– hva sier forleggere og kunstnere om de nye mulighetene?
v/ Lina Undrum Mariussen, Norsk barnebokinstitutt
Seminaret «Digitale medier og nye muligheter» ble arrangert av VisLitt i Nasjonalbiblioteket 29. april 2011. Tema for dagen var mulighetene og utfordringene kunstnere og bokbransje står overfor med den raske utviklinga av digitale medier.
Dette ble belyst på ulike måter av de tre foredragsholderne; forfatter og dramatiker Tale Næss, tegneserieskaper og illustratør Flu Hartberg og digital forlagsredaktør fra svenske Nordstedts, Klas Fjärstedt. 90 personer møtte opp i den overraskende tidlige sommervarmen for å lytte til digitale erfaringer og ta del i diskusjonen.
VisLitt er et samarbeid mellom Norsk barnebokinstitutt, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Grafill.
Kort oppsummert:
-
Tale Næss hevder at digital kunst er avhengig av offentlige støttemidler.
-
Flu Hartberg mener at den digitale teknologien kan frigjøre tegneseriekunstnerne fra forlagene slik at de kan lage sprekere tegneserier enn det forlagene legger opp til.
- Forlagsrepresentanten Klas Fjärstedt legger vekt på at utviklinga ikke er spesielt dramatisk for verken forfattere, illustratører eller forlag.
Digital evolusjon
«Jeg velger å se på den digitale utviklinga i bokbransjen som en evolusjon, heller enn en revolusjon,» sa Klas Fjärstedt, ansvarlig for digitale medier i svenske Norstedts förlagsgrupp.
«Mange oppfatter endringene rundt den teknologiske utviklinga som noe veldig dramatisk som man ikke rekker å følge med på eller forstår rekkevidden av. Jeg ønsker snarere å avdramatisere. Vi som jobber med å skape ny barne- og ungdomslitteratur må lære oss å se virkeligheten fra brukernes perspektiv: Dagens 14-åringer har aldri levd en dag uten internett, mobil eller mp3-spillere. For dem er denne utviklinga av nye medier helt naturlig, og en del av hverdagen.»
«Mye av det som nå gjøres i barnebokredaksjonene, er i og for seg ikke nytt: man lager tilleggsprodukter til bøker, med utgangspunkt i figurer og universer fra kjente barnebøker. En figur som Mamma Mø brukes for eksempel i puslespill, fargeleggingsbøker og lignende. Det nye nå består i at man lager slike tilleggsprodukter på nye, digitale plattformer. Det utvikles for eksempel app’er man kan laste ned på iPhone, som memoryspill, små filmer eller digitale bøker med lydspor og levende bilder.»
Klas Fjärstedt spår at alt som kan gjøres digitalt, også kommer til å bli utprøvd digitalt i tida framover.
«Men vi ser at det enkle ofte er det beste. Grunnprinsippene for bøker ligger i bunn og styrer barns forventninger. Hva er det barn vil, uavhengig om de møter ei papirbok eller ei digital bok? De ønsker å se på bildene, lese eller høre teksten, og bla videre. Denne grunnleggende strukturen kommer ikke til å forsvinne.»
Fjärstedt understreket at man i oppstartsfaser med utprøving av fersk teknologi alltid gjennomgår noen raptuser hvor bransjen prøver ut mange muligheter – uten at det nødvendigvis fyller et behov hos mottakeren. Det er ikke nødvendig at alle elementer i ei digital bok kan trykkes på, lage lyd, eller bevege seg over skjermen– bare for at man i prinsippet kan programmere inn slike fancy funksjoner, mener han. Dette kan snarere virke forstyrrende og stå i veien for hovedbudskapet til historien man ønsker å fortelle.
Dette er viktig å merke seg for ivrige forleggere og produktutviklere: «Vi skal ikke gjøre ALT – bare fordi vi kan. Vi skal velge blant alle de teknologiske mulighetene, med det mål å kommunisere kun det vi ønsker å kommunisere.»
Interaktiv skjermkunst
Forfatter og dramatiker Tale Næss fortalte om hvordan produksjonen Lys – Mørke ble til. Hun skulle egentlig skrive manus til en teaterforestilling. Brokker av ulike fortellinger, alle med en dramatisk ulykke som fellesnevner, dukket opp. Men de ble ikke brukt i forestillingen. I stedet havnet de i skuffen. I blant tok hun dem opp og jobbet videre. Til slutt hadde hun skrevet fram tre fortellinger som hun føyde sammen til en multimodal fortelling bestående av lyd, videoklipp, animasjon og skrift.
«Mange skrivende opplever teknologien som kald og utilregnelig. For meg har den blitt et verktøy som inngår som en del av skapelsesprosessen. Den bringer meg også i dialog med andre fagmiljøer og vi forfattere må ikke være redde for å snakke med de som er mer tekniske enn oss,» sa Næss.
«De er hyggelige folk som vil vårt beste. Det å sette seg inn i et lydredigeringsprogram under produksjonen, det var ikke veldig vanskelig og ga meg straks nye verktøy og nye kunstneriske muligheter.»
Næss mener at forfattere og andre som primært jobber med tekst kan ha stort utbytte av å gå opp nye spor og utfordre seg selv gjennom å ta i bruk teknikker de i utgangspunktet ikke «kan». I møtet mellom digitale teknikker ligger det store muligheter for å fortelle historier på ulike måter og særlig for mangestemmige utrykk.
