Navigate / search

Ordet er fritt: Om lesing og nytte

Foto: Microsoft Office Online

Av Wanda Voldner, Foreningen !les

Min jobb er å få flere til å lese mer. Etter at jeg begynte som daglig leder i Foreningen !les i juni i år, har jeg rukket å tenke mye på både hvordan og hvorfor. Har jeg egentlig rett til å dytte på andre min mening om hvordan de bør leve livet sitt? Og, siden jeg jo har kommet til at svaret er ja, jeg er fortsatt i jobben min – hvordan gjør man egentlig det?

Jeg jobber som litteraturformidler på to fronter. På den ene siden har jeg hele Norges befolkning som målgruppe, med spesiell vekt på barn og unge. På den andre har jeg en gutt på fire og ei jente på to. Over for disse siste er jeg overhodet ikke tvil. De skal utsettes for mengder av litteratur, og den skal være umiddelbart tilgjengelig for dem. Ikke først og fremst fordi det sannsynligvis vil gjøre at de skårer bedrer på PISA, men fordi jeg unner dem det. Det samme gjelder i grunnen for resten av befolkningen: jeg unner dem å kjenne til litteratur, å faktisk ha opplevd reelle møter med litteratur, og at det skal være enkelt å få tak i.

Den politiske grunnen til å satse på lesestimulerende tiltak er at norske barn og voksne leser for dårlig, dårligere enn vårt norske selvbilde skulle tilsi. Et av de mange svarene på hvordan bli et folk av bedre lesere, er kanskje dette det enkleste: vi må lese mer. Foreldre må lese mer for barna sine, ungdom må lese flere bøker. Den som leser mye, leser også godt.

I en politisk sfære er PISA et helt gyldig, og svært godt argument. Det er viktig og av samfunnsmessig betydning at vi er en befolkning som er gode til å lese. Problemet oppstår når det oversettes til den private sfæren og den direkte formidlingen. Blir foreldre mer motivert av at det er nyttig? Har barna våre godt av å lære allerede før de kan lese at å lese bøker er noe man gjør for å bli flink?

Når jeg leser for fireåringen er det ikke for at han skal lære nye lesestrategier eller få et økt ordforråd. Jeg leser for fireåringen fordi jeg liker det. Bøkene vi leser åpner opp for nye verdener, nye virkeligheter, ikke bare for ham, men for meg også. De er morsomme, de er skumle, de er noe annet. De er historier. De er litteratur.

Foto: Microsoft Office Online

Det er også dette fedre Foreningen !les har intervjuet i forbindelse med prosjektet «Les for meg, pappa!» fremhever: å lese for barna er en hyggelig, sosial situasjon. De snakker mer og bedre med barna. Flere innrømmer riktignok at det også er en plikt, men de gjør det, for: barna er så glad i det! Og: de husker hvordan det var å bli lest for da de selv var barn, og ønsker å gi den opplevelsen videre til sine egne barn.

Disse fedrene (og barna deres) er heldige – også om vi ser på høytlesing for barn i et rent nytteperspektiv. Forskerne er samstemte i at dette er den beste måten å gi et barn større ordforråd og på sikt bedre leseforståelse. Danske forskere har gitt denne lesemåten navnet «dialogisk lesing», og hevder at når barn og voksne snakker sammen om det som skjer i boka, skaper også et rom for læring.

Dette har de tatt til seg i bydel Gamle Oslo, der jeg bor. Med en stor andel minoritetsspråklige satses det ekstra på språkopplæring, og til fireårskontrollen var det ikke bare varslet en kartlegging, men også en bok. Jeg gledet meg til for en gangs skyld å selv være mottaker av et lesestimulerende tiltak. Helsesøster var flink, og snakket mye om å lese sammen, og delte også ut et utmerket lite informasjonsskriv fra biblioteket. Boka viste seg å være en pekebok. Den ligger fortsatt uåpnet hjemme, for hva skal vi med en uinspirert og kjedelig pekebok som ikke handler om annet enn å lære nye ord?

