«Ikke helt alene» – et samarbeidsprosjekt fra start til mål

Ikke helt alene handler om Lars som skal gå alene til skolen for første gang. Veien dit går gjennom en mørk skog. Derfor bestemmer Lars seg for å gå baklengs så han se huset og moren så lenge som mulig, for skogen er stor og skummel og mye rart kan skje. Boka er utgitt på Magikon forlag.

AD: Jeg tenkte på det når ideen først hadde satt seg. Tanken min var at vi kunne koble Constances idé om Lars’ tur gjennom skogen til en større problemstilling, sette den i en sammenheng som kunne være interessant for mennesker i alle aldre, og Constance var åpen for å se nærmere på dette.Akin Düzakin

CØN: Jeg håpet også på et videre samarbeid. Alle sa jeg var heldig som fikk jobbe med Akin Düzakin. Jeg hadde lest alle bøkene han hadde illustrert, og spesielt var jeg fascinert av samarbeidet hans med forfatter Oddmund Hagen og bøkene Over jordet, Rundt jordet og Bort frå jordet.

AD: Jeg opplevde at Constances bakgrunn som journalist gjorde det lett å samarbeide, hun var vant til dialog. Mange forfattere har et stort ønske om å styre skriveprosessen helt alene selv om det dreier seg om bildebøker, mens illustratører er villige til å sette seg inn i andres ideer og prosjekter, men det var virkelig Constance også. Det har vært store endringer de siste årene i synet på illustrasjonenes betydning i bildebøkene, illustratørenes medskapning begynner virkelig å komme til sin rett.

CØN: Det er jo det som er det fantastiske med å gjennomføre skaperprosessen sammen. Ting utvikles og blir en enda sterkere historie. Det fine med forfatterutdanningen var nettopp å lære om samspillet mellom tekst og bilde og prosessen mellom et skrivende menneske og en illustratør, jeg visste noe om hva jeg gikk til.Hvilken betydning har tidsaspektet i et slikt samarbeidsprosjekt? Har det vært en sammenhengende prosess fra dag én?

AD: Forlaget Magikon dukket opp tidlig i prosessen. Det gav oss en framdriftsplan og etter få uker hadde vi mye på plass. Vi har jobbet ganske jevnt, men det har vært en lang prosess med mange runder rundt de enkelte detaljene.

CØN: Vi endret ting helt til siste øyeblikk. Det viktigste var da de siste tegningene til Akin kom, da skogen begynte å leve. Da falt mye på plass.Lars’ redsel for å gå alene gjennom skogen er lett gjenkjennbar for de fleste av oss. Har dere vært samstemte underveis på hvordan redselen skulle uttrykkes?

AD: Vi har vært veldig enige om graden av uhygge. Hvis vi ikke hadde vært det hadde jeg vært klar til kamp, men jeg fikk god respons.

CØN: Jeg synes vi skapte en atmosfære sammen, jeg hadde ikke behov for å protestere. Det ble en invitt til å snakke om redsel og løsrivelse. Som foreldre kunne vi kjenne på den felles bekymringen for å la barnet ditt gjøre noe alene for første gang.

AD: Vi måtte gjøre det litt skummelt. For meg kom det tidlig med å skape små figurer i skogen, og så ble det skumlere etter hvert. Når jeg får anledning til å være en del av den helhetlige prosessen føler jeg mer ansvar og tar meg mer til rette.Den dominerende grønnfargen i boka og de duse fargeovergangene mellom bildeoppslagene gir i alle fall denne leseren en følelse av uvirkelighet og stillhet, samtidig som naturen nærmest roper ut Lars’ frykt. Hvordan tenker du komposisjon og fargebruk når du illustrerer?

AD: Stemningen skulle føles og tenkes, ikke sees. Jeg tenkte det hele som en teaterkulisse, lyset og mørket, tåkepreget i bildene og fornemmelsen av det skumle. Alt det uvirkelige er grønt eller har et grønnskjær over seg. Dette skaper en verden hvor man ikke aner hvor noe begynner eller slutter, ting forsvinner inn i det uoversiktlige.Kan du si noe om hvordan du jobber frem bildene rent teknisk?

AD: Jeg jobber dem frem med pastell og fargeblyant. Pastell er fargestøv som jeg arbeider inn i papiret med en svamp. Da dukker det også opp fine ujevnheter i arket som skaper tekstur. Så sprayer jeg over for å få det til å feste seg ordentlig. De tynne og skarpe detaljene påfører jeg etterpå med fargeblyant. Denne teknikken er også veldig praktisk, jeg kan jobbe til og fra med bildene uten å være begrenset av at fargene tørker.Lars har forestillinger om en stor svart hund som løper rundt i skogen og biter barn. Samtidig kommer det frem at Lars er redd for biler, men: ”bare de som stanser og som sier at jeg kan sitte på, fordi det er så langt å gå. Da hjelper det ikke å gå baklengs heller”. Her virker samfunnet utenfor som en mye større trussel enn skogen?

