Navigate / search

Fra bildebok til scenetekst

Vi har møtt Lise Männikkö, en av studentene fra prøveprosjektet Fordypning i scenetekst i regi av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU). Prosjektet har dette året gitt 9 etablerte forfattere mulighet til å skrive ny dramatikk. Hvordan har hun funnet frem til sin egen stemme?

Vil du høre lesninger av studentenes hovedprosjekter?
Meld deg på Presentasjoner 2012 fredag 11. mai på Dramatikkens hus i Oslo.

Foto: Lise Männikkö

Hvorfor søkte du på Fordypning i scenetekst?
Jeg har alltid vært glad i teater, og har oversatt en del skuespill for barn og unge for Akershus Teater. Jeg har hatt lyst til å skrive dramatikk lenge, jeg har en muntlig stil når jeg skriver bøker, og er glad i ulike stemmer.

Da muligheten til å søke kom, var jeg i en periode hvor jeg trengte faglig og kunstnerisk påfyll. NBU arrangerte en etterutdanningsdag i dramatikk med Ragnhild Mærli fra Dramatikkens hus for flere år siden, og dette inspirerte meg veldig.

Er det bare en fordel å ha forfatterbakgrunn?
Det hadde ikke vært noen fordel hvis ikke man gikk inn i det med åpne øyne. Det at man har et språk og en fortellererfaring er en fordel, noe er jo likt når det gjelder oppbygning og spenning. Det har vært veldig spennende å lære hvor konsis du må være. Det kan sammenliknes med det å lage bildebok, man må gi fra seg noe av utformingen til andre. Det å skrive dramatikk er et samarbeidsprosjekt, og jeg tenker at sånn må det være, det er noe av det som gjør det spennende.

Morguefiles free photo

Hva har vært den største utfordringen dette året?
Man må jo finne frem til det man kan si noe om. En målgruppe der stoffet mitt passer. Jeg kan ikke tenke på alle. Det jeg har lært er tydeligheten, at du vet hva du skal fortelle og hvorfor. Det kan være hva som helst, men du må vite hvorfor du vil fortelle det.

Jeg har alltid vært sjenert for å vise frem tingene mine. Det overrasket meg at dette ikke var så skummelt likevel. Gjennom lesningene av tekstene våre lærte jeg at det var lov til å prøve seg. Vi fikk klar beskjed om at vi ikke måtte være flinke.

Hvordan fant du frem til ditt eget hovedprosjekt?
Jeg hadde en idé som jeg søkte opptak på, som jeg også tenkte kunne være en bildebok, men så skjedde det mye. Det har vært mye snakk om karakterer og mål, og jeg var nok veldig utydelig i starten på hvor jeg ville, jeg visste det ikke selv heller. Det begynte med et fantasiunivers om en mann, trodde jeg, men ikke alle tenkte det samme når de leste utkastene mine. Etter hvert utviklet det seg til stykket Bror Søvns første natt på jobb, om en drømmer i en fantasiverden som gikk på søvnkurs. Kundene hans var en gammel dame, en jente og en fugl som alle skulle lære seg å sove.

Det ble for mange kunder hos mannen etter hvert og den gamle damen forsvant, og fuglen og jenta ble igjen. I tillegg til disse to er det flere fysiske ting i stykket mannen må få til å falle til ro. Det har blitt et mer realistisk lekeunivers. Det viser seg etter hvert at mannen er faren til jenta. Moren er på reise, og jenta er faktisk læreren på det søvnkurset faren har gått på. Hun må bli trygg på at han kan ta ansvaret for å legge henne, men like viktig er det at han skal bli trygg på å kunne legge datteren sin og seg selv uten moren tilstede.

Morguefiles free photo

Det finnes mange beskrivelser av det at barn ikke får sove. Men jeg må ikke tenke for mye på det, jeg må gjøre det på min måte. Jeg synes det er gøy å speile barn gjennom en voksen, og vise at de voksne også har problemer. Det er viktig for meg å se for meg scenerommet selv om en instruktør senere vil endre det. Utfordringen har vært at jeg hadde universet klart for meg, men måtte tydeliggjøre hensikten og målet.

