Hopp til innholdet

Den helt spesielle debutanten

Av Maren Ørstavik, redaktør i Periskop

Maren Ørstavik
Maren Ørstavik, foto: Periskop

– Må man ta livet av noen for å få omtale som barnebokdebutant, eller?

Det var et forlagsmenneske som sa det på et barnebokarrangement jeg var på tidligere i høst. Mest på spøk, så klart, men med ekte frustrasjon i bunnen. For bokdebutanter generelt, barnebokdebutanter spesielt, er ikke særlig bortskjemt med medieomtale for tiden. Det er en selvforsterkende trend som har skutt fart med mediekrisen og stadig færre kultursider: Det skrives helst om ting og folk lesere kjenner fra før. Når nye stemmer ikke slipper til, blir det stadig færre ting og folk som skrives om.

Som redaktør i Periskop har jeg konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke dekker. Periskop er tverrfaglig og dekker litteratur, musikk, scenekunst, visuell kunst og film/tv. Det skulle bare mangle at vi ikke får med oss alt. Likevel føler jeg et spesielt ansvar for å fremheve de nye stemmene innen barnekulturen. Det er de ferske, de nytenkende, de urutinerte som evner å gjøre ting annerledes og potensielt snu dialogene på hodet.

De siste årene har vi derfor forsøkt å anmelde så mye vi kan av debutbøker innenfor barnelitteraturen. Vi har klappet oss selv på skulderen, og tenkt at vi fyller et tomrom, gir debutantene en plass i den kritiske offentligheten.

Men så har det vist seg at kritikk av debutanter, barnebokdebutanter, kommer med noen helt spesielle utfordringer.

Det er særlig tre problemstillinger som kverner i redaktørhodet mitt i høst (ta gjerne kontakt om du har svaret på noen av disse):

1. Hva er egentlig forskjellen på en voksenbokdebutant og en barnebokdebutant?

Jeg har lyst til å si ingen. Man opererer gjerne med ulike kvalitetskriterier for kunst for ulike målgrupper, men holdningen til kunstneren bør likevel være lik, samme hvem målgruppen er. De fleste redaksjoner utviser en viss forsiktighet overfor debutanter – de er sjelden i utpregede maktposisjoner, og sleivete kritikk kan skade dem mer enn det kan skade etablerte forfattere. Men å ta på seg silkehansker fordi man har med en barnebokforfatter å gjøre, hører ikke hjemme i noen uavhengig redaksjon.

Likevel er det noe med det å skrive for barn som kludrer det til. «Så koselig!» er kommentaren jeg får oftest når jeg forteller at jeg jobber med kritikk av kunst for barn og unge. Jeg tror det bunner i et ærlig ønske om at kunst for barn skal være bra – de er jo «verdens viktigste publikum», for å bruke en tam klisjé. Det gjør at det gjør litt vondt å skrive og snakke og mene noe kritisk om de som tar et steg inn i kunst for barn, deriblant barnebøker. Jeg drister meg til å påstå at det er mye lenger mellom sterk negativ kritikk av barnebøker enn det er av voksenbøker. Det skaper en stilltiende konsensus som ikke kan være særlig konstruktiv. 

2. Er det forskjell på en barnebokanmeldelse og en voksenbokanmeldelse?

Å rope «uavhengig kritiker» er imidlertid ikke nok til å løse floken. For det er ikke til å komme bort fra at en anmeldelse av en barnebok ofte har en helt annen funksjon i offentligheten enn en voksenbokanmeldelse. Særlig hvis forfatteren av barneboken er en debutant.

Barnebokdebutantene får sjelden mange anmeldelser. Mange får bare én (om noen), kanskje hos oss. Den blir stående alene, og hvis vi har gjort søkemotoroptimaliseringen vår skikkelig, er det topptreffet på Google for den som søker. Kritikerens makt er mye større her enn for eksempel i en anmeldelse av en ny Jo Nesbø-bok – eller til og med Jørn Lier Horsts seneste tilskudd til Detektivbyrået.

Det gjelder naturligvis i like stor grad for voksendebutantene. Er det likevel noe eget med barnebokfeltet? Kanskje. Miljøet og grobunnen for ny norsk barnelitteratur er skjørt, særlig i konkurranse med hyperkommersielle, internasjonale suksesser. På en så liten arena har en enkeltkritikk makt til å gjøre ganske stor ødeleggelse. Det er viktig å vite, men jeg er usikker på hvor mye vekt en kritiker bør legge på det.

3. Hva skal man med en dårlig anmeldelse av en barnebokdebut?

Så sitter man der da, som kritiker, med en elendig debutbok i hendene. Hva skal man gjøre?

En strategi er å tie den ihjel – løft frem de gode, ignorer de mindre vellykkede. En annen er å rosemale kritikken, å peke på det som er bra, om det så er lite av det. Vanligst er vel en blanding: Gi den dårlige kritikken lite plass, og fil ned kantene så den ikke tiltrekker seg så mye oppmerksomhet.

Det er en litt lei erkjennelse at en kritikk som kan føles knusende for den som mottar den, kan være retningsgivende – eller i det minste debattskapende – for barnelitteraturfeltet som helhet. En kritisk anmeldelse av en barnebokdebut må derfor være en av de aller mest krevende tekstene å skrive. Det krever så presis argumentasjon, så god oversikt over feltet, så mye kunnskap at man vet hvilke kritiske punkter det er verdt å lage bråk om.

Det er så vanskelig at det er nesten umulig. For meg som redaktør har det vært én av de vanskeligste balansene å finne.

En seriøs kritisk offentlighet om barnelitteratur krever at kritikere tar de spesielle hensynene som følger med kunst for barn, men også at de bruker hele skalaen. Jeg heier på debutantene, og på kritikerne av debutantene, og har tro på at det ligger mange spennende debatter om barnelitteratur mellom dem. Jeg håper 2020 løfter frem mange.

Norsk barnebokinstitutt 40 år (1979–2019)

Ytringer om barnelitteratur

Norsk barnebokinstitutt fyller 40 år i 2019. Vi har invitert noen fagfolk, organisasjoner, forfattere, illustratører og andre til å dele en hjertesak om barnelitteratur eller fra barnelitteraturfeltet her og nå.

Bidragsyterne har valgt tema og format selv, og gir oss oppfordringer, tips, råd, korttekster, essays, tegneserier og illustrasjoner.

Flere av instituttets ansatte bidrar også med sine tanker i korte filmer basert på samme idé. Alle bidragene blir publisert på våre nettsider i løpet av de siste ukene i 2019.

Relaterte innlegg

Stikkord: