Hopp til innholdet

Kunstopplevelse, og medvirkning i kunstneriske prosesser – en oppsummering av konferansen Kunsten å dele 2015

Det er behov for en ny definisjon av formidlerrollen. Dette er budskapet fra de nasjonale DKS-aktørenes 2015-konferanse, som ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo 30. november og 1. desember under navnet Kunsten å dele 2015, en konferanse om forskning på kunstformidling til barn og unge.

Det er andre gang konferansen er blitt avholdt i regi av Rikskonsertene, Scenekunst-bruket, Nasjonalmuseet, Norsk Forfattersentrum, Film&kino og Norsk kulturråd, men det er første gang barnelitteratur er blitt inkludert. Norsk barnebokinstitutt var i år med som ressurs for Norsk Forfattersentrum, og undertegnede fikk oppdraget med å oppsummere konferansen.

Stian Hole-Garmanns sommer

Foto: Fra Garmanns hemmelighet av Stian Hole. Cappelen Damm

Et bilde av Stian Hole, den norske bildebokkunstneren som er hyppigst behandlet i nyere forskningslitteratur på barnebokfeltet, rammet inn konferansen. Et bilde fra Garmanns hemmelighet (2010) ble brukt i det trykte programmet. Hver gang det ikke ble snakket fra talerstolen kunne publikum se rett på det samme bildet på skjermen: Garmann og Johanne sitter på en gren med ryggen til betrakteren og ser ut mot det uendelige himmelrommet. I dette tilfellet, hvor det handler om kunst for barn og unge, inviterer bildet publikum til å se med Garmann og Johanne mot en fremtid som kan romme uendelige opplevelser.

Hole er en av de internasjonalt best kjente av de norske bildebokkunstnerne. Derfor opplevde jeg det som helt riktig å bruke ham i denne sammenhengen; konferansen hadde et sterkt internasjonalt preg. Forskere som Francesca Bacci, Johanna Ray og Matthew Reason var hentet inn fra henholdsvis Italia, Tyskland og England. Disse nye stemmene i debatten om kunstformidling til barn bidro til å forsterke noen helt bestemte tendenser: Kunsten er en fysisk opplevelse, kunnskap om kunst forutsetter at hver enkelt får anledning til å bygge opp sin egen erfaring med kunstopplevelser og medvirkning i kunstneriske prosesser. Men det forutsetter en ny definisjon av formidlerrollen fordi publikumsrollen er endret.

 

 

Konferansens intensjon og svar

Daglig leder for Norsk Forfattersentrum, Ingvild Herzog, åpnet konferansen med å formulere en forventning om at den forskningen som skulle presenteres på konferansen ville bidra til at vi i fremtiden presenterer kunst av enda høyere kvalitet for barn, gjennom en enda bedre formidling. Ved konferansens slutt vil jeg konkludere med at det konferansen har bidratt til er en tydeligere bevissthet om hvordan kunst oppleves; gjennom kroppen, og at det derfor er helt grunnleggende for kunstformidlingen at den legger til rette for å oppleve kunst i dertil egnede rom, med tilstrekkelig avsatt tid til både opplevelse og refleksjon. Og at det dessuten skapes tilstrekkelig med muligheter for barns egen medvirkning i kunstneriske prosesser.

Konferansen hadde ifølge programmet satt seg som mål å formidle forskning om kunstformidling for å gjøre møtene mellom kunst og barn og unge meningsfulle. Intensjonen var å diskutere hvordan vi skaper mening i formidlingen, og drøfte hvorvidt kunsten blir pedagogisk i møte med barnepublikummet. Kanskje barnet blir en del av kunstens verden i erfaringsøyeblikket? Konferansen spørsmål var altså: Hvordan kan vi best mulig koble kunst, kunnskap, samarbeid og erfaring?

file000384876727

Foto: Morguefiles free photo.

Det konferansen svarte er at kunst handler om opplevelse. Oppgaven er å legge til rette for at møtene mellom kunst og barn og unge blir fylt med opplevelse. Konferansen presenterte forskning som tilsa at formidlingen er meningsfull når den legger til rette for barns opplevelse av kunst, hvilket forutsetter at formidleren har tilstrekkelig kunnskap om objektene og de kunstneriske prosessene. Det formidling bør handle om, er å legge til rette for henholdsvis fysisk opplevelse av kunst og medvirkning i kunstneriske prosesser. Det er da formidlingen blir meningsfull. Denne konferansen handlet på mange måter om at vi må ta ordene vi bruker opp til revisjon, og det viktigste begrepet som må revideres er nettopp mening. Det meningsfulle opptrer når kunsten oppleves, uavhengig om opplevelsen formidler mening.

