Navigate / search

Å formidle det ubeskrivelige – om krig og Holocaust som kunst for barn og unge

 

Av Kristin Ørjasæter og Birgitte Eek, Norsk barnebokinstitutt

Den danske teologen Knud E. Løgstrup argumenterte i ”Moral og børnebøger” (1968)  for at dersom estetiske hensyn tilsier det, kan forfatteren la det gå riktig ille med hovedpersonen i en fortelling for voksne, men ikke for barn. Men hverken Holocaust eller tusenvis av andre hendelser fra den 2. verdenskrig endte godt. Holocaust endte så dårlig at det nesten ikke er mulig å finne ord til å snakke om det. Likevel er det et emne i kunsten, inkludert barne- og ungdomslitteraturen.

 

 

 

 

 

 

30. mars 2017 arrangerte NBI seminaret Holocaust som kunst for barn og unge. Hvordan utforske Holocaust og Holocaust-kunsten? Seminaret handlet om hvordan en forsker, en forfatter, en professor og en stipendiat i visuell kommunikasjon benytter sin faglighet til å forstå mer av hvordan Holocaust-tematikken kan formidles i kunstneriske uttrykk til barn og unge.

Seminaret spurte: Hvordan fremstille Holocaust i romaner, på skjerm og i bildebøker? Dessuten handlet det om hvorfor én av dem ‘bare’ er forsker, én ‘bare’ forfatter, og de som jobber med visuelle prosjekter både er kunstnere og forskere, og hva det innebærer å være både kunstner og forsker samtidig.

Seminaret spurte: Hva har barne- og ungdomslitteraturen å tjene, eller tape, på å arbeide for enten å oppheve, eller bevare, skillet mellom kunst, forskning og kunstnerisk forskning?

 

Hva kan man fortelle for barn og unge?

Løgstrup mener at fordi barn har større evne til identifikasjon enn til distanserende refleksjon, vil de bli så nedslått at de kan miste livsmotet, mens voksne får ta ansvar for seg selv. Dette har blitt en ryggmargsrefleks hos alle som har med barnelitteratur å gjøre, ifølge NBIs direktør Kristin Ørjasæter som innledet seminaret. Dersom det oppstår en konflikt mellom etiske og estetiske hensyn lar barnelitteraturforfatteren etiske hensyn til leserens livsmot overstyre estetiske kvalitetskrav. Dette har ført til mange estetiske krumspring, men det kan også komme virkelig god kunst ut av det, når man forholder seg til oppsatte regler.

Den som skaper kunst over Holocaust benytter sin kunstarts virkemidler til å skape sanseinntrykk hos mottakeren. Uansett hva man måtte mene om Løgstrups etiske fordring, så er Holocaust-kunst for barn og unge preget av en lang rekke etiske forbehold. Kunstnerne formidler en viktig historie. De har et ansvar for å forvalte materialet med respekt, det skal fremstille så sant som mulig. Det handler også om respekt for de som døde, og for de som overlevde. Men kunstnerne har også et ansvar for hvilke sanseinntrykk som skapes hos mottakeren.

 

Vitnesbyrd om ondskap – et forskerperspektiv

Foto: NBI
Foto: NBI
Foto: NBI
Foto: NBI
Foto: Bloomsbury
Foto: Bloomsbury

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjersti Lersbryggen Mørk er stipendiat ved Norsk barnebokinstitutt med prosjektet «Vitnesbyrd om ondskap – barnelitteratur for vår tid?» Prosjektets hovedmål er å utvikle ny kunnskap om hvordan ondskap utforskes etisk og estetisk i nyere litteratur for barn og unge. Hennes seneste publikasjon er en artikkel i Translating Holocaust Lives, som handler om hvordan Holocaust blir beskrevet i norsk barne- og ungdomslitteratur. Krigen er et velkjent tema i norsk barnelitteratur, Holocaust er derimot mindre utbredt som tema. Av de 772 deporterte norske jødene overlevde bare 5%, alle de overlevende var menn. Kvinner og barn ble drept ved ankomst til utryddelsesleirene.

Holocaust var ikke noe som bare hendte andre steder. Mørk siterte Michelet 2014 med utsagnet om at Holocaust hendte midt i blant oss, her i Norge. Det har vært en tendens til å la være å fortelle om utryddelsene, og ved å trekke fram begrepet ‘framed silences’ poengterte Mørk at fravær av tale/fortelling også kan være et tydelig uttrykk. Et annet sentralt poeng er dessuten at det ikke bare handler om å fortelle, men også om å etablere en tilhører. Et vitnesbyrd fungerer bare dersom det er etablert en tilhører, noen som tar imot det som blir fortalt.

