Hopp til innholdet

«Å gi barn stemme» – om utstillingen

Ved å skrive frem barnestemmen opprettholder barne- og ungdomslitteraturen autoriteten over barnets stemme.

Stemmerettsjubileet feirer at det har vært allmenn stemmerett i Norge i 100 år. Det betyr at ”alle” har rett til å bli hørt i spørsmålet som gjelder hvordan landet skal styres. De skal betraktes som meningsberettigede og respekteres for sine meninger uansett kjønn og klasse og bosted. Men hvem er ”alle”? 

Stemmeretten omfatter myndige norske borgere. Hvem som er blitt betraktet som myndige og som norske har variert. For eksempel ble enslige kvinner over 25 år tildelt myndighet i 1863, mens gifte kvinner ikke ble myndige før i 1894, uten at det fikk betydning for stemmeretten. Kvinner fikk lokal stemmerett først i 1910 og nasjonal stemmerett i 1913.

Camilla_Collett_av_Johan_Gørbitz_OB.00806Det faktum at kvinner ble lavere verdsatt enn menn ble tema for Norges første moderne roman og en rekke essays fra Norges første kvinnesaksforkjemper. Camilla Collett etterlyste en bevisst holdning til kvinnen i litteraturen med tanke på at kvinnelige lesere skulle få anledning til å utvikle selvrespekt.

Hennes tanker fant gjenklang i noen av de første ungpikeskildringene i norsk barnelitteratur. I «Da ungpikene fikk en fortellerstemme» gir Kristin Ørjasæter et innblikk i hvordan ungpikeboka til å begynne med må betraktes som et resultat av kvinnekampen.

Sjangeren fremstilte unge pikers syn på tilværelsen og gjorde dem til subjekter; handlende og selvstendig tenkende individer med en egen identitet. Men ungpikeboka har sjelden vært mer radikal enn sin samtid, derfor har sjangren også et dilemma:

Den unge kvinnelige hovedpersonen må være aktiv og selvstendig, ellers blir det ingen fengende handling, men så snart hovedpersonen blir giftemoden må hun tilpasses et passivt kvinneideal. Da samfunnet ikke lenger aksepterte et slikt passivt kvinneideal ble ungpikeboka utdatert og betraktet som mindreverdig triviallitteratur.

Samtidig oppstod det et nytt heltinneideal, handlekraftig, selvstendig, men også urealistisk. I ”Nå er det nok! – heltinneroller i endring” argumenterer Hanne Kiil for at også de tradisjonelle kvinnelige heltinnene, som Pippi Langstrømpe og Detektiv Nancy Drew er utdaterte nå. Kiil viser til Margery Hourihans Deconstructing the Hero (1997) når hun etterlyser et kvinnelig helteideal som svarer på vår tids utfordring.

Se på boka til lussi I

Foto: Cappelen Damm

Hun studerer Gro Dahle og Svein Nyhus Snill (2002) og Iram Haq og Endre Skandfer Skylappjenta (2009), som er beregnet på henholdsvis småbarn og ungdom og som begge tar i bruk en rekke referanser slik at fortellingene blir bredt forankret i ulike kulturer.

I begge finner det sted et endelig oppgjør ved forventningene om å være en føyelig pike, uten at fremtidsidealet blir definert. Det må fiksjonspersonene skape selv. De står alene, det er omkostningene ved bruddet, men de er tydelig rede til å betale prisen. ”For meg er slike jenter heltinner,” skriver Kiil, som viser at samtidens barnelitteratur handler om kvinnefrigjøring fra gamle idealer, uten at fremtiden blir lovet å være rosenrød.

Stemmerettens historiske utvikling viser at det ikke bare har vært kamp om hvordan kvinner skal forholde seg til samfunnet, og hvor myndige de skal tillates å bli, men også på hvilket tidspunkt kvinner og menn betraktes som ansvarlige. Myndighetsalderen har variert fra 25 år utover hele 1800-tallet til 18 år i dag, men det diskuteres om den skal settes ned til 16.

Stemmeretten angår barnelitteraturen for så vidt som de som inkluderes av den betraktes som verdige til å telle med i det demokratiske samfunnet, og barnelitteraturen tematiserer barns oppvekstvilkår, som frigjøring fra destruktive oppdragelsesidealer, eller evne og retten til å respektere seg selv.

I år 1900 gav den svenske intellektuelle forfatteren, lærer og foredragsholder Ellen Key ut en avhandling med tanke på å prege det kommende århundret, avhandlingen het Barnets Århundrade. Hun argumenterte for barnets frihet: ”Låtom os låta barnen leva!”. Key satte et tydelig preg på barnelitteraturen som vokste frem rundt århundreskiftet, den som blir kalt den moderne barnelitteraturen, og som vår samtids barnelitteratur opptrer i forlengelse av.