AD: Skogen i boka er skummel, og den hjalp oss med å beskrive Lars’ redsel. Byen som bilde på samfunnet måtte være med i bokas siste oppslag, ikke spesielt harmonisk, men slik en by kan være. Det er i grunnen samfunnet som er skummelt, uoversiktlig og udefinerbart.

CØN: Her kommer nettopp foreldrenes bekymring tydelig fram, de kan skremme barn for mye. Samfunnet kan være verre enn en skummel tur gjennom skogen, men man må tenke nøye igjennom hvordan man lærer barn å ta vare på seg selv. Særlig fordi barn skal gjennom disse testene mange ganger før de blir voksne, det er noe med å ta prosessen på alvor hver gang.Underveis møter Lars Skruvla, Virvel, Ramle og Trigger, 4 fantasifigurer eller hjelpere som får ham videre når han er aller mest redd. Hadde dere de samme forestillingene om hvordan disse skulle se ut?

AD: Vi tenkte først på Lars’ leketøykasse, om det kunne være noe derfra vi kunne bruke, men Constance var litt lunken til leketøy som hjelpere. Det tok jeg som en bekreftelse på at jeg måtte tenke annerledes og hadde friheten til å utforme dem slik jeg så dem for meg.

CØN: Navnene kom fra meg, selv om Akin hadde hovedideen til at Lars skulle møte noen hjelpere. Jeg synes dette hjalp veldig på helheten i historien. Jeg kunne beskrive egenskapene tidlig, men de måtte nyanseres ettersom figurene ble utformet.Bildene viser mer enn teksten forteller, og teksten forteller mer enn bildene viser. Har det vært utfordrende å velge ut, begrense seg?

CØN: Det har vært mye tekst fra min side, og mye jobbing for å finne balansen mellom oppstarten på historien og det at det faktisk måtte skje noe, det ble et krav jeg måtte forholde meg til.

AD: Når bildene ble mer ferdige så vi at teksten kunne forkortes. Justeringer og timing mellom tekst og bilde er viktig. Jeg opplevde det som om du var godt trenet i dette arbeidet allerede.

CØN: Rollen min som forfatterstudent gav meg nok følelsen av at jeg måtte være litt ydmyk og samarbeide, det er jo en forutsetning for å lykkes. Samtidig har jeg opplevd både med hovedprosjektet mitt på NBI (en tekst for ungdom), og når jeg nå skriver dramatikk for barn at jeg har stort utbytte av å la teksten ligge litt. Når jeg tar den frem igjen er det mye lettere å se hvor jeg må stryke.Mot slutten av boka dukker mor opp, kanskje nesten like redd som Lars?

AD: Jeg identifiserer meg med mor, jeg har vanskelig for å slippe barna mine, og synes at det at de skal løsrive seg er problematisk selv om jeg vet det er slik det må være.

CØN: Mor og Lars strever med hvert sitt problem. Det er like viktig at foreldre spør seg selv om man har klart å kutte navlestrengen. Det er en utfordring som kan bli et problem hvis ikke man erkjenner det i tide. Dette høres kanskje veldig pedagogisk ut, men hvis boka kan få barn til å sette ord på ting, eller foreldrene til å se seg selv, er det bra.Tittelen Ikke helt alene kan tolkes trøstende og håpefullt, men etter å ha lest boka flere ganger får jeg mer og mer en opplevelse av dens doble betydning?

CØN: Det å bli voksen handler jo om å takle frykt og forholde seg til mange kompliserte ting på en gang. Både skogen og samfunnet kan by på farer og utfordringer. Da blir det man sier til seg selv viktig. Lars befinner seg jo på mange måter i sin egen verden slik mange barn gjør, og bekymrer seg for mye. Det er ikke noen rett vei til skolen inne i hodet hans, det blir et lykketreff at han faktisk kommer seg dit.Hvordan ser dere på mulighetene for bildeboka fremover?CØN: Hvorfor lages det ikke flere bildebøker direkte rettet mot voksne? Det handler om å ta sjangeren på alvor for alle aldersgrupper. Også personlig er det viktig for meg å tro på at ting jeg jobber med blir til noe, suggerere meg selv litt.

AD: Bildebøker blir fremdeles sett på som barnslig av mange voksne, men ting er heldigvis i endring. Det burde vært mange flere anledninger for forfattere og illustratører til å jobbe sammen helt fra idéfasen. Hvorfor ikke prøve litterær speed-dating mellom forfattere og illustratører?