Hopp til innholdet

Om forfatterutdanningen, mangfold og barne- og ungdomslitteratur

Dag Larsen

Dag Larsen

11. juni holdt Nasjonalbiblioteket seminaret Litteraturen som kaleidoskop. Mangfold i barne- og ungdomslitteratur. Instituttets utdanningsleder, Dag Larsen, var tilstede for å snakke om hvordan vår forfatterutdanning jobber med denne tematikken. Her er hans foredrag fra seminaret. 

Utgangspunktet for Norsk barnebokinstitutts engasjement i det som kalles «Mangfold i norsk barne- og ungdomslitteratur», er helt fra starten av forfatterutdanningen i 2006. Barne- og ungdomslitteraturen reflekterte ikke at Norge var blitt et samfunn med større etnisk, kulturelt, språklig og religiøst mangfold. Det eneste stedet der det i virkeligheten ble avspeilet, var i skolen, den viktigste fellesskapsarenaen vi har. Men der, på biblioteket og i bokhandelen var barnelitteraturen sensitiv hvit.

Da kvinnene skulle representeres rettferdig i politikken på 70-tallet, praktiserte flere regelen om at et kjønn skal være representert med minst 40 prosent i styrende organer. Jeg mener å huske at Torild Skard kalte det nødvendig positiv diskriminering. Nest beste løsning, ble det også kalt. Til tross for mange motrøster ble det etter hvert innført, og til ergrelse her og der ble det en ordning som virket og som skapte forandring, ikke bare i styrende politiske organer, men i samfunnet.

Noe av denne positive diskrimineringen ønsket vi å implementere i forfatterutdanningen. Det er et betalingsstudium, men vi satte altså av to studentplasser med stipend som dekket studieavgiften, til søkere med såkalt flerkulturell bakgrunn. Dette presenterte vi for dem som var ansatt for å planlegge Mangfoldsåret 2008. Mangfoldsåret 2008 var den norske regjeringens markering av at for framtida skulle kulturlivet i Norge i større grad gjenspeile kulturelt mangfold. Det ble presentert som et samlet grep om den statlige, regionale og lokale innsatsen for å fremme kulturelt mangfold som en vesentlig dimensjon i kulturpolitikken. Det skulle omfatte hele kulturfeltet, fra frie grupper til de tradisjonelle institusjonene.

Hvordan man definerte mangfold var ikke alltid uproblematisk, og innvendingene som først og fremst dukket opp var at man brukte begrepet for vidt, det vil si inkluderte for mye i begrepet, og dermed i markeringen av året. Mangfoldsåret betydde en mulighet til å snu seg for mange institusjoner. Svakheten var at tiltaket kom ovenfra uten ekstra ressurser, men med et godt om enn lite sekretariat. Likevel fikk Norsk barnebokinstitutt god moralsk støtte for vårt ønske om to studentplasser med stipend, og i tillegg et råd, som kanskje betydde enda mer: Ikke kall det søkere med flerkulturell bakgrunn, vær konkret, kall det «søkere med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midtøsten og/eller Latin-Amerika». Det var et godt råd, for begreper som «flerkulturell» og «mangfold» kan skape like mye forvirring som det kan bli vannet ut. Derfor har vi beholdt det slik: Søkere med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midtøsten og/eller Latin-Amerika.

Her er ordet «bakgrunn» like viktig som geografien. I ordet åpnes det for at søkerne på ulikt vis er en del av det norske samfunnet. Og siden undervisning og egen skriving krever at man forstår norsk, betyr også bakgrunn at søkerne kan være både første og andre generasjon i Norge. Man kommer inn som forfatterstudent i Norsk barnebokinstitutt på bakgrunn av kvalitet på innsendt tekst og ut fra motivasjon. Utdanningen er toårig, og det tas ikke opp et parallelt kull halvveis, Vi følger mellom 12 og 15 studenter i et halvtidsstudium over to år. Og det skal ikke være annerledes for de studentene som blir tatt opp med stipend. Det innebærer at vi ved opptak av én studentgruppe syntes at vi ikke hadde gode nok søkere, og at vi to ganger bare tok opp én slik student. I alt 9, eller ca 10 prosent av studentene av dem vi har tatt opp, og som har fullført forfatterutdanningen, har denne bakgrunnen. Av disse har 7 har utgitt en eller flere titler.  Alle arbeider også på en eller annen måte med litteraturformidling, som er en del av utdanningen. Det er viktig for meg å understreke at tiltaket ennå er beskjedent. Jeg skulle gjerne sett det større, men selv om antall søkere til hvert kull er mellom 70 og 90, er det ikke søkere med nevnte bakgrunner som står i kø for å bli forfattere.

