En fanfare for bildeboken som kunst

Hva skjer med bildeboken i en tid med store forandringer? Dette har lenge vært et fokusområde for Nordiska Akvarellmuseet i Skärhamn i Sverige, og de siste årene har de samlet en gruppe forfattere, kunstnere, forskere og kritikere til jevnlige møter for å diskutere den trykte bildebokens framtid.

Intensjonen har hele tiden vært å se bildeboken som en kunstform, og fredag 8. november 2013 inviterte museet til heldagsseminar. Her møtte publikum illustratører, forfattere og representanter for ulike kunstutdanninger, blant dem bidro Kitty Chrowter, prisbelønnet belgisk bildebokskaper med røtter i Sverige, og Joanna Rubin Dranger, professor i illustrasjon ved Konstfack i Stockholm.

Foto: Alfabeta Förlag

Arbeidet ved Nordiska Akvarellmuseet har resultert i boken En fanfar för bilderboken som gjennom en rekke artikler både gransker og hyller bildeboken som et unikt medium og en selvstendig kunstform. Boken ble lansert på seminaret, og redaktører har vært Ulla Rhedin (S) og Oscar K.(DK). Bidragsyterne har ellers bestått av Gro Dahle (N), Gunna Grähs (S) og Maria Laukka (F), mens prosjektets referansegruppe har bestått av Jens Raahauge, Anne Schäffer, Viveka Sjögren og Tiia Strandén fra henholdsvis Danmark, Norge, Sverige og Finland.

Ifølge bidragsyterne skal boken øke kunnskapen om det nordiske bildeboklandskapet og den nyskapende bildebokproduksjonen i Norden. Den skal også bidra til å styrke den profesjonelle samtalen om bildeboken, og kunne benyttes som lærebok innenfor kunstutdanningene, og ellers av kritikere, redaktører og andre som jobber med bildeboken som kunstform.

– Vi tror at vi ved å styrke teorioppbyggingen rundt bildeboken øker mulighetene for at kunstnerisk nyskapende bildebokprosjekter for barn og unge utvikles og publiseres.

Hva gir boken av muligheter?

Den svenske forskeren og skribenten Ulla Rhedin innledet med å fortelle om bakgrunnen for prosjektet:

«Hvordan formes bildeboken i et digitalt landskap, der tekst bilder, film og spill påvirker fortellingen fra alle hold? Skal bildeboken tilpasse seg, flyte med og bli oppslukt av den digitale strømmen? Er bildeboken en sjanger eller et medium? Vi betrakter den som det siste. Særlig som et intermedialt produkt: tekst, bilde og boken som en helhet. Fortellinger vandrer i mediene, de blir spillserier, bøker, og apper og folk i ulike land legger til historier. Vi fokuserer på boken som bok. Opphever vi skillet mellom tekst og bilde? Her er det en enorm dynamikk. Hva gir boken av muligheter? Kunstnerisk, formatmessig, layoutmessig? Alle de medfortellende aspektene utgjør bildebokprosessen.»

Oscar K., Gro Dahle og Ulla Rhedin. Foto: NBI

Gro Dahle, forfatter med en rekke bildebøker bak seg, uttrykte seg slik:

«Bildeboken er som teaterscenen – leserne er publikum. Leseopplevelsen blir en sanselig opplevelse. Boken som kunstgjenstand, som artefakt, blir kunstopplevelsen. Boken har sin egen lukt, vekt og format og taktile fornemmelser. Bildeboken er for alle aldre. Den sier noe om etikk, moral, hva vi gjør mot hverandre, og hva man har lov til å gjøre mot hverandre. En allalder-bildebok har mange nivåer, både musikalitet, metaforer og det taktile.»

Forfatteren Oscar K. understreket kravene til en bildebokskaper:

«Jeg har lovet at jeg skal være positiv. At jeg ikke skal si noe om likegyldige forleggere, kritikere og lesere. Hvorfor bildebøker? Hvorfor skrive flere bildebøker? Hva betyr det å fortelle? Hvorfor gjør man det? Det er utgangspunktet for enhver ny bok. Ellers kaster man bort andre menneskers tid. Dette er en slags poetikk om hva en bildebok er – vel vitende om at det er en av mange. Hva kan bildeboken bli? Gro Dahle sier noe vesentlig her: Boken som medium må tas inn.»

Gunna Grähs sa følgende om sin opplevelse av forholdet mellom tekst og bilde:

«Jeg er mer og mer overbevist om at vi kommer til å frigjøre oss og la illustrasjonene være det dominerende. Bildebokfortelling er noe helt eget.»