Key argumenterte for barnets frihet, det vil si at hun betraktet barnet som et selvstendig vesen, uavhengig av foreldre, kirke, skole og stat.

Et slikt barnesyn har nedfelt seg i barnelitteraturen. Barnets autonomi ble hyllet i barnelitteraturen før og etter 2. verdenskrig, og lenge også brukt til å styrke nasjonsbyggingen; gjennom robinsonader der barn som har forulykket overlever helt alene ute i naturen, som om de var superhelter, og i fortellinger om barn som bor alene i skogen: Barnet er et ’bedre’ menneske enn de voksne fordi barnet ennå ikke er urbanisert og tilpasset storsamfunnet.

SNILL - Lussis skrik

Men i dagens barnelitteratur blir barnets sårbare posisjon mer og mer fremhevet, skriver Kristin Ørjasæter i ”Det selvstendige barnet i barnelitteraturen”. Det selvstendige barnet blir benyttet som et vitne i en litteratur som forholder seg aktivt kommenterende til et samfunn som ikke tar vare på de svakeste. Barnelitteraturen ser altså ut til å ha beveget seg fra å ville underholde og danne barn til å vitne på deres vegne. Samtidens barnelitteratur er en demonstrasjon av at barn ikke har sin egen stemme og ikke blir hørt, barnelitteraturen har påtatt seg å tale på deres vegne.

Barnet kan pr definisjon ikke tale. På latin heter det Infans, de som ikke kan snakke, skriver Kjersti Lersbryggen Mørk i artikkelen ”Når barn får lov til å leke absolutt makt. Barnestemmens kår i Dødslekene og Barneregjeringen. Talen på barnets vegne blir derfor et etisk anliggende, særlig når omstendighetene er så komplekse som i den virtuelle medietilstanden som reality-TV innebærer.

Det er settingen både for Alexander Mellis Barneregjeringen (2008) og Suzanne Collins Dødslekene (2008). Mørk undersøker hvordan barnestemmene behandles i disse romanene, hvilke strategier som utvikles for at de unge kan bli hørt gjennom mediets støy, virtuelle og virkelige vold, og den tekniske og estetiske manipulasjonen.

Barneregjeringen_omslag.indd

Foto: Cappelen Damm

Selv om hovedpersonenes utfordringer og vei frem er ulik, ender det for begge romaners vedkommende med at de til slutt blir i stand til å trenge igjennom med sin egen, individuelle stemme og fremstår som moderne helter; barn som uansett kjønn har en intuitiv forståelse for rett og galt og en naturlig integritet, og som bruker sin tilkjempede egenstemme i det godes tjeneste.

Når Norsk barnebokinstitutt overfører stemmerettsproblematikken til vår egen tid ser vi etter det store mangfoldet som burde være der – både i hvilke stemmer som kommer til uttrykk og med hensyn til uttrykksmåter. Og det er riktig at det kommer ut mange bøker nå. I 2011 ble det for eksempel gitt ut 397 nye originalt norskskrevne bøker på bokmål og 48 på nynorsk, men i løpet av de siste tretten årene er det bare gitt ut 56 bøker på samiske språk i hele nordområdet.

Selv om mange av de nye titlene arbeider med å gi barn et uttrykk for å leve i dagens komplekse virkelighet, er det også mange tradisjonelle fortellinger. Veldig mange bøker fra innvandrermiljøet er det heller ikke kommet, selv om antallet er økende.

I ”Fellene ved den flerkulturelle stemme” beskriver Neha Naveen dilemmaet ved at det er så sterke forventninger til at ’nye landsmenn’ skal skrive om sin identitet som en utfordring og problematisere kulturmøter. Resultatet er nesten alltid at den norske kulturen fremstilles som et ideal, og de etnisk norske personene som problemløsere.

pakkis

I stedet henviser hun til den ghanesiske filosofen Kwame Anthony Appiahs tanker om kosmopolitisme. ”La oss møtes,” sier Appiah, ”om det oppstår et problem så kjenner vi hverandre fra før.”

Naveens argument er at den flerkulturelle barnelitteraturen ikke nødvendigvis må være problemorientert. Den kan også behandle personene som forskjellige uten at det er problematisk. Den litterære konflikten kan legges et annet sted. En slik litteratur vil kanskje ligge nærmere den hverdagen flerkulturelle nordmenn opplever og i sterkere grad bidra til en mangfoldig barnelitteratur.

Debatten fra vinteren 2012, om den niqabkledte essayforfatteren Aisha Shezadis besøk i videregående skole understreker Naveens poeng. Essayet ”Du, jeg og niqab” er en anklage rettet mot alle de som ikke vil anerkjenne at niqabkledde kvinner ikke nødvendigvis er undertrykt og en oppfordring om å verdsette niqab som et frivillig religiøst valg.