Et eller annet sted på veien er det blitt snakket så mye om den umiddelbare effekten på diverse tester, at vi glemte at det var litteratur det var snakk om. Også i et nytteperspektiv må jo målet være at de skal fortsette å lese. Da må litteraturen være det bærende elementet.

Det finnes enormt mange dyktige formidlere over hele landet, som også legger vekt på litteraturen. De er bare lite synlige i det offentlige Norge. Når lesesatsinger skal begrunnes, virker PISA og læringsstrategier mer profesjonelt. I en rekke dokumenter, artikler og lesebrev fremheves effekten på læring, aldri litteraturen som et gode i seg selv.

Det er naivt å tro at dette ikke sniker seg inn i hvordan folk ser på litteratur, eller hvordan vi prøver å formidle litteratur. Det er en utfordring vi som jobber med litteraturformidling må ta på alvor.

@NBI Publisert 20.10.11

 

Illustrasjon
gutter_leser.jpg
Les mer

Ordet er fritt: «Hvordan går det» med Mummi i landet Transmedia?

 

 

Av Mette Karlsvik

Mette Karlsvik er forfatter og journalist. For tiden er hun student ved Fordypning i scenekunst – en 1-årig etterutdanning for forfattere i regi av NBU, Dramatikkens Hus og NBI. 

 

Foto: Aschehoug/Cappelen Damm/Microsoft Office

 «Transmedia», seier NRK Super-sjef Inger Marie Hafstad. «Det er relevant for barnebokforfattarar», seier ho, og viser omslaget til boka Vaffelhjarte av Maria Parr. NRK dramatiserar boka no, og lagar tv-serie av den. Hafstad viser også klipp frå tv-serien Linus i Svingen. I veska mi har eg boka Linus i Svingen. Og ved den venstre sida mi sitt Ingeborg Arvola. Romanforfattaren var ein av manusforfattarane for tv-serien Kometkameratane, som også gjorde stor suksess som høyrespel. Kometar har vore transmediale tidlegare også:

 Eg tenkjer på Kometen Kommer av Tove Jansson. Historia begynte som bok. Den blei animert av russiske filmprodusentar i 1978, og sendt som tv-serie. Fleire andre utgåver av tv-serier seinare, er Kometen Kommer no tilgjengeleg som e-bok i bokhandelen Amazon.

Allalderlitteratur er ikkje dekkande for Janssons bøker. Mange av bøkene hennar er også allformslitteratur: Dei fungerar godt i alle former – også dei digitale.

 .

 

 

Men i dette essayet vil eg sjå på ei bok som forlaga enno ikkje har omsett til epub-format og laga e-bok av: Hvordan Gikk Det? er Tove Janssons debut som bildebokforfattar. Boka kom i 1952, og etter fire barneromanar om Mummitrollet. Romanane var illustrert med vignettar i svart-kvitt. No kom ei fullformat bildebok i fargar, kor Lille My og søster hennar, Mymlen, for første gong har leiande rollar i historia. Saman med Mummitrollet reiser dei frå «mjølkemannen» i den eine enden av dalen, via fjell og hav og støvsugarar – til Mummimamma

Dei tolv dobbeltsideoppslaga er tolv kapittel, tolv spenningsbobler innanfor hovudplottet. Pageturners omsett til slukebøker på norsk. I denne boka blir Mummi slukt av hol som er stansa i sidene, og som blir stadig trongare og vanskelegare å komme gjennom.

Korleis kjem det til å gå til slutt, når hola blir mindre enn Lille My? Dette er spørsmålet som bidrar til at eg, som lesar er, blar meg til slutten av denne boka.

Etterpå stiller eg meg dette spørsmålet: korleis går det med Mummi, Lille My og Mymlen i ein potensiell digital tidsalder?

Heimreisa

Det var på eit seminar for dramatikarutdanninga for barne – og ungdomsbokforfattarar at NRK-produsenten Hafstad holdt eit fordrag om dramatikk for dei yngste. Eg forsto henne slik: Det transmediale går hand i hand med litterære univers: der kor forfattarar skapar heile univers omkring historiene sine, der oppstår myter. Derfrå spring heile tida nye former av historiene ut. Som sagt, dette var hennar framlegg sett frå min forståingsverd. Hennar framlegg sett frå min forståingsverd. Og slik må ein visst tenkje som forfattar av alle slags tekstar for barn og unge: Skrive på deira premiss, frå deira augehøgd, og ikkje bare for dei, men med dei. Og kva liker barn?  Tull med autoritetar, artige folk, dumme folk, farligheiten, tiss, promp, bæsj, bytte av rollar. Magi.