«Bilderbokens nya skepnader»

Parallelt med seminarer og arrangementer rundt bildeboken har Nordiska Akvarellmuseet en utstilling med 12 nordiske bildebokskapere. Utstillingen Bilderbokens nye skepnader står frem til 16. februar 2014, og viser originaler fra noen av illustratørenes nyeste bildebøker. Intensjonen med utstillingen er å vise hvilke bildefortellinger som skapes akkurat nå og hvordan de fortelles. Utvalget er basert på skjønnlitterære bildebøker og alle har på ulikt hvis et barneperspektiv: Å overvinne redsel, fortelle om vennskap, søsken, foreldre, kjæledyr, og å bli mer selvstendig er noen av temaene.

Bidragsytere er Rikke Bakman, Danmark, Gry Moursund, Norge, Hanne Bartholin, Danmark, Klara Persson, Sverige, Joanna Hellgren, Sverige, Kamila Slocinska, Danmark, Stian Hole, Norge, Virpi Talvitie, Finland, Mats Jonsson, Sverige, Rui Tenreiro, Sverige, Mari Kanstad Johnsen, Norge, og Øyvind Torseter Norge.

Dette er den fjerde utstillingen museet har om bildebøker, og i museets 2. etasje finnes også et eget rom med bilder, tekster og bøker av tre av de siste ALMA-prisvinnerne, Kitty Chrowter (2010), Shaun Tan (2011) og ISOL (2013).

«Det er vanskelig å vite om man er en del av en trend»

På seminaret deltok illustratørene Hanne Bartholin fra Danmark, Øyvind Torseter og Kaia Nyhus fra Norge, Klara Persson, Karin Ahlin og Nils Jarlsbo fra Sverige. De fortalte litt om sine erfaringer som etablerte og ferske bildebokskapere, og de understreket raskt at de ikke opplevde seg som spesielt svenske, danske eller norske i sine uttrykk.

Øyvind Torseter, Klara Persson, Hanna Bartholin og Karin Ahlin. Foto: NBI

 – Det finnes mye som er morsomt. Forlaget har kanskje et formspråk man liker, så forsøker man seg der. Det er vanskelig å vite om man er en del av en trend, sa Klara Persson

Det viktigste for de fleste var at de hadde redaktører som var villige til å eksperimentere. Nils Jarlsbo hadde forsøkt seg helt på egen hånd med sin ferske debut med boken Noas hotell:

– Jeg tenkte jeg skulle gjøre alt selv. Boka handler om jordens undergang som går for seg på et hotell. Jeg betalte 20 000 kroner for å utgi 500 bøker. Det er vanskelig å komme inn i distribusjon når man utgir selv. For å synliggjøre boken må jeg sende den til avisene.

– Jeg måtte ta på meg fortellerhatten når jeg skulle illustrere boka Krig, sa Kaia Nyhus.  – Det var noe helt annet enn å illustrere dikt. Det var mye mer utfordrende, og jeg måtte selv skape en hovedperson. Jeg tok valget om at det ikke skulle være ”krig” i bildene. Jeg måtte tvinge meg selv til å fordype meg og nyansere i stedet for å lage nytt hele tiden. Det ble ganske ulike bilder.

Historiene finner deg og lar deg fortelle dem

Kitty Chrowter hadde blitt bedt om å si noe om si noe om rollen som historieforteller i vår samtid:

«For meg er mennesker det viktigste. Jeg har reist mye og mennesker slutter aldri å fascinere meg. Jeg har ikke noe spesiell moral eller beskjed i bøkene mine. Livet er som et teater, derfor er bildebøkene min måte å vise frem verden på. Jeg er født med et hørselsproblem og begynte å snakke først fire år gammel. Jeg var derfor et ganske ensomt barn og brukte mye tid på å forstå hva som skjedde rundt meg.

Kitty Chrowter. Foto: NBI

Da jeg var liten likte jeg at jeg ikke forstod alt i bildebøkene, det betød at jeg kunne dikte opp hva som skjedde. Jeg har svensk far, engelsk mor, bor i Belgia og snakker engelsk og fransk. Jeg var ikke noen god tegner, søsteren min var mye bedre. I 16-års alderen gikk det opp for meg at jeg hadde så dårlige karakterer at jeg ikke kunne bli verken advokat, lærer eller forsker. Men kanskje jeg kunne bli en ny Beatrix Potter?

Så fra jeg var 16 til jeg var 19 gikk jeg på en kunstskole, det var mye arbeid. Jaques Brel sa en gang: Det er 1% talent og 99% hardt arbeid som fører deg noen vei i kunsten.

