Navigate / search

ELO – The End(s) of Electronic Literature

The theme of the 2015 Electronic Literature Organization conference and festival is “The End(s) of Electronic Literature.” This theme plays on several different meanings of “ends.” Topics the conference papers and works will explore include:

Is “electronic literature” a transitional term that will become obsolete as literary uses of computational media and devices become ubiquitous? If so, what comes after electronic literature? We can also question in what sense electronic literature and digital writing practices are a means to an end. If so, what are the ends of electronic literature? What political, ideological, aesthetic, and commercial ends or purposes do works of electronic literature serve?

Digital, mediert og politisk barne- og ungdomslitteratur

Det er ingen nyhet at barne- og ungdomslitteraturen utvikles i takt med andre medier, spesielt den internasjonale film- og barne-tv-produksjonen har hatt stor betydning for utgivelsene i Norge. Det er mer bemerkelsesverdig at andre medier styrer det litterære formspråket, og at Dagsrevyen er blitt leverandør av litterært stoff.

Artikkelen ble første gang publisert i Bok og Bibliotek nr 5 2011

Hva skjer med barne- og ungdomslitteraturen?

Barnelitteratur er kjennetegnet ved at barn er handlende aktører som er blitt tildelt større makt enn de har i virkeligheten, skriver litteraturprofessor ved Cambridge University, Maria Nikolajeva.[1] Mens ungdomslitteraturen utmerker seg ved å sette fokus på identitetsutvikling og ansvar for egne valg. Den realistiske barne- og ungdomslitteraturen har hatt en tendens til å stille fokuset skarpt på de sentrale personene på en måte som gjør at det samfunnet personene lever i, får mindre betydning. I fantasy-litteraturen er det derimot tradisjon for en aktiv samfunskritikk. Denne arbeidsdelingen er i ferd med å forskyves. Barne- og ungdomslitteratur er i ferd med å bli mer politisk, på en ny måte.

I følge Norsk barnebokinstitutts statistikker over bokutgivelsene ble det i 1990 gitt ut 624 titler for barn og unge; 409 oversettelser og 215 originalt norske.[2] I år 2000 var tallene steget til 719 utgivelser totalt; 450 oversettelser og 269 originalt norske.[3] Tallene for 2010 er ennå ikke klare, men i 2009 kom det ut 1162 bøker for barn og unge i Norge. 60% av de samlede utgivelsene det året er oversettelser (1990: 66%, 2000: 63%).[4] At barne- og ungdomslitteraturen inngår i et internasjonalt kretsløp er som det skal være. At 70% av oversettelsene i 2009 kom fra engelsk er ingen overraskelse. «Det er særlig bildebøker basert på ulike seriekonsepter, fra filmer og tv for de aller yngste, som bidrar til dette høye tallet,» skriver Sofie Arneberg, spesialbibliotekar ved Norsk barnebokinstitutt.[5]

Populært konsept: Tinga-Tinga-bøker & barne-TV

En betydelig del av den øvrige litteraturen som gis ut for barn og unge er også kjent fra andre medier. Mens fortellinger for større barn rekapituleres i spillefilmer og TV-serier (i noen tilfeller er det boka som rekapitulerer filmen), blir småbarnslitteraturen animert (eller omvendt: animasjonsfilmer får et etterliv som bildebok). Volumet i de samlede kanalers sendeflater tilsier at kun en liten del av tilbudet er norskprodusert.

Tsjekkiske, japanske, britiske, amerikanske og canadiske animasjonsfilmer for barn lever videre som bildebøker i det norske boksystemet. I år ble disse utgivelsene komplettert med Tinga-Tinga som består av barne-TV, fortellinger og aktivitetsbøker, en britisk produksjon som formidler et øst-afrikansk folkloristisk inspirert univers. Småbarnslitteraturen er like global som litteraturen for større barn og unge.

Når mediet kommer i forgrunnen

Den digitale teknologien har revolusjonert produksjonsbetingelsene. Forlagene bedyrer at applikasjonene for iPhone og iPad er på eksperimentstadiet og bruker velkjente norske bildebøker til å høste sine erfaringer. Tekst og bilde gjengis fra bøkene. Leseren kan velge å se teksten, eller fjerne den, lytte til en høytlesning eller ikke, mens de ser på bildene. De fleste app’ene er fortellinger som små barn kan dele med voksne, eller kose seg med på egenhånd.