Likevel: Av utdanningens samtlige studenter så langt har 68 prosent utgitt. Blant studentene som har hatt stipendet, er utgivelsesprosenten 78. Kanskje forteller det noe om både kvalitet og behov, og motivasjonen disse studentene har hatt.

Og etter at vi har hatt et stipendprogram for dem, er det ikke bare slik at undervisningen har lært dem noe. Vel så mye er det de som har lært oss mye, vi som driver utdanningen. Tidlig ble vi oppmerksomme på den maktfella som smekker igjen i mange utgivelser der toleranse skal utøves og det handler om kulturelle forskjeller. Der er det altfor ofte slik at den norske hovedkarakteren i en bok skal redde eller hjelpe den flerkulturelle. Neha Naveen har karakterisert dette som en flerkulturell felle, der «det er noen som viser toleranse for andre… og … gir en bismak av at personen som har en annen kulturell bakgrunn er noe som tolereres. Og i dette oppstår det et maktforhold, der representanten fra majoritetskulturen definerer hva som kan tolereres.»

Fellene ved den flerkulturelle stemme – Neha Naveen

Mye av barne- og ungdomslitteraturen bruker to hovedtemaer: Reisen og identitet. Odysseen er vesentlig i denne sammenhengen. Der finner vi en grunnformel som ikke er en amputert tippelapp: Hjemme – borte – hjemme. Helten er hjemme, reiser ut og kommer i spennende situasjoner, for så å komme hjem igjen. Og da er ikke alt det samme, verken helten, de som er hjemme, eller situasjonen er som før.

I barnelitteraturen trenger en slik reise ikke å gå lenger enn til grinda, for en som er nærmere bakken enn de høyreiste voksne med sitt innbilte overblikk, er selv den minst ting stor.

En liten bekk kan være en elv. En fjord et hav. En landsby en by. Et land et kontinent, og et kontinent en forestilling. Et lite problem kan bli vesentlig. Vi finner det enda sterkere i de mange robinsonadene, fortellingene om reisen der hjemreisen er avlyst, kanskje for alltid. Identitet finner også sin plass i beskrivelse av både reise og sted. Hvem er det i speilet? Hvem er jeg? Hva skal jeg være? Hvordan? Når? Og Hvorfor og hvor i all verden? I spørsmålene knyttet til identitet ligger også bestanddelene som dramaturgi aldri kan se bort fra. I tillegg kommer det for fullt når ungdomstida melder seg. Og dobbelt opp når bakgrunnen er dobbel eller mer.

Barnelitteraturen, den som er for dem som er bare noen år gamle og for dem som ennå ikke er blitt ungdommer, skiller seg fra voksenlitteraturen ved å være – ja, nettopp barnelitteratur. Barn er overhodet ikke noen ensartet gruppe, men ett vet vi med sikkerhet: Barn leser ikke som voksne. Barneperspektivet er en performativ lesemåte, en leseraktivitet.

Sett opp mot disse tre faktorene i barne- og ungdomslitteraturen: de to temaene reise og identitet, og barnelitteraturen som en leseraktivitet, kan det åpne seg et større og annerledes rom i denne litteraturen enn i mye av voksenlitteraturen som ikke har de samme rommene, eller i beste fall har dem på en annen og altså mer voksen, les gjerne tillært eller i verste fall konform, måte.

Men la oss være helt konkret og se på hva det har ført til av litteratur for de forfatterstudentene med stipend som har utgitt:

Omslaget til Neha Naveens Stupekontroll

Stupekontroll av Neha Naveen, Gyldendal 2018

Neha Naveen, var i studentgruppa fra 2007 – 2009, og hennes ungdomsroman Stupekontroll handler om søstrene Chi og Pari, som er redde for å miste hverandre og holder hemmelighetene for seg selv, og slik kommer til å slite med å se hvem de er når forandringene kommer rundt dem og i dem. For Naveen framstår ikke krysspunktet mellom to kulturer, den indiske og den norske eller vesteuropeiske, som et stort problem. Det er forholdet mellom de to søsknene som er både motiv og viktigste spenningselement. Og det er stupet, kontrollen over det farlige og likevel vakre, som er bokas bærende metafor. Seinere har Naveen sammen med forskeren Frank Rosell utgitt sakprosaboka Beveren Bjørk. Det høres jo såkalt kav heilnorsk ut, men perspektivet blir dobbelt når boka i tillegg også handler om at Bjørk og familien hennes må flytte fra Norge til Skottland. Migrasjon, altså. Eller reisen som tema. Mahmona Khan var i samme studentgruppe – henne skal jeg komme tilbake til. Hun og Naveen gikk i en særs aktiv studentgruppe som utnevnte seg selv til «Den nye brusen».

