Den (u)populære serielitteraturen

Serielitteratur. Smak litt på ordet. Det hinter til masseproduksjon og noe litt middelmådig, kiosklitteratur og husmorporno. Kvantitet fremfor kvalitet. Serielitteraturen kan oppfattes som noe flatt og anonymt, formelpreget, noe som ikke utfordrer og provoserer, annet enn med hvor dårlig den er skrevet.

Formidlerens rolle og ansvar i bruken av serialisert lettlestlitteratur

Som skolebibliotekar møter man svært ofte serialisert litteratur. Serialisering kan forstås som å stykke opp et narrativ opp i flere deler fremfor å publisere alt i et samlet verk. Kan denne formen for litteratur virke bremsende når leseren vokser ut av konseptet? Hvordan kan vi som litteraturformidlere forebygge dette og hjelpe leseren videre?

Fra Asterix i alpene til Kafka på stranden

Min mormor var enke omtrent halve livet. Når hun ble spurt om dagene ble lange, om hun følte seg ensom, svarte hun alltid: «Neida! Jeg er jo så glad i å lese.» «Hva leser du, da?» hendte det at de spurte. Hun lo høyt hver gang hun fikk det spørsmålet.

Serielitteraturen som en dør inn til den litterære verden?

Hva er det med serielitteraturen som fenger oss slik, og er det grunn til å bekymre seg over at det stadig produseres mer av den? Jeg var aldri en sterk leser og måtte mer eller mindre tvinges til å lære å lese. Jeg syntes bøker og lesing var uinteressant og kjedelig. Hva var det da som gjorde at jeg, den motvillige leseren, ble liggende oppe til langt over leggetid for å lese Bobsey-barna?