Navigate / search

Sensur og tabuer i arabisk barne- og ungdomslitteratur

Hvor, når og hvordan finner sensur sted i samtidslitteraturen for barn og unge i Libanon og den arabiske verden?

Fatima Sharafeddine var en av gjestene under Norsk barnebokinstitutts seminar om sensur, selvsensur og omsorg i barne- og ungdomslitteraturen den 14. september i år. I tillegg til et interessant tilbakeblikk på den arabiske barne- og ungdomslitteraturens historie, ga Sharafeddine oss et innblikk i hvordan samtidslitteraturen for barn og unge reguleres i regionen, med sitt utgangspunkt i Libanon. Denne teksten er et sammendrag basert på hennes innlegg.

Omkring år 2000 oppdaget forleggerne at det var en kløft mellom den europeiske om den arabiske barnelitteraturen, der vestens barnelitteratur er langt mer utviklet enn barnelitteraturen i den arabiske verden. Gjennom internett blir barn eksponert for vakre bøker på mange andre språk. Den arabiske bokbransjen innser at de er nødt til å forsøke å minske avstanden til de utenlandske bøkene. Med hjelp av støtteordninger fra utlandet og nye tanker rundt viktigheten av barne- og ungdomslitteratur har det kommet mange nye og varierte bøker siden begynnelsen av 2000-tallet.

Likevel gjenstår det en rekke utfordringer. En rekke tabubelagte temaer gjør at forfattere praktiserer selvsensur, Sharafeddine forteller at hun ikke er et unntak. Skriver man om det tabubelagte er det ingen som vil utgi bøkene.

Fatima Sharafeddine, foto: Niklas R. Lello
Fatima Sharafeddine, foto: Niklas R. Lello

Sensurerer seg selv

–Nylig skrev jeg en bok om en gutt som vil danse. Den er basert på en person jeg kjenner. Han er danser i Beirut, og jeg skrev historien om ham som barn. Ingen vil utgi boken, jeg har den fortsatt i skuffen min om noen er interessert, humrer Sharafeddine.

–Jeg vil ikke endre innholdet i denne boka, men ofte endrer jeg innholdet i mine bøker slik at de kan bli utgitt, forteller hun.

Tabuene ordner Sharafeddine i fire grupper:

1. Religion

  • Det er ikke lov å snakke om ateisme, det blir ikke akseptert.
  • Man kan ikke spøke om religion eller religiøse personer.
  • Man omtaler ikke Gud på en negativ måte.
  • Man kan ikke nevne andre religioner; man kan ikke skrive om buddhisme, kristendom eller jødedom. Andre religioner eksisterer ikke, vi ignorerer dem
  • Religiøse lover kan ikke kritiseres.
  • Vi unngår å bruke religiøse navn på karakterer. Vi kan ikke kalle karakterer i bøkene for Ali, Johannes eller Peter, de må ha nøytrale navn for å unngå diskusjon om hvilken religion karakteren har. Flesteparten av de omtrent 40 prosent kristne i Libanon har ulike kristne navn, men vi kan ikke bruke de i bøkene, der må vi bruke navn uten religiøse konnotasjoner.
  • Det kan ikke være alkohol i bøkene, og om de oversetter en bok der alkohol er med, så erstattes drikken av juice. Noen ganger kan dette være forstyrrende: om man for eksempel omtaler en full sjømann, og bytter ut alkoholen med juice gir det lite mening.
  • Vi kan ikke nevne griser, da disse blir sett på som urene. I oversettelser blir griser byttet ut, også i illustrasjonene. Eksempelvis er det ingen griser med på Noahs ark i den arabiske verden, og det er heller ingen griser på bondegårder.
  • Ordet kirke erstattes med «house of worship».
  • Gud og profeter kan ikke avbildes da dette regnes som blasfemisk.
  • Magi blir ikke akseptert, dette assosieres med ondskap og anti-religiøsitet.
  • Religiøs diskriminering blir ikke nevnt i bøker. Det finnes så klart, men unngås da vi ønsker å vise oss som et «perfekt samfunn» uten konfliker. Dette er det vi ønsker å fortelle barna, selv om realiteten kan være det motsatte.

2. Sosiale verdier

  • I barnebøkene kan man ikke vise opprør mot foreldre, skolen, lærere eller systemet.
  • Konservativ kleskode, dette kan også  endres i illustrasjoner ved oversetting av utenlandske bøker.
  • Eneklte ord er også ansett som tabu: Eksempelvis kan man ikke bruke ord om avføring, eller ord for kjønnsorganer.
  • Det er mye diskriminering mellom kjønnene.
  • Det er ikke lov å omtale kjærlighet mellom en gutt og en jente, ikke engang nært vennskap på tvers av kjønn.
  • Rasediskriminering omtales ikke, selv om det er mange problemer rundt dette i samfunnet.