Det er ikke uvanlig å advare mot at kunst for barn blir forenklet til det banale, eller tilpasset til det pedagogiske på bekostning av estetisk kvalitet. Denne konferansen avfeide hele problemstillingen: Det det handler om er tvert imot å legge til rette for at barn kan oppleve kunst ”på sin egen anarkistiske måte, med hendene og magen og hele kroppen,” for å sitere bildebokkunstner Svein Nyhus. Barn har like stor evne til å skape og bli oppslukt i erfaringsøyeblikket som voksne, det er ikke forskjell på barn og voksnes evne til å komme i ’flow’. Konferansen konstaterte uten videre at kunstopplevelse ikke har noe med alder å gjøre.

Men hvordan kan vi best mulig koble kunst og kunnskap? Konferansen svarte at kunnskap handler om materiale og håndverk og begreper og strukturer, det kan læres. Men opplevelsen må komme først, slik at barna får en drivkraft til å interessere seg for hvordan kunsten er konstruert – som et objekt som skaper magi, eller ’flow’, eller altoppslukende fantasi og lek og bevegelse. For å få det til må formidleren utvise lydhørhet og gi enhver anledning til å bygge opp sitt eget lager av kunstopplevelser og -erfaringer.

 

Foredragenes fortellinger

Bacci

Franscesca Bacci. Foto: NBI

Francesca Bacci: Sculpture and Touch
Franscesca Bacci fra University of Trento satte en høy standard for det som skulle komme da hun insisterte på å forfølge to forskjellige tanker i foredraget sitt: 1) at skulptur er en multisensorisk og multimodal maskin og 2) at kunstutdanning primært handler om kroppens sansning. Foredraget vekslet mellom å presentere statuer og forskningsresultater som viser hvordan kroppen på forskjellige måter registrerer sin egen interaksjon med omgivelsene, det vil si at vår forståelse av rommet og de ulike objektene i rommet er et resultat av kroppens ulike registreringer. Alle de eksemplifiserende statuene utforsket forholdet til tilskueren ved å inkludere dem, fysisk.

Baccis hovedpoeng er at mennesket orienterer seg i verden gjennom kroppen, og at mange kunstnere bruker det bevisst når de skaper. Derfor bør formidleren bestrebe seg på å legge til rette for den umiddelbare opplevelsen. Slik jeg forstår dette handler det også om at opplevelsen kommer først, deretter kan vi eventuelt spørre hvordan den oppstår.

Musikk3

Johanna Ray. Foto: NBI

Johanna Ray: Musikaliska möten man minns
Johanna Ray fra Technische Universität München innledet med en oppgave til publikum: ”Dere får 30 sekunder til å tenke: Hvilken musikkopplevelse husker du best?” Ray viste til Alf Gabrielssons omfattende undersøkelse som viser at 81% av de sterke musikkopplevelsene er knyttet til situasjoner der den enkelte lytter til ’live’ musikk. Resultatet fra konferansepublikummets minnearbeid svarte til forventningene.

Forskningsresultatene viser dessuten at selv svært voksne mennesker hadde sine sterkeste musikkopplevelser i ungdomstiden, i alderen fra 13 til 19 år. Ray henvendte seg derfor til publikum med et oppfølgingsspørsmål: ”Hvor mange av dere knytter den sterke musikkopplevelsen til skolen?” 3 hender i været, vi var kanskje 150 i salen. Det var også helt etter boken. Undersøkelsene viser at bare 3% knytter sterke musikkopplevelser til skoletiden. Hvorfor lykkes ikke skolen med å gi varige musikkminner når det nettopp er i ungdomstiden så mange får sine skjellsettende musikkopplevelser?

