Navigate / search

Stedet der alle drømmer er – et møte med Hanne Hagerup

Det nærmer seg avslutningen på det 2. året av prøveprosjektet Fordypning i scenetekst i regi av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU), et utdanningstilbud som gjennomføres av Dramatikkens hus og Norsk barnebokinstitutt (NBI). Hvilke utfordringer møter de nye dramatikerne som skriver for barn og unge? Vi har møtt to av dem, først ut er Hanne Hagerup.

Fredag 11. mai inviterer vi til Presentasjoner 2012 – 9 lesninger av nye scenetekster for barn og unge

Fakta om Fordypning i scenetekst
Prøveprosjektet startet i august 2010 og er støttet av Norsk kulturråd/Kunstløftet. Hensikten er å tilby norske institusjonsteatre og det frie feltet et større tilfang av nyere scenetekster for barn og ungdom. Etter 3 år skal prosjektet evalueres og etablering av en fast utdannelse vurderes. Studiet er bygget opp rundt seks helgesamlinger over to semestre. Mellom hver samling får studentene skriveoppgaver, og tekstene blir prøvet ut i samarbeid med dramaturger, regissører og skuespillere. I tillegg leverer studentene et eget hovedprosjekt. Ved siden av dette hospiterer studentene ved ulike institusjonsteatre hvor de får følge teateroppsetninger fra leseprøve til premiere. Dette året er Det Norske Teatret, Oslo Nye Teater, Nationaltheatret, Riksteatret, Teater Innlandet og Teater Manu involvert i prosjektet.
Foto: Hanne Hagerup/privat

Hva fikk deg til å søke på Fordypning i scenetekst?
Søsteren min anbefalte meg studiet, men fordi jeg bare hadde skrevet en bok tidligere trodde jeg ikke jeg skulle komme inn, siden studiet først og fremst er regnet for forfattere. Jeg hadde fått støtte til et teaterstykke fra Kulturrådet som jeg fortsatt jobber med, og jeg tenkte at jeg måtte pushe meg selv litt, det skadet jo ikke å prøve. Jeg fikk smaken på å skrive dramatikk da jeg var en del av det første kullet på Forfatterutdanningen ved NBI i 2006-2007. Ragnhild Mærli fra Dramatikkens hus underviste oss i scenetekst under en av samlingene og det ga meg et kick. Den formen passet meg godt, det å kunne gå rett på med handling og dialog. Og slippe å skildre.

Er det bare en fordel å ha forfatterbakgrunn?
Det er både positivt og negativt. Det er en utfordring å forme en tekst inn i en annen sjanger. Handlingen skal komme frem på en annen måte. Det skal være så strippet, med mye dialog og kanskje monolog. Et helt annet sett med regler. Ragnhild Mærli, Gunhild Nymoen og Kristian Lykkeslet Strømskag som har ledet undervisningen har vært veldig bevisst på at dette er noe helt annet helt fra begynnelsen. De har blant annet gitt oss oppgaver hvor vi ikke har fått lov til å bruke sceneanvisninger. De har vært klare på at handling skal komme fram gjennom dialog.

Min erfaring så langt er at jeg i mye større grad må vite hva jeg skal gjøre før jeg gjør det. For meg har det å skrive dramatikk vært mer teknisk enn det å skrive skjønnlitterært. Det er ikke det at man aldri kan bruke sceneanvisninger, men det er ikke det teksten skal lene seg på, og det forskjell på sceneanvisninger og beskrivelser. De som har undervist oss har vært veldig flinke til å få oss til å skjønne at det ikke bare er deg som dramatiker i alt dette – regissøren bestemmer hvordan stykket skal settes opp. Det er skummelt, men det må man bare ta.

Hvordan har dette året vært?
Det har vært et helt fantastisk år! Det å få lest egne tekster høyt eller å få vist dem frem foran de andre har ikke vært så veldig skremmende, jeg fikk god trening i dette allerede under året på Forfatterutdanningen.

Vi fikk en oppgave fra gang til gang, og det var veldig lærerikt å oppleve skuespillerne lese opp teksten min og se om de hadde forstått den slik jeg hadde tenkt den. Skuespillerne fikk teksten rett i hendene uten mulighet til å forberede seg, og vi studenter fikk ikke lov til å si noe før de hadde lest og diskutert seg ferdig med studieleder og dramaturgene.

Jeg har lært mye om hva jeg liker og ikke minst hva jeg ikke liker. Vi har sett mye teater og lest mange manus. Ofte har vi sett på hva som ikke fungerer, eller diskutert hva det er som treffer, selv om ikke alt er som vi selv hadde villet gjøre det. Jeg har blitt mye mer bevisst på tekniske virkemidler, hva man kan bruke og hva man bør unngå. Jeg har rett og slett blitt mer kritisk. Det er jo ofte vanskelig å verbalisere hva man synes, subjektivt og objektivt, det har vi fått mye trening i.

