, bli mekanisk, symbolsk og tilsynelatende. Da kan forsøk på å lage rom for deltakelse virke mot sin hensikt. Hvordan kan man som forfatter og formidler i eller utenfor DKS best legge til rette for meningsfull medvirkning?

Min teori er at medvirkning gir mening når noe står på spill for både tilskuere og formidler. Som formidler av egne tekster må jeg ta noen sjanser. Jeg må bestandig forsøke å komme meg ut på glattisen. Siden jeg har lang fartstid som formidler kan det, paradoksalt nok, være en utfordring. Jeg vet jo ofte hva som funker med en gruppe barn. Jeg har lært meg noen metoder (og noen vitser!) som stort sett gir meg den responsen jeg vil ha. Hvordan kan jeg sørge for at det ikke blir mekanisk av den grunn? Besøket på Nesodden bibliotek var en anledning for meg til å teste medvirkning i praksis. Jeg ønsket å møte barna mens jeg selv var midt i en skriveprosess og la de påvirke verket gjennom felles idemyldring.

Ekte eller symbolsk medvirkning?

Hvordan skaper jeg som formidler medvirkning som er reell og ikke symbolsk eller mekanisk?

Foto: Aschehoug

Målet for mitt møte med barna på Nesodden bibliotek var å gi dem en forståelse av den kreative prosessen. De skulle selv få oppleve og ta del i tankeprosessen bak det å lage en bok. Spørsmålet «Hvor kommer ideene dine fra?» dukker ofte opp når man er på forfatterbesøk i skolen. Jeg ville forsøke å utforske dette, sammen med barna ved å be om innspill på et uferdig manus. Det føltes ikke helt trygt, jeg kunne ikke spille på et ferdig-regissert opplegg, men måtte som formidler være lyttende og ta det som kom fra publikum på alvor.

Nettopp i at dette føltes utrygt lå en trygghet for meg – jeg skulle ta noen sjanser, og min erfaring fra skriveprosessen er at det er når jeg beveger meg bort fra det jeg har gjort før at det jeg jobber med blir interessant. Dersom jeg skriver innenfor det som er trygt og ufarlig, opplever jeg ofte at teksten faller sammen. For at den skal få liv, må jeg nærme meg noe uforutsigbart, en slags yttergrense, enten språklig, tematisk eller sjangermessig. Det behøver ikke nødvendigvis være noe som er originalt eller uutprøvd, men deler av prosjektet må være uutprøvd av meg.

Utryggheten eller i det minste usikkerheten skaper det springbrettet jeg trenger for å klare å fortelle en historie som betyr noe. Ville det samme være tilfelle i formidlingssituasjonen? Ville det at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle være med å skjerpe meg som formidler? Eller ville det føre til kaos? Kanskje dette var en dårlig ide som rett og slett kom til å bli innmari mislykket?

Møtet med barna på Nesoddtangen

Jeg var altså mer nervøs enn jeg pleier å være da jeg møtte publikumet på Nesodden bibliotek, og derfor begynte jeg med å gjøre noe jeg kan. Jeg viste noen av mine egne bøker. Det har jeg gjort mange ganger, og derfor føltes det som en god og trygg form for oppvarming for min del. Men ettersom hensikten med dette møtet var å forsøke å formidle på en måte jeg følte meg mer usikker på, gikk jeg raskt over til å snakke om hvordan en bok blir til. Jeg fortalte om forlag, redaktører og konsulenter og spurte barna om de kunne tenke seg å være mine konsulenter. Det ville de gjerne. Da viste jeg dem manuset til Bestefar-boka, som fortsatt ikke var ferdig.

Foto: Ingrid dos Santos/Aschehoug

Tanken var å skrive en lese-selv bok, for barn som nettopp hadde lært seg å lese, men kanskje akkurat var ferdig med lesehester og leseløver. Boka skulle handle om Pelle som ønsket seg veldig en hund. Mamma sier nei, mens Pelles sprø bestefar sier: «Ønsker du deg hund? Det kan vi ordne.» Deretter handler boken om alt det bestefar og Pelle gjør for å skaffe penger til hund. Jeg ville at den skulle ha en ganske klassisk dramaturgi, og at det Pelle og særlig bestefar fant på, skulle bli verre og verre. Aller først skulle de prøve seg på salg av falske lodd, deretter skulle de drive med barnearbeid, og til slutt skulle de selge tingene til mamma på Internett. Deler av strukturen var altså på plass. Men hvordan skulle jeg komme meg dit?

Jeg leste noen kapitler for publikum på Nesodden, stoppet opp og sa at nå visste jeg ikke helt hva som skal skje videre. Hadde de noen råd?

Barna hadde masse råd, og jeg noterte. Jeg fortalte hva jeg hadde tenkt, og leste et utkast. Det var interessant å se hvor mye litterær kompetanse gruppen hadde. Det kan tenkes at dette var en spesielt ressurssterk gjeng, men det kan også hende at tekstkompetansen i deres generasjon er betydelig sterkere som et resultat av eksponering for historier i flere kanaler.

At det er viktig å gjøre det vanskelig for hovedpersonen forsto de uten at jeg måtte forklare det – det ble det uskrevne premisset for dialogen vår, og de konkurrerte om å finne på stadig verre ting Pelle og bestefar kunne utsettes for. Jeg fikk flere forslag til handlingen som var en ordentlig forbedring av historien slik den foreløpig framstår i manus form. Jeg forklarte også at jeg ønsket at boken skal illustreres, og barna fikk komme med innspill til illustratøren og til hvordan bildene skulle være.