Ray har intervjuet finske musikklærere om dette. Fellesnevneren for de få som mente at de iblant lyktes med å gi elevene sterke opplevelser av musikk, er at de la lærerplanen til side, trakk for gardinene, kjøpte inn madrasser og gav elevene beskjed om å legge seg ned å lytte. Rays konklusjon var entydig: Musikk er mer enn musikk. Det er en situasjon, musikken treffer en person i en situasjon. Formidlerens oppgave er å legge til rette for at situasjonen oppstår. Så får heller kunnskapsinnlæringen henvises til en annen dag. Egentlig sa Johanna Ray det samme som Francisca Bacci: Kunst er en fysisk opplevelse. Å lære elevene hva kunst er må handle om å gi dem erfaring med å sanse. Deretter er det mye lettere å få dem interessert i hvordan kunstverkene er konstruert.

Drom1

Anne Schäffer, Mayra Henriquez og Svein Nyhus i samtale. Foto: NBI

Mayra Elena Henriquez, Svein Nyhus, Anne Schäffer: Drømmedryss
KODE Kunstmuseene i Bergen viser utstillingen Drømmedryss frem til mars 2017. Det er også en fysisk opplevelse. Tanken bak denne utstillingen har vært å synliggjøre hvor sterke innslagene av drøm og fantasi er i barnelitteraturen, og gjenskape dette i rommet. Kurator Mayra Henriquez fortalte om arbeidet med utstillingen, om å omdanne bilder fra én kontekst som bidrag til en fortelling i en bok, til fragmenterte enkeltbilder som skulle inngå i helt nye sammenhenger i et rom.

Og hun fortalte om hvordan barnepublikummet straks ble med på leken. Når hun, i rollen som museumsguide gav barna tid, fortalte de henne hva det var som foregikk i bildene, i rommet, slik de så det. Barna på museet bruker bildene og gjenstandene i rommet til å lage sine egne fortellinger.

KODE har altså erfart det som Trine Solstads doktoravhandling handler om: Snakk om bildebøker! (2015). Men poenget er altså at det ikke er de voksne som skal snakke og fortelle barna hva de ser. Formidlerens oppgave er å legge til rette for at barna selv får anledning til å fortelle. KODE demonstrerer at bildebøker er kunstsamlinger som får ny betydning i nye sammenhenger. Som bildebokkunstner Svein Nyhus påpekte: ”Den som ønsker å formidle til barn skal ikke tvinge dem til å lese på den måten som voksne leser.”

Dersom vi skal skape interesse for litterær og visuell kunst skal vi ta med oss Baccis lære om kroppens evne til orientering, Rays fokus på lytterposisjonene, og KODES vilje til å ta bildene ut av bøkene og omskape rommet slik at det innbyr til opplevelse. For det interessante er at nesten ingen av de som gikk inn i utstillingsområdet startet med å bla i bøkene og lese, men når de var på vei ut gikk de tilbake til bøkene, og biblioteket ved siden av fortalte om stort utlån av akkurat de bøkene som var med i utstillingen.

Elise

Elise Seip Tønnessen. Foto: NBI

Elise Seip Tønnesen: Litteratur på tvers av medier
Barnelitteraturen inngår i et vekselspill mellom mediekulturer. Derfor er det mange veier inn til den litterære opplevelsen. Og interessen for litteratur blir i dag like mye skapt gjennom andre medier og gjennom ulike former for sosiale fellesskap. De ulike fankulturene er et eksempel på dette. Barn deltar i utviklingen av litterære universer og gjør dem til sine gjennom rollespill og ved å skrive videre. Boklesing er altså bare én setting for den litterære opplevelsen. Men hele den litterære institusjonen, og derfor også kvalitetssikringen, er fremdeles basert på at litterær opplevelse skal være knyttet til bokmediet.

Vår forståelse av hvordan litteratur kommuniserer er også fremdeles knyttet til bokmediet, og derfor er forståelsen av de ulike leseposisjoner og leseroller modent for revidering: Leserrollen er bare én av de rollene barn inntar i forhold til de litterære universene. Hva betyr det for formidlingen? Elise Seip Tønnessen fra Universitetet i Agder argumenterte for at det er like stort behov for voksne rundt barns litterære opplevelser nå som før, men i en annen funksjon. Formidleren må forme sin rolle på nytt.

