Møtet

Av Hannah Aukland, PhD-stipendiat ved OsloMet og mottaker av NBI-stipendet i 2018

Tegnerforbundet, våren 2017.  På hvit bakgrunn henger et bilde jeg ikke klarer å forlate, møtet med motivet gir meg vemmelig følelse av tilkortkommenhet. Jeg forstår ikke hva jeg ser på, stadig nye spørsmål dukker opp jo mer jeg betrakter motivet. Fraværet av mening og logikk stiller meg nærmest lamslått der jeg står og betrakter. En nesten kvalmende følelse av å ikke forstå.

Jeg kan relatere til enkeltelementene i komposisjonen, men karakterenes samhandling med hverandre og komposisjonen som helhet sprenger grenser for mine tidligere erfaringer. Erkjennelsen av motivets mening kommer ikke til meg. Allikevel forblir jeg fanget, den dag i dag, i forsøket på å komponere disse bruddstykkene av fortellinger inn i et fullstendig narrativ.

Opplevelsen av Truls Rukke Hjelmarks «I’ve been looking at the sky so long it feels like home to me» (2015) i Tegnerforbundet denne ettermiddagen i april, har fått meg til å fatte interesse for den komplekse, eksperimentelle visuelle litteraturen. Den litteraturen som heller stiller spørsmål enn serverer svar. Har det å ikke forstå også en verdi i litteraturen?

En ressurs inn i fabuleringen

Som PhD-stipendiat forsker jeg nå på visuell litteratur der den hermeneutiske sirkelbevegelsen gang på gang ender i en blindgate. Jeg får fordype meg i visuelle narrativer som krever leserens fabulerende innsats og kreative signatur. Jeg har lagt min elsk på narrativer som gjennom sitt absurde visuelle uttrykk setter leseren på prøve ved at narrativet ikke tilbyr leseren en opplagt mening eller fasit.

Utfordringen med disse kompliserte, eksperimentelle visuelle narrativene er at de ofte befinner seg i et grenseland mellom moderne visuell kunst og litteratur. I et treårig arbeid med disse komplekse bøkene, blant annet Shaun Tans Sommerregler (2014) og Øyvind Torseters Koblinger (2013), snubler jeg meg derfor fremover, innover og nedover i landskaper som ikke opplagt er knyttet til bildebokforskning: kunstteori, kunstfilosofi, estetisk teori, kunsthistorie og nevrovitenskap, i jakten etter hvordan komplekse visuelle uttrykk påvirker oss og gjør oss til fabulerende, filosoferende og utforskende lesere.

Filosofisk detektivarbeid

Fra et formidlerperspektiv oppfattes det trolig som en krevende og lite takknemlig oppgave å presentere denne typen litteratur. Barnepublikummet vil vel ha action, tydelige karakterer og typer, gjenkjennelse og opplevelse av mestring? Den komplekse visuelle litteraturen mangler ofte alt dette … ved første øyekast. Men hva med å formidle disse bøkene som filosofisk detektivarbeid, der lesingen foregår som tolkning av visuelle spor, der trålingen av mulige stier i motivet er selve lesehandlingen?

Lesing og formidling av visuell litteratur er avhengig av kunnskap om visuell historiefortelling. Leseren og formidleren må klare å avkode det visuelle språket for å kunne forstå, anerkjenne og bruke bildet som en historieforteller. Et fremtidshåp er at vi får en større forståelse for at visuell lesekompetanse, på lik linje med leseopplæringen, må øves opp og trenes på.

Velg det rare

Mitt andre fremtidshåp for den visuelle barne- og ungdomslitteraturen er at aktører innen feltet visuell litteratur, fra redaktøren til bibliotekaren, via kritikeren og høytleseren på sengekanten, åpner opp for, og anerkjenner nye visuelle fortellemåter og nye lesepraksiser. Jeg håper formidlere og publikum der ute får med seg alt det rare, (kanskje stygge?), utforskende, overraskende og utfordrende som kommer ut på markedet, og at man tør å bryne seg på visuelle uttrykk som ikke nødvendigvis er så «skjønne» og tilgjengelige, men heller velger å kaste seg ut i ukjent visuelt farvann.

For slike kompliserte bøker vinner sannsynligvis ikke bokhandlerprisen, ei heller topper de utlånsstatistikken ved bibliotekene, kanskje blir de til og med nullet av innkjøpsordningen for «manglende litterær kvalitet».

Allikevel har jeg en intens tro på disse bøkene, for de blir aldri uttømt for mening, de stiller stadig nye krav til sine lesere, de utfordrer våre tankesett og krever at vi legger tidligere personlige og litterære erfaringer til side. De bringer oss ut på tynn is når det kommer til å trekke slutninger, til gjengjeld blir vi kastet inn i filosofisk aktivitet og vedvarende fabulering over den fantastiske følelsen av å ikke helt forstå.