I norsk barnelitteratur er det langsomt åpnet mer opp for å fortelle om utryddelsene. Mørk viste til endringer i teksten fra 1950 til 1960-utgavene av Aimée Sommerfelts Miriam, og kommenterte hvordan det uutsigelige blir fortalt i Tor Fretheims Emil Alm-trilogi fra 1990-årene og Marianne Kaurins Nærmere høst fra 2012. Hos Kaurin blir leseren ført med helt inn i gasskammeret. Men fortellingen stanser før gassen blir skrudd på.
Les intervju med Lersbryggen Mørk i Vårt Land: Nå skal ondskapen vises, 28.3.2017

 

Antydning og gjengivelse – forfatterens balansegang

Foto: Aschehoug
Foto: Aschehoug
Foto: Aschehoug
Foto: Aschehoug

Marianne Kaurin har gått forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Hun debuterte i 2012 med ungdomsromanen Nærmere høst, som ble tildelt Kulturdepartementets debutantpris og Uprisen, og som nå er utgitt i Danmark og i USA. Kaurin er nettopp blitt tildelt 2-årig kunstnerisk arbeidsstipend. Nærmere høst handler om en jødisk familie i Oslo i året 1942, og hva som skjer når 15-årige Ilse Stern mister hele sin familie til Holocaust. Kaurin ville fortelle denne historien fordi hun opplevde det som nødvendig. Hun er selv oppvokst med mange personlige beretninger fra krigen. Bestefaren var i krigsfangenskap i Japan, og selv om han aldri fortalte noe derfra ble erfaringene hans kjent for Kaurin fordi hans kone vitnet for ham. Andre slektninger fortalte sine historier, eller om hverandres erfaringer. Nå er alle de som levde den gang, og de som ved en tilfeldighet overlevde krigen, i ferd med å dø. Noen måtte fortelle. Kaurin ville samtidig undersøke tilfeldighetenes betydning for hvem som overlevde og hvorfor.

Kaurin vender om på det etiske imperativet fra Løgstrup, om at forfatteren har et spesielt ansvar for den unge leser. Hun mener at ungdom har et særlig behov for alvor. Det er nettopp alderen for de sterke følelsene. Ungdom har behov for å bli beveget av det de leser. Det er voksne som har behov for å beskytte seg, som ikke orker å ta ondskapen inn over seg.

Kaurin gjorde grundig research, nettopp fordi hun følte på et enormt ansvar for å formidle historien ordentlig. Samtidig er det så mye levd liv i dette materialet. De ryddige listene over deporterte, som viser navn, yrke, alder og dødsdato. Hva forestilte den 6 ½ år gamle gutten seg at skulle skje, mens han var stuet inne i lasterommet på Donau? Hva tenkte moren hans at skulle skje med dem? Alle de ubeskrevne livshistoriene som det er opp til fantasien å forestille seg, og som forfatteren nå forteller, på vegne av de døde. Selve skriveprosessen var omfattende. Ut fra prinsippet om at leseren ikke skal blir fortalt hva hun skal føle, men snarere få anledning til å kjenne på følelsene selv, gikk Kaurin inn for å stryke så mye som mulig.

– Det skal være vondt, både å skrive og lese om utryddelsene, sa Kaurin. Hun var opptatt av at hun måtte skrive om det mest brennbare; At familien ble hentet hjemme om morgenen, om sammenstuingen på kaia, båtreisen, togreisen, ankomsten og avslutningen. Forfatteren opplevde det som nødvendig å ta med seg leserne så langt.  Førstehåndserfaringen fra gasskammeret har alltid vært fraværende, men også de som mistet sine i utryddelsene er i ferd med å dø. Gjennom litteraturen kan erfaringen leve videre, men da må den  gi sanseerfaringer som leseren kan ta med seg. Likevel er det ikke alt det er nødvendig å fortelle om. Hvor grensen går, vil alltid være en diskusjon.

 

This is a Human Being – illustratørens perspektiv

Foto: NBI
Foto: NBI
Foto: Fra prosjektet This is a Human Being
Foto: Fra prosjektet This is a Human Being

Hilde Kramer er illustratør. I 2011 fikk hun Kulturdepartementets spesialpris for sitt bidrag til å gjøre bildebøker til en kunstopplevelse for barn. Fra 2014 har hun vært ansatt som professor i illustrasjon og visuell kommunikasjon ved Kunsthøgskolen i Bergen, nå Universitetet i Bergen. Noe av arbeidet hun gjør med studentene er beskrevet i rapporten Bok reis deg, som er publisert i Barnelitterært forskningstidsskrift. Se video fra prosjektet.

En professor har forskningsforpliktelser, og Hilde Kramer presenterte sitt eget kunstneriske utviklingsarbeid, This is a human Being, som er et samarbeidsprosjekt med kunstnere og forskere fra Norge og Polen. Det handler om Holocaust, om å fremstille historien om de polske, jødiske barna som ble samlet og drept underveis på toget på vei til Tyskland. Hvordan skal en illustratør fremstille denne forferdelige historien for ungdom? Kramer snakket om å gå ut over illustrasjonens grenser, at ikke alt kan fremstilles.