Hvordan har det vært å la andre lese tekstene dine?
Veldig spennende at tekstene har blitt lest av profesjonelle skuespillere. Både skuespillere og dramaturger har sagt mye om hva de synes fungerer og ikke fungerer, og det måtte jo påvirke stykket, samtidig som retningen for endringene måtte samsvare med det jeg selv hadde tenkt.

Har du hatt noen tanker om å prøve ut flere former for scenekunst?
Det har nok vært litt likt det jeg har gjort. Jeg skulle kanskje prøvd meg mer på ulike stemmer og målgrupper. Det er nok en sammenheng mellom de tekstene jeg har levert fra samling til samling og det som er blitt hovedprosjektet. Derfor har det vært veldig viktig å være en del av en studentgruppe og kunne gå inn i hverandres tekster. Det har vært en veldig mangfoldig, men trygg og god gruppe.

Dere har alle hatt en veileder fra et institusjonsteater – hvordan har det hjulpet deg?
Jeg har hatt god nytte av veilederen min, Kristian Lykkeslet Strømskag fra Nationaltheatret. Han har både vært flink til å be meg se på detaljer og å utnytte potensialet. Hele tiden ble jeg utfordret på dette: Hva er realsituasjonen? Den må ligge under hele veien. Det har vært veldig lærerikt å se hva vi trenger å ha med i en dramatisk tekst og hva som er unødvendig.

Hvordan ser du på teateret i konkurranse med andre tilbud for barn og unge?
Da må man tenke at det er noe annerledes. Det har vokst fram mange regionteatre og frigrupper, så barn får sett mye teater i dag sammenliknet med tidligere også. Det er viktig at det skal være teater, ikke prøve å konkurrere med andre tilbud bare for å gjøre det.

morguefiles free photo

Hva skjer videre?
Jeg har jo lyst til å fortsette med dette, jeg tenker veldig dramatikk nå og vil prøve dette videre. Jeg har forsøkt å lage bildeboktekster parallelt, og sett på hva som fungerer i de ulike sjangrene, så for meg har dette gitt stort utbytte i forhold til skrivingen ellers også. Jeg kunne gjerne ønsket meg enda mer undervisning på studiet, jeg synes det var litt lang tid mellom hver samling. Jeg tror nok det kunne vært veldig bra med et 2-årig prosjekt, det å kunne konsentrere seg fullt og helt om hovedprosjektet det andre året.

Jeg har inntrykk av at ting er på glid innenfor barne- og ungdomsteateret. Jeg var på markedet for scenekunst i Sandefjord nettopp og så teater i tre dager. Det er jo veldig mye forskjellig der. Studiet har gitt meg tro på at det vi gjør er viktig, og at det er veldig viktig med gode tekster og gode historier. Vi har også lært oss å pitche – det hadde jeg ikke trodd jeg skulle tørre, men jeg har fått mye mer mot til å selge meg selv nå.

Fakta om Fordypning i scenetekst
Prøveprosjektet i regi av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) startet i august 2010 og er støttet av Norsk kulturråd/Kunstløftet. Hensikten er å tilby norske institusjons-teatre og det frie feltet et større tilfang av nyere scenetekster for barn og ungdom. Etter 3 år skal prosjektet evalueres og etablering av en fast utdannelse vurderes.Undervisningen gjennomføres av Dramatikkens hus og Norsk barnebokinstitutt. Studiet er bygget opp rundt seks helgesamlinger over to semestre. Mellom hver samling får studentene skriveoppgaver, og tekstene blir prøvet ut i samarbeid med dramaturger, regissører og skuespillere. I tillegg leverer studentene et eget hovedprosjekt. Ved siden av dette hospiterer studentene ved ulike institusjonsteatre hvor de får følge teater-oppsetninger fra leseprøve til premiere. Dette året er Det Norske Teatret, Oslo Nye Teater, Nationaltheatret, Riksteatret, Teater Innlandet og Teater Manu involvert i prosjektet.