I ein digital tidsalder har omgrepet «magi» mista meininga si. Gjennom digitale utgåver av litteratur, til dømes, kan ein få alt muleg magisk til å skje. Eller er slike tankar som desse å sjå ting frå vaksensynspunktet mitt? For barnet er kanskje det digitale, og alle mulegheitene i det elektroniske meir som ein  norm. Når seminaret sluttar, låner eg difor med meg nokre bøker for togturen heim. Hvordan Gikk Det? til dømes. Den magisk på ein analog måte. Ting tar tid i Mummidalen fordi tida ekspanderar, overskrid, og på den måten blir mytisk.

Oslo S

Etter seminaret sitt eg i ei vogn på veg gjennom Gjøvikbanen. Her er det er trådlaust internett og Mytekalenderen på nettradio: «På Marco Polos tid kunne det ta tre år å reise til Kina», fortel programleiar Terje Nordby om denne dagen i januar. Twitter. Eg skriv: «Nordby finn det fabelaktige ved kvar einaste dag, år etter år. Tove Jansson var artig kvar einaste dag, i fleire år, då ho laga humoristiske vaksenseriestriper for The Evening Times».

Den beste litteraturen den som rører det som alle mennesker kjenner på, uansett alder. Vil også den beste litteraturen vil vere god, uansett om den blir gitt ut på papir eller elektronisk? Eller blir e-bøkene ein «revolusjon» på den måten at det medfører ein segmentering av typar litteratur, og ein profesjonalisering av dei ulike formene:
 

Papirbokforfattarar vil nytte papiret for alt det er verdt, til å skape bokobjekt, mens e-bokforfattarar vil maksimere fordelene ved elektronikken.

Flisbyen

Ikkje før har toget forlatt Oslo S, før det rullar over ein tilfrose straum, mot Lillestrøm Stasjon. Båtane ligg på land som bøker med ryggen i veret, og sidene utslått. Dei siste vekene har det i Norge handla om «papir» i politikk og kulturpolitikk; om «papirlause innvandrarar», «e-bok», om papir og miljø, papirpengar eller fri flyt av valuta over landegrenser. Det er bare ein halvtime sidan eg blei tilnærma av pågåande kredittkortselgarar på Oslo S. Dei lokka med «billige» forbrukslån og kort med kredittgrense på 100 000 kroner. «Du treng ikkje eige noko for å bruke dette kortet», sa dei. Nei, tenkte eg då, eg vil helst ikkje eige så mykje meir enn denne vesle veska mi, kor eg har Hvordan Gikk Det?, tenkte eg, og kom meg på toget:

Mummitrollet skulle bare heim frå mjølkemannen til mamma. Men Mummidalen blir ei hinderløype mellom elektriske hatifnattar, hysteriske filifjonkar, og ein monsterstøvsugar svalten på Mummi, mjølkespann, Vesle My og mymlar. Heldigvis var både Polo og småtroll vante til å utforske mytiske landskap: Indre landskap var mytologisert av middelaldermenneska, og av mørkredde Mummi. Mummi er ingen eskapist. Reisa hans er heimover. Dette er ulikt seinare «reiseskildringer» frå Mummidalen, som Pappan og Havet, som er reiser frå Mummidalen og til noko anna.[i]

Eksistensielle spørsmål og filosofisk sofistikasjon er noko av det som virkar grensesprengande i barnebøkene til Jansson. I teikneseriene frå 1933 og utover, strekker ho dei andre grensene: dei mellom rutene. I Hvordan Går Det? overfører ho denne leiken til boksidene. Bildebokdebuten nyskapar forma, inviterar til interaktivitet, og mobiliserar lesarane til diskusjon om stoffet, og gjetteleiker.

