Navigate / search

Stemmer og forstummelse. Forskning på barnelitteratur og barnedramatikk

Doktorenes og NBI-stipendiatenes dag 11.11.2011:

Hvor kan man true barn med å suge ut hjernene deres eller knipse dem på tissen? I barneteater og barnelitteratur, selvsagt.

Trusselen om ekstrem mental rengjøring ble fremført for over hundre år siden i det første norske barneteaterstykket, Fredrikke Berghs eventyrkomedie Østenfor Sol og Vestenfor Maane (1906).

Fra Østenfor sol og vestenfor maane. Billedbog for börn.

Anne Helgesen, dr. art i teatervitenskap, og Petra J. Helgesen, master i litteraturvitenskap, har analysert det nær glemte stykket i forbindelse med sitt pågående prosjekt om barnedramatikkens historie i Norge. Helgesen og Helgesen gir stemme til en svært underkjent sjanger i et pionerarbeid som har hypotesen «Drama for barn – teaterets sjel».

Ethvert kulturuttrykk er fundert på ideologi som er mer eller mindre bevisst og eksplisitt formulert. Helgesen og Helgesen er opptatt av barnedramatikkens polyfone potensiale – stykkenes evne til å la flere stemmer brytes mot hverandre, noe som muliggjør en diskusjon av ideologi.

Det polyfone er også et begrep førsteamanuensis Åse Marie Ommundsen bruker i sitt doktorgradsprosjekt Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut. Flerstemmighet, hvilket kan innebære fravær av én didaktisk forteller, er ett av flere karaktertistiske trekk ved den senmoderne litteraturen for barn som voksne. Selv om Ommundsen finner en tydelig tendens til grenseutvisking, konkluderer hun med at det fortsatt er grenser for hva som kan kalles barnelitteratur. Verk som forventer en voksen forforståelse hos leseren vil nødvendigvis være voksenlitteratur.

Fra Kurtby

Kurtby (2008) av Erlend Loe har utfordret barnelitteraturens grense med sin satiriske framstilling av Knutby-sakens religiøse fanatisme, drap og utroskap. Kirsti Brud, pastor Kurts og pingpong-menighetens suverene fortolker av Jesu ord, truer uavlatelig med helvete, knipsing på tissen og dødbringende blandebatterier. Boka har skapt debatt blant voksenlesere, fra foreldre til forskere. Forlaget har angitt målgruppa til 4–99 år, mens Ommundsen mener Kurtbyer voksenlitteratur.

I motsetning til bekymrede voksne som bannlyser boka ut fra dens tematikk, argumenterer Ommundsen for at det er bokas fortellemåte som diskvalifiserer den som barnebok. Ifølge Ommundsen vil selv ikke den mest sofistikerte barneleseren kunne gjennomskue Kurtbys satiriske forhold til Knutby, noe som umuliggjør fullt utbytte og fullstendig forståelse av boka. Hvis barnet ler, så ler det ikke på de riktige premissene.

Kurtbys status som barne-, ungdoms- og/eller voksenbok er en svært interessant problemstilling fordi den tvinger oss til å reflektere over vårt syn på barn og litteratur. Hvem er barnet i denne sammenheng? 3-åringen eller 13-åringen? Kan man overhode behandle barn som én ensartet kategori? Hva er litteratur? Noe som må forstås fullstendig ifølge én gitt fasit? Kan i så fall Alice in Wonderland være barnelitteratur? Kan Kurtbys karnevalistiske avsløring av vilkårlig og absurd maktutfoldelse berettige en latter uten kjennskap til Knutby? Eller bør man med pastor Kurts renhetsideologiske terminologi påse at Kurtby «rydjast ut» av barnebokhyllene?

Helgesen og Helgesen og Ommundsen bidrar med forskningsbasert kunnskap og refleksjon i et felt med god flyt. Astri Ramsfjell og Nina Goga, som begge disputerte i 2008, er Norges første forskere med doktorgrad i barnelitteratur. I 2011 kan vi telle fem barnelitterære forskere som har disputert – og flere er underveis.

Det finnes sterke barnelitterære fagmiljøer flere steder i landet, og i høst har Høgskolen i Bergen satt igang et masterprogram i barnelitteratur. NBI ønsker å bidra til å holde trykket oppe og har derfor engasjert professor Elise Seip Tønnessen som forskningsleder for prosjektet «Barnelitteraturen i et medialisert tekstunivers». Sentrale spørsmål er hvordan barne- og ungdomslitteraturen inngår i vekselspill med mediekulturen – og hvordan dette bidrar til estetisk og kulturell endring av barne- og ungdomslitteraturen.

I senmodernitetens multimodale verden utvikler barn og unge en handlings- og fortolkningskompetanse som overskrider tradisjonelle oppfatninger av hva slags form og innhold som «passer» for den oppvoksende generasjon. Den kompetente unge bruker leker med tekster i ulike medier, og Tønnessen hevder at brukerne styrer mediet mer enn mediet styrer brukerne. Til tross for ulike tilnærminger til barn og unges antatte egenskaper, så viser både Ommundsen og Tønnessen hvordan vi kan lære mer om barnelitteraturens grensefenomener, det være seg knyttet til medium eller målgruppe. Kanskje er vi flere som kunne ha nytte av å gjøre som Tønnessen og leie inn en ung, mannlig dataspiller. Se hva som skjer, liksom.

Illustrasjon
oestenfor_sol.ill_.eivind_nielsen_0_400_l-365x300.jpg