Tambar-serien til Tor Åge Bringsværd og Lisa Aisato var først ute. Så fulgte Karsten og Petra-serien, som Tor Åge Bringsværd har laget sammen med Anne Holt. Begge seriene legger bokformatet til grunn for det kunstneriske arbeidet, mens forlaget står for arbeidet med applikasjonen.

Nikolai Houm og Rune Markhus’s Når alle sover kom ut som app og bok parallelt. Her er det tydelig at illustratøren Markhus har forholdt seg aktivt til den effekten som underlyset fra skjermen gir til å oppnå en markant dybde i bildene. Dessuten gir opplesningen liv til teksten på en underfundig måte. Derfor kan app’en by på en større estetisk opplevelse enn bildeboka.

Kari Stai: Jakob og Neikob

De tydelige fargeflatene og den enkle streken i Kari Stai’s bildebok Jakob & Neikob (2008) er antagelig digitalt produsert. De fremstår klarere og mer lysende som app enn i boka. Dessuten har man i arbeidet med app’en utnyttet figurenes egenskaper til å invitere småbarn inn i en interaktiv lek.

Når barnet tar på Jakob sin kropp lyder det et tydelig «JA!», og tilsvarende med Neikobs «Nei!». Trykk på bilen og du hører et «vroooomm», trykk på trommen og du hører en trommetrudelutt. Teksten kan slås av og på, opplesningen likeså, så her er det rom for mange varianter av muntert samspill mellom voksne og barn.

Stian Holes Garmanns sommer (2006) er også utgitt som app i år. Høytlesningen ledsages av lydkontentum som fuglekvitter, biesumming, glassklirring etc. Lydene sanses umiddelbart, men oppfattes ikke nødvendigvis med det samme. Når leseren gjenkjenner lydene oppstår det en gledelig erkjennelse av å lytte til erfaringen av sommer. Derved kommer settingen for handlingen tydeligere frem i app-leserens bevissthet enn i bokleserens.

Illustrasjoner er i utgangspunktet digitale collager. Når disse gjengis på den digitale skjermen blir komposisjonen tydeligere enn i papirgjengivelsene. Resultatet er at leseren ikke bare ser bildet, men også blir oppmerksom på komposisjonens bestanddeler som flater, farger, linjer og former.

I tillegg er denne app’en utstyrt med bevegelige bildeelementer; en veps som beveger seg oppover veggen, en marihøne som lander på nesa til Garmann, flagrende sommerfuglvinger, surrende øyenstikkere gir liv til fortellingen.Garmanns sommer-app’en er ikke interaktiv på den måten at leseren kan påvirke fortellingen, men den er utpreget multimodal; Leseren sanser fortellingens univers gjennom øye og øre, tanke og minne, derved oppstår det en mer kompleks estetisk opplevelse enn ved lesningen av boka.

Det er morsomt med applikasjoner når ’gamle’ bildebøker får et overraskende nytt liv. Og foreløpig har teknologien nyhetens interesse. Kanskje vil de visuelle fortellingene endre karakter når forfatterne blir mer vant til det vell av uttrykksmidler som teknologien tilbyr og i enda sterkere grad utnytter denne i fortellerteknikk og komposisjon. Men foreløpig kan det, paradoksalt nok, virke som om de største forandringene som den digitale teknologien har forårsaket, er å finne i skrift-dominerte fortellinger, gjerne for litt større barn. De er minst like inspirert av den digitale revolusjonen, men her handler det om innholdet.

Mediert litterært stoff

Internasjonale mediebegivenheter og storfilmer med undergangstematikk har inspirert både actionpregede og mer realistisk formede ungdomsromaner på en så markant måte at ungdomslitteraturen er i ferd med å endre karakter.

Meg bekjent begynte det med oversettelsen av William Bells Forbidden city (1990) til norsk. Det spesielle med denne ungdomsromanen er at det tilsynelatende er en dokumentarroman om studentopprøret i Beijing. Det dokumentariske preget gir leseren anledning til å bli kjent med studentlederne, deres styrker og svakheter og de valgene de ble stilt overfor. Men selv om forfatteren kjente Beijing godt, så var han der ikke i 1989. Dokumentaren var ikke ’ekte’, men inspirert av fjernsynsdekningen. Media gjorde studentopprøret til en global begivenhet, derfor ble ungdomsromanen Forbidden city møtt med stor oppmerksomhet og oversatt til en rekke språk, selv om det ’bare’ var en fiktiv dokumentarroman.