Reason

Matthew Reason. Foto: NBI

Matthew Reason: The Young Audience Exploring and Enhancing Children’s Experiences of Theatre
Å bli tatt med i teater er bra for oss. Det er bra for oss å gå til tannlegen også. Men hvordan kan vi sikre at barn opplever det å gå på teater som mer positivt enn å gå til tannlegen, spurte Matthew Reason fra York St. John University. Han presenterte sin siste bok, The Young Audience, som er resultat av et forskningsprosjekt om hvordan barn opplever teater. Dersom idealet er at barn skal innta en aktiv publikumsrolle, engasjere seg mentalt og intellektuelt, med sin forstand, sitt sanseapparat og sin empati, så må de også få anledning til å gjøre kunsthendelsen til sin egen.

Reason brukte tegning som kommunikasjonsmiddel for å få tilgang til barnas tanker om teatret. Forskergruppen arrangerte workshoper der barna ble oppmuntret til å tegne det de hadde sett. Underveis spurte forskerne hva tegningen handlet om, og videre hvordan barna visste at det de tegnet hadde noe med forestillingen å gjøre. For barna handlet det å tegne om å formulere fortellingen fra forestillingen på sin egen måte. Det tar tid å tegne ferdig. Derfor blir arbeidet med tegningen en form for refleksjon. Forskerne erfarte at barna ikke bare gjenfortalte handlingen, men la til egne elementer. Forestillingen ble derfor noe mer enn en éngangshendelse, den ble omdannet til en kunstnerisk erfaring som var deres egen, og det er det kvalitet handler om.

Rom for dans

Elever i aksjon. Foto: Rom for dans

Camilla Myhre og Caroline Wahlstrøm Nesse: KROM på tvers. Koreografisk tekning i en større sammenheng
Koreografisk tenkning er å spørre hva dans og bevegelse er, og hva det kan være. Foredraget startet i praksis: En elev som deltar i KROM-prosjektet ledet publikum gjennom bevegelser og dans. Slik fikk konferansepublikummet et visst innblikk i hva prosjektet handler om: Andre former for samhandling, anledning til å se seg selv og de andre og rommet, inkludert forholdet mellom barn og voksne, foredragsholdere og publikum på nye måter.

KROM handler om å skape et rom for kunstneriske prosesser, primært i skolen, hvor det ikke har vært tradisjon for å ta elevene med i kunstneriske prosesser. Derfor har Camilla Myhre og Caroline Wahlstrøm Nesse fra Rom for Dans og Høyskolen for samtidsdans inngått et samarbeid med grunnskolelærerutdanningen ved Høgskolen i Østfold. Tanken er at varig endring i skolen må starte med lærerutdanningen. Samarbeidet inkluderer DKS i Østfold, slik at lærer-studentene får praksiserfaring med KROM underveis i utdanningen. For målet med KROM er å endre skolen til å bli et sted der elevene får erfaring med kunstneriske prosesser.

Dream

Sanne Margrethe de Fine Licht Rait. Foto: NBI

Sanne Margrethe de Fine Licht Raith: Museumslæring i klasseværelset
Sanne Margrethe de Fine Licht Rait presenterte det digitale formidlingsopplegget KUNSTEDER fra Luisiana kunstmuseum. Kunsteder.dk er et undervisningsopplegg om stedsspesifikk kunst. Museet har utarbeidet fyldige web-sider hvor de presenterer mange forskjellige verk og har lett forståelige, instruktive tekster, relevante oppgaver og ordforklaringer, og dessuten egne lærerveiledninger. Utfordringen er at skoleelevene ikke klarer å konsentrere seg om oppdraget. de Fine Licht Rait har foretatt empiriske studier av det som skjer i klasserommet når elevene arbeider med web-siden og kan bare konstatere at opplegget fungerer bedre for lærerne enn for elevene. Selv om skolen sparer tid når de slipper å dra på ekskursjon til museet, så får ikke elevene nok utbytte av den digitale undervisningen. Klasserommet er ikke et museum, datamaskinen erstatter ikke det direkte møtet med kunstverkene og museumsguiden; rammene for læring er ikke til stede.

I lys av de foregående innleggene på konferansen, som handlet om betingelsene for å oppleve kunsten, er det lett å tenke at websider egner seg som undervisning for de som allerede har bygget seg opp en tilstrekkelig egen erfaringsbase til å ha blitt interessert i å lære om hvordan verkene er konstruert. Det er meningsløst å tilby kunnskap før elevene har fått anledning til å bygge opp sin egen bank av erfaring med kunstopplevelser.