Særlig det kapitlet der bestefar og Pelle spiser usunn middag likte de godt. Til det kapitlet ville jeg at illustratøren bare skulle tegne masse godteri. De var enige med meg i at det var en god løsning og hadde forslag til hva slags godteri som skulle med. Det brukte vi ganske mye tid på. Det ble klart at dette var et viktig element for barna, og de hadde tydelige og sterke meninger om hvordan en sånn side burde se ut.

Konsekvensene for boka

Inntrykket mitt var at barna som hørte på fikk mye ut av møtet. Jeg tror at de opplevde det som ekte, at de hadde en fornemmelse av at innspillene de kom med faktisk kunne få konsekvenser for min prosess –  og boka slik den ble til slutt. Men det skal sies – besøket ble ikke evaluert, så dette er kun basert på min følelse fra scenen. Det kan også tenkes at denne gruppen var ekstra lydhørte, eller til og med – ”veloppdragne” i en setting der forfatterbesøket var selvvalgt eller med foreldrene til stede.

Men hadde ungene rett i sin fornemmelse? Fikk møtet konsekvenser for boka? Var dette ekte medvirkning, eller jukset jeg og lagde en forestilling der medvirkningen i realiteten var symbolsk?

Manus er nå ferdig og boken er gjennomillustrert av Ingrid dos Santos.

Det stemmer at noen av barnas innspill fikk konsekvenser for det ferdige manuset. Når hovedpersonen, som en del av barnearbeidet, forsøker å redde en katt, faller han ned fra et kjempehøyt tre og brekker begge armene.  Dette elementet er en direkte konsekvens av samtalen med barna på Nesodden bibliotek.

Vi beholdt også kapitlet der middagen består av smågodt, men det ble illustratørens jobb og privilegium å bestemme hvilke godterityper som skulle med.

 

Alle bilder: Ingrid dos Santos/Aschehoug

Selv om jeg lyttet til innspill var det vanskelig for meg å ikke styre publikum slik at løsningene de kom med var ting jeg allerede har tenkt på eller skrevet inn i manus. Jeg følte at jeg måtte gjøre det slik for å holde på spenningen og skape en dialog med publikum. Jeg måtte altså juge litt for å skape en engasjerende formidlingssituasjon, men der og da vurderte jeg formidlingssituasjonen som det viktigste. I ettertid er jeg ikke sikker på om det var et klokt valg. Jeg følte at jeg ikke hadde gjort situasjonen så usikker for min egen del som intensjonen hadde vært. Kanskje jeg ikke hadde forberedt meg nok, eller – at jeg på en måte var for godt forberedt?

Veien videre

To ting slår meg:

En utfordring for oss som har mange skolebesøk bak oss, er som sagt å finne nye metoder der det fortsatt er slik at noe står på spill. Det er et paradoks at en dyktig formidler kan bli for dyktig. Innøvde forestillinger som fungerer kan plutselig bli for glatte. Turnetrettheten setter inn. På samme måte som jeg opplever at jeg må ta sjanser i skrivingen for å fornye meg selv som forfatter, må jeg som formidler også ta sjanser for å ha noe å gi til publikum som faktisk gir mening. Å la barna delta i en prosess som er helt ekte, hvor de kan være med å drodle rundt et uferdig manus, er altså en mulighet. Jeg ønsker å teste dette med en større gruppe barn, i en mindre frivillig setting.

Og neste gang vil jeg ha meg med et manus som bare er på skissestadiet. Hva skjer med en formidlingssituasjon hvis alt jeg har med på skolebesøk er en ide til noe som kanskje kan bli en bok? Slutten av «Bestefar og jeg sparer til hund» har en cliffhanger som jeg vil gå videre med i samarbeid med en konsulentklasse på Hedmark. Nettopp det å ikke være forberedt skal være en del av min forberedelse. Hva skjer i møtet med barna hvis jeg faktisk, helt genuint, ikke vet hvor jeg skal med historien?

Samtidig stilles jeg da overfor et nytt dilemma – blir man for ”flink” til denne metoden, blir dette for innøvd og får man for mye erfaring slik at også denne forestillingen kan gjøres på en slags autopilot – så går ikke det bare utover formidlingen der og da, men det vil potensielt også ødelegge manusarbeidet. Tradisjonelt har skjønnlitterære forfattere vært forsiktige med å snakke i hjel boka før den er ferdig. Ettersom stadig flere har erfaring med film og TV-bransjen, der kulturen er en annen og nettopp det å snakke igjennom ideer står sentralt, så er synspunktene på dette noe endret.  Yngre forfattere er mindre redde for å diskutere uferdige ideer.

Likevel sier det seg selv at et formidlingsopplegg der barna har en genuin mulighet til å påvirke forfatterens arbeid ikke kan sendes på en turne som varer i det uendelige. Denne måten å jobbe på egner seg altså best for et begrenset antall klasser eller grupper. Jeg tror likevel det er en formidlingsform som fra barnas ståsted kan oppleves som viktig, samtidig som uforutsigbarheten åpner noen nye muligheter formidleren kan ta med seg tilbake til forfattergjerningen.


Referanse:

Hovik L. og Nagel L. (2017): Deltakelse og interaktivitet i scenekunst for barn.  Fagbokforlaget, Bergen.

Relaterte innlegg