Hopp til innholdet

Nye billedbøker åpner døra inn til de gamle, rynkete og glemsomme på institusjon

Skrevet av Ragnhild Ferstad Beaudreau, student ved NBIs nettstudier i samtidslitteratur for barn og unge

Hvor mange gamle folk kjenner dagens barn? Sine egne besteforeldre eller oldeforeldre kanskje? Det er ikke så mange naturlige møtepunkter mellom barn og eldre, så hvordan kan barn forstå bedre hva de gamle tenker på og hvordan de lever livene sine på institusjon.

Jeg vil slå et slag for formidling av norsk samtidslitteratur for barn og ungdom på dette feltet fordi litteraturen kan åpne dører til både kunnskap og refleksjon. Visuell utforming i barnebøker har fått en høyere status de siste tiårene, og i «Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar» fra 2012 sier Ingeborg Mjør at i nyere billedbøker gir teksten i «større grad rom for det som kan forteljast gjennom bilde (…) og illustratøren blir meir sjølvmedviten om si eiga rolle som likeverdig forteljar». Jeg vil trekke fram to nye norske billedbøker som tematiserer alderdom for barn. Både tekst og illustrasjoner i disse bøkene gir oss innblikk i realistiske hverdagsliv for eldre mennesker i Norge i dag.

I billedboka «Oldemor» er forfatter og illustratør en og samme person. Anna Fiske gir oss en uhøytidelig framstilling av en gammel kvinne. 100 år gamle oldemor i boka er leken og viser humor. Med utgangspunkt i spørsmål fra oldebarnet Lukas får hun fortelle om hva hun har gjennomlevd og hvordan hun lever nå. Hun er ikke så glad i erter, men liker å kle seg ut!

Tekst og tegninger hos Anna Fiske er tett knyttet sammen, med illustrasjoner som har en fortolkende funksjon. Vi kan lett forestille oss at det tidligere ville bli kalt respektløst å tegne henne der hun sliter med å dra på seg strømpebuksene, men slik er det jo å bli gammel! Med den samme naturligheten får barnet stille spørsmål som «Hvorfor går du med vogn?» og kommentere de skrukkete hendene hennes. Barneperspektivet som her gir rom for undring og samtale er et trekk ved samtidslitteraturen som gir egenverdi til barnets måte å se verden på.

Tabuer og kontroversielle temaer vil alltid endre seg, og ny litteratur har det fortrinnet at den kan belyse tema som tidligere kan ha vært ansett som upassende for en aldersgruppe. Et tema som mange vil regne som uvanlig i barnelitteraturen er demens. Det er vanskelig nok for voksne å forholde seg til at våre bestemødre, onkler eller fedre endrer adferd så drastisk, så hva da med små barn?

«Jeg kan følge deg hjem» fra 2015 er skrevet av Constance Ørbeck-Nilssen og illustrert av Akin Duzakin. I denne billedboken får vi et mer lavmælt møte mellom Hannah og bestemor som besøker bestefar på institusjon. Det er litt skummelt for Hannah at bestefar ikke skjønner hvem hun er, men gjennom fortellingen opplever vi glimt av gjenkjenning i leken og samtalen mellom de to. Vi får del både i Hannahs usikkerhet og glede, og igjen er det med barneperspektivet vi opplever historien.

Duzakins sarte tegninger kommuniserer usikkerhet og forvirringen i nåtiden med bruk av duse farger i bruntoner. Flere av de gamle på institusjonen er helt fargeløse, som om de holder på å bli vasket ut av minnet. Kontrasten er stor til de glade og fargesterke minnene Hannah har av en livskraftig bestefar som kan klatre i trær. Erindringene blir gjenfortalt på oppslag med scener utendørs i friske grønne farger. Denne fortellerstilen gir rom for et bredt spekter av følelser. De kan kanskje også være til hjelp for barn å reflektere rundt temaet demens og hvordan man kan forholde seg til sykdommen.

At vi formidler den norske samtidslitteraturen, og ikke bare oversatte bøker, mener jeg er
et viktig poeng. Barn bør få møte sin egen kultur og se sitt miljø også i litteraturen. Du vil ikke finne en oldemor som forteller om fårikål og hytteturer på Huk i en britisk eller amerikansk barnebok. Samtidig plasseres historiene i disse to eksempelfortellingene inn i nåtidens innredning fra et typisk norsk sykehjem. Både hos Fiske og Duzakin er det avbildet moderne hjelpemidler som elektriske senger og rullatorer. Vi ser også en iPad og EL-bil, og oldemors planter ser ut til å være «den perfekte gave»: cellofaninnpakkede orkideer i hvite potter. Alt dette er gjenkjennelig og dagligdags i 2017, og forankrer fortellingene i vår tid.

Gamle damer bor ikke lenger i små stuer i skogen slik Anne-Cath. Vestlys Mormor gjorde. Slike figurer, som kan være kjente og kjære for voksne, passer ikke alltid inn i dagens barns virkelighetsforståelse. Jeg mener at barn fortjener å ha karakterer de kan relatere seg til, og derfor trenger vi norsk samtidslitteratur som tar for seg alle generasjoner, også de som bor på gamlehjem.

Relaterte innlegg