 

Skulptur

Hvordan Går Det? har tolv vers med rim og rytme, og passar til høgtlesing. Teksten kjem ut i stova kor vi sitt og les. Som Mummi! Han hoppar inn og ut av hol i sidene. Forlatar noko, kjem til noko nytt. I ein e-bokadapsjon kunne Mummitrollet ha vandra fysisk over sidene. Mylderet av visuelle element kunne vore lenga til hypertekst. Men det trengs ikkje. Jansson gir flatt papir nye dimensjonar. Bildebøkene til Jansson grensar mot skulpturar/ kunstobjekt. Dukkefilmar frå sovjetiske animatørar frå 1978 hadde også fysisk djup og fleirdimensjonalitet. Муми-тролль, som serien var kalla i Sovjet, var brungul, dunkel og dirrande av noko uutalt. Noko lurte i skuggane. Slør dekte over noko. Eg fekk ikkje tilgjenge til alt, men hadde noko å strekke meg etter. Som med Hvordan Går Det? : Magien får bare skje inne i meg, og fiklelysta blir uforløyst. Eg blir aldri ferdig med historia, mellom anna på grunn av ein kjenslemessig gjenkjennelse.

Slukt av boka

Hola definerar også begynnelsen, midta og slutten av kvart kapittel, og er inngangar og utgangar til nye sider. Mellom hola går raude trådar i form av vegar. Dei er som strikk, som blir strekte ut og skapar suspens. Vegen er teikna opp for Mummitrollet. Men kjem han til å følgje den? Mummi må følgje med, og lage sin eigen veg. Akkurat som barnet, som les boka. Barnet får vere med på å gisse, men også dikte. Det mest konkrete dømet, er når Jansson teiknar eit bilde i bildet. Det innramma bildet har tittelen «Filifjonken da hun var falt til ro». Men lerrettet er blankt, og inviterar lesaren til å fylle inn med sitt eige bilde av Filifjonken. Men ein skal ikkje fylle det ut, skal ikkje trykke på alle knappar, eller lage knappar til å trykke på. Men KOR eg grunnar på historia til Filifjonkis. Gjekk ho virkeleg på sjøen?

Kvifor er Filifjonken så rar?

Ragnar Hovland har sagt at det som skil barnelitteratur frå bøker for vaksne er ikkje kva tema ein tar opp, men korleis ein handsamar tema. Med absurdisme og humor omkonfigurerar Jansson kjenslestoffet, rekontekstualiserer det, og lar barnelesaren skape sitt eige verdsbilde, uforkludra av vakensynet. At Hattifnattar trekk te og putrar over av undertrykte kjensler, og at Hemulen er ein idylliserande godfjott som bare likar supersøte småknøtt blir komisk for barnelesaren som har lagt sin elsk på den usentimentale avantgardisten og fritenkaren Vesle My.

Kontrollfrikane er hindra som Mummitrollet og mymlis forserar i Hvordan Går Det?. Kontrollsamfunnet lagrar, mens eg skriv dette, lyttedata frå iTunes – og Spotifykontoen min. Når vi brukar lesebrett frå ein særskilt produsent, kan lesemønstra våre bli registerert [ii] og gitt til forlag eller forfattarar, som kan bruke det i marknadsføring eller tilrettelegging av nye publikumstilpassa bøker. Forfattaren kan skrive den boka som du aller helst vil ha. Dumt! Men dette er bra: Spesialisering i form av maksimering av forma! Ja takk. Kanskje vil pageturners i større grad bli gitt ut som e-bok. Men kva med barnelitteraturen og e-boka? Vil teknotrøytte ungar finne e-formatet like spennande som oss vaksne gjer?

Cappelen Damm forlag marknadsfører Janssons Samlede teikneserier for målgruppa 15 – 99 år. I nokre av dei første seriene sine, delte ho opp rutene med ein kost eller eit gevær, eller andre rekvisittar i historia. Karakterane penetrerte serierutene. Jansson brukte humor og leik til å ufarleggjere Hitler, til dømes. Det var også ein karikaturteikning av nazileiaren som gjorde at redaktøren i London-avisa Evening Times inviterte Jansson til ein tilsynelatande lukrativ og innbydande avtale:

Viss ho ville teikne for avisa, var ho sikra fast inntekt i eit bestemt antal år. Jansson fekk eit antall år pliktteneste, for å bruke dei militantes omgrep. Presset på å produsere og levere arbeid av denne typen skal ha virka stressande.

