Det kan være vanskelig å se hva grunnloven og barnelitteraturen har felles, men de startet faktisk i samme klasserom, det klasserommet som opplysningstidens menneske- og livssyn utgjorde. Men med tiden forandret samfunnet seg, derfor forandret også loven og litteraturen seg. Mens sistnevnte fulgte med i timen og jevnlig tilpasset seg, endret loven seg i rykk og napp. Gitt deres vidt forskjellige formål er ikke det så rart. Det er «barnet» som kanskje skiller disse klassekameratene mest fra hverandre. Der barnet er i fokus for barnelitteraturen, blir barnet, med unntak av det kongelige, så vidt nevnt i grunnloven. Ikke før i år, 200 år etter at klassen startet, ble barnets rettigheter inkludert i grunnloven.
Og som gode, gamle klassekamerater feirer hverandre, markeres også grunnlovsjubileet i barnelitteraturen. I artikkelen «Grunnlovsjubileet i barnelitteraturen» ser Kristin Ørjasæter på hvordan forfattere gjør jubileet relevant for barn og unge i dag. Tre av de fire bøkene hun ser på, fremstiller hendelsene i 1814 fra et barne- og ungdomsperspektiv. Det kan fort bli en utfordring med en grunnlov der barnet så vidt nevnes. Så hva gjør forfatterne for å holde på leseren? De skaper identifikasjon ved å skildre hendelsene med et nedenfraperspektiv, eller skaper spenning ved å legge vekt på konfliktene.
Om barnet er underrepresentert i grunnloven, er kongen det motsatte. Han blir nevnt i hele 46 paragrafer. Kongen er viktig i barnelitteraturen også. Men hvordan kongen er viktig, ja, det kan diskuteres både innenfor litteratur og lov. Man kan nesten få inntrykk av at kongen har mer makt i barnebøkene enn i grunnloven. Ellen Larsen skriver Om kongen at «barnelitteraturens konge er en litterær figur med utvidete fullmakter. Og der virkelighetens konge i dag i hovedsak har symbolverdi har eventyrkongen besluttende myndighet». Den litterære kongen er også en man kan gjøre narr av, eller leke med, dessuten er han et symbol på trygghet. I Sinna mann hjelper kongen en gutt med en voldelig far. Han blir også brukt som et eksempel på det nasjonale. I Olavs første skitur lærer den nye kongefamilien seg noe så norsk som å stå på ski. Det sier mye om forestillingen om Norge som nasjon, men når den lille prinsen har en harepus som læremester sier det kanskje enda mer om barnelitteraturens prinsesyn.
Der grunnloven har fordypet seg i hva kongen er og hva han kan gjøre, har barnelitteraturen valgt å se på hva barn er og hva de kan gjøre (og hva de tåler). I artikkelen Skal barnebokforfatterne være foresatte som skriver? ser Dag Larsen på hvordan det barnesynet som oppstod i opplysningstida har preget både barnelitteraturen og debatten om hva som er riktig eller galt å inkludere i kunst og litteratur for barn. Rune Belsviks bok Tjuven er ett av Larsens eksempler. Den skapte debatt fordi den tok opp barns seksualitet, selv om den aller mest handlet om skammen over å ha stjålet penger fra sin mor.
Skam er også et grunnlovstema. Jødeparagrafen blir kalt skampletten i grunnlovshistorien. Den ble fjernet i 1851, og jubileet i år har som et av sine mål å sette søkelys på minoriteter. Birgitte Eek ser på hvordan barnelitteraturen behandler religiøse minoriteter. Eek ser på to utgivelser fra 2012, som begge tar for seg hvordan jødiske barn i Norge opplevde krigsårene. Hun trekker også frem Pappa er ein sjørøvar, som førte til samfunnsdebatt og nesten en diplomatisk krise da den utkom i 2011.
Et tryggere rom for religionsdiskusjon finner vi en litterær sjanger som ikke bare forholder seg til virkeligheten. Fantasy har i lang tid hatt religion som tema. Med utgangspunkt i paragraf 16, om religionsfrihet, ser Hanne Kiil på fantasyromanen Landet under isen. Boka illustrerer samfunnsaktuelle utfordringer, men stiller dessuten krav til leseren om forståelse for religiøse verdier.
Samfunnsmessige utfordringer er også tema i Kjersti Leersbryggen Mørks artikkel Grunnloven, grønnloven, skjønnloven, men her er det politikk og makt som problematiseres. Mørk ser på Alexander Mellis roman Barneregjeringen for å undersøke fremstillingen av det som skjer når barn får absolutt makt. I boka får 12 år gamle Max delta i en realityserie som heter Barneregjeringen. Max er idealist, han jobber for en bedre verden i Dugnadspartiet, men møter motstand fra Boris og hans Skjønnlov. Både Landet under isen og Barneregjeringen er eksempler på hvordan barne- og ungdomslitteraturen speiler dagens politiske og sosiale spørsmål.
Den samiske barne- og ungdomslitteraturen burde ha en spesiell plass i Norden. Vuokko Hirvonen skriver om den i artikkelen Samisk barnelitteratur – mellom lokal og global litteratur. Hun viser hvordan samisk barnelitteratur utfordrer forestillingen om at nordiske land er kulturelt homogene. Utviklingen av den samiske barnelitteraturen, fra 70-tallet til i dag, reflekterer hvordan den tradisjonelle samiske minoritetskulturen har endret status. En økt bevissthet rundt sosiale kår, språk og kultur førte til flere utgivelser. «Sameparagrafen» i Grunnloven ble ikke tilføyd før i 1988. Men selv om antall utgivelser har økt, påpeker Hirvonen at forskning på denne litteraturen i stor grad er fraværende. Og kanskje enda viktigere; den samiske barnelitteraturen har ikke en reell status i de nordiske litterære institusjonene, ei heller som nasjonale klassikere.
Illustrasjon fra «Ammul og den blå kusinen».
Barnet har vært lite omtalt i grunnloven, inntil endringene som ble foretatt i år. Det at barns rettigheter ble inkludert nå, sier mye om hvordan synet på barn og barndom har endret seg siden 1814. Barnelitteraturen har lenge tatt barn på alvor, nå følger grunnloven etter. Men den er ikke alene om endelig å forstå at barn må tas på alvor. I artikkelen Barn som borgere ser Neha Naveen på fremveksten av barnetilpassede nyheter. Naveen ser på NRKs Supernytt og Aftenpostens Si:D og Aftenposten junior. De avspeiler et syn på barn som kompetente og som borgere med krav på å bli informert. Det fremgår av grunnloven også. I henhold til paragraf 112, der barn blir omtalt som «efterslægten», er de berettiget til kunnskap om naturmiljøets tilstand. Dag Larsen ser på denne paragrafen i lys av Jostein Gaarders forfatterskap, spesielt boka Anna – en fabel om klodens klima og miljø. Den har et implisitt budskap om at myndighetene bryter paragraf 112 (nå paragraf 110) hver dag. Gaarders forfatterskap bygger i følge Larsen på opplysningstanken.
Barnelitteraturen og grunnloven møttes i opplysningstida, de begynte på skolen sammen. Nå møtes de igjen i Norsk barnebokinstitutts utstilling og i artiklene her. Som i alle klassegjenforeninger måler de seg med hverandre for å se hva den andre har fått til best. Til sist oppdager en gjerne at de har mer til felles enn en i utgangspunktet skulle tro. Slik har det også vært for barnebokinstituttets medarbeidere som har sett på barnelitteraturen i et grunnlovsperspektiv. Vi oppdaget at de to klassekameratene har fulgt hverandre overraskende tett.
