Man må bare passe på å være ungen til en bladhønsfar eller en stangsildhann. For de beskytter ungene sine på best mulig måte. De putter dem under vingene eller i en egen lomme i munnen med én gang noen truer deres små. I Marvin Halleraker og Erna Oslands bok Fint å ha far blir vi kjent med fedre som i langt større grad enn mødrene tar vare på avkommet sitt. Men eksemplene er hentet fra dyreverdenen.

 

 

Hvordan står det til i menneskeverdenen? En som er opptatt av den nye foreldrerollens styrke og begrensninger, er den danske terapeuten Jesper Juul. Med inspirasjonsseminaret «Fra omsorgsgiver til sparringspartner» ønsker han å gjøre mor og far til kompetente tenåringsforeldre.

 

 

Sparringspartner? Det blir jo som å gå i bokseringen med sine egne foreldre. Men på den annen side – det kan kanskje trenges hvis virkeligheten ligner den en møter i dagens norske ungdomslitteratur. Særlig fedrene i flere av fjorårets ungdomsbøker er langt fra trygge omsorgspersoner for sine barn. De driver med mishandling, dop og kriminalitet. Noen av fedrene er allerede i fengsel. Flere burde vært der.

 

 

 

En av dem er faren til hovedpersonen i Svein Børge Hoftun: Full pott i hjerter. Sønnen drar på jakt etter en far han ikke har sett på fjorten år – bare for å finne ut at faren er kriminell og overhodet ikke vil vedkjenne seg sønnen.

 

Så det er flere enn den unge hovedpersonen i Sverre Knudsen: Elsker som kan karakterisere sin egen far med ordene: «Han er en perfekt rollemodell... på alt jeg ikke skal bli.» Men av og til er det vanskelig å komme seg ut av spor nedfelt av arv og miljø – det er som om selve arvesynden manifesterer seg.

 

 

 

 

 

 

Så noen ganger er det definitivt ikke fint å ha far. Hva da med mor?

I bokkronikken «Redselen for å bli voksen» i Morgenbladet (nr.3, 2010) ser Morten Haugen nærmere på foreldrerollen i dagens barnelitteratur. Alle de barnslige og inkompetente fedrene får Haugen til å bekymre seg over mødrerollens utvikling og muligheter: «Hvis mor skal være den eneste voksne i familien, blir det ikke mye rom for mor til å utfolde seg allsidig.»

 

 

Spørsmålet er vel om mor ikke for lengst har gitt avkall på å være en positiv rollemodell for den oppvoksende slekt. Da Norsk barnebokinstitutt gjennomgikk hele bokåret 2007 var den dysfunksjonelle familien en av hovedtrendene i ungdomslitteraturen: «Foreldrene svikter – i år er mødrene like ille som fedrene».

 

 

I barnelitteraturen det året var spesielt relasjonen til mor problemfylt. Fravær av moderlig omsorg er jo ikke noe nytt i barnelitteraturen. Verken Pippi eller Nancy Drew hadde fått utfolde seg like fritt hvis de hadde hatt en mor som stadig passet på. Men det nye er måten morsrollen problematiseres og tematiseres på. Selv om mødre sjelden er hovedpersoner, spiller de likevel en forbausende stor rolle i dagens barnebøker.

 

 

 

Påfallende mange mødre verken kan eller vil gi omsorg. Noen av mødrene har så store psykiske vanskeligheter at det fører til institusjonsinnleggelse og selvmord. Konsekvensene for barna deres blir tematisert i bøker som Happy av Linn T. Sunne og Klar ferdig gå! av Inger Alfvén og Beate Grimsrud. Mødrenes psykiske vanskeligheter og fravær tvinger her døtrene til å finne ulike overlevelsesstrategier.

 

 

Barne- og ungdomsbøkene har i de siste årene gitt et langt mer nyansert bilde av foreldrerollen enn tidligere. Men nå svartmales det for alle pengene. Spørsmålet er om det har gått inflasjon i problemskapende mødre og fedre som nekter eller ikke makter å være ansvarlige voksne.

 

 

 

En som leker litt med foreldreautoriteten i kjent Roald Dahl-stil, er fjorårets debutant Erika Fatland med boka Foreldrekrigen. For å sitere baksiden «Boken for alle barn som er lut lei barnslige foreldre».

 

Selv begynner jeg å bli litt lei alle de udugelige og ufordragelige foreldrene i bøkene. Jeg får lyst til å brumme med Obersten, en av de mer ansvarlige voksenfigurene i Foreldrekrigen: «Håpløse foreldre! På tide med straffetiltak?»