Fatima Sharafeddine forteller om hvordan forlaget krevde at kvinnene i en av hennes bøker måtte ha sjal på. Forfatteren ønsket ikke selv dette. Hun forteller videre at forlaget som oftest velger illustratør, og at forfatteren får se illustrasjonene én dag før boken sendes i trykk, og da er det for sent å gjøre endringer. Dette er vanlig praksis ved de fleste forlagene, at de ikke ønsker å involvere forfatteren i illustrasjonsprosessen. Sharafeddine mener dette er trist, og at meninger som kommer frem gjennom illustrasjonene kan bli tillagt henne som forfatter.

3. politikk

  • I arabisk barnelitteratur er det ikke rom for å kritisere det politiske systemet.
  • Man kan ikke kritisere lovene.
  • Man må respektere politiske figurer. Sharafeddine uttdyper at dette ikke er et stort tema i Libanon, der men er vant med å kritisere politikere, men i andre arabiske land kan du bli fengslet for å kritisere personer i styresmakten.

4. Seksuelle temaer

  • Man kan ikke nevne sex; sex eksisterer ikke i barne- og ungdomsbøkene, ei heller homoseksualitet.
  • Et barn kan ikke ha to foreldre av samme kjønn.
  • Det er gitt at man er jomfru frem til man er gift, derfor nevnes ikke dette heller.
  • Ord som menstruasjon og pubertet er tabu.
  • Man skriver ikke om de kroppslige forandringer ungdommer opplever i tenårene.
  • Man nevner ikke barnemishandling, eller vold i hjemmet.
Omslaget på Fatima Sharafeddines Du Jente (Faten), Magenschou 2015

Fatima Sharafeddine trekker frem sin egen bok, Faten (Du jente på norsk), som eksempel. Boka handler om en jente som blir tvunget til å slutte på skoen og flytte fra landsbyen sin for å jobbe som hjemmehjelp i Beirut. Men hun er en smart jente, som ønsker å forandre denne skjebnen. Hun blir forelsket i nabogutten, og blir fri fra situasjonen. Men i denne boka kunne ikke Sharafeddine skrive inn en scene der de kysser eller holde hender. Det nærmeste hun kommer er en scene der de sitter i en bil og gutten rører ved låret hennes. Dette var lengste hun kunne gå. Hun forteller at om hun hadde gått lenger ville ikke boka ha blitt utgitt.

Priser de pliktoppfyllende

Forlag, forfattere og illustratører i Libanon er alle opptatt av litteraturpriser, og det er kun bøker som ikke tar opp vanskelige temaer som vinner priser. Og litteraturpriser er store i den arabiske verden, og kan gi pengepremier på eksempelvis 1 million dollar. Alle ønsker derfor å vinne priser, mens de som deler ut priser står fritt til å kreve at bøkene ikke er kontroversielle.

Bryte tabuene

Det finnes noen måter å bryte tabuene. Om man for eksempel utgir bøkene selv, kan man, i alle fall i Libanon, skrive om en rekke av de tabubelagte temaene. Det kan også være mulig å overbevise forleggerne om å utgi bøker om spesifikke tema. Sharafeddine viser noen eksempler på dette: bøker om kjærlighet, migrasjon, og konflikt. Selv har hun fått utgitt en bok om den arabiske våren, et politisk tema. Boka ble til og med nominert til en pris. Hun har også skrevet bøker om temaer som fred, narkotika og gruppepress, kjønnsroller, seksuell mishandling og vold i hjemmet.

Leser på engelsk

Avslutningsvis trekker Sharafeddine oppmerksomheten mot et vesentlig problem for libanesisk og arabisk barne- og ungdomslitteratur:

–Alle libanesiske eller arabiske barn kan engelsk. De leser hva de måtte ønske på engelsk, og foreldrene lar dette skje. Med å publisere de samme temaene på arabisk er ikke lov. Om det skjer i Europa, så er det greit. Mens unge leser identifiserer de seg også med de europeiske kulturene. De finner svar på sine spørsmål i en annen kultur, og identifiserer seg med den. Slik mister vi de bit for bit i stedet for å binge dem nærmere og snakke om de problemstillingene de hanskes med, i vår kultur og i vårt land.

I media