Navigate / search

Forfatterspirer og forventninger

27. august startet et nytt kull på forfatterutdanningen i skrivekunst på Norsk barnebokinstitutt. Vi tok en prat med to av de nye elevene og snakket om forventninger, forfatterhelter og selvsagt litt om det å skrive.

Neda

Neda Alaei er en av de yngste studentene i årets kull, men har nok av erfaring bak seg allikevel. Hun har en bachelor i dramapedagogikk med fordypning i fortellerkunst og figurteater. Nå går hun andre året på høyskolen for å bli barnevernspedagog, i tillegg til hennes første år på forfatterutdanningen.

Daniel Hop-Hansen er den ene av to menn i kullet og kommer fra Fredrikstad. Han jobber som prest i Filadelfiakirken i Mysen.

Hvordan var deres første dag hos NBI?

– Spennende og litt overveldende. Det var litt mange ting på en gang, men jeg følte meg ivarettatt, svarer Daniel. Neda er enig.

– Ja, det er overveldende, men jeg er glad for å være her. Jeg tror nesten ikke på det, men da jeg kom hjem hadde jeg en følelse av trygghet.

– Dere har snakket litt om forventninger i dag. Hva var en av de største forventningene dere hadde før dere kom hit?

– Det var jeg som sa det med å skrive til krampa tar meg, sier Neda og ler. – Jeg føler ordet forventning er litt krast, men jeg håper på å finne min egen stemme og at jeg får hjelp til det.

Daniel utdyper dette videre og forteller om hvordan han håper på å få utvikle sin egen stil, og ikke blir forsøkt tredd inn i et mønster om at «sånn skal det være».

– Hva liker dere å skrive fra før av?

– I utgangspunktet har jeg skrevet sanger. Det var rockestjerne jeg skulle bli, sier Daniel og smiler bredt. – Men det ble det ikke noe av. Og så liker jeg å skrive poesi. Og så har jeg prøvd å skrive en ungdomsbok. Det vil jeg gjøre mer av. Å skrive fortellinger.

– Jeg liker å skrive om vanskelige temaer, svarer Neda. Sånt som er vanskelig å snakke om. Som angst. Jeg syns jeg er flinkere til å skrive om tanker, enn å skrive handling. Så det gleder jeg meg til å lære om. Og så må du få med at jeg liker å skrive nynorsk! Det glemte jeg å si på intervjuet.

– For en flinkis! sier Daniel, og de ler begge to.

– Hvorfor vil dere akkurat skrive for barn og unge?

– Jeg tenker at jeg har noe å melde. Jeg har erfaring med å jobbe med barn og unge gjennom jobben som prest. Jeg har lyst til å gi dem frø av håp og

Daniel

glimt av lys gjennom tekstene, sier Daniel og lener seg litt tilbake i stolen. – Det var kanskje litt svulstig av meg å si, kanskje?

– Nei da. Det er sikkert plass til mer svulstigheter i barne- og ungdomslitteraturen. Du da, Neda?

– Det blir jo vanskelig å toppe det Daniel sa, men jeg har lyst til å gi barna trua på seg selv. Og å skrive bøkene jeg ville lese da jeg var barn. Det var ingen som sa til meg at jeg var meg først, før jeg var en datter, eller søster. Det vil jeg at barn skal skjønne.

– Dere kommer til å møte flere forfattere i løpet av utdanningen. Har dere noen forfatterhelter? Noen dere ønsker å møte?

– Jeg elsker kombinasjonen av Gro Dahle og Svein Nyhus. De lager fantastiske bøker jeg har jobbet med i begge de andre utdanningene, forteller Neda begeistret.

– Jeg liker Levi Henriksen, men han har ikke skrevet så mye for barn. Jeg har lest en del av Jon Ewo, men han skriver litt svartere enn meg. Men kanskje jeg har godt av det, svarer Daniel.