Anne Kristin Lande, Forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket
Som bibliotekar og senere bibliotekleder ved Norsk barnebokinstitutt fra 1988 til 2012, tror jeg kanskje at den setningen jeg oftest sa i forbindelse med omvisninger og orienteringer var «Barnebokinstituttet ble opprettet i 1979 og kom i drift i 1981». Jeg pleide også å minne om at jeg var den første bibliotekaren i hel stilling.
Det var travle og innholdsrike dager, og det kunne være mange fortellinger å fortelle. Men siden jeg nå har fått helt frie tøyler til si eller skrive akkurat hva jeg vil i forbindelse med jubileet, har jeg lyst til å ta steget tilbake til 1987, altså til tida før jeg ble ansatt. Det som skjedde dette året er noe som fortsatt står for meg som et vannskille i norsk barne- og ungdomslitteratur. Og jeg sikter til en helt bestemt utgivelse.
Så for å hoppe fram igjen til i dag. I 2019 ønsket Mette og Philip Newth å donere sitt rikholdige arkiv til min nåværende arbeidsplass, Nasjonalbiblioteket. I den forbindelse ble jeg spurt om å snakke om disse to forfatterskapene. Det var mange bøker å lese og mye å sette seg inn i, det var både spennende og interessant, og kanskje også litt utfordrende.
Særlig var det gjensynet med Mette Newths Bortførelsen jeg var spent på. Det var den boka som kom i 1987. Jeg leste den samme år, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Boka var helt unik og satte spor etter seg hos meg lenge. Jeg har ikke lest den siden, kanskje har jeg ikke turt? Kanskje fordi jeg underbevisst ville beholde gleden over en helt spesiell leseropplevelse? Da jeg tok boka fram igjen nå, etter over 32 år, så kan jeg bare si at Bortførelsen har tålt tidens tann og den er like god og det er minst like rystende lesning i dag som da den kom.
Her finnes et alvor og en intensitet som man bare unntaksvis ser i litteraturen. I denne historiske romanen fra 1600-tallets Grønland og Bergen, blir vi presentert for et svært grimt bilde fra vår dansk-norske historie. Dansk-norske sjøfolk på tokt etter rikdom og ære lurer til seg store verdier fra urbefolkningen mot glassperler og krimskrams.
Men det virkelig grusomme vi som lesere blir vitne til allerede tidlig i fortellingen er overgrepene sjøfolkene utsetter inuitene for. Drap og kidnapping. Det unge paret Osuqo og Paq blir tatt til fange, og som om fangenskap ikke er nok, blir Osuqo utsatt for gjentatte voldtekter. Kun én om bord har anstendighet og vett til å forsøke å stoppe ondskapen og grusomhetene.
Som en parallellhistorie til inuitenes skjebne står Christines historie, tjenestejenta som har en forkrøplet arm og som derfor står helt nederst på rangstigen. Hun er i tjeneste hos eieren av båten og blir satt til å passe på fangene. Sammen med husets sønn, Henrik, forsøker de to å skjerme og hjelpe fangene. Men de har sterke krefter som makt, grådighet, kirke og uforstand mot seg. I Bergen er det overklassen og øvrigheten som står for uforstand og grusomhetene. Historien ender med at Osuqo og Poq får hjelp av Henrik og Christine til å rømme. Om de virkelig kommer seg tilbake til Inuit Nunaat eller «Menneskenes land» som de kaller landet sitt, er heller tvilsomt.
Historien fortelles vekselvis fra Osuqo og Christines ståsted, noe som gjør at framdriften i fortellingen blir både stram og effektiv.
Hvilke andre bøker har vi som vi kan si det om, at de er like gode etter 32 år? Så her kommer min oppfordring: her burde virkelig forlaget se sitt ansvar og sørge for nye utgaver. Og når sant skal sies, denne boka gjorde ikke inntrykk bare på meg, den ble oversatt til mange språk, minst 17. Dessuten mottok Mette Newth mange priser for boka, både norske, nordiske og internasjonale.
