Hopp til innholdet

Å lese bok etter bok etter bok.

Av Amalie Klæbo

Solospill er den ungdomsboka som ble gitt ut i 2015, som jeg likte absolutt best. Boka inneholder alt som nestentenåringene på biblioteket mitt liker; sosiale medier, kjærlighet, fest og dramatikk. Hver gang jeg prøver å få noen til å låne romanen, får jeg likevel samme spørsmål «Er dette eneren?», «Hvor mange er det i denne serien?!», og «Når kommer neste bok?» Når jeg må svare dem, at så vidt jeg vet, kommer det ikke fler, Solospill er en selvstendig roman, blir de skuffa. De forstår ikke hvorfor de skal kun lese en bok, når de kan lese en serie med flere i.

Er serielitteratur et onde?

Utdanningslederen til Norsk Barnebokinstitutt Dag Larsen beskriver i pensumlitteraturen til samtidslitteraturutdanningen, hvordan det litterære og kulturelle Norge var på sekstitallet. At det viktigste da var å hegne om norsk kultur og litteratur. Men mens de litteraturpolitiske begrunnelsene inntil videre står fast, og vi etter alt å dømme får en boklov, spør han hva det betyr for kommersialiseringen av litteraturen. Får vi mer eller mindre serielitteratur etter innføring av ny boklov? Og det er det denne teksten er ment til å diskutere, men jeg synes spørsmålet er definert helt feil. Som bibliotekarer snakker vi ofte nedsettende om serielitteratur, men det er kanskje bakstreversk av oss. Vi må heller fokusere på hva serielitteraturen gir ungene våre.

 Blir det lest?

Det er ikke uten grunn ungdommene kommer og sier de vil ha nummer to og tre av Solospill når jeg vil låne dem den.  Det samme gjaldt barneboka Tonje Glimmerdal. Det var så mange unger som var skuffa over at den kun var en. På topp-ti-listen over hva som ble lånt ut i barneavdelingen min i fjor er X-box-spillet Minecraft på topp, og resten er serielitteratur i en eller annen form. På biblioteksystemet Bibliofil sine nettsider ser vi det samme. På statistikken over hva som blir mest lånt ut til, er serielitteratur  i et helt knusende flertall.

 

Men hvorfor fenger det sånn?

Det er enkel matematikk at forlagene tjener grovt når unger følger med på serie, og kjøper bok etter bok.   «En ungdomsbok har svært ofte tematikk knyttet til hovedpersonens modning og løsrivelse, og kan dermed ha trekk fra sjangeren dannelsesroman» skriver Harald Backe Wiig, og jeg tenker at på grunn av det skal vi ikke være så redd for denne litteratur. Ungene vokser opp sammen med bøkene. Hanne Kiil og Kjersti Lersbryggen Mørk skriver i artikkelen Boka er lettlest og humoristisk. Noe som dessverre gikk utover vår tv-tid, om bøkene om Pitbull Terje, og En pingles dagbok.  I 2008 vant Pitbull Terje blir ond Uprisen. Da sa juryen som bestemte at den skulle vinne prisen at «Personene i boka har vi nå fulgt gjennom tre bøker i tykt og tynt. Bøkene har utviklet seg med hovedpersonene. Fra barnebøker til ungdomsbok.»

Den siste jenta jeg prøvde å låne ut Solospill sa nei, og tok med seg De 4, av den anonyme forfatteren Vera Voss i stedet for. En bokserie som handlet om det sammen som Solospill, men hun kunne ta med seg fire bøker i stedet for 1. Og det er kanskje litt litteraturpolitisk ukorrekt å si det, men jeg kan ikke si noe annet enn at jeg forstår ungdommen som tar det valget. Jeg ser nesten aldri film lenger, når jeg tar på en tv-serie kan jeg jo få flere episoder etter hverandre.  Og den følelsen jeg får da, forstår jeg godt at jeg ikke er alene om.

 

Les mer om nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge.

 

Kilder:

Bibliofil.no http://bibliofil.no/top100ustat-barn.html

Kiil, og Lersbryggen Mørk: (2012) «Boka er lettlest og humoristisk. Vi kunne ikke legge den fra oss. Noe som dessverre gikk ut over vår tv-tid.» Bok og bibliotek nr. 5.

Bache Wiig, Harald og Silje Hærnes Linhart (2012) Barne og ungdomslitteratur I:  Andersen, Per Thomas, Gitte Mose og Thorstein Nordheim (red)  Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax (189-212)

Relaterte innlegg