Lyderia

Kjetil Moen fra Rikskonsertene. Foto: NBI

Kjetil Moen og Caroline Hambro: Lyderia, musikkunivers for ny læring
Rikskonsertene har tatt fatt i den store oppgaven med å gjøre skolekonsertene skolerelevante. De har innsett at skolen ønsker seg en annen type informasjon enn den konsertene tidligere har vært ledsaget av. Derfor har de utviklet lærings-spillet Lyderia, som gir barn anledning til å lære om ulike musikkformer gjennom aktiv egendeltakelse. Det betyr for eksempel at når rapperen Don Martin i en video forteller spillets brukere om rapmusikk, instruerer han dem også i hvordan man skal skrive sangtekster. De sender inn egne tekster, som han tar med seg og omformer til ny musikk. Poenget er at spillet kan gjennomføres når som helst, og at barna får en annen rolle enn bare å motta kunnskap, de blir medvirkende. Foredraget gav en innføring i hvordan spillet er bygget opp, og endte med en kort Don Martin konsert, ’live’ til ære for konferansen.

Media

Eva Liestøl og Grunnlovens paragraf 100. Foto: NBI

Eva Liestøl: Statlig balansekunst: barn, medier & beskyttelse
Medietilsynet har i oppdrag å sette aldersgrenser på film. Det følger av en lang tradisjon for å skulle beskytte barn mot skadelig innhold i levende bilder. Liestøl viste til grunnlovens paragraf 100 som snakker om å beskytte barn mot skadelig innhold i levende bilder, men også FNs konvensjon for barns rettigheter der ytringsfriheten står sterkt. Det inkluderer retten til uhindret å søke informasjon. De to bestemmelsene kan komme i konflikt med hverandre. Dessuten er det å sette aldersgrense på film i seg selv en underlig affære. For hvem kan si at barn at alle barn under en viss alder tar skade av det samme innholdet, enn si ikke tar skade når de har nådd en annen alder?

I dag er Medietilsynet opptatt av den europeiske diskusjonen om at aldersgrenser er et utdatert beskyttelsessystem. Det oppstod da film var det eneste massemediet. I dag er barn omgitt av medier hele tiden. Det gjør regulering til en vanskelig affære, mens det er viktig å bygge opp barns evne til å navigere i mediesamfunnet og bygge opp deres motstandskraft. Det betyr at de må lære om film og andre medier og få anledning til å være med i aktiv refleksjon og kritikk.

Medietilsynet har innført barnepanel for å kunne følge med på hvordan barns medieerfaringer endrer seg. Barnepanelet gir informasjon om hvordan barn i dag reagerer på ulike medieuttrykk og gjør dem oppmerksomme på ulike aldersgruppers refleksjonsevne og modningsgrad. ”Vi trives med å få rotet til våre egne systemer,” sa Liestøl.

 

Veien videre

Kunsten å dele hadde et tydelig fokus på kunst som opplevelse og erfaring. Derfor er det betimelig at vi tar med oss disse innsiktene videre. Vi har en rekke forutsetninger som tilsier at vi skal lykkes med det. Den kulturelle skolesekken bringer kunsten ut til skolene, der barna er. Den norske kunnskapspolitikken likestiller akademisk og kunstnerisk forskning, derfor er det gode muligheter for å videreutvikle forskningen i tilknytningen til produksjonen og formidlingen av kunst for barn.

Hender

Foto: Morguefiles free photo.

Det vi trenger mer av, det forskningen må gripe tak i, er behovet for en sterkere bevissthet om hva kunst og formidling er og kan være. Vi trenger en kunstdefinisjon som tar hensyn til at kunst for barn har høy kvalitet når den gir rom for kunstnerisk opplevelse og/eller kunstnerisk medvirkning. Vi trenger å utvikle forståelsen av at hvis kunst handler om opplevelse så må presentasjonsformene og –arenaene legges ordentlig til rette for det. Og vi trenger en ny definisjon av formidling: Hva er kunstformidling når kunst handler om opplevelse og medvirkning?

Hvordan skal vi få til det? Mitt svar handler ikke bare om mer penger til forskning og flere forskere som studerer kunst for barn, men også at det etableres flere møtepunkter for erfaringsutveksling mellom kunstnere, forskere og formidlere.

 

Se programmet for Kunsten å dele 2015
Se programmet for Kunsten å dele 2014

Relaterte innlegg