Karianne Gamkinn
Skrevet av Karianne Gamkinn, student ved NBIs nettstudier i samtidslitteratur for barn og unge
Er det nødvendig å skape nye fiktive fortellinger og karakterer for barn og unge når de kan lese og selv dele bekjennelser på nett om virkelige utfordringer i den virkelige verden?
I dag høres ikke lenger Margrethe Munthes moraliserende stemme Nei, nei, gutt og hennes autoritære oppfordring om å ta av seg lua i bøker for barn. I moderne barnelitteratur har barn selv en stemme, som hovedkarakter og autonomt subjekt, og gir slik den barnlige leseren vitnesbyrd som hen kan kjenne seg igjen i. Samtidig gir nye digitale plattformer barn og unge mulighet til å dele med egen stemme. Gjennom blogg, Youtube, Snapchat og Instagram kan barn på egenhånd skape vitnesbyrd for jevnaldrende. 90% av barn og unge i alderen 9-16 år er på internett i løpet av dagen. 8 av 10 er både på Snapchat og Instagram. Hvordan kan den fiktive stemmen barn har i litteraturen være mer verdt enn stemmen de selv skaper og når ut med til jevnaldrende?
«Något av det viktigaste en barnebok kan ge sin läsare eller åhörare er rum för at växa» skriver Vivi Edström i Barnbokens form (1980). Og det er muligheten for å vokse og utvikle seg vi må undersøke for barnelitteraturens unike verdi.
Skal barn ha glede av og vokse med bøker, må de finne fortellinger som gjenspeiler deres livserfaring og som snakker til dem på deres nivå, men som også utfordrer dem og som viser flere sider av mennesket enn en glatt fasade og representasjon som forbilde! Barnebøkene må ha et barneperspektiv. For å sikre barneperspektivet er barn selv hovedpersoner i moderne barnelitteratur. Eller, det vil si, også kaniner, kosebamser, og middelaldrende menn som Erlend Loes truckfører, Kurt, har fått subjektive stemmer i barnelitteraturen, og kan fremstå som troverdige og identifiserbare karakterer for barn. Fordi Kurt tenker og handler som et barn, kan leseren leve seg inn i fortellingen på samme måte som når Eg, jeg-personen, i Ruth Lillegravens diktsamling Eg er eg er eg er (2016) roper i tidlig pubertal forelskelse: «kjærleik bur – i sparkesykkelen din – i jakka di og skoa dine«, og skaper slik språklige bilder som jevnaldrende 12-13-åringer både kan kjenne seg igjen i og tolke videre med utgangspunkt i egne erfaringer, tanker og drømmer.
En viktig del av det som anses som verdifullt i den moderne barnelitteraturen, er nettopp denne rollen som skapes for leseren til å leve seg inn i og selv erfare gjennom fortellingen, uavhengig av hovedkarakteren. Barneperspektivets dobbeltblikk gjør at leseren både kan se på og med hovedkarakteren, og slik skapes et rom for leseren til å bli en del av fortellingen og med utgangspunkt i egen erfaring la seg utfordre og tolke for selvstendig læring og vekst.
Vi lever i en tid med enorm virkelighetshunger. Samtidig som mange deler fra egen hverdag, er behovet for å vite hvordan det egentlig er stort! Og det er interessant å se hvordan dagbokblogger gjennom eksistens i flere år, har utviklet seg til å bli tilnærmet dannelsesromaner. Bloggeren Sophie Elise har etter hvert skapt en enorm leserskare, som har fulgt henne gjennom oppvekst og ungdomstid på veien mot å finne seg selv. Hun har ærlig delt opplevelser som i etterkant tydelig
sees å ha formet henne.
Hadde Vilde, jeg-personen, i ungdomsromanen «Slagside» av Heidi Sævareid (2016) vært virkelig, hadde kanskje også hun skrevet blogg. Hun drar til Bristol for å ta et friår etter videregående. Bloggleseren hadde sannsynligvis fått lese om vennskapet med Fiona, de tøffe Krav Magratreningene, og fått se bilder fra utflukter med kjæresten Markus. Bloggeren Vilde ville fremstått som en sterk og handlekraftig ung jente, slik hun ønsker, og i begynnelsen av romanen gjør.
Dagbokblogger er utvilsomt vitnesbyrd fra samtiden. Barn kan også identifisere seg med bloggens jeg-forteller og leve seg inn i fortellingen, på godt og vondt. Men en fiktiv fortelling kan inneha en merverdi som selveste sannheten ikke kan gi. For mens leseren i romanen «Slagside» involveres i fortellingen ved både å se med og på Vilde, inkluderes ikke leseren i bloggerens univers utover å være en observatør på sidelinjen som fullt og helt må stole på bloggerens fortelling og tolkning av erfaringene hun gjør, eller la være. En blogg gir ikke rom for undring eller egne refleksjoner på egne premisser. At England-reisen egentlig er en flukt for Vilde, fastslås aldri i romanen. Fortellerperspektivet er personlig, men det er gjennom Vildes møter med de andre karakterene, og i hvordan hun forteller at andre opplever henne, at leseren gis mulighet til å se hennes utfordringer på veien mot å finne seg selv. Slik skapes et rom for leseren til å undre og reflektere over spørsmålene som stilles i romanen, som hvilket ansvar man har for andres liv, om å vise usikkerhet er svakhet og hvordan beholde seg selv i møte med andre. Den moderne barnelitteraturens merverdi er mulighetene dette rommet gir for leseren til selv å utvikle seg og vokse.
Bache-Wiig, Harald og Silje Hærnes Linhart (2012) Barne- og ungdomslitteratur. I: Andersen, Per
Thomas, Gitte Mose & Thorstein Nordheim (red.) Litterær analyse. En innføring. Oslo: Pax
(189-212)
Birkeland, Tone & Mjør, Ingeborg (2012). ”Barnelitteratur før og no”. I: Barnelitteratur, sjangrar
og teksttypar. Oslo: Cappelen Damm (13-33)
Wall, Barbara (1991) Introduction. I: The Narrator’s Voice. The Dilemma of Children’s Fiction.
Basingsstoke, Macmillan Press (1–10)
Medietilsynet (2016). Barn og medier 2016. Barn og unges (9–16 år) bruk og opplevelse av
medier. Fredrikstad: Medietilsynet. (Lastet: 3. februar 2017, 12:50)
Lillegraven, Ruth (2016) Eg er eg er eg er. Samlaget, Oslo.
Sævareid, Heidi (2016) Slagside. Gyldendal, Oslo.