Og kanskje var det desse vaksne utventidge strukturane som gjorde at Jansson løyste opp stripeformatet ytterlegare. Mummitrollet lente seg mot ruta, så den bøygde seg under vekta hans. I ein e-bokadapsjon kan Mummitrollet vandre over sidene, og gå inn og ut av ruta.

Mylderet av visuelle element kan få ulike funksjonar. For det digitale formatet er dette lett å få til. Jansson levandegjorde cellulose. Men det er i hòla i boksidene, i dei papirlause felta, at dei mest dramatiske hendingane skjer. Papir er mindre nøytralt enn vatn i dag, i starten av 2011.

 

Beat

Vi reiste gjennom land og landskap herja av krig; Tjetsjenia, Russland, Praha, London, Lower East Side. Vi hadde mirakuløse møter med politi og presidentar, med musikarar og radikale ungdom, med radioprogram og flyturar, skriv Alan Ginsberg om drømmereiser med On The Road-vennen Jack Kerouac.

Toget mitt nærmar seg Gardemoen. Etter nokre lafta gårdshus og snødekte kornåkrar kjem eit kvitt 737 over toglinja. Flyplassterminalen neste. Dei fleste går av her, med koffertane sine. Globalisme er den nye limen som skal halde det globale samfunnet i lag, men som medfører ytterlegare stor rikdom for nokre, og større fattigdom for andre. Etter nyliberalisme, nyboom, nykrakk og nyttekalkyler, snur fleire verdsborgarar seg igjen til filosofien, mytologien eller religionen. Sjølv pengar har jo bare blitt abstrakte eininger dekoda over nettverk som ikkje kjenner landegrenser. Men den einaste datamaskina som trengs for å dekode og mane fram magi i verka til Tove Jansson, er den som ligg heilt på topp på kvar ein kropp.

Hvordan Går Det? er ikkje eit nytteobjekt og kunsthandtverk, men kunst på premisset av barns verdsbilde. Ho teiknar opp nye koordinatar av sensoriske erfaringer, og framkallar heller enn å skildre epifaniar. Dette er ein av nokre ting som Jansson delte med dei samtige «beatpoetane». Reiseskildringene og den frie kjærleiken. Men Jansson budde i lag med Tuulikki Pietilä, ei kvinne som i følgje biografiane om Jansson var jordnær og praktisk.

 


[i] For meir om Jansson, idyllisering og/ eller eskapisme, sjå Guri Kulås Mummis vaksenvinter fredag 24.12.2010: Klassekampen

[ii] I radioprogrammet NPR Topics: Is your e-book reading up on you, blei det hevda at enkelte produsentar av lesebrett registrerar og arkiverar lesarstatistikk.  

Dette essayet tar utgangspunkt i ein tekst som Mette Karlsvik hadde på trykk i Klassekampen i februar 2011. «God bok» heiter spalta kor teksten «Mummitrollet i Digidalen» var trykt.

Publisert 15. mars 2011

 

Les mer

Ordet er fritt: Å gi noen leselyst

 

 Av Assad Nassir
Foto: Privat

Assad Nassir er skribent, norsklærer og student ved NBIs forfatterutdanning.
 

Jeg har noen ganger opplevd å møte folk som tror at alle leser skjønnlitterære bøker. Det har ikke hendt så ofte, men det har hendt. Da har jeg fortalt dem at det faktisk er en del folk, jeg vet ikke hvor mange, som ikke leser bøker. Så forteller jeg at jeg en gang var blant de som ikke leste bøker. Da gisper vedkommende og sier «Nei, nå tuller du». Hvorpå jeg svarer «Nei, det gjør jeg ikke». Fra jeg begynte på ungdomsskolen til jeg ble 19 år gammel leste jeg ikke en eneste bok av fri vilje. 