Aleksander Melli: Barneregjeringen

Den nye barne- og ungdomslitteraturen som bestreber seg på å gi barn og unge en estetisk erfaring av å leve i dagens samfunn, har et stadig mer bevisst forhold til det innholdet som presenteres i andre medier. Aleksander Mellis Barneregjeringen (2009) henter handlingen fra reality-show, og kombinerer det med velkjente litterære scenarier som William Goldings The Lord of the Flies og P.C. Jersilds Barnens ö.

Storfilmer med undergangsmotiv gjenspeiles i Terje Torkildsens Dystopia-serie (2009, 2010, 2011), som handler om en ungdomsgruppe på reise. Sivilisasjonen bryter sammen under deres skoletur til England. Hjemveien blir lang, full av omveier og mysterier. Dokumentarfilming står sentralt i Magnhild Bruheims På flukt (2010). Harald Rosenløw Eegs Gyldig fravær (2011) har dystopiske innslag, men her er det nyhetsformidlingen som har inspirert handlingen: Bombene i London og Madrid rammet kollektivtrafikken. Hovedpersonene i Gyldig fravær er skoleungdom innesperret i en T-banevogn etter en stor eksplosjon.

Disse romanene kombinerer et samfunnsbevisst, politisk innhold med en medieinspirert dramaturgi. Det er gjerne flere sentrale personer, fokus veksler mellom disse. De reflekterer livet i et mediert samfunn ved å fremstille en global bevissthet hentet fra det digitale nyhetsbildet.

I fortellinger for et noe yngre publikum blir den globale bevisstheten gjerne formidlet gjennom humor, som i Endre Lund Eriksens En terrorist i senga (2008), og Jan Chr Næss’s burleske Teodor Sterk. En trist og blodig fortelling (2010). For et enda yngre publikum er alvoret erstattet av optimisme. I Pappa er sjørøvar (2011) av Hans Sande og Silje Granhaug er Pappa og Tuva moderne Robin Hood-skikkelser.

Da Hans Sande gav ut lyrikksamlingen Lita grøn grasbok (1972) vakte diktet om Lille Fille Sprett og Herr Nixon President oppsikt. Det er vanskeligere å forstå hvorfor årets bok er blitt kritisert for å være for politisk. Pappa er sjørøvar har alt det man krever av en fortelling for barn: Den er politisk korrekt ved at de ressurssterke hjelper de svake, barn fremstilles som handlende og Pappa og Tuva deler på makten jamfør Nikolajeva: Barnelitteratur er definert ved at barn handler som om de har mer makt enn i virkeligheten, fortellingen er strukturert over en tradisjonell hjem-borte-hjem-modell spesielt tydelig i illustrasjonene som forteller en stor del av handlingen, og den har en lykkelig slutt: de svake har fått vann nok til at de kanskje greier seg uten hjelp en lang stund, og heltene vender trygt hjem.

Hans Sande og Silje Granhaug: Pappa er sjørøvar

Her er noen barn brune, og noen hvite, heltene er mer troverdige enn skurkene fordi bare heltene har en viss kompleksitet, de er antihelter også, mens skurkene fremstilles som utelukkende flate karakterer. Hos Astrid Lindgren er de onde aldri tegnet som kompliserte skikkelser. Det samme gjelder her.

Hadde det ikke vært for den konkrete henvisningen til Palestina og muren som deler området i to, ville Pappa er sjørøvar kunne gått for en tradisjonell eventyrfortelling a la Brødrene Løvehjerte. Men de konkrete referansene, og illustrasjonene, som er digitalt fremstilte collager av fotografi og tegning skaper en virkelighetsreferanse, derfor kan Pappa er sjørøvar ses i lys av trenden etter Forbidden city.

’Dagsrevylitteraturen’ har nå vokst seg ganske stor i innenfor barne- og ungdomslitteraturen. Dette er en litteratur som bestreber seg på å gi barn og unge en estetisk opplevelse av å leve i dagens samfunn. Derfor er det også riktig å betegne dette som politisk litteratur. Det mest bemerkelsesverdige er at denne litteraturen plasserer barn og unge i et fiktivt univers som ligner på virkeligheten slik den fremstilles gjennom nyhetsmediene. Ny, realistisk barne- og ungdomslitteratur plasserer sine hovedpersoner i en mediert samtid.