Produksjonen Lys – Mørke ble ferdig i 2006, med Bergen senter for elektronisk kunst og NRK som utgivere. Nå lever den sitt eget liv på http://ulyd.bek.no/lysmoerke. De som oppsøker verket kan finne fram til de ulike elementene i de tre historien ved å føre musepekeren over skjermbildet.
Etter at det elektroniske verket var ferdig, tok Tale Næss teksten opp på scenen i et samarbeid med instruktør Jon Tombre. Arbeidet ble vist under Propellens monologfestival 2007. Aktør var Erlend Smalås og Erle Stenbergs videoarbeid inngikk i visningen. Teaterteksten og den digitale fortellingen er basert på det samme materialet, men uttrykket ble forskjellig. «Formen må tilpasses det enkelte mediet,» understreker Næss.
Tale Næss gjorde et poeng av at digital kunst av denne typen er fullstendig avhengig av offentlige midler. «Det er et felt som er spennende å jobbe med, men det krever teknologi, utstyr og ikke minst mye arbeidstid – og dette koster penger,» sa Næss.
Tegneserienes nye liv på iPhone
Tegneserieskaper og illustratør Flu Hartberg er en av dem som mener at pc’en ikke er en god arena for tegneserier. «Jeg har prøvd å lese tegneserier på internett. Men det er ikke optimalt. Det føles liksom ikke naturlig å sitte bøyd over en pc-skjerm og kose seg med tegneserier. Men da iPhone kom, skjedde det noe,» påpekte han.
Plutselig kan tegneserier lastes ned i app-form [app = applikasjon] i et hendigere format, og kan tas med overalt, og leses mens man venter på bussen eller i mørket under dyna mens kjæresten sover.
«Det finnes en rekke utenlandske, ofte amerikanske spenningsserier for nedlastning, som fungerer bra på iPhone,» sa Hartberg. «Første episode er ofte gratis å laste ned, så blir man hekta, og laster gjerne ned de neste episodene.»
«iPhone gir gode, klare bilder og god fargegjengivelse. Dessuten gjør det nye formatet noe med spenningsopplevelsen: nå leser man én og én rute av gangen. Der man i et vanlig tegneseriehefte ville kunne «tjuvscanne» hele sida med blikket og se hva som skjer i siste rute (aha, han bli skutt!), kan man ikke det på en iPhone. Resultatet blir mer spenning, idet man blar seg fram rute for rute.»
I følge Hartberg har ikke tegneserieforlagene i Norge lagt ned nok arbeid i å komme á jour med den digitale utviklinga, han mener de mangler en redaksjonell linje. Det koster mye å utvikle digitale app’er, og det meste av det som skapes, gjøres idealistisk på gutterommet uten at man får igjen for det økonomisk.
«Det oppleves som at det er vi serieskaperne som tråkker opp den digitale løypa, og så håper vi at forlagene kommer etter,» sa Hartberg, og understreket at lesebrett og iPhone kan bli en revolusjonerende mulighet for lange tegneseriehistorier.
Han har nå funnet et produksjonsselskap som jobber aktivt med å legge ut tegneserier som app’er. I samarbeid med dem jobber nå Hartberg og en tegneseriekollega Geir Moen med en ny serie som blir en ren digital utgivelse. Ideen til serien ble til under en skoleturné, og vil involvere skoleelever som må kjempe mot lærere som forvandles til zombier!
«Markedet fins der ute, det er helt åpenbart – i de klassene jeg besøkte, hadde nesten alle ungdommene en iPhone,» sa han – og er overbevist om at tegneserier som applikasjoner er en måte å nå ut til ungdommen på.
Utfordringa ligger i å gjøre publikum oppmerksom på at det faktisk finnes nedlastbare norske tegneserier der ute – og få folk til å begynne å laste dem ned.
Må vi tenke helt annerledes nå?
En ny konsekvens av overgangen fra vanlig bildebok til e-bildebok, er at oppslagene nå blir enkeltbilder. Illustrasjonene vil beskjæres på en ny måte, og teksten plasseres annerledes på sida enn i ei papirbildebok.
«Dette formatet gir en annen nærhet mellom leseren og bildet,» mente Klas Fjärsted. Et annet poeng er at bildene vil få liggende format – man bruker helst lesebrett liggende. Kanskje må illustratører av bildebøker tenke annerledes når de utvikler bilder for digital produksjon.
Nyvinninger kan skape uro og usikkerhet blant kunstnerne. Vil vilkårene for å skape tekster og illustrasjoner bli bedre eller dårligere som følge av de nye mediene? I hvilken grad vil kunstnerne føle seg bundet eller begrenset av rammene de digitale framstillingsformene opererer innafor?
Fjärstedt ville ikke være med på at forlagene får større makt over forfattere og illustratører i forbindelse med den digitale utviklinga. «Forlagene er avhengige av forfatterne og illustratørene sine. Jeg tror vi må øve oss i å tenke på hvilke muligheter de nye mediene gir oss, framfor å fokusere på begrensningene.»
Økonomisk sett kommer man aldri til å få like høye inntekter for elektroniske bokprodukter som det man kan få for ei papirbildebok. Men det koster å utvikle digitale produkter, og det er ingen vits i å selge seg på billigsalg, mente Fjärstedt – kvalitet koster penger, og bransjen er nødt til å ta penger for app’ene sine.
Vil utvikling av e-bøker og andre digitale produkter implementeres i de offentlige støtteordningene som allerede eksisterer for utvikling av bildebøker? Dette spørsmålet står foreløpig ubesvart.
© Norsk barnebokinstitutt, mai 2011