 

Alt jeg leste var obligatorisk lesing i norsk eller engelsk på skolen. Men det var ikke slik at jeg hatet å lese. Dog var jeg ikke så veldig begeistret for det heller. Jeg var likegyldig til det å lese bøker og litteratur generelt. Det var noe vi hadde om på skolen fordi noen hadde bestemt at vi måtte ha om det på skolen. Alt var bortimot 200 år gammelt og ikke så veldig spennende, egentlig.

Etter videregående hadde jeg siviltjeneste på et kontor i Oslo. På det kontoret jobbet en dame som anbefalte meg å lese to bøker. Den ene var en historiebok med tittelen Kong Leopolds arv. Den andre var en skjønnlitterær bok som heter Mesteren og Margarita. De to bøkene forandret mitt liv, bokstavelig talt. Fra å være en som ikke hadde lest en eneste bok av fri vilje på mange år ble jeg han som gikk på biblioteket og lånte Ibsens samlede.

Et år senere hadde jeg lest Rushdies Sataniske vers, og har i dag alltid med meg en bok i sekken. Jeg kan ikke forklare hva som skjedde, men noe skjedde, og jeg er evig takknemlig for at noen åpnet bøkenes verden for meg. Jeg begynte på universitet, studerte blant annet nordisk språk og litteratur, og er i dag norsklærer. Jeg tror ikke det hadde skjedd hvis ikke jeg hadde fått øynene opp for bøker og lesing.

Lesing er en av de viktigste ferdigheter vi lærer. Det er en ferdighet som tar tid å utvikle, og det er en ferdighet vi aldri blir helt utlært i. Men har du først blitt en god leser så er det noe du vil ha god nytte av, og ikke minst mye glede av. Det er som med at gir du noen en fisk så har vedkommende mat for en dag, men lærer du vedkommende å fiske så vil han eller hun ha mat resten av livet.

Foto: Document forlag

Lærer du en person å lese, og til å bli en god leser, så vil han eller hun selv kunne tilegne seg så å si all verdens kunnskap (så lenge det er skrevet ned på et språk man behersker). Men det handler ikke bare om nytte. En god leser vil også kunne få oppleve all verdens gleder som formidles gjennom litteraturen.

Så er det slik at når man snakker om lesing så tenderer man ofte til å fokusere kun på det å lese skjønnlitteratur. Men lesing handler om mye mer enn det å lese skjønnlitterære bøker, selv om det absolutt er viktig. Det er en ferdighet å kunne lese en rutetabell og hente ut informasjon fra den. Det samme gjelder for eksempel det å kunne lese statistikk eller tabeller og diagrammer. Men det kan også være å lese bilder. Lesing er en ferdighete som spenner vidt, og den som ikke behersker denne ferdigheten i vårt samfunn i dag faller utenfor på mer enn en måte.

I min praksis som lærer møter jeg ungdom som ikke leser. Ungdom som sier at de aldri har lest en eneste bok. For mange vil det høres helt utenkelig ut. Men jeg tenker at de har ikke funnet den ene boken som vil forandre deres liv. Og jeg vet ikke om jeg vil klare å hjelpe dem med å finne den boken.

Det eneste jeg vet sikkert er at det kommer ikke til å være en bok jeg som lærer nærmest tvinger dem til å lese.

Leseopplevelsen kan være så forskjellig fra person til person. Men leselyst øker ikke ved bruk av tvang. Man kan jo selv tenke hva man hadde syntes om å lese en bok man ble tvunget til å lese. Det blir ikke særlig lystbetont.

 

Foto: Microsoft office

Leseåret er slutt, men fokuset på lesing må ikke forsvinne med den. Vi må fokusere på lesing som en viktig ferdighet hver eneste dag. Vi må fokusere på leseopplevelsen, gleden, lysten og alt det nye vi kan finne i bøkene. Og møter du noen som ikke leser så anbefal en bok du tror vil forandre vedkommendes liv. Det er den største gaven du kan gi til noen. Det er den største gaven jeg noen gang har fått.  

 

© NBI 14.02.11

Les mer

Ordet er fritt: Dørene står på gløtt, stikk nesene inn !