Assad Nasir er norsklærer og var eneste mann i studentgruppa 2009 – 2011, den som kalte seg «11 damer og en pakistaner». Hans Kunsten å være pakkis er en veldreid ironisk sakprosasak som med utgangspunkt i det hverdagslige og konkrete forteller om å være såkalt pakistanernordmann. Det er absolutt ikke enda en bok om integrering, men handler om det vi ikke får vite i media. Nasirs selvironiske stil vitner om en trygghet på eget ståsted.

Han var i samme gruppe som Veronica Salinas, som med stor aktivitet har vist en imponerende litterær produksjon og er blitt en spennende litteraturformidler. Hennes debut med bildeboka Reisen, illustrert av Camilla Engman, begynner med dette: «Det kan hende at du må reise. Og at det blåser så mye at du glemmer hvem du er og hvor du kommer fraI to setninger sammenfatter Salinas de to hovedtemaene i barnelitteraturen. Den lille hovedpersonen, en and, følges opp i to bøker til, Skyggen og Sulten som underbygger hovedtemaene ytterligere. Bøkene er oversatt til mange språk. Salinas har også skrevet to bøker om litteraturformidling, og flere verk for scene og musikk, men romanen Og framstår som hennes hovedverk så langt. En 17 år gammel jente forlater sitt håpløse Argentina og havner i Norge som aupair. Det er alt annet enn enkelt, men møtet med språkkurset er viktig.

Reisen til scenen – intervju med Veronica Salinas

Det ligger en refleksjon i denne boka som preger mange forfattere som må prøve seg i et nytt språk: Salinas beskriver spanskspråklige barndomsminner på norsk, hun har fått et andrespråk til også å tolke sitt førstespråk med.

I artikkelen På terskelen mellom språk av professor Elin Nesje Vestli, publisert i Bokmagasinet nylig, skriver hun om forfatteren Melinda Nadj Abonji, som er serber med ungarsk som morsmål, men bosatt i Sveits og skriver på tysk: «… hun ser på førstespråket som et arkiv for minner og sanselige inntrykk, mens andre- og tredjespråket inntar andre områder. I mellomrommet mellom språkene oppstår hennes særegne litterære stemme …. Hun skriver på terskelen mellom språk, i transittrommet mellom det som en gang var hjemme og det som kanskje aldri blir hjemme, og skaper dermed en litterær ramme for det den indiske litteraturviteren Homi Bhabha kaller det tredje rom».

Hos Salinas er denne terskelen bokstavelig talt som en virkelighetens konjunksjon. Og binder sammen de to rommene og hun står ikke på terskelen, men bruker den til å gå over og inn i det norske rommet, og tilbake igjen, altså å gå mellom morsmålsrommet og det nye rommet. Reise og identitet igjen, altså, men denne gang som språklige reiser og identiteter, eller språklige handlinger på reise mot en sammensatt identitet.

Ayse Koca har tyrkisk bakgrunn, er journalist og arbeider som lærer i Drammen. Debutromanen hennes, Yoko Onur – et balleliv, ble nominert til både Brageprisen og Kulturdepartementets debutantpris. Begrepet «et balleliv», spiller på at Yoko og venninna Kara bestemmer seg for å ha et skikkelig balletak på det håpløse livet til mora og gjennomføre prosjektet med å fikse både drømmeklær og drømmemann til henne. Og drømmemannen mener de må være en streng muslim. Men prosjektet om å endre mamma ender i stedet med at det er Yokos liv som blir endret. Hun viderefører dette identitetstemaet i en ny bok av året –  Yoko Onurs dobbeltliv – om hvordan det er å ha to hjem, to kulturer og kanskje bli forelsket. I begge bøker tar Koca samme grep, hun insisterer på at to kulturer ikke er noe å mase med, men at det heller kan fungere utvidende og rikere. Og at det tåler å bli fleipa med, at det er sterkt nok nå, slik Nasir også gjør, til å ha rike doser med dobbel ironi.

Koca kom til Norge som seksåring, og i et intervju sa hun dette: «Det hadde vært mye lettere for meg å skrive en bok full av klisjeer om hvordan etniske nordmenn tror det er å vokse opp som tospråklig barn. For denne generasjonen er imidlertid det multikulturelle samfunnet helt naturlig».

O Vetido av Fabiana Botrel

O Vestido av Fabiana Botrel

Helt annerledes var det for Fabiana Botrel, som er fra Brasil og kom til Norge som voksen. Hun skrev en kjærlighetsfortelling for ungdom, et Romeo-og-Julie-motiv, først på norsk, så på portugisisk, og fikk den deretter ut på et brasiliansk forlag, under tittelen O’vestido eller Kjolen.