Den digitale teknologiens revolusjonerende innflytelse på moderne medier gjenspeiles i litteraturen for barn og unge på minst to måter:

1) Teknologien byr på flere måter det kan fortelles på, derfor er litteraturen blitt mer variert med hensyn til uttrykksmåter; bildebøker og iPad-applikasjoner presenterer den samme historien, men det estetiske utbyttet er ulikt.

2) Nyhetsbildet har omformet samfunnsbevisstheten, derfor skrives samfunnet tydeligere frem i den nyeste litteraturen, men det er en mediert samfunnsfremstilling, og innholdet fremstår som politisk.


[1]Se for eksempel Maria Nikolajeva: «Børnelitteratur: kunst, pædagogik og magt», i Nina Christensen og Anna Karlskov Skyggebjerg (red.): På opdagelse i børnelitteraturen. Festskrift til Torben Weinreich (2006).

[2] «Barne- og ungdomslitteratur utgitt i Norge 1990 og 1996», i Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold (red.): Årboka. Litteratur for barn og unge 1998.

[3] «Barne- og ungdomslitteratur i Norge 2000 Statistikkar», i Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold (red.): Årboka. Litteratur for barn og unge 2002.

[4][4] Alle tallene over inkluderer både nyutgivelser og førstegangsutgivelser. Nyutgivelsene utgjør ca en fjerdedel av det samlede materialet for 2009 (2000: 12%).

 

Illustrasjon
TingaTinga-en_travel_dag.jpg
Les mer

Digital utvikling i bokbransjen

– hva sier forleggere og kunstnere om de nye mulighetene?

v/ Lina Undrum Mariussen, Norsk barnebokinstitutt

Seminaret «Digitale medier og nye muligheter» ble arrangert av VisLitt i Nasjonalbiblioteket 29. april 2011. Tema for dagen var mulighetene og utfordringene kunstnere og bokbransje står overfor med den raske utviklinga av digitale medier.

Dette ble belyst på ulike måter av de tre foredragsholderne; forfatter og dramatiker Tale Næss, tegneserieskaper og illustratør Flu Hartberg og digital forlagsredaktør fra svenske Nordstedts, Klas Fjärstedt. 90 personer møtte opp i den overraskende tidlige sommervarmen for å lytte til digitale erfaringer og ta del i diskusjonen.

VisLitt er et samarbeid mellom Norsk barnebokinstitutt, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Grafill.

Kort oppsummert:  

  • Tale Næss hevder at digital kunst er avhengig av offentlige støttemidler.
     
  • Flu Hartberg mener at den digitale teknologien kan frigjøre tegneseriekunstnerne fra forlagene slik at de kan lage sprekere tegneserier enn det forlagene legger opp til.
     
  • Forlagsrepresentanten Klas Fjärstedt legger vekt på at utviklinga ikke er spesielt dramatisk for verken forfattere, illustratører eller forlag.

Digital evolusjon

«Jeg velger å se på den digitale utviklinga i bokbransjen som en evolusjon, heller enn en revolusjon,» sa Klas Fjärstedt, ansvarlig for digitale medier i svenske Norstedts förlagsgrupp.

Klas Fjärstedt

«Mange oppfatter endringene rundt den teknologiske utviklinga som noe veldig dramatisk som man ikke rekker å følge med på eller forstår rekkevidden av. Jeg ønsker snarere å avdramatisere. Vi som jobber med å skape ny barne- og ungdomslitteratur må lære oss å se virkeligheten fra brukernes perspektiv: Dagens 14-åringer har aldri levd en dag uten internett, mobil eller mp3-spillere. For dem er denne utviklinga av nye medier helt naturlig, og en del av hverdagen.»

Mamm Mø klar til å ta skrittet ut i den digitale virkeligheten
Et utvalg av Rabén och Sjögrens app'er

«Mye av det som nå gjøres i barnebokredaksjonene, er i og for seg ikke nytt: man lager tilleggsprodukter til bøker, med utgangspunkt i figurer og universer fra kjente barnebøker.  En figur som Mamma Mø brukes for eksempel i puslespill, fargeleggingsbøker og lignende. Det nye nå består i at man lager slike tilleggsprodukter på nye, digitale plattformer. Det utvikles for eksempel app’er man kan laste ned på iPhone, som memoryspill, små filmer eller digitale bøker med lydspor og levende bilder.»