 

 

 

 

Elisabeth Helland Larsen driver produksjonsselskapet BOA Scenekunst, jobber for Sykehusklovnene og er student ved NBIs forfatterutdanning.

Foto: Elisabeth Helland Larsen

 

Scenekunsten og barnelitteraturen går hånd i hånd og har mye tilfelles. Jeg er klovn av yrke og jobber blant annet med Sykehusklovnene på Rikshospitalet i Oslo. Å være sykehusklovn er «ekstremen» av å møte barn i nuet. Barnet, de pårørende og klovnen skaper en magisk boble i en lineær sykehusstruktur.

Barneboken er også et slikt møte. Barnet, formidleren og boken skaper en felles opplevelse i nuet, en kreativ boble i hverdagen.

Døråpningen er sykehusklovnens viktigste punkt. Dette er starten på møtet og avgjørende for om vi får lov til å besøke barnet. Vi tvinger oss aldri på. Slik tennes ikke gnisten til å gå på eventyrjakt.

Foto: Fra prosjektet «Ord i bevegelse». Frederic Boudin

På vårt klovnevis banker vi forsiktig på. Vårt fremste verktøy er å lytte og å se i døråpningen. Hvis vi gjennom blikket får svar på invitasjonen har vi friheten til å fortsette inn i rommet på hundre forskjellige måter. Med en lydløs fjær som finner små tær, med karate som virvler opp et «fjortis-rom» eller med såpebobler som får hender til å danse i luften.

 
Hvordan banker barnebøkene på til leseren? Er det forsidene i butikken, er det formidlerne på skolen, er det barne-tv, er det skuffen fra mor og fars barndom? Hvordan møtes små og store hender for å leie hverandre inn i de forunderlige verdenene mellom permene? Hvem sitt ansvar er det å møte barna i dette rommet? Skolen, hjemmet, forfattere på turné, besteforeldre med god tid?
 
«De er ikke så interessert i bøker, de greier ikke å konsentrere seg så lenge av gangen» sier damen i barnehagen. Hvem greier ikke å konsentrere seg? Hvem er ikke nysgjerrige nok? Hvem er det som ikke er lekne? Hvem er det som ikke tar seg ordentlig tid til å se, møtes og tre inn i det kreative rommet?
 

Alle barn leker. Det er vi voksne som bør kjenne litt på vår egen nysgjerrighet selv om det er så mye annet vi skal rekke. Nysgjerrighet smitter lettere enn forpliktelse. Nysgjerrigheten er veien inn i bøkene, teateret og kunsten. Vi må være klovnen som banker på igjen og igjen. Holde en liten hånd og ramle, danse eller liste oss inn i dette skapende rommet der alt kan skje.

 
Et rom der vi må legge fra oss bagasjen med ferdigtygde løsninger og bli med på reisen. Noen ganger skytes vi helt opp til stjernene og andre ganger kan vi ende opp med et myggstikk som klør litt og minner oss om ting vi helst ville glemme. Hvis vi tør å legge ut på reise sammen kan livet fort bli litt rikere.

Foto: Fra prosjektet «Ord i bevegelse». Frederic Boudin

 
TV er mye brukt som barnevakt. Passiv underholdning blir mer benyttet som stimuli enn noe som i sterkere grad setter i gang barnets egen fantasi. Misforstå meg rett, det virtuelle kan også være døråpnere. Men ofte er virkemidlene for å holde på barnepublikumet så kraftige, og i et så høyt tempo, at de bedøver sansene mer enn å sette dem i sving.

Barna er ikke født med en hurtigere indre rytme nå enn for noen år siden. Det er vi voksne som har skrudd opp metronomen noen hakk. Barna jo ha sitt eget program for å bli helstøpte mennesker. De skal helst lære tre språk, velge egen garderobe og ta svømmeknappen før de er fem. Kanskje hopper vi bukk over det viktigste; møtet i døråpningen. Se, lytte og møte.