Studentprosjekt ved barnebokinstituttet ble bok i Brasil – intervju med Fabiana Botrel

Den foreløpig siste av studentene med bokutgivelse er unge Neda Alaei. Hun er norskfødt med iranske foreldre. Hennes ungdomsbok Dette er ikke oss, har en hovedperson som heter Sanna. Altså et navn som framstår som etnisk nordisk. Boka kom nå i vinter, og har omsorgssvikt som tema, men med identitet som følgetema, Sanna må rydde opp i to liv: Sitt eget og farens, etter at mora er død. Hun har en venninne i Mitra, og finner en ny bestevenn i Yosuf, som sliter fordi han er noe han ikke kan være: Homofil. For Sanna er det barnevernet og henne selv som blir redningen. Heller ikke her er det noen big deal at handling og karakterer utspiller seg i et multikulturelt Norge, det er bare en del av det hele.

Forfatterutdanningen heter Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Utdanning i skrivekunst og litteraturformidling. Formidling av litteratur er viktigere enn noensinne, og var også en viktig grunn til at forfatterne i sin tid tok initiativet til utdanningen. Men like viktig er formidlere med skrivekunstnerisk utdanning. Amir Mirzai ble uteksaminert i 2015, han har bakgrunn fra Iran, men med stor kunnskap om Midt-Østen og nærliggende land som Afghanistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Han er en uredd debattant og forteller, og har viet seg til kulturell utveksling gjennom Rumifestivalen og har gjort og gjør en stor innsats for å formidle og få oversatt norsk samtidslitteratur for barn og unge.

Og det er her jeg går tilbake til Mahmona Khan, som altså avsluttet forfatterutdanningen sin ved NBI, for ti år siden. Den første boka hennes, Skitten snø, kom ut i 2011 og ble raskt en utlånsvinner i bibliotekene. Venninnene Sumera, Charlotte, Ambar og Anila må ta oppgjør med en voldtektsmann. Boka er den første av tre om disse jentene, som alle er i starten av sitt voksenliv, og Skitten snø skal også bli tv-serie om ikke lenge. Mahmona ville allerede fra starten av markere et ambisiøst litterært program: Hun ville beskrive det norske samfunnet av i dag på en underholdende måte, for ungdom som kanskje ikke leser støtt. I Skitten snø er voldtektsofrene Charlotte og Sumera, og med deres ulike bakgrunner takler de det som kan ødelegge livene deres.

Mahmona Khans forfatterskap så langt er interessant på flere måter. Ved å insistere på at hun er norsk, tar hun samtidig tak i en mur av utenforskap og baner vei for nye forfattere som endrer de enkle etniske definisjonene av begrepet «norsk forfatter».

Skitten snø av Mahmona Kahn

Skitten snø, Aschehoug

Hovedkarakteren i Skitten snø er Sumera, og det er ikke hennes pakistanske bakgrunn som er hennes hovedproblem, de er en del av hennes identitet. Problemet er at det som har skjedd henne har også skjedd hennes venninne med norsk bakgrunn, Charlotte. Det er skammen som blir begges problem. Skammen, som skaper selvpålagt taushet hos begge hvis de ikke gjør noe.

Derfor, og til slutt: «Norsk forfatter» er i dag ikke et etnisk visum i en verden der kulturutvekslingen allerede er global. «Norsk forfatter» er i stedet et markørbegrep for noe langt mer sammensatt og mangesidig.

Det viktigste jeg har lært av studentene med stipend i NBI er dette: Hvis du sitter og venter på den store innvandrerromanen for barn eller ungdom, er det mulig at du venter forgjeves. Slike forventninger er ikke i god nok nærkontakt med barn og ungdom av i dag. For det svekker verken nasjonsfølelse eller norsk litteratur at barne- og ungdomslitteraturen skrives av og handler om mange slags folk. Og det er de mangfoldige og sammensatte erfaringene som utspilles i dagens norske samfunn som det er vårt samfunnsoppdrag å få fram i mangfoldige former. Det er i erfaringene og fortellingene om oss at vi kan finne ut mer om det aller viktigste i et samfunn: Hvem er vi nå.

Kwame Anthony Appiah sa det slik i et intervju med Neha Naveen i tidsskriftet Samora: «Multikulturalismen handler om at man sier «Det er et problem, vi må møtes. Jeg sier «La oss møtes, og om det oppstår et problem så kjenner vi hverandre fra før.»

Relaterte innlegg