Kim Fupz Aakeson

Fotograf Robin Skjoldborg / Gyldendal

I løpet av de 7 dagene som i vår kultur konstituerer skapelsen og dermed også arbeidsuka, utspiller handlingen i boka seg: På det ytre plan dreier det seg om ganske trivielle hverdagshandlinger som innkjøp, matlaging, opprydding, tv-titting og godnattkyss. Men på det indre plan følger leseren dramaet som utspiller seg i den fem–seks år gamle Torsten da Willy, hans eneste og dårligste venn, får plantet tvilen i hans sinn: Gleder foreldrene mine seg til å få en baby fordi de ikke elsker meg lenger?

Boka handler om det viktigste i et barns liv: om å høre til og om å bli omsluttet av kjærlighet og omsorg, også når man ikke (lenger) er alene om å få oppmerksomhet.  Willy gir næring både til tvilen og tvilens negative konsekvenser da han forteller Torsten at foreldrene hans ikke lenger synes han er søt, men at han kanskje kan havne på barnehjem eller må flytte inn på biblioteket, som er åpent og gratis. Båret av tvilen stiller Torsten spørsmål om kjærligheten ved enhver gitt anledning. Han rydder på rommet sitt. Han gjenoppdager bamsen. Han forestiller seg mulige scenarier. Han drømmer. Og han får massiv støtte fra farmoren sin. Alt sammen fører til at han kan lage en liste over det han vet om kjærlighet. Han blir ferdig med opplistingen akkurat da foreldrene inviterer ham på søndagsfrokost mellom seg i ektesengen. Og han føler – akkurat nå, i hvert fall – at det er kjærlighet nok til alle.

Historien er karakteristisk for Kim Fupz Aakeson og viser en form han virkelig mestrer: den stramt komponerte fortellingen i et enkelt språk, som er hverdagsaktig og barnelogisk og som ligger godt i barneører når den blir lest høyt, men som også rommer et vell av små bemerkninger som appellerer til den voksne (høyt)leserens refleksjoner. Forfatteren evner å skrive slik at barnets hverdag åpenbarer seg i all sin tenksomhet, i et bredt følesesspekter og med alle sanser i bruk. Hverdagen blir derfor gjenkjennelig for barna som hører historien, og den voksne leseren får en mulighet til å komme på nivå med barnets perspektiv på det som ellers kan virke banalt.

Bokas illustrasjoner føyer seg ikke bare til handlingens ord, men beriker dem så mye at alle fasetter av teksten så å si blir oppgradert. Hverdagen blir enda mer hverdag. Guttevennene blir enda mer filosofiske. Farmoren blir enda mer livsklok. Bamsen Hr. Brix får enda mer sjel. Symbolene får enda mer kraft. Og sansene blir enda mer sanselige. Tenk at en illustratør kan skildre en far som nyter lukten av sin baby, ikke bare med sin overstore nese, men med hele kroppens bue som en organisk forlengelse av nesen! Det kan man kalle en duftforsterker.

På den annen side forteller illustrasjonene underfundige sidehandlinger til historien, for eksempel i fantasiscenariet da far, mor og den nye babyen kommer på besøk på biblioteket, der Torsten sitter og leser på toppen av en bokpyramide. Faren holder stolt babyen opp mot Torsten, mens moren har øynene festet interessert på bøkene i reolen.

Vi innstiller denne bildeboka fordi den i en stram ramme greier å fortelle en historie som kunne vært banal og utroverdig, men i stedet får både barn og voksne til å fornemme lykken i at det er kjærlighet nok til alle – i hvert fall akkurat nå. «Søndag» er et verk der både tekst og illustrasjoner våger enkelheten og gir hverandre med- og motspill, slik at vi her opplever en sjelden, genuin bildebok av høy kunstnerisk kvalitet.

Cecilie Eken, Jens Raahauge og Søren Vinterberg.

Anmeldelse på barnebokkritikk.no

Om Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris

Felles nordisk fjernsynsoverføring