Det viktigste for meg er historien. Hvordan forteller man den? Hvordan går man inn i den? Jeg gikk til ulike illustratører under bokmessen i Bologna da jeg var ung og de tipset meg om hvem jeg skulle gå til. Et råd jeg fikk var å lytte til den stille stemmen jeg hadde i meg, og du må faktisk være stille for å bli kjent med den.

Jeg elsker å lage skygger, det får meg til å føle at noe er virkelig. På grunn av mitt hørselsproblem må jeg lese andre mennesker, derfor er jeg god til å se folks sinnstilstand. Jeg har et klassisk forhold til illustrasjon. Jeg liker å bruke enkle redskaper, gjerne bare papir og penn. Jeg vet aldri hva som skal skje til slutt. Jeg tegner og skriver og tegner og skriver. Jeg ville kjedet meg hvis jeg visste hva som skulle komme.

Jeg tror ikke historier finnes opp, jeg tror de er der og finner deg og lar deg fortelle dem. Jeg vet aldri hvordan bildene mine vil bli, de gror som en plante og så blir de som de blir. Det er historier over alt, det er bare å finne dem.»

Visuell makt

Joanna Rubin Dranger, serietegner, bildebokskaper og professor i illustrasjon ved Konstfack i Stockholm bidro med et foredrag om visuell makt. Bakgrunnen for foredraget var de siste årenes debatter om rasisme i barnekulturen, og det hun oppfattet som offentlighetens manglende kunnskap om visuelle symbolers meningsinnhold.

Siden Dranger vil holde en utvidet versjon av foredraget på NBI 22. januar 2014, kommer vi tilbake med en egen artikkel om emnet etter arrangementet. For de som ønsker å lese mer om de nordiske rasismedebattene, se artikkelen Stemmerett? Hvem har den og hvem tar den? Det tålbare i barne- og ungdomslitteraturen i NBIs nettutstilling Å gi barn stemme.

Kunst og kompetanse

Så hvordan kan man øke bildebokkompetansen hos bibliotekarer, kritikere, illustratører, journalister, redaktører og andre? Siste del av seminaret ble brukt til å starte en samtale om dette mellom seminarets bidragsytere og publikum.

Det var bred enighet om at man må styrke de kunstfaglige utdanningene, samtidig som man må tilby eksterne kurs for kritikere, bibliotekarer, lærere og formidlere.

På Konstfack i Stockholm har de bildebokkurs som en del av den kunstfaglige utdanningen, og de skal i gang med eksterne kurs for formidlere. Et kurs skal ha fokus på bildebok, et annet skal ha fokus på visuell kommunikasjon, altså bildetolkning i bred versjon.

I Finland skjer det lite, mens de i Danmark har et 5 ukers kurs om tekst og bilde i den 5-årige grafiske utdanningen.

Norsk barnebokinstitutt skal også utvikle nye kurs som kommer til å vie bilder stor oppmerksomhet.

Gro Dahle, med lang erfaring som foredragsholder på alle Nordens ulike forfatter- og kunstutdanninger, sa følgende om sin opplevelse av de norske forholdene:

Gro Dahle. Foto: NBI

«Norge har et høyt nivå. Kunsthøyskolen har 50/50 illustrasjon og grafisk design. Nå skal jeg bruke våren på å være med å lage et bildebokprogram ved Kunsthøyskolen. Dessuten er vi heldige i Norge som kan søke om bildebokstøtte, og blir boken innkjøpt av Kulturrådet kjøper de inn 1550 eksemplarer.

Jeg begynte å skrive mine bildebøker etter et seminar med Ulla Rhedin. Det å kunne skape et nytt blikk og skape et nytt potensiale, det er det som skjer når spennende forelesere kommer. Det kan skapes i en utdanning. Da jeg gikk forfatterutdanningen i Bø fikk jeg beskjed om å kaste alt jeg hadde og begynne på nytt. Du må ikke være så flink pike fikk jeg beskjed om. Gå dit det brenner. Gå i dybden og grav stein. Du får være den du er til det går over av seg selv. Aksepter deg selv.»
I mars 2014 vil seminaret bli fulgt opp med en diskusjon om bildebokkritikk og estetikk på Konstfack i Stockholm, og intensjonen er å fortsette diskusjonen om hvordan man kan styrke de ulike kunstutdanningenes bildebokkompetanse.
Nordiska Akvarellmuseet

Kilder: Nordiska Akvarellmuseet og En fanfar för bilderboken, Alfabeta 2013