 
Kreativ kommunikasjon, som jeg mener en barnebok kan være, er mer enn en knapp man trykker på for å bli underholdt. Fantasi skaper bevegelse, motstand og energi. Fantasien styrker forbindelsen mellom hjertet og hjernen. Bøker og kunst for barn kan også ta opp tabubelagte tema som berører mange strenger i et lite menneske. Man kan ikke gi en bok om noe alvorlig til et mindre barn og gå sin vei slik vi ofte gjør med andre medier. Kunst krever oppfølging: en invitasjon inn og en hånd og holde på vei ut igjen hvis det trengs.
 
Foto: C. Granados
  
På sykehuset har familier blitt tvunget til å stoppe opp av ytre omstendigheter. Det er en periode i livet man lever sterkt og derfor er klovnenes besøk kjærkommende møter i en slags «unntakssituasjon». Jeg tror barne og ungdomsbøkene er livsviktige møter i hverdagssituasjonen. Litteraturen skaper identitet og selvtillitt i balansen mellom trygghet og utfordring. Den vider ut perspektivet vårt og styrker samhold og solidaritet gjennom felles opplevelse.
 
 

Det finnes hundrevis av barne og ungdomsbøker som venter på å bli åpnet. Akkurat som klovnene er alle bøkene unike; fra glitrende rosa til slitte gamle permer. Hver enkelt bok og klovn har sitt univers med sin frihet og invitasjon til samvær, nærvær, lek, opplevelse, humor, alvor eller poesi. Mangfoldet av stemmer er bokfamiliens styrke.

 
Nysgjerrigheten, evnen til å lytte og selv være med å skape er nødvendige verktøy for både voksne og barn i en verden som synes å snurre fortere og fortere rundt. Vi må alle ta ansvar for å stoppe opp og banke på noen dører. Det finnes altfor mange dører i dette landet. På sykehus, asylmottak, skoler, barnehjem, barnehager, kirker, fritidsklubber, samfunnshus, kulturhus og hjemme.

Foto: Marte Kruse

Noen ganger kan klovnene banke på den samme døren i dager på rad uten å få lov til å komme inn. Plutselig åpner døren seg og det lekne møtet er der. Vi forstår fra barnet og familien at det var viktig at vi fortsatte å banke på selv om vi ikke fikk ja med det samme.

 
Foto: Elisabeth Helland Larsen
 
Jeg tror det er fullt mulig å banke på barnedørene uten klovnenese, de står som regel litt på gløtt. Og det er lov å prøve flere ganger selv om det ikke ble ellevill applaus i det første forsøket. Som det står på sykehusklovnenes kort: Vennligst forstyrr! Kjære voksne med bøker under armene: Vennligst forstyrr!!

 

© NBI Publisert 4.1 2011

Les mer

Ordet er fritt: Å møblere ord

Ketil Kolstad er daglig leder i Foreningen !les

 
7. desember legges resultatene fra PISA-undersøkelsen i 2009 fram. PISA har denne gang igjen hatt hovedfokus på lesing, og spenningen er stor: Vil norske elever klatre over OECD-gjennomsnittet i leseforståelse? Skolemyndighetene er lettere nervøse, og Akersgata gleder seg. Barn og lesing er godt stoff for tabloidene så lenge vinklingen kan holdes negativ. Hvordan skal skolen svare på et eventuelt skuffende resultat?

Les mer

Les mer

Ordet er fritt: Når einkanalssamfunnet no ligg bak oss, kva då?

 

Ragnfrid Trohaug er forlagsredaktør i Samlaget og barne- og ungdomsbokforfattar.

Eg skal ikkje påstå at alt var betre før, at biblioteket var større, bøkene meir fullendte og ungane klokare. Men det var lettare før; anten las ungane eller så gjorde dei det ikkje, og anten hørte dei på tid for bok, eller så slo dei ikkje på radioen. Les mer

Les mer

Ordet er fritt: Vi er her

Først ut i NBIs Ordet er fritt-spalte er Widar Aspeli – forfatter – og frem til 2010 programansvarlig for Pegasus – Norsk Litteraturfestivals tilbud til barn og unge. Ved siden av å skrive jobber han 60% stilling som litteraturprodusent hos Turnéorganisasjon for Hedmark, en institusjon som i tjue år har formidlet kunst og kulturproduksjoner til grunnskoleelevene i Hedmark fylke. Les mer

Les mer