«Rethinking Memory Culture» er et begrep hun stadig kom tilbake til. Det er et felles anliggende for hele forskergruppen. For hva er det som skjer når de døde blir fremstilt gjennom den estetiske og medierte dimensjonen prosjektet legger opp til? Blir de som er utslettet til en slags hyper-realitet, medierte, estetiserte? Blir de dermed dobbelt utslettet? I Kramers eget delprosjekt benytter hun stein i stedet for bilder.  Prosjektet er beskrevet i essayet Ein liten stein som gneg i lomma av Bjørn Sortland i Vårt Land 28.3.2017. Slik søker Kramer å fortelle om Holocaust på en annen måte. Steinen er konkret, den er sansbar. Den er.

 

Tausheten i familien – tegneserieskaperens prosjekt

Foto: NBI
Foto: NBI
Foto: NBI
Foto: NBI

Også for Fredrik Rysjedal er det et sentralt poeng å finne måter å fortelle på som tar vare på lesernes assosiasjoner. Han er illustratør og tegneserieskaper, sentral i fanzinemiljøet i Bergen, og en av initiativtakerne bak Bergen Art Book Fair. Men han er også stipendiat ved Universitetet i Bergen (tidligere Kunst- og designhøgskolen i Bergen). Hans kunstneriske forskningsprosjekt er knyttet til skjermbaserte tegneserier. Den digitale litteraturen han skaper ligger i sjiktet mellom animasjon og illustrasjon, og strekker seg fra nettserier og lesebrettproduksjoner til framføringer. Det han jobber med kan kalles hybrider i det digitale formatet; der det statiske bildet møter film.

Krigserfaringer er et sentralt motiv hos Rysjedal. Også han kan fortelle om en oppvekst fylt med historier fra krigen. Bestefaren, som var krigsseiler, fortalte ikke om erfaringene i etterkant, det var bestemoren som fortalte i hans sted akkurat som hos Kaurin, og tanten, som kunne dele sine erfaringer fra oppveksten med neste generasjon. Som Kaurin og Kramer er Rysjedal opptatt av ansvaret for å formidle historien videre, gi den en kunstnerisk form som kan tale til dagens publikum.  Det har blitt til ulike kunstneriske produksjoner, blant annet «Lyden av Aurora», som han viste et lite utdrag fra på seminaret. Rysjedal mener at kunstproduksjonene er iferd med å bli en historie om etterkrigstiden, fordi krigen framstilles gjennom de som kan fortelle historien videre.

 

Kunstnerisk forskning

Alle disse fire, forskeren, forfatteren, illustratøren og tegneserieskaperen har Holocaust-tematikken til felles. Ansvaret for at materialet, historien om de døde og de overlevende, skal kunne overføres til nye generasjoner og ikke bli glemt, gikk igjen i alle fires presentasjoner. De snakket om respekt. De snakket om ulike måter kunsten kan formidle historien på, og behovet for et publikum som vil påta seg den rollen det er å lytte til vitnesbyrdet.

Foto: PUK – Program for kunstnerisk utviklingsarbeid.
Foto: PUK – Program for kunstnerisk utviklingsarbeid.

Cecilie Broch Knudsen, tidligere rektor ved Kunsthøyskolen i Oslo, nå styreleder for Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU), som er kunsthøyskolenes svar på Norges forskningsråd, kommenterte likheten mellom arbeidene. Forfatteren er en forsker, både forskeren og forfatteren undersøker det sårbare, alle de som beskjeftiger seg med Holocaust som kunst er godt orientert om konteksten. Selv om forskeren går teoretisk til verks og forfatteren skaper kunst må begge forstå rammene for det de fremstiller.

Når det bare er illustratøren og tegneserieskaperen som offisielt har dobbeltbetegnelsen kunstner og utforsker, så handler det om institusjonell tilknytning. De som er ansatt ved kunstutdanningsinstitusjonene inkluderes i kunstforskningsprogrammene. Kunstforskningsstipendiatene får anledning til å i dybden, virkelig utforske en flik av sitt eget kunstprosjekt. De som står utenfor PKUs mandat må finansiere slike utforskninger ad andre veier, for eksempel gjennom arbeidsstipend. Forfatterne har ennå ikke et masterprogram, derfor er de ikke inkludert i PKU. Til gjengjeld gis det flere arbeidsstipend til forfattere enn til illustratører og tegneserieskapere.

Holocaust-tematikken kan stå som et godt eksempel på viktigheten av å diskutere både nødvendigheten av å skape kunst som forteller historien videre, men også å kunne si noe om prosessen som fører fram til det enkelte kunstprosjektet. For hva er det mulig å beskrive, og hvordan kan det gjøres?

Den diskusjonen som avsluttet seminaret handlet om hvordan den tverrestetiske barnelitteraturen kan jobbe for å styrke sin egen kunstfaglige forskningsprofil.