Kultur-Norge tok til protest da det ble kjent at denne forfatteren skulle reise på skolebesøk. I ”Kan øynene tale? Om den andres uvelkomne stemme” diskuterer Kristin Ørjasæter fortellerstemmen i essayet og viser hvordan dets litterære strukturer avviser kommunikasjon. Den offentlige debatten betrakter hun derfor som et svar på tiltale.

Men det er ikke essayets agenda som gir det politisk sprengkraft, slik debattantene hevdet, snarere dets fremstilling av ikke-kommunikasjon. Når nye stemmer inntar litteraturen med en ny tematikk endres det litterære fellesskapet og synet på hva litteratur er. Men debattantene hadde ikke lest essayet og var bare opptatt av å beskytte skoleelever mot farlig påvirkning.

Dess mer Norsk barnebokinstitutt har sett på samtidslitteraturen dess mer oppmerksomme er vi blitt på at det er så mange som mener mye om hvordan den bør være, men det de mener er forholdsvis overensstemmende. Barnelitteraturen forventes å formidle de riktige holdningene til en oppvoksende slekt, den forventes å skape toleranse, den forventes å belære, ikke konfrontere eller rokke ved synet på det etablerte.

Dodslekene

Foto: Gyldendal

I «’Stemmerett’ – hvem har den og hvem tar den? Det tålbare i barne- og ungdomslitteraturen” løfter Birgitte Eek frem diskusjoner som har vært ført på sosiale medier og demonstrerer at barnelitteratur er blitt et allment diskusjonsemne.

Det oppstår mange debatter når barnelitterære forfattere og illustratører benytter ulike kunstneriske virkemidler eller illustrasjoner med kulturelle preferanser. Både Jacob Martin Strid og Stina Wirsén er beskyldt for rasisme i verk der deres egen intensjon har vært det motsatte. Thorbjørn Egner er for konservativ, og Jon Ewo for voldelig.

Eek stiller blant annet spørsmål ved hvor grensene går for vold i barne- og ungdomslitteraturen:

”Hvorfor slukte jeg Dødslekene av Suzanne Collins, en reality-basert historie hvor deltakerne faktisk tvinges til å drepe hverandre. Var det heltinnen? Språket? Kjærligheten? Kampen mellom det gode og onde, de rike og fattige?”

Når ”alle” lar sin stemme bli hørt, blir fraværet av kunstnerisk oppmerksomhet påtrengende. Like påfallende er det at det bare er voksne som diskuterer barnelitteratur. Hva barn og unge mener selv får ikke like stor oppmerksomhet.

Men akkurat som barnelitteraturen demonstrerer et tilnærmet voksenfritt barneunivers, er det oppstått egne nettsteder der barn og unge skriver selv. ”Ungdommer flokker seg rundt arenaer der andre ungdom er, og de oppholder seg på steder som dekker egne behov. De vil leke, de vil ha arenaer til å være kreative på, de vil ha steder de kan utfordre grenser og produsere noe nytt: de vil bli hørt og de vil bli sett,” skriver Lin Prøitz i ”Stemme-samfunn”.

Digital først syklusI artikkelen drøfter hun hvordan tekster som adapteres til skjerm fremstår som ”nyinnspillinger”, med varierende grad av utnyttelse av det nye mediets muligheter til animasjon, lydeffekter og interaksjon. Men det oppstår også produksjoner som ligner mer på spill, der interaksjonen dominerer og fortellingen fremstår som en bi-effekt.

Hennes argument er at den nye teknologien åpner for nye (litterære) mønstre som tilbyr nye visuelle, auditive, taktile og litterære sanseopplevelser. Dertil kommer at den nye teknologien er tilgjengelig på en mer direkte måte enn papirboka, derfor kan unge selv opptre som direkte produsenter. I det sosiale litterære nettsamfunnet Wattpad, der unge skriver selv, er det teksten som står i senter. Det fører til at det utvikles nye sjangre, men også til at ungdom tar de etablerte sjangrene i bruk og blir sine egne forfattere.

Stemmerett handler om å ha rett til sin egen stemme, fremstå som et subjekt, som et selvstendig, autonomt, handlende vesen. Det handler også å retten til å bli respektert og verdsatt for sine meninger som uttrykkes gjennom den egne stemmen. Den tidlige barnelitteraturen snakket til barn. Den moderne barnelitteraturen har hatt en ambisjon om å gi barn en stemme.

Ved inngangen til en digital litterær æra står vi kanskje ved et tidsskille for barnelitteraturen der barn tar sin egen stemme. Det kan bli en radikal omveltning for litteraturen, formynderne og barna.

Relaterte innlegg