Hvilke utfordringer har du hatt med hovedprosjektet?
Det har vært litt vanskelig å velge hovedprosjekt, det tok tid før jeg havnet på noe jeg ville. Jeg hadde først et annet prosjekt som jeg var halvferdig med, men vi fant ut at jeg heller burde starte på nytt, siden det var det som var intensjonen med utdanningen. Jeg fant ut at jeg ville skrive om død. Et barn som har mistet mammaen sin. Veilederen min har vært Erik Schøyen, dramaturg og instruktør ved Oslo Nye Teater. Først var prosjektet veldig vagt, men så begynte vi å diskutere, og han hjalp meg med å komme på plass med en mer konkret historie.

Foto: Microsoft office online

Stykket Hysj! – Mamma sover handler om Tomas som vil si unnskyld til mammaen sin fordi han har stjålet knappene på nattkjolen hennes. Mamma sover, så Tomas får ikke snakket med henne, men morfar sier at det er en måte å få sagt unnskyld til henne på likevel. Sammen lager de en knappesti som fører inn til stedet der alle drømmer er. De finner ut at de må finne dronningen i drømmelandet for å finne guttens mamma. På veien blir de hindret av tre voktere som tar vare på lukten, øynene og stemmen til dronningen.

Jeg skriver ofte om et tungt tema hvor et barn jobber seg gjennom en vanskelig situasjon. Og jeg er glad i å bevege meg i en fantasiverden, i kombinasjonen av det realistiske og det surrealistiske. Underveis i skriveprosessen utviklet stykket seg slik at det handler om en stund etter at Tomas mistet moren sin, i det redselen kommer for å glemme morens lukt, stemme eller øyne. Morfar og Tomas har hver sin sorg. Men moren forsvinner ikke helt. Morfar vil heller ikke glemme mormor. Begge kvinnene er i Tomas. Alvoret i stykket ligger også i at Tomas bare har morfar igjen. Hvilken fremtid vil han møte?

Samtidig prøver jeg å la stykket ha en leken form. Det å skrive er en prosess, først en intuitiv prosess, og så en mer teknisk og analytisk prosess for å prøve å få alle bitene på plass. Alt man skriver får konsekvenser for helheten. Veilederen min har vært kjempeflink til å se prosjektet mitt, og fått meg til å se ting selv uten på noen måte å ta over.

Hovedprosjektet har vært mindre utprøvd av skuespillere enn de korte tekstene vi skrev fra gang til gang. Jeg skulle gjerne ha fått prøvd det ut mye mer, selv om jeg kom litt sent i gang. Utdanningen burde vært 2-årig. Vi har kun seks samlinger og det er knapp tid.

Foto: Morguefiles

Har dere fått prøve ut ulike former for scenekunst?
Jeg har brukt bevisst det at vi måtte skrive noe til hver samling ut fra en gitt oppgave til å prøve ut mange ulike stiler, og skrevet på måter jeg ikke pleier. Det å skrive på bestilling har gitt mye. Det å teste ut ting har vært en luksus, veldig utfordrene og veldig gøy. Men jeg kommer ofte tilbake til det samme temaet likevel – for meg er det det ensomme barnet. Det har vært spennende å kombinere dialog og monolog, jeg har virkelig fått prøvd ut kontraster i ting. Jeg har skrevet lite monolog tidligere, jeg trives nok best i det korte formatet, så monolog har vært en utfordring jeg har gitt meg selv.

I tillegg til samlingene har dere vært hospitanter på forskjellige teatre – hvor var du?
Jeg har vært hospitant på Oslo Nye dette året. De er veldig proffe og hyggelige der og jeg har blitt godt tatt vare på. Jeg har vært veldig heldig. Jeg har fulgt de fleste prøvene på stykkene Zuperhelt 1 og Zuperhelt 2, som var to mer eksperimentelle prosjekter. De hadde 8 uker på seg til å improvisere fram tekst og skrive manus til to forestillinger samtidig som de la regien. Manus ble jobbet fram av instruktør Lars Erik Holter og skuespillerne Bartek Kaminski, Jan Martin Johnsen og Espen Reboli Bjerke. Det var helt utrolig å se hvor mye de fikk til på så kort tid, og det var veldig spennende å følge en så ukonvensjonell måte å utvikle manus på.

Hvor går veien herfra?
Jeg har skrevet et skuespill om sirkuskongen Arnardo sammen med faren min til Olavsdagene i Sarpsborg. Der har vi første leseprøve i disse dager, og premieren er 7. juni. Tomas Adrian Glans har regien og Nils Ole Oftebro spiller Arnardo som gammel. Det blir gøy å følge prøvene. Det har vært veldig lærerikt å skrive noe sammen med andre.

Jeg har også tatt opp igjen et par gamle skuespill som jeg vil prøve å selge inn til teatrene. Det har vært en bøyg for meg å våge det, men nå bare kaster jeg meg ut i alt jeg finner. De andre på studiet er jo først og fremst forfattere, mens jeg har gått mer rett i gang med å prøve å bli dramatiker. Det er veldig smalt å bare skrive dramatikk, særlig dramatikk for barn, men det er det jeg vil prøve først. Det at vi ble presset til å skrive ting og lese det opp med en gang tok vekk mye av prestasjonsangsten, det er helt greit å skrive dårlig på veien mot å skrive noe bra.