Klas Fjärstedt spår at alt som kan gjøres digitalt, også kommer til å bli utprøvd digitalt i tida framover.

«Men vi ser at det enkle ofte er det beste. Grunnprinsippene for bøker ligger i bunn og styrer barns forventninger. Hva er det barn vil, uavhengig om de møter ei papirbok eller ei digital bok? De ønsker å se på bildene, lese eller høre teksten, og bla videre. Denne grunnleggende strukturen kommer ikke til å forsvinne.»

Fjärstedt understreket at man i oppstartsfaser med utprøving av fersk teknologi alltid gjennomgår noen raptuser hvor bransjen prøver ut mange muligheter – uten at det nødvendigvis fyller et behov hos mottakeren. Det er ikke nødvendig at alle elementer i ei digital bok kan trykkes på, lage lyd, eller bevege seg over skjermen– bare for at man i prinsippet kan programmere inn slike fancy funksjoner, mener han. Dette kan snarere virke forstyrrende og stå i veien for hovedbudskapet til historien man ønsker å fortelle.

Dette er viktig å merke seg for ivrige forleggere og produktutviklere: «Vi skal ikke gjøre ALT – bare fordi vi kan. Vi skal velge blant alle de teknologiske mulighetene, med det mål å kommunisere kun det vi ønsker å kommunisere.»

Interaktiv skjermkunst

Tale Næss

Forfatter og dramatiker Tale Næss fortalte om hvordan produksjonen Lys – Mørke ble til. Hun skulle egentlig skrive manus til en teaterforestilling. Brokker av ulike fortellinger, alle med en dramatisk ulykke som fellesnevner, dukket opp. Men de ble ikke brukt i forestillingen. I stedet havnet de i skuffen. I blant tok hun dem opp og jobbet videre. Til slutt hadde hun skrevet fram tre fortellinger som hun føyde sammen til en multimodal fortelling bestående av lyd, videoklipp, animasjon og skrift.

«Mange skrivende opplever teknologien som kald og utilregnelig. For meg har den blitt et verktøy som inngår som en del av skapelsesprosessen. Den bringer meg også i dialog med andre fagmiljøer og vi forfattere må ikke være redde for å snakke med de som er mer tekniske enn oss,» sa Næss.

«De er hyggelige folk som vil vårt beste. Det å sette seg inn i et lydredigeringsprogram under produksjonen, det var ikke veldig vanskelig og ga meg straks nye verktøy og nye kunstneriske muligheter.»

Næss mener at forfattere og andre som primært jobber med tekst kan ha stort utbytte av å gå opp nye spor og utfordre seg selv gjennom å ta i bruk teknikker de i utgangspunktet ikke «kan». I møtet mellom digitale teknikker ligger det store muligheter for å fortelle historier på ulike måter og særlig for mangestemmige utrykk.  

Produksjonen Lys – Mørke ble ferdig i 2006, med Bergen senter for elektronisk kunst og NRK som utgivere. Nå lever den sitt eget liv på http://ulyd.bek.no/lysmoerke. De som oppsøker verket kan finne fram til de ulike elementene i de tre historien ved å føre musepekeren over skjermbildet.

Etter at det elektroniske verket var ferdig, tok Tale Næss teksten opp på scenen i et samarbeid med instruktør Jon Tombre. Arbeidet ble vist under Propellens monologfestival 2007. Aktør var Erlend Smalås og Erle Stenbergs videoarbeid inngikk i visningen. Teaterteksten og den digitale fortellingen er basert på det samme materialet, men uttrykket ble forskjellig. «Formen må tilpasses det enkelte mediet,» understreker Næss.

Tale Næss gjorde et poeng av at digital kunst av denne typen er fullstendig avhengig av offentlige midler. «Det er et felt som er spennende å jobbe med, men det krever teknologi, utstyr og ikke minst mye arbeidstid – og dette koster penger,» sa Næss.

 

Tegneserienes nye liv på iPhone

Flu Hartberg

Tegneserieskaper og illustratør Flu Hartberg er en av dem som mener at pc’en ikke er en god arena for tegneserier. «Jeg har prøvd å lese tegneserier på internett. Men det er ikke optimalt. Det føles liksom ikke naturlig å sitte bøyd over en pc-skjerm og kose seg med tegneserier. Men da iPhone kom, skjedde det noe,» påpekte han.

