Navigate / search

Virkeligheten som drømmens vevmateriale – intervju med Seita Meri Vuorela

Omringet av malerier på Galleri Zink, etter at sola tok en pustepause bak skyene på Norsk Litteraturfestival, kom flere for å få med seg intervjuet med Seita Meri Vuorela fra Finland, som vant Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2013 med ungdomsromanen Karikko. Intervjuet ble fulgt opp av en debatt om nordisk fantasylitteratur.

Vuorela ble intervjuet av forfatteren Stig-Elvis Furset, som gikk rett på sak og spurte om hovedpersonen i boka Karikko, som på norsk betyr undervannsskjær.

– Dimitrij, eller Mitja som han kaller seg selv, blir nødt til å spørre seg tidlig i boka: hvem er jeg?

Seita og Tor
Stig-Elvis Furset, Tor Tveite, tolk fra finsk, og Seita Meri Vuorela. Foto: Neha Naveen/NBI

– Han befinner seg i en forvirret tilstand og romanen foregår på to forskjellige plan. Han og broren har vært tilstede under en ulykke og det er uklart hva som har hendt. Familien reagerer med å reise bort fra det tragiske som har skjedd. De reiser til en campingplass som i Finland er et velkjent og trygt sted. Men i denne sammenhengen får den en ganske annen funksjon. Man er borte fra det hjemlige, man er i noe midlertidig.

– Han er en veldig sjølbevisst type?

– Ja, han er nok det, selv om han ikke er klar over hvorfor han er det.

Mer svarer ikke Vuorela i fare for spoilere, men hun forteller at Mitja har et blikk på virkeligheten ikke alle andre har, noe som skyldes denne ulykka. Furset går videre til en annen karakter, Noel, som dør i ulykka. Eller? Vuorela svarer:

– Jeg vil ikke si det så direkte som at han døde, men det oppleves sånn for Mitja. De var gode venner og hadde som hobby at de klatret rundt i forlatte bygninger. Historien er basert på en virkelig hendelse, der noen ungdommer lekte på taket til en silo og falt ned.

– Broren til Dimitrij, Vladimir, er opptatt av film. Trives begge brødrene i sine fiktive verdener? Holder de virkeligheten ute?

– Jeg vil heller si at Mitja er tett på virkeligheten, mens Vlad er mer distansert gjennom filmen og en slags fortellerstemme gjennom film. I den finske utgaven er det illustrasjoner og de gir muligheter for en annen fortolkning av boka.

 

Grensevokteren

Furset går videre til å snakke om campingplassen og landskapet rundt som Mitja beveger seg i. Det er der han møter en jente. Men deres første møte er ikke akkurat hjertelig. Hvem er denne jenta? spør Furset.

– Bak denne historien ligger det finske myter i bunn, og i finsk mytologi finnes det en grensevakt, dødsrikets jente. Du må gi henne en mynt for å slippe over til dødsriket. Hun er en grenseskikkelse, kledd i hvitt, svarer Vuorela.

 – Er hun et spøkelse? Hun virker som hun er en slags del av en drømmetilstand for Mitja?

– Virkeligheten er drømmenes vevmateriale. Noe har blitt mulig for Mitja etter ulykken. I finsk mytologi har man et uttrykk for noe som skjer under fødselen som gir deg et annet blikk på virkeligheten.

 – Mitja møter også en guttegjeng?

– Bakgrunnen for boka er at det var flere ulykker i Åbo som involverte unge gutter på rundt tretten. Min sønn var også tretten på denne tida, og han og vennene hadde funnet en inngang til en slik silo som er i boka.

Seita Vourela
Foto: WSOY

– Det var det flere ungdommer som hadde, forteller Vuorela. De hadde funnet en inngang inn og opp til taket, men de ble oppdaget og politiet ble innkalt. Senere var det to gutter og en jente på taket der, og en av dem falt ned og døde. Hjemme hos Vuorela snakket de mye om dette.

To gutter døde på kort tid, og mange la hilsener til dem på nettet. Jeg oppdaget en ny type sørgehilsninger på nettet og sosiale medier. Da forstod jeg at de unge menneskene tenkte at de døde befant seg et eller annet sted. Selv et år senere sendte man bursdagshilsener som om de fortsatt var tilstede. Så spørsmålet som ligger bak boka er: Hvor er disse guttene? Boka svarer at de er på stranda ved havet. Boka handler om trøst.

Fantasy eller magisk realisme?

Furset innleder neste spørsmål med å snakke om at han selv er en stor fan av fantasy, men er usikker på om Karikko faller i denne sjangeren.

– Romanen ble definert som fantasy av juryen til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, og det gir et sett med sjangerkonvensjoner og leseforventninger. Men i romanen din er det ikke sånn. Virkelighetsplanene sklir sømløst i hverandre. Er dette fantasy?

– Jeg har ofte blitt nødt til å svare på dette spørsmålet. Og min mening er at det ikke er forfatterens oppgave å sjangerdefinere boka. Det er de som flytter inn i huset som boka er, som må bestemme. Eller så må man finne på nye sjangre. Mange i Finland definerer den som magisk realisme, en sjanger som jeg trives mer i, enn jeg gjør i fantasy.

 – Finnes det ikke fantasyelementer i boka?

– Det er jo ganske påfallende at man tvinger seg til å se på døden som en parallell virkelighet og ikke som en del av vår virkelighet. Vi har alle opplevd døden.

Et argument det er vanskelig å si seg uenig i. Men selv om det er opp til leserne å si om Karikko er fantasy eller noe annet, er det fint mulig å diskutere fantasysjangeren, noe som ble gjort i en panledebatt etter intervjuet.