Plutselig kan tegneserier lastes ned i app-form [app = applikasjon] i et hendigere format, og kan tas med overalt, og leses mens man venter på bussen eller i mørket under dyna mens kjæresten sover.  

«Det finnes en rekke utenlandske, ofte amerikanske spenningsserier for nedlastning, som fungerer bra på iPhone,» sa Hartberg. «Første episode er ofte gratis å laste ned, så blir man hekta, og laster gjerne ned de neste episodene.»

«iPhone gir gode, klare bilder og god fargegjengivelse. Dessuten gjør det nye formatet noe med spenningsopplevelsen: nå leser man én og én rute av gangen. Der man i et vanlig tegneseriehefte ville kunne «tjuvscanne» hele sida med blikket og se hva som skjer i siste rute (aha, han bli skutt!), kan man ikke det på en iPhone. Resultatet blir mer spenning, idet man blar seg fram rute for rute.»

I følge Hartberg har ikke tegneserieforlagene i Norge lagt ned nok arbeid i å komme á jour med den digitale utviklinga, han mener de mangler en redaksjonell linje. Det koster mye å utvikle digitale app’er, og det meste av det som skapes, gjøres idealistisk på gutterommet uten at man får igjen for det økonomisk.

«Det oppleves som at det er vi serieskaperne som tråkker opp den digitale løypa, og så håper vi at forlagene kommer etter,» sa Hartberg, og understreket at lesebrett og iPhone kan bli en revolusjonerende mulighet for lange tegneseriehistorier.

Han har nå funnet et produksjonsselskap som jobber aktivt med å legge ut tegneserier som app’er. I samarbeid med dem jobber nå Hartberg og en tegneseriekollega Geir Moen med en ny serie som blir en ren digital utgivelse. Ideen til serien ble til under en skoleturné, og vil involvere skoleelever som må kjempe mot lærere som forvandles til zombier!

«Markedet fins der ute, det er helt åpenbart – i de klassene jeg besøkte, hadde nesten alle ungdommene en iPhone,» sa han – og er overbevist om at tegneserier som applikasjoner er en måte å nå ut til ungdommen på.

Utfordringa ligger i å gjøre publikum oppmerksom på at det faktisk finnes nedlastbare norske tegneserier der ute – og få folk til å begynne å laste dem ned.

Må vi tenke helt annerledes nå?

En ny konsekvens av overgangen fra vanlig bildebok til e-bildebok, er at oppslagene nå blir enkeltbilder. Illustrasjonene vil beskjæres på en ny måte, og teksten plasseres annerledes på sida enn i ei papirbildebok.

«Dette formatet gir en annen nærhet mellom leseren og bildet,» mente Klas Fjärsted. Et annet poeng er at bildene vil få liggende format – man bruker helst lesebrett liggende. Kanskje må illustratører av bildebøker tenke annerledes når de utvikler bilder for digital produksjon.

Nyvinninger kan skape uro og usikkerhet blant kunstnerne. Vil vilkårene for å skape tekster og illustrasjoner bli bedre eller dårligere som følge av de nye mediene? I hvilken grad vil kunstnerne føle seg bundet eller begrenset av rammene de digitale framstillingsformene opererer innafor?

Fjärstedt ville ikke være med på at forlagene får større makt over forfattere og illustratører i forbindelse med den digitale utviklinga. «Forlagene er avhengige av forfatterne og illustratørene sine. Jeg tror vi må øve oss i å tenke på hvilke muligheter de nye mediene gir oss, framfor å fokusere på begrensningene.»

Økonomisk sett kommer man aldri til å få like høye inntekter for elektroniske bokprodukter som det man kan få for ei papirbildebok. Men det koster å utvikle digitale produkter, og det er ingen vits i å selge seg på billigsalg, mente Fjärstedt – kvalitet koster penger, og bransjen er nødt til å ta penger for app’ene sine. 

Vil utvikling av e-bøker og andre digitale produkter implementeres i de offentlige støtteordningene som allerede eksisterer for utvikling av bildebøker? Dette spørsmålet står foreløpig ubesvart.  

© Norsk barnebokinstitutt, mai 2011

Illustrasjon
e-bok.jpg
Les mer